Gubberock

Som en oppvarming til årets kåringer, kommer her min oppsummering av norske og internasjonale favorittalbum fra 2020.

Internasjonale album

De som lager slike lister, pleier å strø rundt seg med mer eller mindre gjennomtenkte regler, så jeg kan jo begynne med noen utgivelser jeg ikke tok med i betraktningen. Nick Caves «Idiot Prayer» med gamle sanger i flygelfomat var et høydepunkt for meg. Blant Neil Youngs arkivutgivelser var «Homegrown», en gammel uutgitt studioplate spilt inn i 1974 aller viktigst. Det gjorde heller ikke noe at Archives Vol 2 med mange tidligere uutgitte, gode låter, omsider så dagens lys. Andre flotte plater som ikke kvalifiserer for denne lista er Gretchen Peters’ coverversjoner av Mickey Newbury-låter og Lou Reeds New York-boks som blant annet inneholder gnistrende liveversjoner av låtene på «New York». Ulf Lundells nyinnspillinger av året har noen fine ting og stiller i samme kategori.

Det ble naturlig nok ikke så mange konserter i 2020, i levende live i hvert fall. Det desiderte høydepunktet var utvilsomt konserten med John Prine i Oslo konserthus i februar. To måneder senere døde han av Covid-19. Etter konserten skrev jeg: «En ny kveld for historiebøkene! Én av de store låtskriverne, John Prine, var i godlune og øste generøst av sin store sangskatt. Han gav alt, og da konserten var slutt, var det ikke mer stemme igjen. Oppvarmingsartist Ian Noe sørget for magi allerede før Prine entret scenen… …På siste låt ut, «Paradise», fikk Prine god vokalhjelp av bandmedlem Jason Wilber samt Ian Noe. Det trengte han. Fantastisk kveld, men ikke uten stenk av vemod. Den syngende postmann hadde generøst levert ut pakkene. «The moon and stars hang out in bars just talkin’/I still love that picture of us walkin’/Just like that ol’ house we thought was haunted/Summer’s end came faster than we wanted»

Mine utenlandske favoritter
Beste album:

1. Bright Eyes – “Down In The Weeds Where The World Once Was”: Erik Bye sang om jordkloden som én av Vår Herres klinkekuler, den klinkekulen Vår Herre lette etter, men ikke fant. Tittelen på det nye albumet til Bright Eyes, «Down In The Weeds, Where The World Once Was», tyder på at de har gjort seg lignende tanker. Selv om de fleste låtene er laget før verden stengte ned i mars, er temaene og låtene godt tilpasset tidene vi lever i: «This whole town looks empty but we knew it wouldn’t last». Plata kan kreve tålmodighet, og for noen vil den muligens ha for mye av det meste. Jeg sier bare «ja takk», til alt her.
2. American Aquarium – “Lamentations”: Innholdsrike tekster, nydelig produksjon med flotte musikalske detaljer, sterke og akkurat passe varierte melodier. Plata fremstår som lett tilgjengelig og traff meg omtrent umiddelbart. Direkte nyskapende er nok ikke albumet, men heller mye av det jeg liker fra før. Situasjonen i USA er et utgangspunkt for låter på denne plata, men med blikk på menneskene som famlet etter en ny kurs, en kurs de håpet Trump skulle stake ut. I tillegg får vi også sterke, mer personlige låter.
3. Bill Fay – “Countless Branches”: Dørgende kjedelig sier noen. Jeg er ikke én av dem. Nydelige melodier med Bill Fays stemme og piano i sentrum. Tekstene til Fay kretser rundt det gode og det onde og selve livet. Han er mer antydende enn misjonerende. Han stiller lavmælt de store spørsmålene.
4. Gill Landry ­– “Skeleton At The Banquet”: Sterke melodier og subtile tekster om et USA ute av kurs. Noe av det som imponerer her, er Landrys valg av instrumenter fra låt til låt. Dette får fram ulike musikalske perspektiv i den enkelte låt uten å ødelegge helheten.
5. Terry Allen And The Panhandle Mystery Band – “Just Like Moby Dick”: Lekent fra Terry Allen. Vi møter en Houdini i eksistensiell krise på «Houdini Didn’t Like The Spiritualist», «The Last Stripper», og vi får en historie om vampyrenes by. Allen tar blant annet for seg det tragiske i Irak- og Afganistankrigene i de tre låtene som utgjør sentrum av plata og som har fått samlebetegnelsen «American Childhood». Sangen om skumle og blodtørstige «Pirate Jenny» er en annen favoritt. Musikk som sprenger seg ut av rammene for Americana. Musikalsk er dette vitalt så det holder.
6. Bob Dylan – “Rough And Rowdy Ways”: Bob Dylan, altså. Mye gull! Den lange «Murder Most Foul» står bare til bronse og er av de svakeste sporene. Om noen tvilte på om overdosen med Sinatra-plater, hadde en funksjon, kan de slutte med det nå. Konklusjonen er grei. Etter dem kom en ny plate for evigheten!
7. Lucinda Williams – “Good Souls Better Angels”: Den tøffeste dama er råere og mer politisk i tekstene enn hun har vært noen gang tidligere. Vi finner mange låter som kan tolkes som spark mot Donald Trump.
8. Courtney Marie Andrews ­– “Old Flowers”. Intenst og hudløst om et langvarig kjærlighetsforhold som tok slutt.
9. Otis Gibbs – “Hoosier National”: Det gnistrer av Otis Gibbs! De beste historiene. Hør for eksempel «Bill Traylor» om arbeideren på bomullsåkeren som mistet helsa og ble maler i en alder av 85 år på gata i Montgomery. Han malte det han så, rett fra hjertet, ble berømt etter sin død, og bildene stilles ut over hele verden. Han lever videre, også med hjelp av historier som dette; jeg hadde ikke hørt om ham før.
10. Karen Jonas – “The Southwest Sky And Other Dreams»: Karen Jonas tegner karakterer man får sympati for. Mange av dem har uforskyldt havnet i et hjørne det er vanskelig å komme ut av Dette må være av de aller beste countryplatene som er gitt ut i år, og av de jeg har spilt aller mest, uansett sjanger.
11. Old 97’s – “Twelfth”: «Twelfth» er fylt med sterke låter til å bli glad av og noen vakre pustepauser.
12. Chuck Prophet – “The Land That Time Forgot”. Knallalbum, hans beste? Det er ei variert plate Chuck Prophet serverer oss. Vanligvis er Chucks formel den klassiske rockformelen: Bass, trommer, gitarer. Denne gangen har han utvidet arsenalet med steel gitar, piano og sikkert enda mer. Nydelig backingvokal fra Chucks kone, Stephanie Finch, setter preg på mye av plata.
13. John Isbell – “Reunions”: Solid, men kanskje litt svakere enn de tre forgjengerne. Uansett; her er det fine ballader og tøffe rockere. Gjennom Jason Isbell har jeg funnet en artist jeg kommer til å følge i spenning fra utgivelse til utgivelse. Han forteller en del om saker og ting det er verdt å lytte til.
14. Joe Ely – “Love In The Midst of Mayhem”. Hjertevarmt.
15. Early James – “Singing For My Supper”: Debutant med særpreg. På det beste fantastiske, vanedannende melodier!
16. Greg Copeland – “The Tango Bar”: «The Tango Bar» er blitt ei nydelig plate, med en særegen atmosfære. Det er sterke musikalske bidrag fra de velvalgte musikerne og vokalistene. Intet overflødig! Samtidig gir musikken og de meningsfylte, men ikke åpenbare tekstene også nok motstand til at dette er interessant å høre på. Igjen og igjen!
17. Drive-by Truckers – “The Unraveling”. Litt ujevn. Men på flere låter er dette opp mot Drive-By Truckers på sitt beste. Bedre enn «The New OK» som kom seinere på året.
18. The Panhandlers – “The Panhandlers”: Skikkelig bra countrymusikk.
19. Ray LaMontagne – “Monovision”: Jeg trodde mitt forhold til Ray LaMontagne var over, men med dette litt upretensiøse albumet har vi funnet hverandre igjen. Ei plate som gjør godt for hjertet og sjelen, dette. «Morning Comes Wearing Diamonds» er av mine favorittlåter fra 2020.
20. Jerry Leger – “Songs From The Apartment”: Kanskje artisten jeg spilte mest også i 2020. Mange fine låter på dette lo-fi-albumet, men av respekt for mer velproduserte produkt får dette albumet ikke en enda høyere plassering.
21. Phoebe Bridgers – “Punisher”. Tre fantastiske låter på dette albumet, der «Saviuor Complex» og «Graceland Too» skinner enda sterkere enn hiten «Kyoto».
22. Heath Cullen – “Springtime In The Heart”: Flott på “Tom Waits-siden av Joe Henry”.
23. Bill Callahan – “Gold Record”: Innadvendt musikk til sterke noveller.
24. Pete Molinari – “Just Like Achilles”. Variabelt, men det som er bra, er virkelig bra!
25. Cordovas – “Destiny Hotel”: Sprudlende! Plata har en «less is more»-holdning som det aner meg vil bli gjort herlig til skamme live.
26. Steve Earle – “Ghosts Of West Virginia”: Den beste Steve Earle-plata på 20 år? Hans svekkede stemme gjør dog at han mister et gir eller to.
27. Chip Taylor – “NY to Norway & Back: Songs From The Lock Down”: Chip Taylors sanger fra kjøkkenbordet er balsam for sjelen.
28. Bonny Light Horseman – “Bonny Light Horseman”: Samlet har Bonny Light Horseman gitt oss til dels en mental reise, til dels en reise i tid til en verden som ikke lenger eksisterer. Samtidig beveger vi oss aldri langt bort fra de evige temaer som opptar oss like mye i dag som de gjorde den gangen sangene oppstod. Vakkert!
29. Luke Elliot – “The Big Wind”: Plata er intens, så 35 minutter oppleves på mange måter som mer enn nok selv om tiden går fort i dette selskapet. Jeg kunne nok tenkt at enkelte låter hadde hatt en litt mer forsiktig produksjon.
30. Bruce Springsteen – “Letters To You”: Svakere enn 2019-albumet. Tar den med under tvil, spilt ganske mye.

