New York, Lou Reeds New York!

Lou Reed – Boks med «New York» (1989). Remastret. Alternative versjoner. Live CD og Live DVD.

«You can’t beat two guitars, bass, drum.»

Jeg har skrevet mange ganger om plata «New York» av Lou Reed. Og det blir flere. Som en kunstner som maler samme bilde mange ganger, håper jeg artikkelen blir bra til slutt. Denne gangen blir det først noe om hva som var nytt i denne boksen som ble gitt ut for få år siden, så om hele plata.

Nye dimensjoner til kunstverket

«New York» fra 1989 er perfekt i seg selv, presis og hardtslående rock-poesi til sterke og renskårne rock-låter. Men Live-CD-en og DVD-en som følger med denne nye boksen gir ytterligere dimensjoner til albumet. Nyanseforskjeller i tempo og fraseringer. Ikke mye, men nok til å se låtene fra en litt annerledes vinkel. Rob Medici gir ny energi på trommer – han spilte ikke på albumet. Mike Rathke og Lou Reed er mer samspilte på gitar enn noen gang; gitarsoloene er lengre, hør på «There’s No Time» – minst like stor grunn til å være utålmodig nå som da.

Og det gis mer rom for kunstneren bak bassen, Rob Wasseman, til å briljere. De alternative versjonene av «Last Great American Whale», «Beginning Of A Great Adventure» og om Vietnamveteranen i «Xmas In February», gir liv tre av de mer neddempede låtene på albumet. «Lou, why don’t you take a walk on the real wild side?», så eksploderer det. Jeg måtte finne frem luftgitaren som lå henslengt lengst inne i skapet.

Ellers følger konsertene låtrekkefølgen på albumet. Sangene som kommer før den sangen du hører nå, er ment å skulle påvirke deg i lyttingen av nettopp den sangen du hører nå, har Lou uttalt. Med dette er han inne på hvorfor noen av oss foretrekker album framfor singler. Konteksten er viktig!

Låten som er inspirert av boka «Jesu Siste Fristelse» og Andy Warhol får nytt liv, «Dime Store Mystery». Også «Hold On» og «Good Morning Mr. Walhdheim» får et gir til. Som jeg elsker de gitarene. Jeg skal ikke si at liveplatene er bedre enn den strammere originalen – fristelsen er stor, men det er vel ikke mulig – men dette er uansett fantastisk og et herlig supplement til én av tidenes beste plater.

CD-en i boksen som er kalt «Work in progress/singles/encore» er nok den minst interessante her. Riktignok er «encores» med de eldre låtene «Sweet Jane» og «Walk On The Wild Side» i solide versjoner et stort pluss. Likeså er det interessant å høre en annen låt som ikke er med på plata, «The Room». Denne i seg selv ikke veldig spennende instrumentallåten, sparket samarbeidet mellom Lou Reed og Mike Rathke i gang. Så er det også ok å få låter på New York i tidlige eller akustiske versjoner, uten at det oppleves nødvendig.

Et av tidenes beste album i seg selv

Men tilbake til selve albumet som jo er utgangspunktet for hele herligheten: Lou Reed nærmet seg femti. Han fremstod som mer moden. Kanskje mindre kynisk? Det brukes enkle virkemidler. Få instrumenter. Lou Reeds stemme er langt fremme i lydbildet slik at tekstene kommer tydelig frem. Ingen ting slår to gitarer, bass og tromme som det står på plateomslaget til originalplata. Rob Wasserman (bass), Mike Ratkhe (gitar) og Fred Maher (trommer) er viktige bidragsytere til platas lydbilde, men også flere, som Velvet Undergrounds Maureen Tucker, deltar på albumet.

 «This album is meant to be listened to in one 58 minute (14 songs!) sitting as though it were a book or a movie.»

Også dette skriver Lou Reed på omslaget til «New York» og signaliserer at dette er en ambisiøs konseptplate han er svært stolt av. Helt unødvendig å skrive slikt. Hvem klarer å legge fra seg albumet før man er ferdig med det?

