Bilde til venstre: Neil Young i Hyde Park (foto: Tormod Reiersen). Til høyre: Uttalelse på Neil Youngs hjemmeside
Denne uken har et av de store samtaleemnene der jeg ferdes på sosiale medier vært at Neil Young trekker sin katalog fra strømmetjenesten Spotify. Som stor Neil Young-fan burde jeg vel mene noe om det? Jeg har nok ikke landet helt, men tenker det kan komme mye godt ut av blesten som er skapt!
Neil Young ga mandag Spotify et ultimatum: enten fjerner dere Rogan, eller så trekker jeg min katalog fra Spotify. Young protesterer mot innholdet i det som skal være verdens mest populære podkast, The Joe Rogan Experience. Nylig inviterte Rogan en lege som er skeptisk til bruken av koronavaksinen og som har blitt en svært populær figur blant vaksineskeptikere. NRK skriver at rundt elleve millioner mennesker lytter til The Joe Rogan Experience, som blir sendt eksklusivt på Spotify. «Jeg gjør dette fordi Spotify sprer usann informasjon om vaksiner, noe som potensielt kan være dødelig for dem som tror på desinformasjonen selskapet sprer», sier Young.
Det kan se ut som om Neil har faglig støtte: 270 helsearbeidere og forskere har skrevet et åpent brev til selskapet der de anklager både podkasten og Spotify for å spre farlige konspirasjonsteorier. Spotify mener de har gode rutiner, og skal ha fjernet over 20.000 podkastepisoder i forbindelse med COVID siden starten av pandemien.
Neil Young har trolig aldri trodd han ville nå gjennom med sitt krav om at Rogan fjernes. Nettstedet The Guardian antyder at Spotify har betalt Rogan rundt 100 millioner dollar for rettighetene, så det var nok en tapt kamp. Penger er makt enten vi liker det eller ikke.
Men hva oppnådde Neil? Jeg skal innrømme at jeg har synes det er vanskelig å ta stilling til alle sider av saken, og jeg har ikke hørt Rogans podcast. Er det riktig å forsøke å presse ut en annen aktør, en aktør du er uenig med? Hadde det vært greit om Neil hadde blitt presset ut av plattformer pga. sine meninger? Hvor skal grensene trekkes? Så kan det selvsagt snus på hodet: Neil kan selvsagt velge de plattformer han vil, om han ikke kan stå for plattformens publiseringsrutiner, se også utsnittet fra hjemmesiden hans over. Og han tar her en kamp mot de store, og ikke småfisken. Han har fått en voldsom oppmerksomhet både om strømmetjenestenes etiske ansvar og vaksinemotstsandens mulige dødelige konsekvenser. Så kanskje er han en foreløpig vinner likevel, om vi ser bort fra tapte inntekter. Og må jeg redigere inn, flott med artister som sier fra!
Neil har tidlig engasjert seg for vaksiner, og han har uttalt at han ikke vil spille konserter igjen før det er helt trygt for publikum. Når det gjelder det siste, kan man sikkert si at det får være en grense for hvor streng man skal være, men jeg synes man må respektere avgjørelsen hans.
Boikotten av Spotify har ingen konsekvenser for meg personlig. Vanligvis bruker jeg Tidal for å strømme musikk, og Neils musikk hører jeg enten via den flotte hjemmesiden hans, neilyoungarchives eller via fysiske produkter. Helt frem til i dag, trodde jeg Neil var borte fra Tidal, det er ikke lenge siden han trakk katalogen sin derfra i protest mot det han betegnet manipulasjon av lyden på produktene. Han har tidligere vært ute av Spotify på grunn av den dårlige lyden der. Nå skryter han av amazon og apple. Det har kanskje ikke vært med tungt hjerte at han nå trekker seg fra Spotify, kanskje var det tyngre for plateselskapet hans Reprise Records? Neil oppfordret andre artister til å følge etter, og Reprise-kollega Joni Mitchell har nå fulgt etter.
Og hva mer har kanadierne Neil Young og Joni Mitchell til felles? De holdt begge to på å dø av polio i sin barndom, før poliovaksinen. Som Neil sa da han som femåring kom seg etter sykdommen: «I didn’t die, did I?» Neil har engasjert seg i en rekke saker. På 80-tallet måtte manageren holde ham unna journalister i frykt for hva Neil kunne komme til å si, den gangen nokså høyrevridde synspunkter, enten for å provosere eller fordi han faktisk mente det. Seinere har han vist et stort engasjement mot Irak-krigen, mot genmodifisert mat, for klima, for god lyd, for bønder og mot Donald Trump. Ofte kompromissløst og nyanser.