Norske album

Det er fire norske artister som akkurat ikke ble med på lista over de 10 beste utgivelsene i år. Helt ufortjent, selvsagt. Trond Granlunds Hans Børli-tolkninger har jeg hatt stor glede av. Per Veie Rosvoll har gitt ut et veldig fint album, Thorleif Bratval er nær å være årets nykommer og Kåre Indrehus har befestet posisjonen som én av de mest spennende og særpregede visesangerne våre. Hør hans nydelige duett med kona, «Bot og Bedring»!

Vi har fått en liveinnspilling fra Kenneth Norum med gamle og nye sanger om hverandre som på det beste gir store øyeblikk.

1. John Peter and his Collaborators – «Music From Little Red»: Et eget univers der flere vokalister og sprikende musikalsk inspirasjon like fullt høres ut som en sammensveiset helhet
2. Johnny Red & The Prayerhouse People – «To Moritz»: Et dykk ned i ondskap og litt håp og kjærlighet med sterke melodier og interessante referanser.
3. Rebekka Lundstrøm – «Carousel»: Noen dager i april var denne plata nesten alt jeg trengte. Låten «This Wind» gir meg en liten følelse av Gillian Welch, èn av Rebekkas inspirasjonskilder. «Moods Of The Sea» og «October» er andre favorittlåter på albumet.
4. Jørund Vålandsmyr & Menigheten – «Hvite dager, mørke kvelder»: Helt nede på fjerde plass. Kunne strengt tatt like gjerne vært helt på toppen. Årets norske rockplate. Variert og spennende. Vokser. Årets norske nyord: «Bluesomsorg», eller kanskje «selvmedlidenintensivering»?
5. Thomas & Tvilerne – «Angelina & Fillefrans/Elviras hemmelighet»: «Viseopera» som gjennom tekster og melodier gir sterkt liv til karakterene og heder til mennesker som har falt utenfor.
6. Stein Torleif Bjella – «Øvre Ål Toneakademi»: Mye å glede seg over også på årets utgivelse fra vår fremste visepoet.
7. Espen Gunstein – «Herregårdsstasjonsvogn»: Flotte skråblikk på hverdagslivet som del av en trilogi. Åpningslåten «A4»er én av mange sterke og suggererende melodier som vokser helt opp i elitedivisjonen ved gjentatte lyttinger.
8. Sweetheart – «Sweetheart». Melankolsk og nydelig. Den plata jeg har på i skrivende stund og av dem jeg spiller mest for tiden. Men fikk ikke presset den høyere opp på lista nå, noe som sier en del om hvor tilfeldig disse plasseringene kan fremstå.
9. Kari Rueslåtten – «Sørgekåpe»: Nok en vakker plate, noen ganger er det nok. Av og til får lytteren en følelse av å sveve.
10. Johan Berggren – «Lilyhamericana»: Fikk meg til å tenke på Hank Williams i oppdatert smart norsk språkdrakt. Mange tårer i ølen her. Sterke låter. Berggren ga for noen dager ut siden et nytt godt album.