Herjer med makthaverne

Dette er Lou Reed tilbake i storform etter et noe variabelt 80-tall. Han uttalte at «endelig høres jeg ut som Lou Reed.» Han tar opp miljøproblemer, han herjer nådeløst med politikere og nasjonalsymboler. Statue Of Liberty blir til Statue Of Bigotry (intoleransens statue). Dikt omskrives og blir til sarkasme rettet mot makthaverne:

«Give me your hungry, your tired your poor I’ll piss on ‘em//That’s what the Statue of Bigotry says»

Her er det New York som gjelder. Hverdagsrealisme og storpolitikk går hånd i hånd. På bitende «Dirty Blvd.» og «Endless Cycle» er beina plantet i enkeltskjebner: Den første om å bo i sosialbolig og ønske seg langt bort. Den andre om livets urettferdighet samt alkoholisme og narkomani som går i arv:

«The bias of the father runs on through the son and leaves him bothered and bewildered».

Reed har vurdert nasjonens tilstand, og han liker ikke det han ser. Han trenger «A busload of faith to get by»: You can’t depend on any churches, unless it’s real estate you want to buy». Onelinerne hagler. Reed går til angrep på dobbeltmoralisme og slår hardt i flere retninger. Lista over navn som får sitt pass påskrevet, eller i hvert fall nevnes, er lang. Kanskje er ikke alle dagsaktuelle nå, men namedroppingen fungerer likevel også i dag: «Good evening Mr. Waldheim, and Pontiff how are you?». Og i sporet jeg liker aller best og som rocker hardest, «Strawman», heter det: «Does anybody need the sins of Swaggart, part 6,7,8 and 9?». Laila B. Anyone? «Spitting in the wind, comes back to you twice as hard!»

Synger om «The Trumps»

I «Sick Of You» – en sang Lou syntes det var morsomt å lage, og som jeg synes er morsom å høre –synger han om The Trumps, det gjorde også Woody Guthrie lenge før, men fantastisk å høre Lou synge om Trumps i samme sang som han synger dette:

«They say the President is dead, but no one can find his head, it’s been missing now for weeks, and no one noticed it, he had seemed so fit, and I’m sick of it.»

Profet?

«There’s a downtown crowd fairy singing out «Proud Mary» as she cruises Christopher Street» begynner låten «Halloween Parade», om et årlig karnival med homofile, drag queens etc. som finner sted i New York. Låten handler om alle som går i opptoget. Og enda mer om alle som savnes, Lou er vemodig. Personligheter i Lous verden som Johnny Rio og Rotten Rita er ikke lenger med. AIDS nevnes ikke, men er parentes i tittelen, og på konsertfilmen uttaler Lou at sangen er nettopp om AIDS. Da jeg var i New York for 29 år siden, måtte jeg besøke Christopher Street.

Rock blir ikke stort bedre. Og dette er ikke musikk slik man kanskje skulle forvente mot slutten av 1980-årene. Dette er herlig, tidløs gitardrevet rock! Reeds beinharde stemme og ditto gitararbeid står sentralt. Han er sint. Han er oppgitt. Plata er helhetlig, men samtidig variert. Den engasjerer fra start til slutt. Én time i dette selskapet går fort!

«This is no time for Celebration//this is no time for Saluting Flags//This is no time for Inner Searchings//the future is at head//This is no time for Phony Rhetoric//this is no time for Political Speech//This is a time for Action//because the future’s Within Reach»

(Mesteparten av artikkelen er tidligere publisert i Popklikk).

Norske sanger 2010–2019

Gubberock har laget spilleliste! En akkurat passe stor en. 25 fine norske sanger fra perioden 2010–2020. Flest fra de senere årene. Kanskje utvider jeg den snart med sanger fra 2020. Kanskje finner jeg flere fra 2010–2020.

Jeg har ikke tatt dette mer alvorlig enn at jeg ved et par anledninger har plukket forskjellige låter fra samme artist til Spotify-listen sammenliknet med Tidal-listen.

https://tidal.com/playlist/860ae0b3-ef05-4a90-8197-e09bee860b92

Norges beste band!

John Peter Støa, Stian Langerud, Kim Wild og Øystein Imsen

John Peter and his Collaborators, konsert Parkbiografen i Skien, lørdag 23. oktober.