Det svinger alltid rundt Neil Young. Og viktigst, det fortsetter å komme ut musikk vi ikke har hørt før, både fra arkivene og helt ny musikk!
Der heter at aksjeverdien til Spotify har falt mye i verdi etter Neils utspill. Det har sannelig aksjefondet vårt også! «Keep On Rockin’ In The Free World!»
Otis Gibbs er historieforteller i toppklasse. Denne gangen holder låtene samme nivå som historiene, og da er det bare å ta frem det helt store gliset. Og rett skal være rett: Det var i musikkbloggen «Dust Of Daylight» jeg hørte om ham først.
I 2014 ga Otis Gibbs ut folkalbumet med den betegnende tittelen «Souvenirs Of A Misspent Youth», ei plate som sakte og sikkert vokste på meg, og der kjempelåter som «Ghosts Of Our Fathers» og «Gun In My Hand» sendte den helt opp mot toppen blant mine favorittplater det året. I forbindelse med årets album har jeg også plukket frem andre plater fra diskografien hans igjen, og albumet «Joe Hill’s Ashes» (2010) er kanskje like bra.
I 2017 opplevde jeg Otis Gibbs i levende live to ganger. Den ene gangen på en legendarisk hagekonsert på Skarnes. Han hadde med seg albumet «Mount Renraw» i bagasjen. Han kunne fortelle at albumet ble spilt inn på hans 50-årsdag, delvis for å unngå en feiring der vennene ble fullere og fullere og han mer og mer misstilpass. I det hele tatt husker jeg at historiene som ble pratet frem den kvelden, kanskje imponerte like mye som sangene som ble sunget, enten de handlet om hans tidligere liv som treplanter, eller fra hans turer rundt i verden. Og så har han en så utrolig snill stemme, selv når han gjentatte ganger oppfordret til ikke å ta bilder eller videoer, men konsentrere seg om konserten. Han sier han på mange måter tilhører en annen tid, og med sitt lange skjegg ser han slik ut også.
Selve plata «Mount Renraw» har flere sterke låter, men lider i lengden av at det på enkelte av de mer anonyme låtene blir litt stusselig med kun gitar og ei fele av og til. Han signerte plata med et «Thanks for giving a damn», noe som også er navnet på hans imponerende podkast, en podkast der han intervjuer og/eller forteller om helter som Guy Clark, Townes Van Zandt, Justin Townes Earle, John Prine og mange flere. Jeg har ikke hørt så mye på podkasten som jeg burde, men nøler ikke med å anbefale den.
Om «Mount Renraw» ble litt stillegående og, ja, kanskje ørlite kjedelig fra tid til annen, har pipa nå fått en annen lyd. Den akustiske gitaren er nemlig byttet ut med en elektrisk «Les Paul», og hadde jeg ikke visst at omtrent alt kan dyttes inn i americana-båsen nå for tiden, ville jeg betegnet dette albumet som rock. En stilart som kler Otis’ flotte, og særpregede stemme som hånd i hanske. Trommene er smakfulle, ikke noe «klask, klask» kan Otis fortelle. Han ønsket også å lage en gitarplate uten gitarsoloer. Thomm Jutz og Otis Gibbs spiller elektrisk gitar, Mark Fain spiller bass, Lynn Williams trommer og Jen Gunderman orgel og piano. Klassisk rockbesetning med andre ord.
Selve tittelen «Hoosier National», spiller på at han igjen bor i Indiana, der innbyggerne kalles «hoosiers». Otis Gibbs sier om seg selv at han kan sammenliknes med han som er soldat under krigen, strander på en øde øy, blir plukket opp 20 år etter, og fortsetter å kjempe den krigen som er tapt. Han driver ufortrødent videre med musikken han liker, selv om slaget for lengst er tapt. Og da er veien kort til første låt på plata, flotte, «One Foot Problem». Hvordan overleves det når de økonomiske forholdene endrer seg, og hjørnesteinsbedriften går under? Religion og sprit? «Five inch solutions to nine foot problems.»
