For to år siden ga David Ritschard ut albumet «Brobrännaren». Det fikk svært godt mottakelse. Jeg fikk aldri tak på det. Jeg sier ikke at det var dårlig, kanskje ga jeg det for lite tid, men med alle mulighetene som finnes, må man bare skjære gjennom og bestemme seg for at nok er nok. Etter å ha spilt årets plate flere ganger, tok jeg en tur tilbake til «Brobrännaren» igjen, bare for å bli overbevist om at jeg liker årets album mye bedre. Så da lar vi det bli med det!
David Ritschard har rukket å bli 32 år. Musikken beskrives som country med et snev av soul. Det er sikkert riktig. En herlig steelgitar ligger under på mange av låtene. Likevel; kanskje fordi låtene synges på svensk, går tankene mine også i retning av svenske storheter innen rock og visesang som for eksempel Stefan Sundström. Viktigere for meg enn hva «dyret» skal kalles, er at dette er ei veldig flott samling med 10 gode låter, som egentlig ikke høres ut som så mye annet. Stemmen er blid og låter litt smånaiv; skal han tas alvorlig, eller tuller han med oss? Litt samme følelsen jeg fikk da jeg hørte deLillos for første gang. Jeg er som regel ikke noen stor fan av blåsere, men hør så godt blåserne står til steelgitaren på på den fantastiske «Nyskrubbet badrum og køk». Jeg tror Ritschard har lært seg countryens triks, for å kunne bryte dem.
Tekstene er personlige, opplyser Ritschard. Selv om de ikke nødvendigvis handler om ham, handler de i det minste om mennesker eller hendelser han har observert. Det kan være om Sverige, gripende menneskeskjebner eller hverdagsskildringer, gjerne fra Stockholmsområdet. Skjemt og alvor går hånd i hånd. Jeg har ikke tenkt å bruke denne søndagsmorgen på å gjennomanalysere dem. Det overlater jeg denne gangen til lytteren.
«Vet hur det känns att sabba festen Och jag vet en del om vin Vet hur det känns att få på käften Vet hur man kör en skurmaskin»
Låtene er til til dels skrevet av David Ritscard alene; på andre låter har han fått hjelp blant annet av Henric Hammarbäck. Den inderlige og litt pompøse skillingsvisa «Än det vågor» er en nydelig duett med Frida Hyvönen. Teksten er basert på klientelet som finns på «det ännu inte helt ombildade östra Södermalm».
Det føles unødvendig å peke på høydepunkter; de sitter tett. «Sockenplan Revisited» må imidlertid trekkes frem. Den har ei fløyte i sentrum og en lett rockende melodi som er så fengende at du tror den alltid har eksistert. Herlig! Så har du selvsagt «Sverigerocken», anektodisk og nesten selvmytologiserende svada om Sverige, for igjen å låne noen ord fra Ritschard.
«Minst dåliga nu» har igjen partier med en innsmigrende og fantastisk melodi. Igjen disse blåserne. «Jag vet at jag sårar…».
Helt til slutt en perfekt avslutning med «Sakta Ner». Joda, dette er nok country. Nydelig melodi og de trillende gitarene er helt storveis! «Trillende»? Har ikke annet ord jeg!
David Ritschards «Blåbärskungen» har allerede vært ute noen uker, så du har kanskje allerede rukket å høre det. Hvis ikke, anbefaler jeg deg å gi albumet noen runder. Også om forrige album ikke falt i smak. En liten musikalsk humørpille, dette! David Ritschard er for meg både er bærer av skillingsvise- og countrytradisjonen samtidig som han er noe helt utenom det vanlige.
Black Laymen utgir fredag 15. oktober sitt første album, «Something Pretty». «Something Pretty» er et album med melodier, gitarer og vokal som sender tankene mine i retning av The Byrds og R.E.M. Når jeg legger til at andre peker på The Beatles, Dum Dum Boys og The Waterboys, så har vi nevnt mange solide navn allerede. Men egen signatur er intakt! Musikken har et visst nostalgisk preg; jeg tas i hvert fall tilbake i tid. Flere av låtene får rockefoten til å gå, mens andre låter – eller deler av dem – inviterer inn i mer ettertenksomme rom.
