Lou Reed & John Cale – «Songs For Drella» (album 1990)
«I wish I was a robot or a machine
Without a feeling or a thought
People who want to meet the name I have
Are always disappointed when they meet me
Faces and names, I wish they were the same
Faces and names only cause problems for me»
Den originale personen og kunstneren Andy Warhol og hans verksteder og samling av andre kunstneroriginaler innen film, musikk og bilder, «The Factory», var sentrale i Velvet Undergrounds karriere i 1960-årene. Warhols kallenavn var «Drella» en kombinasjon av «Dracula» og «Cinderella», noe som nok var en presis beskrivelse av den sammensatte personligheten. Tekstene til «Songs For Drella»understreker dette.
Generøs nær det selvutslettende, men også krevende. I 1987 døde Warhol etter en rutineoperasjonen. I kjølvannet av Warhols begravelse kom de to tidligere Velvet Underground-frontfigurene sammen for å lage en hyllest til Warhol, «Songs For Drella». Hyllesten ble utgitt på plate i 1990 og fremført på scene noen få ganger. Mot slutten av plateinnspillingene skal det ha blitt ganske ampert mellom de to, men ikke verre enn at Velvet Underground ble gjenforent i 1993 for konserter.
På «På Songs For Drella» får vi personlige låter fra Reed/Cale, der de reflekterer over sitt forhold til Warhol, livet i «The Factory» og unnlatelsessynder:
«Andy, it’s me, haven’t seen you in a while
I wished I talked to you more when you were alive
I thought you were self-assured when you acted shy
Hello, it’s me»
Vi får Warhols perspektiv i den nydelige sangen «Style It Takes» sunget av John Cale samt «Trouble With the Classicists» og «Images». Albumet følger stort sett kronologisk rekkefølge, og starter om det å vokse opp i en småby, Pittsburgh, en by som er for liten til å romme en personlighet av Warhols kaliber.
Vi følger Warhol gjennom årene med «The Factory», attentatforsøket på ham og frem til etter hans død. John Cale snakker fram «A Dream», basert på Warhols dagboknotater. Det pene og styggvakre går hånd i hånd på denne plata. Lou Reed og John Cale spiller alle instrumenter selv. Cales fiolin og piano står godt til Reeds gitar; dette låter som et fullt band. En flott hyllest til «Drella»!
For Lou Reeds del etterfulgte dette albumet «New York», mens «Magic & Loss» fulgte deretter. For meg er dette av hans aller beste plater!
Gubberock 