Neste låt, «Panhead», er ikke dårligere, snarere tvert imot. «When he shut it off, I remember asking why was it leaking oil / He said son that’s how you know it’s a Harley / ‘Cause it marks its territory». Låten forteller den sanne historien om den lite bemidlede faren til Otis som bygde seg en motorsykkel som ble stjålet. Faren fikk tilbake sykkelen, Otis vet ikke hvordan, men presenterer en fascinerende hypotese til slutt i låten.
Plata er spekket med gode låter. Og gode historier. Jeg fascineres av «Mid Century Modern», skal ikke røpe for mye av den historien. Like bra er «Lord Open Road» som bygger seg gradvis opp fra forsiktig orgel og gitaranslag til en råere låt drevet frem av taktfaste trommer. Låten tar utgangspunkt i drapet i 1981 på landstrykeren James H. Langford med kallenavnet Lord Open Road. En historie fortalt til Otis av en annen landstryker, kalt Steam Train, rundt et bål for tretti år siden.
Levningene til «Lord Open Road» ble etterlatt langt borte fra der han hadde tilhørighet. Steam Train sørget for at levningene kom hjem. Steam Train selv hadde en interessant historie som hjemløs og alkoholiker før han fikk livet sitt på rett kjøl. En svært begavet mann, ifølge Otis. Steam Train, eller Maurice W. Graham som var hans egentlige navn, døde 89 år gammel i 2006. Det er bare å google disse personlighetene – det har jeg gjort!
«Fountain Square Stare» er en fengende låt og en fengende historie om ulovlige konserter for mindreårige i forlatte fabrikklokaler i Indianapolis. Selv ville ikke Otis være han 23-åringen som hang sammen med langt yngre og til dels sterkt rusa ungdommer, så han holdt seg på utsiden, opptatt av musikken, forteller han i en egen podkast.
Like fengende er «Bill Traylor» om arbeideren på bomullsåkeren som mistet helsa og ble maler i en alder av 85 år på gata i Montgomery. Han malte det han så, rett fra hjertet, ble berømt etter sin død, og bildene stilles ut over hele verden. Han lever videre, også med hjelp av historier som dette; jeg hadde ikke hørt om ham før.
Det har allerede gått to-tre måneder siden dette albumet ble sluppet. I likhet med klassikeren «Souvenirs Of A Misspent Youth» trengte det litt tid. Jeg har nå bestilt plata helt fra USA, der jeg vet at enten Otis selv eller hans samboer og den særdeles flinke plateartisten, Amy Lashley, har pakket og sendt den av gårde. Otis Gibbs har ingen ambisjoner om å lage en perfekt plate, sier han, men en plate å være stolt over. Han kan være stolt av «Hoosier National».
Over tre uker inn i det nye året, og Gubberock skulle selvsagt ha hørt mye ny musikk fra 2024. Slik har det ikke gått. Forsøkene mine har raskt endt med at jeg har satt på ei plate med det australske bandet Suicide Swans eller ei soloplate med frontmannn og låtskriver Kyle Jenkins. Kyle Jenkins var hovedarkitekt bak hele tre album som alle var helt i toppen av min kåring av beste album fra 2021, og det føles derfor helt riktig å sette seg inn i den øvrige diskografien Kyle Jenkins har et hovedansvar for.
Kyle Jenkins ga i 2021 også ut to bøker med låttekster, dikt, malerier, tegninger og kunsteriske collager. I forordet til bøkene omtaler Aleaxandra Lawson ham som særdeles produktiv kunstner innenfor flere kunstformer i tillegg til å være en akademiker og leder av et fakultet for visuell kunst på universitetet og en ypperlig lærer. Alexandra og Kyles kone mistenker at hans enorme produksjon kommer av at han er redd for at han skal dø før han får satt alle ideene sine ut i livet. Navnet på bøkene, «Night Rainbows», kommer av at mye av hans egne kunstneriske verker blir laget om natta når alle andre sover.
Musikken hans karakteriseres ofte som alt-country eller americana med store doser 70-tallsrock på enkelte av platene, men det kommer vi tilbake til! En takk til facebook-venner for tips om artisten! Tekstene er, slik jeg oppfatter dem, ofte personlige. De er trolig sterkt inspirert av de andre kunstformene Kyle befatter seg med; mange er ikke enkelt tolkbare, men fungerer slik mye god kunst gjør, til ikke bare å utvide vårt syn på virkeligheten, men også utvide hva virkeligheten faktisk er for hver av oss.