Klassisk rockband?
Ståle Undall har laget låtene, synger og spiller gitarer. Med seg har han Tor Eilertsen på elektrisk gitar, Anne Gunn Gangstø på bass og vokal og Lars Hegdal på trommer. Pål Brekkås spiller på tangenter på noen låter. Bandmedlemmene har alle solid erfaring fra tidligere. Et klassisk rockband. Men med noen unntak framstår de ikke på dette albumet som et røft rockband, mer i poprockland. Det aner meg dog at konsertene kan fremstå røffere; kanskje holdes noen av låtene i tøyler på albumet? Pål Brekkås og Ståle Undall skal ha æren for å ha produsert albumet. Magnus Kofoed har mastret albumet.
De åtte låtene
Albumet består av åtte låter, hver på rundt fire minutter. Plata åpner med den fengende «Occupy My Mind». Fine temposkifter som bidrar til at lytteren holder lenge på interessen. Kanskje kunne man avsluttet låten litt tidligere? Uansett, en fin låt. Flott koring, som på flere av låtene på albumet! «Fix It» er en roligere og mer melankolsk låt. Bassen er mer fremtredende. En låt som tiltar i intensitet. Flotte partier underveis, og en låt som vokser ved gjentatt lytting.
I begynnelsen av «A Way Into Your Love» synger Ståle Undall litt som Steve Wynn på sitt mest dempede. Så gjør låten et taktskifte, og vi får et fengende refreng. Deretter vender vi tilbake til et litt mystisk stemningsleie. Fine vekslinger mellom vers, refreng og bro!
Midtsporet «Forever» bør kunne være en liten allsangfavoritt på konserter. Oppskriften er ikke så ulik den på «A Way Into Your Love» der refrenget er storslagent, men der jeg setter aller størst pris på den sære vokalen på versene! Låten stopper nesten helt, og når vi for lengst tror den er slutt restartes den. Den røffeste låten?
Anne Gunn Gangstø overtar vokalen på «Secret of You». Anne er kanskje Black Laymens svar på Carla Torgerson i The Walkabouts? I hvert fall sender denne litt dystre låten tankene mine i retning av noir-rocken til The Walkabouts. Og det er et udiskutabelt kompliment. «Secret Of You» er kanskje litt utypisk for albumet, men like fullt den låten jeg liker aller best. «Meltdown» er også en fin og litt trist historie. Jeg synes dog at låten går seg litt vill helt mot slutten, de siste 40 sekundene kunne den vært foruten.
Tittellåten, «Something Pretty», tar oss tilbake til den litt gladere popen, omtrent der vi startet med «Occupy My Mind», kanskje. Leserne av Gubberock vil kanskje ha oppdaget at jeg er svak for vekselsang mellom dame- og mannsstemmer, og på denne låten bytter Anne Gunn Gangstø og Ståle Undall på vokalen med stort hell. Albumet toner ned med den forsiktige og akustisk pregede «By My Side», en låt som er litt folkpreget og som minner litt om The Jayhawks da Mark Olson sang. Fin avslutning!
Solid album – flotte gitarer!
Et album der instrumentene begrenses til gitarer, trommer, bass, vokal og litt tangenter, indikerer kanskje en litt liten spennvidde i låtene på albumet. Ofte er imidlertid disse instrumentene mer enn nok, så også her. Jeg skriver at et par av låtene kunne vært avsluttet litt tidligere. Jeg vil imidlertid gi ros for at Black Laymen klarer å være økonomisk ved bruk av gitarene. Kanskje kunne jeg tålt enda flere og lengre instrumentalpartier. For her er det mye herlig vellyd jeg ikke får sjanse til å gå lei av!
Jeg har pekt på noen personlige favoritter, men andre vil finne sine favoritter. Noen diskusjoner med meg selv underveis til tross: Alt i alt et jevnt, solid og vellykket album.