John Peter Støa: sang, gitar, tangenter
Eva Maria Støa: sang
Stian Langerud: sang
Bjørn Erik Støa: gitar, mandolin
Carsten Holt: gitar
Øystein Imsen: fele
Geir Fragell: tangenter
Terje Nylund: bass
Kim Wild: perkusjon, vibrafon, trommer
Fredrik Lehmann: trommer, perkusjon.

Ja, vi nevner dem alle sammen. Det var fullt på scenen da John Peter and his Collaborators leverte en storartet forestilling i Skien lørdag kveld.

Jeg satte en tabloid og velfortjent tittel på artikkelen, men skal på ingen måte krangle om hvem som er Norges beste band. Det jeg vet er at det er ingen band i Norge jeg for tiden holder høyere, eller har hatt mer lyst til å oppleve, og at mange her i Skien vil være enig med meg i en slik betegnelse!

Norges Nick Cave?

Konserten begynte med en herlig «Up To The Show Down» fra fjorårets beste norske album i mi bok, «Music From Little Red». Det var raskt klart at dette ville bli en kveld helt utenom det vanlige. Skiensbandet spilte for sine egne, og de egne tok i mot dem! Det er et lite paradoks at bandet spiller kanskje under fem konserter i året, og da helst i hjemtraktene i Trysil eller Skien, når det store bandet egentlig gir meg assosiasjoner til et omreisende sirkus av verdensformat.

John Peter selv gikk fram og tilbake på scenen, var teatralsk og minnet ikke så lite om selveste Nick Cave der han kommuniserte sterkt med publikum!

John Peter Støa og Stian Langerud

«Fingerprints»!

I motsetning til Nick Cave, har John Peter med seg to vokalister på scenen, noe som skaper fin dynamikk i forestillingen. Stian Langerud tar seg av mye av vokalen på de spanskspråklige latinolåtene. Eva Maria Støa sang «Fingerprints» og årets «Another Now» så gåsehuden fikk kjørt seg. På en kveld som dette er hun selvsagt Norges beste kvinnelige vokalist, så får andre ta seg av fintellingen.

Norges utvidede utgave av The Bad Seeds?

Jeg har ikke tenkt å gå gjennom alle låtene, eller alle musikerne som står på scenen. Men nevner likevel spesielt Øystein Imsen som John Peters Warren Ellis på fele og Geir Fragell på tangenter. Så er det selvsagt selveste Carsten Holt på gitar og herlig bass fra Terje Nylund, taktfaste trommer fra Fredrik Lehmann og gitar og mandolin fra Bjørn Erik Støa. Der kom navnene likevel. Kim er jo nevnt!

Herlig kveld!

Jeg må ta med enda et høydepunkt, her jeg fortsatt noe svimmel etter gårsdagens begivenhet prøver å oppsummere! «She Thinks She Is Boudelaire» fra «Transparent Blue» (2017). Strålende versjon! I det hele tatt var flere av låtene løftet enda et hakk i intensitet fra albumene, og fremstod om mulig enda mer underholdende! Og et feststemt publikum var med hele veien!

Siste låt var 20 år ganle «Wooden Boat», en låt som viser at John Peter and his Collaborators burde hatt verdensherredømme allerede da! Vi rallet med så godt vi kunne alle sammen. Takk for en strålende aften, vi kommer gjerne igjen! Eller kom til Oslo!

PS: Fotograf Ketil Hardy ble observert i arbeid, så det blir sikkert lagt ut ordentlige bilder fra begivenheten.

Eva Marie Støa og Stian Langerud. Terje Nylund skimtes.

Årets favoritt blant internasjonale album (del 1)

Suicide Swans – Reservations (album 2021)
Kyle Jenkins – Love Lost Love (album 2021)
Kyle Jenkins –Lost Love, Lost (album 2021)

På topp over årets internasjonale favorittalbum finner vi Kyle Jenkins sammen med David Olney & Anana Kaye. Se lista her.

Jeg har hørt mye svært bra musikk i år. Noen ganger er jeg glad for at jeg ikke lar alt være hurramegrundt og terningkast seks, men reserverer noen av de aller sterkeste adjektivene til spesielle anledninger. Men nå er vi der! Jeg takker og bukker for tips i et ekkokammer på Facebook! Fråtseri er én av syv dødssynder. Man kan si at Kyle Jenkins utgivelser legger opp til nettopp det, men i det minste har han for noen uker fått meg til å stoppe nesten helt opp med å sjekke ut annen ny musikk.

