En flott hilsen fra Billy Bragg!

Billy Bragg – The Million Things That Never Happened (album 2021)

«Seemed like I was riding high, but my head was in the sand
I should have seen it coming, but I 
didn't understand»
–Billy Bragg, «Should Have Seen It coming»

Det er greit å høre musikk uten å bry seg om tekstene. Det gjelder også Billy Braggs musikk. Men du verden så mye man går glipp av! Den gamle engelske venstreradikaleren Billy Bragg har nå rukket å fylle 63 år og har med sitt nye album «The Million Things That Never Happened» ei plate med mange gode sanger. Og aner man også litt mer pragmatisme og selvransakelse enn det man ofte får fra den mest dogmatiske venstresiden der man av og til får inntrykk av at sinnelag er viktigere enn konsekvensen av politikken? Slett ikke alltid, men oftere enn mange tror, er det nemlig mer virkemidlene enn målsettingene som skiller mange politikere, i Norge i hvert fall.

Uansett jeg liker Billy Bragg, og inntil det motsatte er bevist, tror jeg at venstresiden jevnt over har den beste musikken og de beste tekstene, i den grad politikk er en del av musikken i hvert fall. Om jeg ville gitt dem min stemme ved valg eller ikke, forblir derimot usagt.

The Greetings To The New Brunette, Woody Guthrie, tommel og negl. Tog

Mitt forhold til Billy Bragg går tilbake til 1986. Jeg hadde lest mange gode kritikker av Billys nye plate. Kanskje var det den fantastiske tittelen «Talking With The Taxman About Poetry» som gjorde utslaget. Jeg ønsket meg plata til jul og fikk den av min storesøster. Det vil være en overdrivelse å si at dette var en innertier for meg den gangen. Men jeg var fascinert av denne briten med sin litt heseblesende punk-holdning som sang om «Greetings To The New Brunette» og «Levi Stubb’s Tears».

Det skulle gå tolv nye år før jeg ga Billy Bragg oppmerksomhet, og det er vel den amerikanske gruppen Wilco som skal ha æren for at mitt forhold til Billy Bragg ble forsterket. I 1998 ga nemlig Wilco og Bragg sammen ut «Mermaid Avenue», første album i et prosjekt med strålende musikk til gamle Woody Guthrie-tekster.

Artist og produsent Joe Henry skal også ha æren for mye. I 2013 produserte han Billy Braggs americana-album «Tooth & Nail», et album som jeg hadde helt oppe på topp tre i min kåring av det årets beste album. Herlige tekster og musikk der «Handyman Blues», var en av flere favoritter. Mindre heseblesende, mer ettertenksom enn i 1986.

2016 ga oss nok et vellykket Henry-/Bragg-prosjekt. Denne gangen vekslet de på å synge i samlingen med togsanger: «Shine A Light».

Promobilde.

«Forskjellen på hvem jeg er og hvem jeg vil være»

Nå er Billy Bragg tilbake igjen. Litt hvitere i håret. Litt hvitere i skjegget. Sitatet helt innledningsvis i artikkelen er hentet fra åpningslåten «Should Have Seen It Coming» på Billy Braggs helt nye album, «The Million Things That Never Happened». Stilmessig er vi ikke så langt unna americanalandskapet på «Tooth & Nail». En lavmælt låt, ikke et høydepunkt på plata, sympatisk plassert helt først slik at plata ikke skal holde mer enn den lover. Men samtidig lovende nok til at forventningene opprettholdes. Flotte musikalske detaljer.

Og man trenger ikke vente lenge. «Mid-Century Man» er en av platas aller sterkeste sanger, og en av få med litt fart i. Ikke bare fungerer den fengende låta på egne premisser, men den er for meg helt nødvendig for tålmodigheten med albumet, en tålmodighet til å gi de mange lavmælte og saktegående låtene på dette albumet, den tiden de fortjener. Tematikken har vi allerede diskutert. Vi møter en Billy Bragg som ser at han kan fremstå som firkantet og lite lydhør for andres meninger og nye løsninger. Thatcher er tross alt død, som han skriver på sin hjemmeside:

«Positions I took long ago feel comfy as an old arm chair
But the kids who pulled the statues down they challenged me to see
The gap between the man I am and the man I want to be»

På den vakre «Lonesome Ocean» er Billy Braggs særpregede stemme og et nakent piano hovedingredienser. Fortsatt er Billy på jakt etter sannheten. Den er ikke funnet en gang for alle. Den like fine «Good Days And Bad Days» følger i samme musikalske landskap.