Black Laymen har releasekonsert på Trykkeriet i Trondheim lørdag 16. oktober. Vinyl kan kjøpes på Big Dipper i Oslo samt Crispin Glover og All Good Clean Records i Trondheim.
Paul Simon fylte 81 år i går. Det må feires med en sak her på bloggen. Nederst i saken er det en spilleliste med over 30 av hans fineste, men ikke mest kjent låter.
«I am just a poor boy Though my story's seldom told I have squandered my resistance For a pocketful of mumbles Such are promises All lies and jest Still, a man hears what he wants to hear And disregards the rest» –Paul Simon, «The Boxer»
13 år. Hjem fra fotballtrening. Fire kilometer på sykkel. Oppover. Endelig hjemme. Side 2 av Simon & Garfunkels «Bridge Over Troubled Water» (1970) på en bærbar Sanyo kassettspiller. Side 1 var allerede spilt før trening. Nå stod «The Boxer» for tur. Fantes det noen finere sang? En vise som var utviklet til en herlig pompøs rockelåt. Trommer spilt inn ved en heis for å få den rette lyden. Et refreng som gikk og gikk høyere og høyere: «Lie la lie, lie la lie la lie la lie Lie la lie, lie la lie la lie la lie, la la lie la lie». Paul Simon klarer gjennom én hovedperson å vise oss New York i all sin bredde.
Lånte platene av moren til en kamerat
Jeg husker ikke når jeg ble hektet på Paul Simon og Simon & Garfunkel. Det kan ha vært da de spilte Simon & Garfunkels «The Concert In Central Park» hele dagen på en fotballturnering i Idrettsparken i Mandal. Jeg hadde en kamerat som likte Bruce Springsteen. Heldigvis hadde han en mor som likte Paul Simon. Jeg fikk låne platene hennes og spilte inn «The Concert In Central Park», flere av syttitallsplatene til Paul Simon og «Pauls Simons Songbook» (1965). «There Goes Rhymin’ Simon» (1973) ble en tidlig favoritt: «Was A Sunny Day», «American Tune», «Something So Right», «Loves Me like a Rock». Klassiker på klassiker.
For meg ble Paul Simon raskt den største, og det varte noen år. Stor er han fortsatt! Jeg kjøpte «One-Trick Pony» (1980), det albumet hadde fått hard medfart av kritikerne, men jeg lærte meg å elske det. Julen 1983 fikk jeg hans nye album, «Hearts And Bones». Da fikk trettenåringen kjørt seg med åttitallsynther, Pauls samlivsbrudd og nye kone, Carrie Fisher. Dette forsto jeg lite av, men jeg spilte den om og om igjen. «Hearts And Bones» skulle vært en ny Simon & Garfunkel-plate. Paul fjernet Arts stemme i innspurten. I ettertid er det vanskelig å se hvordan Art kunne løftet et så personlig Paul Simon-album.
Oslo Spektrum 2016. Foto: Tormod Reiersen
Fra enkeltpersoner til universelle sannheter
Og snart hadde jeg skaffet med alle Simon & Garfunkel-albumene (1964-1970) på kassett. Siden ble det LP’er og CD’er. Slitesterk musikk som tåler alle formater. Jeg går ikke lei av godlåtene fra duoen, signert Paul Simon. Paul Simons og Art Garfunkels stemmer ga tilsynelatende perfekt harmoni, men under overflaten handlet Pauls sanger om fremmedgjøring, storbyangst og politikk, ofte sett gjennom brillene til én enkelt person, og like ofte gir tekstene universell mening langt utover enkeltpersoner. Hør for eksempel «America» og den senere «American Tune» om et Amerika som er i ferd med å miste fotfeste. Evig aktuelle, dessverre.
«The Sound Of Silence» ble en stor favoritt. Den varme versjonen på «The Concert In Central Park», vel å merke. Den fantes også i en fin versjon på «Wednesday Morning 3 a.m.» (1964). Det var imidlertid først da produsent Tom Wilson – han hadde også en finger med i spillet på «Mr. Tambourine Man» med The Byrds og «Like A Rolling Stone» med Bob Dylan – uten Paul Simons viten, og etter hvert til hans forskrekkelse, remikset originalen til en elektrisk og skranglete folk-rock-låt i 1965 snøballen begynte å rulle, og Simon & Garfunkel fikk sin første store hit.