Kyle Jenkins er frontfigur i bandet Suicide Swans, som nå har varslet navneendring til Mt. Morning blant annet som følge av en endring i besetningen. De ga i sommer ut det særdeles fine albumet «Reservations». Men i tillegg til det har Kyle Jenkins så langt i år gitt ut to lange soloalbum. Vi begynner å nærme oss Daniel Romanos utgivelseshyppighet, men for meg er det en stor forskjell. Daniel Romano er utvilsomt dyktig, men Kyle Jenkins på det beste treffer meg omtrent alle steder musikk kan treffe. Kroppen, hjertet, sjelen, og om jeg har noe slikt som ånd, treffer han der også.

Kyle Jenkins er fra Australia. I løpet av de siste åtte årene har bandet hans, Suicide Swans», gitt ut én EP og fem album. Det er nærliggende å karakterisere Suicide Swans som et americana-band, i hvert fall deres siste album. Kyle Jenkins solo – årets er hans andre og tredje – har delvis solide røtter i den klassiske rocken, dels er han folksinger.

2,5 timer med soloplater til toppkarakter!

«Love Lost Love» ble gitt ut i vår. Albumet er sparsomt produsert. Ofte bare et piano, en gitar, noe synth og av og til et munnspill. Tåler vi dette over 70 minutter? Ja! Kyle skriver at lytteren selv kan utvikle albumet videre; i sin forestilling legge til de instrumentene de ønsker. Jeg ser ikke helt det behovet. Jeg skal innrømme at jeg har tenkt en tanke om at albumet taper seg litt mot slutten, men jeg har funnet ut at mye av den innvendingen forsvinner om jeg starter med del to av plata. Men som regel fungerer det strålende med 70 minutter i et grådig jafs!

«Lost, Love Lost» varer hele 80 minutter og er rikere produsert. Kanskje er vårens plate ørlite grann jevnere, men for noen topper høstens plate har. Og låtene som eventuelt ligger litt under de ypperste — jeg skriver eventuelt, favorittene endrer seg hele tiden — er av så skyhøy kvalitet at selv uten toppene ville albumene stått omtrent til toppkarakter!

Kjenner han meg?

Lenge før jeg begynte å få tak i tekstene til Kyle Jenkins fikk jeg en klar følelse av hva albumene dreier seg om. På en måte føler jeg at enkelte av låtene er skreddersydd for meg, at Kyle kjenner meg. For ikke å blottstille meg helt, må jeg skynde meg å si at da snakker vi om musikk og vokal, ikke tekstene, nødvendigvis.

Jeg pleier å høre album fra start til slutt. Det gjør jeg også med Kyle Jenkins soloalbum. Men underveis tar jeg meg selv i å bare måtte høre akkurat den ti minutter lange låten enda en gang. Og neste gang jeg hører albumet, er det kanskje en helt annen låt. Jeg har sittet på T-banen og siktet meg inn på hvilken låt jeg nå kan rekke før jeg må gå av. Men selvfølgelig skal albumet helst nytes i sin helhet, slik at man stadig får ørene opp for nye låter og nye tekstlinjer.

Jeg har etter hvert lært meg at dette er sanger som springer ut av personlige erfaringer, eksistensiell tvil og spørsmål om hva fremtiden vil bringe for Kyle Jenkins og hans familie. Hør «Made A Nest» fra vårens plate. Hva er en familie? Hvor går veien? Han tar seg tid. Dveler. Fantastisk melodi. Fraseringene forteller meg mer enn ordene:

«I made a nest you cannot see
It devours all that it grieves
Its presence is hidden in bridled empathy
The selfish power of its fragile greed»

En dag kom jeg på jobb med tårer i øynene etter å ha rådigget en lang rockelåt. «Tormod, hva skjer da? Du vet, Kyle har herjet med meg igjen.» Jeg hadde timet perfekt. Uten å forstå et ord av hva låten handler om fortalte Kyle og hans rustne, elektriske Neil Young-gitar meg likevel alt jeg trengte å høre den morgenen. «Lodge Of The Willing»:

«Turning into concussions or failed compromise
The smallest thing starts to feel like you will never survive
A carcass of a lowland castaway
Try as you might who cares if you get your own way»

Slik kan jeg fortsette. En annen dag var det «Dying Is»: «Let’s stop simply feeling that we are always under review». Fantastisk låt, som lar deg vente på den endelige forløsningen, men den kommer!