Tempoet skrues opp. Ei fele leder an. Låten med den megetsigende tittelen «Freedom Does Not Come For Free», kretser rundt velkjente Braggs-temaer. Om samfunnet er helt uten grenser og normer – og skatt! – blir resultatet et samfunn uten frihet. Vi må gi avkall på frihet, søke etter felles løsninger, for å oppnå et fritt og godt samfunn.

Tittellåten på albumet er én annen favoritt. «Pass It On» er én av disse kanskje ikke veldig originale låtene som likevel, eller kanskje nettopp derfor, har vært vanskelig å få ut av hodet.

Den inderlige «I Will Be Your Shield» summerer ifølge Billy Bragg opp albumet:

«In the battle against your demons, I
I will be your shield
When the world has lost all meaning
Together we'll stand, for our love
Is the one thing that's real»

“To me, I Will Be Your Shield is the heart and soul of the album. I’ve come to the conclusion that empathy is the currency of music – that our job as songwriters is to help people come to terms with their feelings by offering them examples of how others may have dealt with a situation similar to that in which listener finds themselves. After what we’ve all been through, the idea of being a shield – physically, emotionally, psychologically – resonated deeply with me.”

Kanskje av Billy Braggs beste album?

På et nær perfekt sammensatt album – låtrekkefølge er viktig – har Billy Bragg plassert albumets kanskje aller beste låt helt til slutt. En av få låter som skrur opp tempoet. «Ten Pictures That Can’t Be Explained» handler om oppsiden og nedsiden ved sosiale medier og vår digitaliserte verden: «Too much is not enough//You know that you can overdose on information». Låten er likevel for meg først og fremst en humørspreder. Se hvordan bandet koser seg på videoen i lenka under. Billy Bragg har satt sitt tydelige stempel på alle låtene på dette albumet, men dette er låten bare Billy Bragg kunne skrevet!

Jeg har spilt «Ten Million Things That Never Happened» i over ei uke. De første dagene fremsto nok noen av låtene litt slappe – og låten «I Believe In You» er nok fortsatt det – men også de tilsynelatende litt slappe låtene vokser. Kanskje er dette ei av Billy Braggs beste plater som for meg kan nærme seg nivået til «Tooth & Nail» med enda flere gjennomhøringer?

Ei intens og hudløs plate

D1396FFE-2792-4679-B087-1A4E75367B1E

Plateanmeldelse: Courtney Marie Andrews— «Old Flowers» (album, 2020)

Jeg har nylig sett den irske serien «Normal People». En intens og gripende historie om to personer og hvordan det alltid kommer noe i veien for kjærlighetsforholdet deres. Som seer håper du hele tiden at de skal lykkes. Jeg får noe av den samme følelsen når jeg lytter til Courtney Marie Andrews’ nye album «Old Flowers». På plata synger Andrews om veien ut av et forhold som hadde vart i ni år. Det er så mye kjærlighet og følelser her, måtte forholdet virkelig ta slutt? På et av høydepunktene på albumet, «Together Or Alone», synger Andrews: «In some other lifetime, would you pick me out again?//Would I have chosen to stay and see us through until the end?»

Courtney Marie Andrews er en amerikansk singer-songwritermed beina som oftest plantet i countrylandskapet. Hun er 29 år gammel, og mange trekker frem hennes forrige album, «May Your Kindness Remain» fra 2018, som hennes beste hittil. Det er ei plate som tematisk ikke ligger så veldig langt unna årets. Det musikalske uttrykket var dog mer honky-tonk og rocka, ikke minst på min favoritt på den plata, «Two Cold Nights In Buffalo». Albumet «Old Flowers» er mer nedpå.

På mange måter er «Old Flowers» den samme gamle historien om igjen. Artister har alltid sunget om den vanskelige kjærligheten. Selv om Bob Dylan har benektet at albumet «Blood On The Tracks» handler om forholdet til kona Sara og samlivsbruddet med henne samtidig som albumet er mer komplekst enn som så, er det av blant mange blitt sett på som selve gullstandarden for album som samlivsterapi og album om samlivsbrudd. Ulf Lundells «Den Vassa Eggen» fulgte sterkt opp ti år seinere. Nå skal jeg ikke trekke sammenlikningen med disse albumene for langt. «Old Flowers» mangler nemlig den dosen med bitterhet som vi finner på disse albumene.