På siste studioalbum med duoen, «Bridge Over Troubled Water» (1970) får vi også låter om et partnerskap, og kanskje også et vennskap, med Art Garfunkel som gikk mot sin slutt. Gode eksempler på dette er «So Long, Frank Lloyd Wright» – Garfunkel var arkitektstudent – og en av duoens aller fineste låter «The Only Living Boy In New York». Sistnevnte peker på Tom – Tom var Arts navn da de var «Tom & Jerry» som tenåringer på 50-tallet – som reiser på filminnspilling av Catch 22 og lar Paul være igjen alene.
Så hadde selvfølgelig albumet tittellåten «Bridge Over Troubled Water», én låt Paul har fortalt var i en helt annen klasse enn noen annen låt han hadde skrevet. Samtidig var det en låt som var skapt for Art Garfunkels stemme. Da produsent Roy Halee og Art Garfunkel fikk høre et utkast til låten, var de enige om at låten trengte ett vers til. Paul kom tilbake med et tredje vers som den dag i dag gir meg gåsehud når jeg hører Garfunkel synge det. Akkurat det at sangen «måtte» synges av Garfunkel, var lenge sårt for Paul, hans egne soloversjoner nådde ikke helt opp. På konserten i Oslo i 2018 gjorde han imidlertid den fineste versjonen jeg har hørt ham gjøre uten Garfunkel.
Fra Oslo Spektrum 1. juli 2018. Foto: Tormod Reiersen
Kunstner i stadig utvikling
Det har rent mye vann i i det opprørte vannet siden «Bridge Over Troubled Water» ble gitt ut. Det har vært flere gjenforeninger med Art Garfunkel på konsert, men for tiden er de så langt jeg kjenner til, ikke på talefot, dessverre. Selv så jeg dem sammen på det Paul Simon betegnet som en nostalgiturné 2003/2004. Men for det meste har Paul vært på kunsterisk søken, sjelden sett etter de letteste løsningene. Innspillingen av klassikeren «Graceland» i Sør-Afrika i 1986 skaffet ham uvenner – påstander om tyveri av idé, brudd på FNs kulturboikott og manglende låtkreditt til Los Lobos – men albumet var uansett en stor kunsterisk triumf og et kommersielt comeback.
På hans siste ordinære album med nye sanger, «Stranger To Stranger» (2016) fortsatte han å utfordre seg selv og lytterne. Paul har stadig skjøvet meg ut av komfortsonen. I 2018 ga han ut nye innspillinger av gamle, litt oversette låter. «In The Blue Light» var nok en flott plate, og versjonene av for eksempel «Can’t Run But», «One Man’s Ceiling Is Another Man’s Floor» og «René And Georgette Margritte With Their Dog After The War» pustet alternativt liv inn i sangene.
Fra Oslo Spektrum 1. juli 2018. Foto: Tormod Reiersen.
Mange store øyeblikk på Paul Simon-konserter!
Første gang jeg fikk oppleve Paul Simon i levende live var i Oslo Spektrum under «The Rhythm Of The Saints»-turneen i 1991. For en kveld! Endelig fikk jeg oppleve min ungdoms store musikalske helt sammen med et stort kobbel av musikere. Den siste gangen jeg så Paul Simon live, var på avskjedsturneen i 2018. Det kan ha vært den aller beste av seks konserter jeg har sett med ham. Etter turneen trakk Paul seg tilbake til et roligere liv sammen med hans ikke ukjente kone, Edie Brickell. Han har fortsatt med noen veldedighetskonserter i ny og ne, og selvfølgelig håper jeg på mer ny musikk med den kvalitetsbevisste, men ikke altfor produktive kunstneren fra New York. Ryktene sier at han spiller inn et nytt album.
Gratulerer med dagen, du mester med gitar, ord og toner!