«Ob A Clear Day» får frem gåsehuden. Igjen kan man bare ane kampen som ligger bak melodien, bak stemmen. Ja, også bak ordene. Igjen står vi med paradokset: Hvordan kan en personlig kamp være så vakkert? Er det «sadness in the heart of things», som Warren Zevon sang?

 
«On a clear day I can see the other side of the river
On that same clear day can you see what’s not good for me
The whiplash anxiety the baggage we keep in our hearts
A narcotic fog with no gas rare opportunities»

På et flere låter får Kyle vokalhjelp av Sara McLean, på noen synger de vekselsvis. Vi aner litt irsk folkemusikk og en Kyle som nesten drar stemmen over i Shane McGovan-land på «Vermont». Som Kyle kan tilpasse uttrykket i vokalen!

Jeg hører mye bra musikk i løpet av ett år, men det kan gå år mellom hver gang jeg oppdager en artist som til de grader treffer meg som Kyle Jenkins. De siste ukene har stort sett alle andre artister måtte vike. Dette er nesten som å oppdage Townes Van Zandt, Mickey Newbury og Neil Young!

«Reservations» med Suicide Swans er ikke stort dårligere

Jeg skulle normalt ha brukt mye spalteplass på «Reservations». Albumet er jo en kandidat til topp 10 blant årets beste plater. Kyle Jenkins har vært bosatt i USA, og «Reservations» er klart inspirert av amerikansk musikk, ja kall det gjerne americana. Kyle peker på at kjærligheten til «Appalachian mountain music» har inspirert albumet.

Jeg opplever at albumet stilmessig, ikke minst på grunn av fele – jeg elsker fele – og Kyles vokal, skiller seg fra soloalbumene. Gitarene og pianoet kjenner vi fra soloplatene. Ja, for han synger annerledes. Jeg måtte faktisk spørre en ekspert om Kyle er vokalist her; på «Reservations» synger han som en kloning av Dan Stuart fra Green On Red og Ian Felice fra Felice Brothers. Han holder litt større avstand til lytteren enn på soloplatene. Han synger mer slentrende, men fortsatt svært fengende og engasjert. Det er på ingen måte en innvending, bare et forsøk på å forklare at Kyle vil noe annet med bandet enn som soloartist.

Tematikken fra soloplatene er tilstedeværende også på «Reservations». Det handler om psykologi og umulig kjærlighet i fine «House Fire», og «Do Me Wrong» er tematisk knyttet til å få til det «gode» samlivsbruddet. Én annen av mine favoritter, den særdeles fengende og svingende «Sunburnt Eyes» tar også for seg beslektede temaer.

Vi får fine, røffe rockere som «13th Floor (Alabam)» og «Hand Of Mine» og mer nedempede ballader som nevnte «Do Me Wrong». Og låter midt i mellom. Ett annet høydepunkt er «Wish Bone», men aller best er tittellåten «Reservations».

Et jevnt flott album, dette! Herlig rufserock. Jeg skal ikke bruke mot det at det ikke er like skjellsettende som Kyles soloalbum.

Og det kommer mer!

Som nevnt innledningsvis har Suicide Swans endret navn til Mt. Morning. De har varslet én EP og én LP i løpet av 2022. Etter planen gir Kyle Jenkins ut ei soloplate i 2022.

Kyle Jenskins gir i løpet av kort tid også ut en bok som har fått tittelen «Night Porter». Den skal inneholde kunstcollage, låttekster, dikt og andre tekster. Det blir spennende å følge Kyle Jenkins videre! Sjekk ut Kyle Jenkins og Suicide Swans på Bandcamp. Man får der fysiske utgivelser inkludert frakt uten at det koster en formue.

Kyle Jenkins er utvilsomt årets for meg nye artist. Jeg anbefaler å lytte til Kyle helt uten reservasjoner:

«We accept no reservations
Sometimes all you want is some time away
Broken off erase this place
You might have guessed or been a guest
There is no time or place for reservations»
Foreløpig bokomslag: Night Rainbows av Kyle Jenkins