Tønes – Thilda Bøes legat (album 2021)

Da har dattera mi på 10 år og jeg funnet en ny låt. Ny og ny, den har vært ute noen uker. «Spleiselag/Waldorfsalat» med Tønes. Vi ler like mye hver gang: «Det e’ nogen som ikkje kan laga waldorfsalat, men så laga de det ligavel!». Så har vi sangen «Gensaren bag fram». Det er ikke bare at du har genseren du har bak fram pappa, du pleier også å ha klesplagg på vranga, sier dattera mi ti meg. Men som Tønes synger: «Det et et fritt land, fritt land». Så får jeg selvfølgelig passet mitt påskrevet i låten «Thilda Bøes legat». «Eg e for gammale». Men noen må utfordre systemet!

Jeg hadde ikke tenkt å skrive om Frank Tønnesens («Tønes») tiende album, Thilda Bøes Legat. «Men så gjorde e de ligavel». Joda, to-tre artige sanger, men dette blir vel kjedelig i lengden? Men jo mer jeg hører, jo morsommere blir det, alvorligere blir det, og jo finere blir melodiene.

Låtene er ikke bare morsomme tekster

Selvfølgelig er tekstene viktige, men de morsomste sangene har ikke tekster som fungerer på egenhånd. De er avhengig av Tønes’ særpregede vokal, Sokndalsdialekt, timing samt at det musikalske er på plass. Her skal trolig produsent Frode Strømstad (I Was a King) ha mye av æren. Plata er enkelt produsert, men den har likevel nok. Jeg har stor sans for Anne Lise Frøkedal nydelige piano. Men også forsiktige gitarer (de bråker bittelitt også), bass og trommer bidrar i fine doser og er helt nødvendig for at albumet skal fungere så godt.

Hør hvordan de leker med de allerede nevnte og tilsynelatende morsomste låtene «Gensaren bag fram», «Spleiselag» og «Thilda Bøs legat». Trommer, bass og gitarer som driver låtene, understreker poengene. «Det var noge de kalte for bli-kjent-kveld. Det var ulovelig å sidda med nogen du kjente fra før av. Bli kjent i raua, eg ekje interessert i å bli kjent med fleire» Men hva gjør disse låtene så morsomme? Kanskje er det en forstørrelse av sider ved oss selv vi kanskje kunne tenkt var annerledes, ikke nødvendigvis annerledes heller. Eller kanskje vi kjenner igjen naboen. Kanskje trangen til å blåse opp småting; er det så nøye om den genseren er bak fram, men kanskje like mye at noen druesteiner i salaten kan velte et stort lass.

Så hører jeg dattera synge med på «Sjokolade» fra etasjen over. Den låten skulle jeg forbigå i stillhet. Tønes plagierer her alle de dårlige sjokoladevitsene denne sjokoholikeren lirer av seg på facebook. Dårlig gjort. Neida.

Vare og vakre låter også

Kanskje er «Spleiselag/Waldorfsalat» låten jeg må plukke frem når året skal oppsummeres. Men kanskje er det likevel de vare «Glatte steina», «Denna dalen» og «Du er den rette», ja kanskje også «Fred» og «Skygga i taget», jeg vil sette mest pris på når latteren stilner etter de mer hysteriske låtene en gang ut på nyåret. Fortsatt er det «små ting som vinner over store». Men nå snakker vi blant annet om kjærlighet til kone, barn. Sette pris på tilværelsens små gleder. Vi er i samme landskap som på fjorårets plate fra Bill Fay der Fay blant annet synger «I Remain Here». Tønes skal heller ikke dra noe sted, han vil være der de møttes:

«E vil bare ver her
E vil ingen plass
E vil bare ver her
Kan du holde meg fast?»