Suicide Swans har i hovedak bestått av – med utgangspunkt i informasjon på «la Jungla» (2018) – Kyle Jenkins på vokal og gitar, Kristian Mclvor på bass og fiolin, Glen O’Shea på trommer, Morgan Hann på tangenter og gitarer og Benjamin Lancaster på gitarer. Alle bidrar med bakgrunnsvokal. Så kan andre musikere ha vært innom på andre album og musikerne i bandet kan ha spilt på andre instrumenter.
Kyle Jenkins annonserte i 2021 at Suicide Swans er et tilbakelagt kapittel, men at de fleste i gruppa vil fortsette å gi ut musikk under navnet Mt. Morning. Så da kan det kanskje passe med en liten gjennomgang av diskografien til denne fantastiske artisten. Denne gangen forsøker jeg meg også med karaktersetting. Mye her er nær toppklasse, så mest av alt blir karakterene et hjelpemiddel til innbyrdes rangering mer enn noe annet. Så da gyver vi løs!
Suicide Swans (selvtitulert EP, 2012)
Suicide Swans platedebuterte i et kortfattet format med en selvtitulert EP med 5 låter på til sammen 22 minutter. EP’en sparkes i gang av den slentrende «Pilgrims Loot», en flott, og rufsete americana-låt med feler og banjo, trygt plassert i nabolaget til den mer kjente gruppa The Felice Brothers. I tillegg til åpningslåten får vi ytterligere to låter som har fått plass på karriereoppsummeringen «Through The Years», så EP’en må en viss status blant bandmedlemmene også.
Etter «Pilgrims Loot» roes der ørlite ned med «Oh Any» og «Take Things Slow». På de to siste låtene «Union» og «Pine Mountain» blir det mer øs, på sistnevnte nærmer vi oss punk.
En herlig debut! 8/10.
Suicide Swans – Ghosts We Forget (2015)
«I got nothing to hide, even less to show». Mon det. Tre år har gått. Suicide Swans er klar for å debutere med en fullengder. Og da blir det like godt et album med 14 låter, til sammen på mer enn én time over fire vinylsider. Det musikalske universet er utvidet; rock, mer elektriske gitarer, mer bass! Hør «See Similar Stars» og de deilige trommene, Shadows Of The Night» og «Someone’s Chrome»! «Confetti» sender tankene mine i retning av de mest punkete øyeblikkene på debut-EP’en. Men her er også nydelige ballader og musikk godt forankret i countrymusikk med lap steel og akustiske gitarer, uten at sjanger noen gang blir noen tvangstrøye.
«Safe In Your Arms» er en variert låt med følelsesladet vokal, fiolin og piano før den eksploderer.
De akustiske «In Spite Of The Dark Times» og «Pinkhearts» – låter som sender tankene mine i retning av det fantastiske første av soloalbumene fra 2021 – er mine absolutte favoritter på albumet. Himmelsk vakkert. Inderlig. Med to slike sanger er det nesten ikke så nøye med resten. Men kanskje er det den innsmigrende countryrockeren «Everything Must Pass» som blir din favoritt? Her er mye å velge i.
Jeg har ikke nevnt alle låtene på albumet. Det kunne jeg nesten gjort! Det er mye bra også med de to siste låtene, «Newspaper Boats» og «Pine Mountain», men de kunne vært avsluttet litt tidligere, slik at appetitten på enda mer kunne vært opprettholdt. Men det blir flisespikkeri. En solid blanding av røffe rockere, countrylåter og nydelige ballader. 8,5/10.
Suicide Swans – Augusta (2017)
Augusta med Suicide Swans er et album med stigning. Det begynner bra, men når først toppen på de tre siste sangene. Det gjør at man kan nyte musikken og engasjementet hele veien, samtidig som man kan glede seg til sangene som kommer.
Aller best er «Pleasanton». En krypende ballade, med herlige energiske partier som sørger for at sangen får en forløsning, og at Kyle Jenkins får utløp for mange av de følelsene morens dødelige kreftsykdom brakte med seg. Kyle i Australia, moren i Kyles fødeby Pleasanton i California.
