Tor Ærlig – Vinger av papir (2021)
Det ramlet inn en anbefaling av Tor Ærligs nye album i nyhetsfeeden min på Facebook, «Vinger av papir» – viser, John Peter Støa som produsent og arrangør. Dette må jeg høre! Og jeg tror at albumet til Tor Ærlig aka Tor Erling Naas best kan karakteriseres som viser, selv om Tor og John Peter også inviterer oss inn i det John Peterske univers. Bare for å konkludere med én gang. Dette er musikk slik jeg liker den.
Vi begynner med John Peter. Etter de årsbestelistene jeg har lest å dømme, er han noe nær Norges mest undervurderte artist. Eller noe slikt, du har tegningen. John Peter er arkitekten bak John Peter and his Collaborators. Med både «Transparent Blue» (2017) og «Music From Little Red» (2021) lagde de album som var helt i toppsjiktet i henholdsvis 2017 og 2021. Flere vokalister og sprikende musikalsk inspirasjon til tross, like fullt høres albumene ut som en sammensveiset helhet med masse kreativt og spennende musikalsk krydder.
Tor Erling Naas har jeg dessverre begrenset kjennskap til fra før. Han må være det vi kan kalle multikunstner: Tegneserietegner, musiker og forfatter. Han har bakgrunn fra band som Kaptein Tordenbrak, gav i 2016 ut en EP som Tor Ærlig, og i 2019 var han delaktig på det kritikeroste albumet «Poetisk rettferdighet» med Tor Ærlig og Detektivene. «Vinger av Papir» er hans første fulle soloalbum.
Tor Erling har skrevet all tekst og musikk, synger selv og spiller akustisk gitar. John Peter bidrar på et lite arsenal av instrumenter som piano, trøorgel, vibrafon, el-orgel, synthesizer og elektroniske trommer. Både Tor Naas og John Peter Støa er bosatt i Grenlandsområdet. Med seg har de flere musikere fra det samme omtådet, og flere av dem er også blant John Peters «Collaborators». Carsten Holt spiller på bass og el-gitar, hør hans signatur på «Sankthans i september». Signe Salvesen korer og spiller autoharpe, og Frank Robert Thomsen spiller på banjo og mandolin. Kim Wild befinner seg i Tom Waits-avdelingen og har funnet fram lekemegafon, fisk (!), oljetønne, tamburin, trommer og sikkert mer til. I tillegg bidrar Dan Riis med elektrisk gitar på én låt på plata, og Gøran Grini bidrar med mellotron på to låter. Det blir releasekonsert i Ibsenhuset i Skien i august. De fleste musikerne blir å finne der.
Med såpass mange musikere kunne man tenke seg at det blir nesten for mye av det gode. Nei, dette kan John Peter. Han lesser ikke på alt på en gang. Han spiller ut kortene i akkurat riktige doser. Ulike instrumenter, gjerne vindskeive instrumenter på ulike tidspunkt. Noen ganger legger man merke til strengeinstrumenter og en herlig bassgang, andre ganger orgel eller antydende elektrisk gitar. Så selv om Tor Erlings stemme er det viktigste instrumentet, får vi stadig variasjon og nye elementer i bakgrunnen og i instrumentalpartier slik at dette alltid er gøy å høre på.
Artistnavnet Tor Ærlig kan få oss til å tenke at «Vinger av papir» er en humoristisk plate. Og det er doser med humor her. Finurlige formuleringer som får meg til å trekke på smilebåndet. Tor Erlings blide, positive og unnskyld; ærlige stemme. Men de fleste låtene gir en alvorlig gjenklang. Som Tor Erling sier, handler «Sankthans i september» om å snakke om ting når det er altfor seint. Flere av tekstene gir grobunn for å filosofere videre.
Albumet begynner med «Siste gang», en strålende åpningslåt, der John Peters musikalske signatur er tydelig, men tilbakeholden. Vi tar farvel, men kanskje ikke for aller siste gang:
«Sist gang det var siste gang så var det sånn som sist
Nå kan jeg ikke huske sist gang jeg var fullt så trist
En siste te før toget går, tar du en siste te med meg?
Et siste ord om siste gang du dro og hvor du sist tok vei.»
Alvoret er klart til stede i den nydelige, lavmælte, «Neste År», ett av flere høydepunkt på plata. Hva handler låta om? Det er sommerhytta de tar farvel med for sesongen? Reiser de sammen, eller skal de først møtes igjen neste sommer? Nei, jeg bestemmer meg for at dette er et par som hadde store drømmer for livet og ekteskapet, men som slår seg til ro med at livet ble ikke så stort når det kommer til stykket, men de er tross alt sammen om de små, fine tingene. Så får andre lyttere plukke andre elementer. I min tolkning er denne låten en tematisk slektning av den litt mindre subtile avslutningslåten «Trøstesang»: «For at noen skal vinne, må noen bli sist». Vi kommer tilbake med ulike forutsetninger, men vi er alle avhengige av hverandre. Ofte er den 10. plassen mer enn god nok.
Jeg kommer ikke unna «Tåkesang». En nydelig tekst jeg ikke skal forstyrre nå, men uansett en humørpille av en låt. Herlig driv, instrumentalpartier der Frank Robert Thomsen krydrer med banjo eller mandolin.
Det er partier i de ellers fine «Skyggen» og «Sankthans i september» som jeg ikke er helt fortrolig med enda. Men det er bare pirk. Her får du gjennomgående sterke melodier, mange som kommer til å stå seg over tid og vokse på deg. Og den flotte produksjonen og de gode, ettertenksomme tekstene har jeg vært innom flere ganger. Når jeg tror alt er sagt om dette albumet, kommer jeg til å sitte å filosofere over den ettertenksomme tittellåten. Nydelig!
«Vi drømte om mai, om å kunne ta i
alt vakkert som ennå lå frossent og nedgravd
Vi ville ikke lære, men løp ut på isen
Den kunne ikke bære, og dette er prisen, min venn
Små prikker foran sola i april
Små biter av papir»
Gubberock 