Han opplever livet akkurat der det er. Og om tekstene er viktige: for noen melodier, krydret med litt småstøy på «Denna dalen» og et nydelig piano på «Du er den rette». Med mer! Det er flere fine sanger her som ligger et sted i mellom disse vare og de mer humoristiske. De fleste sangene her har da også anstrøk av begge deler. Plata kan gjerne høres med flere ører!

Plateanmeldelse: Bill Fay – «Countless Branches» (album 2020)

«I will remain Here, among the hills of my youth. 
I shall stay here, and search for the hidden truth, 
among the hawthorn, and the flowers that unfurl, 
no I’ll not be travelling, to the other side of the world
 … 
I watch all the boasts sailing out to sea 
I say what have I got to do with thee, 
I will remain here, and search for the hidden truth, 
in the bird’s nest, and all kinds of seeds, 
blown by the wind here, from all manner of countries»

Bill Fay – «I Will Remain Here» 

For meg overgår «Countless Branches» til og med Fays «Life Is People» fra 2012. Den fungerer på så mange plan og anbefales på det varmeste. Dette er en plate å leve med, intet mindre. Noen ganger kjenner jeg platene så godt at en anmeldelse nesten er ferdigskrevet i hodet når jeg begynner å skrive. Andre ganger skriver jeg meg til forståelse av en plate. For dette albumet har jeg skrevet meg til noe jeg bare tror er en begynnelse.

En tidlig lørdags morgen. De andre sover. Setter på kaffe. Nytt album fra 76-åringen Bill Fay. Som om han spør forsiktig: Kanskje noe for deg? Jeg takker ja til invitasjonen. Jeg blir ikke skuffet. Plata er ikke lang, under halvtimen, jeg vil ha mer. Etter første runde med Bill Fay, hans piano, og der enkelte andre instrumenter fargelegger uten å være prangende, må jeg umiddelbart sette på plata én gang til.

Bill Fay gjorde comeback med «Life Is People» i 2012 etter stort sett å ha vært ute av offentligheten i 40 år. Plata hadde flere fine låter som nydelige «Never Ending Happening» og Wilcos «Jesus etc.». Jeff Tweedy, låtskriver i Wilco, hadde tidligere lokket Fay ut på scenen for sjeldne gjesteopptredener, og nevnt ham som en av de viktigste artistene i eget liv. Plata hadde mange låter med storslåtte arrangementer, men det var de sparsomme låtene med Bill Fays stemme og piano som virkelig stod frem.

Oppfølgeren «Who Is The Sender» fra 2015 traff meg aldri helt, så det var med blandede forventninger jeg satte på «Countless Branches». Det ble laget storslåtte bandversjoner av flere av låtene på plata, men Fay og produsenten, Joshua Henry, valgte å gå for det mer spartanske. Som bonusspor kan man høre flere av bandversjonene, og de avslører at valget var helt riktig. Jeg anbefaler at man som hovedregel stopper før bonussporene starter. Da forlater man albumet med den riktige følelsen.

Selv om det er noen strykere her, og litt trommer og keyboard andre steder, er dette en svært intim plate. Nydelige melodier. Tekstene til Fay kretser rundt det gode og det onde og selve livet. Han er mer antydende enn misjonerende. Han stiller lavmælt de store spørsmålene. Låttitler som «In Human Hands», «Filled With Wonder Once Again», «Time’s Going Somewhere» og «Salt Of The Earth» er i seg selv små dikt som åpner for refleksjon, og tekstene fungerer utmerket på egenhånd. «Jordens salt»- en bibelsk metafor – klarer vi å motvirke forråtnelsen av den jorda vi har fått tildelt?

Fay tenker på slektstreet som går langt tilbake i tid. Hvor lenge vil det fortsette å vokse? Det er dog håp, som Fay slår fast: «Love Wil Remain.» Han vil ikke ut i verden, han vil lete etter det store i det små, akkurat der han er. Og da merker jeg at mine ord blir fattige i møte med Fays ord:

«One life, one life, beyond any kind of fathoming»

(Tidligere publisert i Popklikk).