”However all these feelings also entail universal themes of feeling helpless and trying to find control within something uncontrollable. “
-Kyle Jenkins på Bandcamp
Suicide Swans brukte halvannet år i studio. Augusta skulle låte riktig. Og riktig bra ble det. Litt mer indie og litt mindre country enn på forgjengeren Ghosts We Forget. Dette er to album som har fått kjørt seg mye hittil i år.
Beskrivelsen til Kyle Jenkins på bandcamp av åpningslåten «Horses» viser en artist med tanker trolig også inspirert av de øvrige kunstformene han beskjeftiger seg med: ”Thus the imagery is a way of painting an abstract collapsing image of trying to make sense of everything rushing around in your head without really seeing any answer or clear direction”. Og når man leser tekstene på albumet, møter man en Jenkins som ikke viker unna eksistensielle problemstillinger i eget og andres liv.
Fra «Horses» og og ut er det lite å utsette på et album med en rekke høydepunkter, som paradoksalt nok – studiotiden bandet brukte tatt i betraktning – har låter som passer bra live, noe liveversjonene av «Come And See» og «Yearling» bekrefter. «Come And See» handler om at stagnasjon er tilbakegang. Lever man hver dag på ren rutine, mister man seg selv, og hvem man var, hvem man er. Og låten er superfengende, så om du ikke leser Kyles beskrivelse av teksten, kan du – som med de fleste sangene her – likevel ha stor glede av den. Samtidig gir det en ekstra dimensjon å kjenne tanken bak. Avslutningslåten «Nurse» er av de sterkeste.
”Ain’t it funny, to be crippled, for a while Ah sweet nurse, in the darkness, comfort me with a smile“.
«Nurse» er en lengre sonisk skiftende låt som tok utgangspunkt i en kamerat i førtiårene som skal dø av kreft. Hva skjer mentalt i et menneske i møte med døden?
Vi møter en selvransakende Kyle Jenkins. Plata handler om forholdet til seg selv, sine nærmeste og til andre mennesker. Og om hvordan forholdet til dem rundt seg påvirker forholdet til de fysiske omgivelsene, og motsatt. For de rockglade er det mye å glede seg over. Deilig bass, trommer og tangenter. Og noen nydelige elektriske gitarer. Og snart er Kyle klar med nye soloalbum og ei plate med hans nye gruppe Mt. Morning. Om jeg gleder meg?
8,5/10.
Suicide Swans – la Jungla (2018)
Den fantastiske låten «Don’t Fade On Me» starter ballet, og vi er allerede gått i gang med et album som ikke er over med det første. Heldigvis. Herfra og ut er det alvor. Med passe doser råskap og desperasjon i musikken og Kyle Jenkins’ stemme, ispedd litt mer ettertenksomme øyeblikk, kan Suicede Swans album la Jungla sammenliknes med 80-tallets Steve Wynn og Dream Syndicacte på det beste. Jeg elsker låter som roer ned, for så å skru opp tempoet og la gitarøset herje, slik vi får mange ganger på dette albumet, ikke minst på låten «Paloma». Bedre blir ikke rock i dette årtusenet!
”We had recorded the follow up to our sophomore album (that took months to make) in only 14 hours. It would be called la Jungla aka ‘the Jungle’, a metaphor for themes inherent not only in the songs but also the journey of searching for something unknown in the recording process.“
Fort gjort å spille inn, kanskje. Likefullt er vi kommet fram til albumet som fremstår som selve mesterverket til Suicide Swans, «la Jungla» fra 2018. 1 time og 23 minutter. 13 låter. Albumet kjennes ikke ett minutt for langt. Trening kan være kjedelig, men minuttene flyr når tretten minutter lange «The Ocean Only Has Eyes For You» setter i gang, en låt som ble spilt inn på én tagning. Jeg fikk kjeft da jeg i et diskusjonsforum namedropper nesten hele albumet og glemte å nevne «Proud». Det er herved gjort.
«Here On Out, Turn Of The Lights» går også over 10 herlige minutter. Kyle gir gode forklaringer av tekstene på albumet på bandcamp, og jeg lar igjen ham slippe til.