«In the clearing stands a boxer And a fighter by his trade And he carries the reminders Of every glove that laid him down And cut him till he cried out In his anger and his shame "I am leaving, I am leaving" But the fighter still remains, he still remains» –Paul Simon, «The Boxer»
«We sail tonight for Singapore We’re all as mad as hatters here I’ve fallen for a tawny moor Took off to the land of nod Drank with all the Chinamen Walked the sewers of Paris I danced along a colored wind Dangled from a rope of sand You must say goodbye to me»
Ja, slik begynner låten «Singapore» og albumet «Rain Dogs» (1985) med Tom Waits. Tonen var satt for det mest originale platealbumet jeg til da hadde hørt, ja kanskje til nå også. Jeg har nettopp våknet på Kielferja, og da må det vel være passende med «Singapore»?
Blant musikerne finner vi Marc Ribot (gitar) Greg Cohen (bass), Larry Taylor (bass), Michael Blair (trommer), Ralp Carney (saksofon ) og Keith Richards på gitar og mange flere. Og tromming på diverse møbler og annet. En blanding av stjernelag og trofaste samarbeidspartnere. Men like viktig som «hvem» og «hva» er «hvordan». Tom Waits sier at han ofte starter med to sanger, plasserer dem i et rom, så får de barn. Og for en familie «Rain Dogs» ble!
«Rain Dogs» var mitt første møte med Tom Waits’ musikk og personligheter, en verden helt utenom det vanlige. Jeg husker da jeg i 1985 satte på plata på min brors rom. «Singapore», «Clap Hands». Hva i alle dager? Tom styggvakre stemme, vindskeiv musikk og lyder og ulyder. Men for noen melodier. Det humper og går samtidig som det svinger enormt av mange av låtene. Og for ett persongalleri! Plata ble selvfølgelig spilt inn på en opptakskassett, TDK, C90. Noen år seinere fikk jeg meg CD og seinere LP.
Første del av trilogien om «Franks Wild Years», «Swordfishtrombone», hadde banet veien. På «Rain Dogs» tok Waits elementene fra amerikansk rock, Kurt Weil og egne ingredienser et skritt lenger. Et instrument kunne låte som hva som helst eller være hva som helst så lenge det bidro til historiefortellingen. Og historien i dette tilfeller var om «Rain Dogs» – skadeskutte hunder, eller mer presist mennesker – i New York som ikke fant veien hjem. Karakterene var delvis inspirert av personer Waits hadde et forhold til; faren, Uncle Vernon mfl., men jeg skal på ingen måte påstå at de handler om dem. Moren var dog overrasket over å finne så mange familiemedlemmer i låten «Cemetery Polka». På tide at noen sang om dem, sa Tom.
Det finnes flere beskrivende sitater fra Tom Waits om hva dette albumet er: Ett av dem er gjengitt i en artikkel i The Music Afficiniado:
«There is something interesting about Manhattan. Someone could stand out in the middle of Fourteenth Street stark naked, playing a trumpet with a dead pigeon on their head and no one would flinch. In fact, tomorrow there will probably be two guys like that.»
Albumets forsidefoto er tatt av den svenske fotografen Anders Petersen på Café Lehmitz i Hamburg. Stedet ble hyppig besøkt av drosjesjåfører, prostituerte og sjømenn som var på landferie. Petersen har fortalt at folk på stedet hadde en tilstedeværelse og åpenhet han selv manglet. Det var toleranse for desperasjon, ømhet og å sitte alene i et hjørne. Jeg tenker historien om bildet og Waits egen beskrivelse hver på sin måte fanger essensen av «Rain Dogs».
Det finnes flotte, vanlige sanger som «Blind Love» og «Downtown Train» her, men «Tango ’Till They’re Sore», «Gun Street Girl» og «9th & Hennepin» er mer spennende! Ei av tidenes aller beste plater, dette!
«And the girl behind the counter has a tattooed tear One for every year he’s away, she said Such a crumbling beauty Ah, there’s nothing wrong with her that a hundred dollars won’t fix She has that razor sadness that only gets worse With the clang and the thunder of the Southern Pacific going by»
Gubberock 