På «Old Flowers» beskriver Andrews kjærlighetssorg, ensomhet og om å finne veien videre på en måte som mange enten vil kjenne seg igjen i, eller i hvert fall kunne relatere til.  «Old Flowers» er upolert, intim og hudløs. Den er aldri platt eller fylt med klisjeer. Det musikalske uttrykket er dempet.

Plata er produsert av Andrew Sarlo. Andrews spiller selv piano og gitar. Hun har med seg James Krivchenia på slaginstrumenter og Matthew Davidson på blant annet bass og diverse tangentinstrumenter. Stemmen til Andrews er i sentrum. Og hvilken stemme hun har å spille på! Hør hvordan følelsene hennes uttrykkes; noen ganger nesten på gråten, andre ganger friskere. Ofte sammen med et nakent piano. Andre ganger lager Davidson og Krivchenia mer uro i lydbildet. Et høydepunkt på plata er «Carnival Dream». Slaginstrumentene til Krivchenias og Andrews’ gjentagende «I may never let love in» gjør sterkt inntrykk.

På første halvdel av albumet stiger kvaliteten på låtene jevnt og trutt. Åpningslåten «Burlap String» og låt nummer to,«Guilty», er begge veldig fine, men det hele strammes til enda et hakk med nydelige «If I Told», der Davidsons tangenter setter et tydelig preg på låta. Som en bisetning kan jeg legge til at da sønnen min hørte denne låten og dens «uhuujuhu» for femte gang på ferietur, utbrøt han: «Jeg hater den låten!», så det er litt ulike synspunkter ute og går her. Deretter følger de to nevnte høydepunktene «Together or Alone» og «Carnival Dream». Også andre halvdel av albumet er solid, og her vil jeg særlig trekke frem «How You Get Hurt». Andre vil kanskje ha andre favoritter som for eksempel kuttet med mest trøkk i, «It Must Be Someone Else’s Fault».

I Norge har forfattere som Karl Ove Knausgård, Herbjørg Wassmo og Vigdis Hjort skapt debatt om hvor langt forfattere kan gå i å beskrive andre personers liv i sine romaner.  Dette har vært særlig aktuelt når forfatterne stiller identifiserbare personer i et mindre bra lys. Innenfor musikkens verden har det vært mindre av denne debatten, noe som trolig har sammenheng med at det er nettopp musikken som ofte er det sentrale, ikke tekstene.

Men det er nok å ta av. Ett eksempel er Bob Dylans «Ballad In Plain D» der han beskriver forholdet til og omgivelsene rundt kjæresten Suze Rotolo, og der blant annet søsteren til Suze får gjennomgå: «For her parasite sister, I had no respect//Bound by her boredom, her pride to protect». Nå er det liten grunn til at Courtney Marie Andrews’ «Old Flowers» skal skape debatt. Jeg har ingen forutsetninger for å vite hvordan platen blir mottatt av eks-kjæresten, men kanskje er albumet snarere også en hyllest til ham?

Det er dog en eim av utlevering på den siste og oppsummerende låten «Ship In The Night». Først og fremst leser jeg imidlertid låten som et oppriktig ønske om det beste for den andre parten:

«Hope you laugh, hope you care
Hope your days are even better than the ones that we shared
And I hope that you find love, settle down somewhere new
And I hope that this world sees who I see in you»

Jeg hørte Courtney Marie Andrews’ «Old Flowers» flere ganger før den satt for alvor. Slik er det ofte med gode plater. Andrews forlanger din fulle oppmerksomhet. Det er ikke nok å høre, du må lytte! Etter hvert gir investeringen i albumetavkastning i rikt monn. Dette er ei intens plate som blir å se på mange lister over årets beste album.

Foto: Promobilde.

Tidligere publisert i Popklikk.

Se filmen om Velvet Underground!

The Velvet Underground – Dokumentar (2021), regissert av Todd Haynes.

Jeg har noen ganger startet et abonnement bare for å se én film, og denne gangen var det Apple TV+ som fikk meg på kroken. Så får jeg forsøke å huske å avslutte abonnementet når måneden har gått. Les litt om mine tanker knyttet til Velvet Underground og filmen om dem. Men først og fremst: se filmen!

Bilder: Apple TV+

«One chord is fine. Two chords are pushing it. Three chords and you’re into jazz.» –Lou Reed

I skrivende stund hører jeg Nick Cave & The Bad Seeds: «B-sides & Rarities. Part 2» (2021). Nick Cave oppgir Leonard Cohen som sin store inspirasjonskilde. Jeg kan ikke fri meg fra å tenke at slektskapet til Velvet Underground også er betydelig gjennom store deler av karrieren. Det være seg de monotone dronene til Warren Ellis, de skjøre og fine balladene som kan minne om Lou Reeds fantastiske ballader fra Velvet Underground-tiden, eller de voldsomme utbruddene Nick Cave særlig hadde på sine første album med The Bad Seeds, eller for den saks skyld med tidlige band, sideprosjekt og live den dag i dag.