”I wanted to write a song that had two parts to the story, a Side A / Side B vinyl feel. So first part: ‘Here On Out’ is all about being completely committed to someone and that it is just the two of you taking on the world while building your own new world at the same time in a complete bubble of blissful ignorance. The second part: ‘Turn Off The Lights’ is all about that world you’ve built coming to an end and trying to face it but denying it somewhat at the same time. Everything comes to an end and that’s the sad fact of reality.“
Trist, men nydelig. Og stort dårligere er ikke «Pastures». «Jeremiah Joe» er en låt som utvikler deg mot et klimaks, og da får Kyles stemme virkelig kjørt seg. Vi får mye straight rock på dette albumet. Jeg tenker Neil Young & Crazy Horse. Mer sofistikert og et rikere lydbilde, kanskje. Men innspillingsmetode og strofen «Rust never sleeps on the road» og til dels lange jammer sender jo tankene mine i den retningen. På flere låter tar Kyle seg god tid. Låtene trenger ikke gå unna på rekordtid. De er for gode til det. Kyles vokal enda mer uttrykksfull enn tidligere.
Men helt til slutt countrylåten «Wolves», en låt Kyle sier skal fungere både som en slutt på la Jungla, men også som et frampek mot det som skulle bli siste album under navnet Suicide Swans, Reservations.
10/10
Kyle Jenkins – Meltdown (2018)
”About the tension between dusk and dawn – that fine edge of a moment when the day and night are at tension between each other. A feeling I seem to have as a person.“– Kyle Jenkins ifølge Post To Wire
Bare noen måneder etter mesterverket la Jungla ga Kyle Jenkins ut sitt første sololbum, Meltdown. Meltdown er en slags dark horse i min gjennomgang, og det albumet til Kyle Jenkins/Suicide Swans jeg lenge hadde minst tak på. Kyle Jenkins møter oss på albumcoveret med et mørkt uttrykk og doble øyner, og understreker også med dette at hans blikk på verden ikke albumet Meltdown ikke er gladpop.
”Rather it was about ruminations of the world that came from staying up late at night seeing all these horrible situations playing out in the world and feeling a deep seeded feeling of isolation, loneliness and sadness for what was happening“. – Kyle Jenkins til Amnplify. Ord som kan gi spesiell gjenklang for oss europeere i krigsherjede dager i 2022.
Sangene spenner over et vidt spekter av sjangre. Låtene fremstår ikke like umiddelbare og fengende som på «la Jungla» og albumene som skulle komme i 2021. Likevel har låtene smått funnet sin plass, ikke minst gjelder det åpningslåten «See Saw», etterfølgeren «Vultures», «Sons And Daughters» «Dawned» samt avslutningslåten «We Are All In This Together». Og på flere gjennomhøringer har «Keys» og «Ryas» blitt nye favoritter. Man kan la seg lure av at låtene tilsynelatende er mindre melodisterke enn på andre plater Kyle Jenkins står bak. Men melodiene er ikke borte, bare litt mer bortgjemt. Mektig.
Karakter: 9/10.
Suicide Swans – Through The Years (2020)
I 2020 kom «Through The Years» med nye versjoner av 14 helt utmerkede låter. Likevel ville jeg satt sammen en noe annerledes samling om jeg skulle valgt 14 favoritter med bandet. Akkurat det kan du ta som et kvalitetsstempel på Suicde Swans’ utgivelser. «la Jungla» er ikke representert. Det er sikkert gode grunner til det, uten at jeg vet hvilke. Men, og det er et stort men. Da jeg skrev om denne plata tidligere, trodde jeg at det var en ren samleplate. Men – og der kom «men-et» – dette er amerikanaversjoner, mange til dels omarbeidet til akustiske sanger. Mer fele og banjo. De elektriske gitarene hviler, men energi er det nok av. Joda, «Pleasanton» er nydelig også på denne plata. 8/10.
Suicide Swans – Live At Dashville Skyline 2019 (2021)
Noen liveplater bringer litt gjemte låter frem i lyset. «Yearling» på Augusta er veldig fin. På Live At Dashville Skyline løftes sangen av en voldsom råskap og energi fra bandet med Kyle Jenkins i spissen. Sangen forteller to historier som handler om forandring og hvordan forhold kan gå gjennom ulike stadier der alt ikke er rosenrødt hele tiden.
Denne plata er en flott liveinnspilling med rocka versjoner av åtte av Suicide Swans’ låter. «la Jungla» er kun representert med «Proud», kanskje fordi innspillingene av albumet i seg selv var nær live. Uansett rått og godt, og nevnte «Proud» kommer i en 9 minutter lang versjon. Jeg har aldri opplevd Suicide Swans live. Det skulle jeg gjerne ha gjort! Rått, rufsete, svingende og godt, musikalsk er vi tilbake omtrent der vi startet med debut-ep’en og «Ghosts We Forget», selv om bandet aldri beveget seg så veldig langt unna dette uttrykket når alt kommer til alt!
