Erik Lukashaugen, konsert 19. oktober i Kulturkirken Jakob, Oslo.
Etter en lang arbeidsdag og ei lita treningsøkt var det med forventning jeg fant min stol i Kulturkirken Jakob tirsdag kveld. Kirken er avvigslet, men innbyr mer til ettertanke enn full fest. Det var da også knappenålstille fra publikum under det meste av konserten, bare avbrutt av kraftig og velfortjent applaus, humring og litt latter mellom låtene.
Erik Lukashaugen er mest kjent for sine tolkninger og tonesetting av Hans Børli-dikt, og heldigvis fikk vi mange av dem. Men vi fikk også mange låter fra årets særdeles fine album med egne tekster, «Det vi rakk». Lukashaugen og hans medsammmensvorne, multiinstrumentalist (alle slags strengeinstrumenter) Tarjei Nysted samt fetteren til Erik Lukashaugen, Bjørge Verbaan, bak ulike tangenter var nesten som et stort band.
Mange av oss hadde nok blikket like mye på Tarjei som på Erik der vi lurte på hva Tarjei nå ville gjøre med mandolinen, fela eller det svenske våpenet jeg har glemt navnet på! Eller noen av de andre merkverdighetene han har med seg. Det lyser musikalsk begavelse og lekenhet lang vei av den mannen. Kont-Jo var bare helt fantastisk! Verbaan var ikke helt borte han heller, der han turnerte de ulike tangentene sine.
Fra den nye plata, «Det vi rakk», fikk vi blant annet tittelsporet i en nydelig og annerledes versjon. På «Nedgangstid» og en låt til fikk vi besøk av en mann med saksofon, og han låt som et storband alene. Så må jeg også nevne «Den sørgeligste sangen». Minst like trist og sterk som på plate, og det at jeg kjenner mye av bakgrunnen for den – mer enn Erik fortalte fra scenen – gjør den bare enda sterkere!
Mot slutten fikk vi flere sterke Børli-tolkninger. «Satchmo» gjør inntrykk. Og den første låten, Lukashaugen skrev melodi til, «Skogen synger» var også flott! Og mer til! Dette var det jeg rakk.
Takk for en nydelig kveld!
Gubberock 