«Vi hatet hippier!»

Ett av to gjenlevende originale Velvet Underground-medlemmer, Maureen Tucker, forteller i den nye filmen til regissør Todd Haynes, «The Velvet Underground», at de hatet hippier. «Alle vil ha en bedre verden, blomster i håret hjelper ikke mot noe som helst». Så da avslutter jeg min lille Nick Cave- sammenlikning med at det er slektskap også når det gjelder de brutale tekstene til Velvet Underground og Nick Caves tekstunivers. Og tilføyer at filmen om Velvet Underground kan fungere som en motvekt til serien og filmen om Laurel Canyon-miljøet i California mot slutten av 1960-årene. Samme tidsepoke, forskjellige uttrykk!

Lou Reeds vakre ballader og John Cales støy?

Det er sagt om Velvet Underground – noen vil kanskje si til det kjedsommelige – at ikke så mange kjøpte platene til Velvet Underground, men at de få som gjorde det, startet et band. Jeg startet aldri et band, men det å bli introdusert for bandet under førstegangstjenesten for over 30 år siden, er noe av det mest positive som kom ut av det året. Da jeg i går så Todd Haynes’ film, ble jeg minnet på hvorfor. Å høre Nico synge «I’ll Be Your Mirror», er nær rystende den dag i dag. Hun høres ikke ut som noen andre, og kan heller ikke ha vært som noen andre. Har det noen ganger vært skrevet en vakrere ballade enn Lou Reeds «Pale Blue Eyes»? Lou Reeds fremføringer av «I’m Waiting For The Man» og «Heroin» er banebrytende realisme, som borer seg ned i sjelen. Så har vi Cales mer eksperimentelle bidrag. Jeg vet den dag i dag ikke hva jeg mener om «Sister Ray», drøy på alle måter! Teksten til den 17 minutter lange låten er skrevet av Lou Reed og er beslektet med teksten til låter som nettopp «Waiting For My Man» og «Heroin» og miljøet rundt The Factory, men flere i bandet er oppført som komponister, og tar jeg ikke mye feil, skal Cale ha mye av æren/skylda for at den låter akkurat som den gjør!

Bilde: Apple Tv+

Konvensjonell dokumentar?

I sin film fra 2007 om Bob Dylan, «I’m Not There», brukte regissør Todd Haynes’ ukonvensjonelle fortellergrep med blant annet seks ulike skuespillere – hvorav én kvinne – til å tolke Bob Dylan. I filmen om The Velvet Underground brukes mer ordinære grep, og filmen er da også en dokumentar. Filmen gir et innblikk i det «frie»kunstnermiljøet rundt Andy Warhols Factory, og etterhvert Lou Reeds brudd med Warhol og John Cale, blant annet som følge av Reeds ønske om å fri seg fra waliseren John Cales avantagardeeksperimenter for å lage mer tradisjonelle poplåter. Haynes dveler ved den musikalsk skolerte Cales innflytelse på Velvet Undergrounds lydbilde og hans inspirasjon fra artister som blant annet de eksperimentelt og til dels minimalistisk-orienterte komponistene John Cage og Le Monte Young.

Vi får innsiktsfulle kommentarer fra artisten Jonathan Richman som som oppvarmingsartist fikk se konfliktene i bandet utspille seg på nært hold.

Foruten Richmans kommentarer er John Cales og Maureen Tuckers stemme viktige for filmen. Og man tar seg i å savne Lou Reeds kommentarer, en Lou Reed som døde for åtte år siden. Det sies underveis i filmen at Lou Reed alltid var en usikker person som avsluttet vennskap fordi han ville komme en avvisning i forkjøpet. Samtidig forelsket alle seg i ham; både kvinner og menn. Lou Reeds søster er til stede og kaster blant annet litt alternativt lys over Lou Reeds elektrosjokkterapi som, ifølge myten i i hver fall, skulle helbrede bifile tendenser.

Se filmen!

John Cale og Lou Reed ble gjenforent da de lagde «Songs For Drella» for Andy Warhol i 1990, og til tross for at friksjonen mellom de to sterke personlighetene også ble vekket til live da, fant det sted en serie konserter med Velvet Underground i 1993. Filmen gir oss lite om dette, men fokuserer på tiden fram til årene rundt 1970.