8,5/10.
Kyle Jenkins – Love Lost Love (2021)
I 2021 hadde det gått tre år siden Kyle Jenkins/Suicide Swans sist hadde vært ute med nytt materiale. Så kom innholdet i hele ketchup-flaska, og Kyle ga oss over tre timer med ny musikk, fordelt på tre album, to solo, og ett med Suicide Swans. Det høres kanskje altfor mye ut, men når kvaliteten er som den er på disse tre albumene er det bare å takke og bukke!
Først ute var soloplata «Love Lost Love». Albumet er sparsomt produsert. Ofte bare et piano, en gitar, noe synth og av og til et munnspill. Tåler vi dette over 70 minutter? Ja! Kyle skriver at lytteren selv kan utvikle albumet videre; i sin forestilling legge til de instrumentene de ønsker. Jeg ser ikke helt det behovet. Jeg skal innrømme at jeg har tenkt en tanke om at albumet taper seg litt mot slutten, men jeg har funnet ut at mye av den innvendingen forsvinner om jeg starter med del to av plata. Men som regel fungerer det strålende med 70 minutter i et grådig jafs!
Jeg har etter hvert lært meg at Kyles sanger ofte er sanger som springer ut av personlige erfaringer, eksistensiell tvil og spørsmål om hva fremtiden vil bringe for Kyle Jenkins og hans familie. Hør «Made A Nest» fra vårens plate. Hva er en familie? Hvor går veien? Han tar seg tid. Dveler. Fantastisk melodi. Fraseringene forteller meg mer enn ordene:
«I made a nest you cannot see It devours all that it grieves Its presence is hidden in bridled empathy The selfish power of its fragile greed»
Poeng? Toppene er høye. Jeg prøver meg med 9/10.
Suicide Swans – Reservations (2021)
På sommeren i 2021 kom det som skulle bli siste album under navnet Suicide Swans, «Reservations». Bandet videreføres under navnet Mt. Morning, og det vil bli utgivelser i år.
«Reservations» er en mer rendyrket americana-utgivelse enn Kyles soloutgivelser og «la Junga». Kyle synger mer slentrende, men fortsatt svært fengende og engasjert.
Tematikken fra tidligere plater er tilstedeværende også på «Reservations». Det handler om psykologi og umulig kjærlighet i fine «House Fire», og «Do Me Wrong» er tematisk knyttet til å få til det «gode» samlivsbruddet. Én annen av mine favoritter, den særdeles fengende og svingende «Sunburnt Eyes» tar også for seg beslektede temaer.
Vi får fine, røffe rockere som «13th Floor (Alabam)» og «Hand Of Mine» og mer nedempede ballader som nevnte «Do Me Wrong». Og låter midt i mellom. Ett annet høydepunkt er «Wish Bone», men aller best er tittellåten «Reservations».
Et jevnt flott album, dette! Herlig rufserock. 8,5/10.
Kyle Jenkins har fjernet dette albumet fra strømmetjenester og erstattet det med Restorations (2023), se omtale under.
Kyle Jenkins – Lost Love, Lost (2021)
Kanskje har jeg spart det aller beste albumet til slutt. Sjelden treffer musikk meg slik «Lost Love, Lost» traff meg høsten 2021. Ti minutter lange «Lodge Of The Willing» ble tidlig en favoritt og er det fortsatt. Neil Young-gitarer og en Kyle som synger med hjertet langt utenpå skjorta.
”Turning into concussions or failed compromise The smallest thing starts to feel like you will never survive A carcass of a lowland castaway Try as you might who cares if you get your own way“
Slik kan jeg fortsette. En annen dag var det «Dying Is» som var favoritten: «Let’s stop simply feeling that we are always under review». Fantastisk låt, som lar deg vente på den endelige forløsningen, men den kommer!
«On A Clear Day» får frem gåsehuden. Igjen kan man bare ane kampen som ligger bak melodien, bak stemmen. Ja, også bak ordene. Igjen står vi med paradokset: Hvordan kan en personlig kamp være så vakkert? Er det «sadness in the heart of things», som Warren Zevon sang?