Jeg lar det være med det. Se filmen «The Velvet Underground» selv!

Øregodt fra Sweetheart

Sweetheart – I Remember Us, My Dear (EP 2021)

Foto til høyre: Siri Zimarseth.
«I remember standing outside your house waiting
In the rain, in the snow, in the hail, my hands shaking
Oh, I remember us, my dear»

Alt er ikke det samme, men likevel er det det. Pressebildet tyder ikke på at Sweetheart presenterer glad dansemusikk denne gangen, heller.

Noe av det første som slår meg når jeg hører åpningslåten og tittelsporet på den ferske EP’en fra Sweetheart, «I Remember Us, My Dear», er de deilige trommene. Ikke trommer som i tøff rock, men trommer som fargelegger den vakre og lavmælte melankolien som Sweetheart ble kjent for gjennom fjorårets album. En fin og kanskje nødvendig utvidelse av Sweethearts univers, et univers som altså ikke passer for alle anledninger. Og som i fjor får vi steelgitar – nydelig steelgitar fra Stian Jørgen Sveen, ikke Frode Bjørnstad, denne gangen. Og som i fjor lavmælt koring fra Anne-Mette Hårdnes til låtskriver John-Arne Ø. Gundersens nesten like lavmælte vokal.

Advarsel – sær digresjon

Tittelsporet er så fint at for meg er den største innvendingen mot denne EPen at det oppleves som unødvendig å ha det med én gang til helt til slutt i en mer nedstrippet utgave. Akkurat denne innvendingen henger nok igjen i min sære tilnærming til album. Jeg vil høre album akkurat slik de er ment å skulle være. Åge Aleksandersen har på sitt siste, fine album to bonusspor, utvidede og flotte versjoner som han nok mener ikke passer konseptet helt – for meg kunne han gjerne valgt disse som hovedspor. Når disse sangene kommer til slutt på nytt, ødelegger de litt av den gode albumfølelsen. «Less is More», altså. Nå er jeg sikkert nokså alene om å ha det slik, og skarpere kniver enn jeg vil kanskje se poenget med «I Remember Us, My Dear» to ganger på dette lille albumet.

Går fra trio til duo, men utvider komseptet

Sweetheart vant Spellemannpris i kategorien country for debutalbumet «Sweetheart», (Les om det her) som ble gitt ut for nøyaktig ett år siden i dag. Albumet oste av neddempete melankolske sanger fra gruppen som den gangen var en trio. Nå er Sweetheart en duo bestående av John-Arne Ø. Gundersen (vokal og gitar) og Mette Hårdnes (vokal og piano). De har også med seg Stian Jørgen Sveen på gitarer og Christer Engen (tidligere Bigbang og Turboneger) på trommer og perkusjon. EP-en er innspilt og mikset av Marcus Forsgren. Forsgren har også produsert EP-en i samarbeid med Sweetheart og spiller også bass.

Som en varm dusj

Jeg fikk EP’en tilsendt på lydfiler for ei stund tilbake. Jeg vil gjerne ha slike slike lydfiler, misforstå meg rett, men noen ganger fremstår det å høre på slike som å stå i en dusj med istapper sammenliknet med den gode varme dusjen – hold deg fast – som strømmetjenester kommer nærmere og nærmere å tilby. Og Sweethearts sparsommelige, men gjennomarbeidede lydbilde trives best når det blir gitt god behandling. I går skulle jeg også gjøre jobben min og høre fjorårets flotte selvtitulerte plate om igjen. Etter ei stund lot jeg jobb være jobb, hobbyen tok heldigvis over, og jeg fulgte lysten til å sette på den nye utgivelsen én gang til.

Blå anstrøk av optimisme?

I presseskrivet står det at Sweehearts univers er utvidet med et anstrøk av optimisme. Det er sikkert riktig det. For meg er uansett dette et blått og melankolsk lite album, og jeg tar gjerne fram klisjeen om at det passer godt å spille dette en mørk høstkveld, eller som jeg nå, en tidlig lørdagsmorgen. Albumet er ikke lenger enn at det egner seg fint å spille det et par–tre ganger når du først er i gang. Låtene er alle omtrent like fine og glir sømløst over i hverandre. Korte, presise tekster som tåler å leses uten musikk. Den nydelige låten, «The Color I’m Saving For You» er én av fire flotte låter som gir oss mer av det vi likte med Sweethearts forrige album og litt til:

«I'm going for lonesome
And a little bit blue
The color I'm saving for you»