”On a clear day I can see the other side of the river On that same clear day can you see what’s not good for me The whiplash anxiety the baggage we keep in our hearts A narcotic fog with no gas rare opportunities“
På et flere låter får Kyle vokalhjelp av Sara McLean, på noen synger de vekselsvis. Vi aner litt irsk folkemusikk og en Kyle som nesten drar stemmen over i Shane McGovan-land på «Vermont». Som Kyle kan tilpasse uttrykket i vokalen!
Noen kan ha noe å utsette på dette albumet. Det er ikke jeg kvalifisert til. 10/10.
Og med dette er jeg ikke ferdig med Kyle Jenkins’ diskografi. Omtalene her kan bli redigert!
Mt. Morning – Restaurations (2023)
Noe hadde skjedd. Noe hadde gått i stykker. Suicide Swans ble oppløst. Den siste plata til bandet, Reservations, fra to år tidligere forsvinner fra strømmetjenestene. Bandet Mt. Morning oppstod av askene. En ny epoke i Kyle Jenkins’ musikk-karriere starter. Gjennoppbyggingen starter med en nyinnspilling av Reservations, nemlig Restaurations. Versjonene har litt andre instrumenter og grunntonen er litt mørkere. Mer elektriske gitarer, færre feler. Litt mindre frisk. Tror jeg. Sangene er omtrent like gode som før. Men albumet er kanskje ikke like nødvendig for lytterne som for Kyle Jenkins om de allerede har Reservations. Om du ikke har det, spill Restorstions!
Karakter: 8,5/10. Samme karakter som Reservations, men under litt haltende forutsetninger, som f.eks. at Reservations aldri har eksistert.
Mitt åttitall. I 1980 var jeg 10 år, i 1990 20 år. Det sier seg selv at musikken jeg hørte på, endret seg i løpet av disse årene. Men allerede i 1982/83 ble Paul Simon viktig, og i 1985 så jeg Neil Young på Live Aid på TV. Viktige artister for meg den dag i dag!
Jeg har lagt den bærbare platespilleren bak meg. Året er 1983, og jeg har handlet en Sanyo bærbar kassettspiller. Tre år seinere skulle det komme et helt Fisher-anlegg i hus, kjøpt for 5999 kroner på Elkjøp, tror jeg det var.
I innlegget Blues da jeg var ti tok jeg for meg platene jeg spilte på den bærbare platespilleren, noen av låtene der hørte til mitt åttitall. De holder jeg utenfor nå. Begynnelsen av åttitallet var for meg mye Norsktoppen med Svein Byhring. «Jernbaneslusk» med Ørnulf Holte var grunn nok til å høre på det programmet! «Den gang var jeg jernbaneslusk, det er lenge sia no».
Den gangen var messer en anledning til å se musikalske helter live, og det var på Mandalsmessa jeg fikk autografen til Bjøro Håland! Stor stas. Senere skulle jeg få oppleve Smokie på Gimlemessa i Kristiansand. Den gangen visst jeg ikke hva musikkpoliti var!
Deretter ble det «Ti i skuddet» med Vidar Lønn-Arnesen. Jeg har etter beste evne forsøkt å huske hvilke artister som måtte med av gjengangerne på disse listene. Etter litt tenketid måtte Kim Carnes’ «Betty Davies’ Eyes» ut. Jeg liker den bedre nå enn da, tror jeg! Sandy Coast med «The Eyes Of Jenny» er helt selvskreven. Jeg elsket den sangen! Men lyden av mentometerknapp mot slutten ødela litt av opptakene av sangene!
Deretter ble det mye Sigbjørn Nedland i Pandoras Jukebox som fikk bestemme hva jeg skulle høre på. Og litt musikkavisene Puls og Beat når jeg virkelig skulle slå meg løs. Og dagsaviser. Nick Cave, Randy Newman, Leonard Cohen og Lou Reed!
Det er mange artister dere vil savne. Mange av mine seinere helter hadde gitt ut musikk, men det hadde ikke jeg bitt meg merke i. Townes Van Zandt og Steve Earle kom til seinere.
Noen få låter er fra før 1980. Dette er likevel låter som var viktige for meg i løpet av 1980-årene. Kanskje utvider jeg lista etter hvert som jeg kommer på mer!
Gubberock 