Gubberocks favorittalbum 2020

Som en oppvarming til årets kåringer, kommer her min oppsummering av norske og internasjonale favorittalbum fra 2020.

Internasjonale album

De som lager slike lister, pleier å strø rundt seg med mer eller mindre gjennomtenkte regler, så jeg kan jo begynne med noen utgivelser jeg ikke tok med i betraktningen. Nick Caves «Idiot Prayer» med gamle sanger i flygelfomat var et høydepunkt for meg. Blant Neil Youngs arkivutgivelser var «Homegrown», en gammel uutgitt studioplate spilt inn i 1974 aller viktigst. Det gjorde heller ikke noe at Archives Vol 2 med mange tidligere uutgitte, gode låter, omsider så dagens lys. Andre flotte plater som ikke kvalifiserer for denne lista er Gretchen Peters’ coverversjoner av Mickey Newbury-låter og Lou Reeds New York-boks som blant annet inneholder gnistrende liveversjoner av låtene på «New York». Ulf Lundells nyinnspillinger av året har noen fine ting og stiller i samme kategori.

Det ble naturlig nok ikke så mange konserter i 2020, i levende live i hvert fall. Det desiderte høydepunktet var utvilsomt konserten med John Prine i Oslo konserthus i februar. To måneder senere døde han av Covid-19. Etter konserten skrev jeg: «En ny kveld for historiebøkene! Én av de store låtskriverne, John Prine, var i godlune og øste generøst av sin store sangskatt. Han gav alt, og da konserten var slutt, var det ikke mer stemme igjen. Oppvarmingsartist Ian Noe sørget for magi allerede før Prine entret scenen… …På siste låt ut, «Paradise», fikk Prine god vokalhjelp av bandmedlem Jason Wilber samt Ian Noe. Det trengte han. Fantastisk kveld, men ikke uten stenk av vemod. Den syngende postmann hadde generøst levert ut pakkene. «The moon and stars hang out in bars just talkin’/I still love that picture of us walkin’/Just like that ol’ house we thought was haunted/Summer’s end came faster than we wanted»

Mine utenlandske favoritter
Beste album:

  1. Bright Eyes – “Down In The Weeds Where The World Once Was”: Erik Bye sang om jordkloden som én av Vår Herres klinkekuler, den klinkekulen Vår Herre lette etter, men ikke fant. Tittelen på det nye albumet til Bright Eyes, «Down In The Weeds, Where The World Once Was», tyder på at de har gjort seg lignende tanker. Selv om de fleste låtene er laget før verden stengte ned i mars, er temaene og låtene godt tilpasset tidene vi lever i: «This whole town looks empty but we knew it wouldn’t last». Plata kan kreve tålmodighet, og for noen vil den muligens ha for mye av det meste. Jeg sier bare «ja takk», til alt her.
  2. American Aquarium – “Lamentations”: Innholdsrike tekster, nydelig produksjon med flotte musikalske detaljer, sterke og akkurat passe varierte melodier. Plata fremstår som lett tilgjengelig og traff meg omtrent umiddelbart. Direkte nyskapende er nok ikke albumet, men heller mye av det jeg liker fra før. Situasjonen i USA er et utgangspunkt for låter på denne plata, men med blikk på menneskene som famlet etter en ny kurs, en kurs de håpet Trump skulle stake ut. I tillegg får vi også sterke, mer personlige låter.
  3. Bill Fay – “Countless Branches”: Dørgende kjedelig sier noen. Jeg er ikke én av dem. Nydelige melodier med Bill Fays stemme og piano i sentrum. Tekstene til Fay kretser rundt det gode og det onde og selve livet. Han er mer antydende enn misjonerende. Han stiller lavmælt de store spørsmålene.
  4. Gill Landry ­– “Skeleton At The Banquet”: Sterke melodier og subtile tekster om et USA ute av kurs. Noe av det som imponerer her, er Landrys valg av instrumenter fra låt til låt. Dette får fram ulike musikalske perspektiv i den enkelte låt uten å ødelegge helheten.
  5. Terry Allen And The Panhandle Mystery Band – “Just Like Moby Dick”: Lekent fra Terry Allen. Vi møter en Houdini i eksistensiell krise på «Houdini Didn’t Like The Spiritualist», «The Last Stripper», og vi får en historie om vampyrenes by. Allen tar blant annet for seg det tragiske i Irak- og Afganistankrigene i de tre låtene som utgjør sentrum av plata og som har fått samlebetegnelsen «American Childhood». Sangen om skumle og blodtørstige «Pirate Jenny» er en annen favoritt. Musikk som sprenger seg ut av rammene for Americana. Musikalsk er dette vitalt så det holder.
  6. Bob Dylan – “Rough And Rowdy Ways”: Bob Dylan, altså. Mye gull! Den lange «Murder Most Foul» står bare til bronse og er av de svakeste sporene. Om noen tvilte på om overdosen med Sinatra-plater, hadde en funksjon, kan de slutte med det nå. Konklusjonen er grei. Etter dem kom en ny plate for evigheten!
  7. Lucinda Williams – “Good Souls Better Angels”: Den tøffeste dama er råere og mer politisk i tekstene enn hun har vært noen gang tidligere. Vi finner mange låter som kan tolkes som spark mot Donald Trump.
  8. Courtney Marie Andrews ­– “Old Flowers”. Intenst og hudløst om et langvarig kjærlighetsforhold som tok slutt.
  9. Otis Gibbs – “Hoosier National”: Det gnistrer av Otis Gibbs! De beste historiene. Hør for eksempel «Bill Traylor» om arbeideren på bomullsåkeren som mistet helsa og ble maler i en alder av 85 år på gata i Montgomery. Han malte det han så, rett fra hjertet, ble berømt etter sin død, og bildene stilles ut over hele verden. Han lever videre, også med hjelp av historier som dette; jeg hadde ikke hørt om ham før.
  10. Karen Jonas – “The Southwest Sky And Other Dreams»: Karen Jonas tegner karakterer man får sympati for. Mange av dem har uforskyldt havnet i et hjørne det er vanskelig å komme ut av Dette må være av de aller beste countryplatene som er gitt ut i år, og av de jeg har spilt aller mest, uansett sjanger.
  11. Old 97’s – “Twelfth”: «Twelfth» er fylt med sterke låter til å bli glad av og noen vakre pustepauser.
  12. Chuck Prophet – “The Land That Time Forgot”. Knallalbum, hans beste? Det er ei variert plate Chuck Prophet serverer oss. Vanligvis er Chucks formel den klassiske rockformelen: Bass, trommer, gitarer. Denne gangen har han utvidet arsenalet med steel gitar, piano og sikkert enda mer. Nydelig backingvokal fra Chucks kone, Stephanie Finch, setter preg på mye av plata.
  13. John Isbell – “Reunions”: Solid, men kanskje litt svakere enn de tre forgjengerne. Uansett; her er det fine ballader og tøffe rockere. Gjennom Jason Isbell har jeg funnet en artist jeg kommer til å følge i spenning fra utgivelse til utgivelse. Han forteller en del om saker og ting det er verdt å lytte til.
  14. Joe Ely – “Love In The Midst of Mayhem”. Hjertevarmt.
  15. Early James – “Singing For My Supper”: Debutant med særpreg. På det beste fantastiske, vanedannende melodier!
  16. Greg Copeland – “The Tango Bar”: «The Tango Bar» er blitt ei nydelig plate, med en særegen atmosfære. Det er sterke musikalske bidrag fra de velvalgte musikerne og vokalistene. Intet overflødig! Samtidig gir musikken og de meningsfylte, men ikke åpenbare tekstene også nok motstand til at dette er interessant å høre på. Igjen og igjen!
  17. Drive-by Truckers – “The Unraveling”. Litt ujevn. Men på flere låter er dette opp mot Drive-By Truckers på sitt beste. Bedre enn «The New OK» som kom seinere på året.
  18. The Panhandlers – “The Panhandlers”: Skikkelig bra countrymusikk.
  19. Ray LaMontagne – “Monovision”: Jeg trodde mitt forhold til Ray LaMontagne var over, men med dette litt upretensiøse albumet har vi funnet hverandre igjen. Ei plate som gjør godt for hjertet og sjelen, dette. «Morning Comes Wearing Diamonds» er av mine favorittlåter fra 2020.
  20. Jerry Leger – “Songs From The Apartment”: Kanskje artisten jeg spilte mest også i 2020. Mange fine låter på dette lo-fi-albumet, men av respekt for mer velproduserte produkt får dette albumet ikke en enda høyere plassering.
  21. Phoebe Bridgers – “Punisher”. Tre fantastiske låter på dette albumet, der «Saviuor Complex» og «Graceland Too» skinner enda sterkere enn hiten «Kyoto».
  22. Heath Cullen – “Springtime In The Heart”: Flott på “Tom Waits-siden av Joe Henry”.
  23. Bill Callahan – “Gold Record”: Innadvendt musikk til sterke noveller.
  24. Pete Molinari – “Just Like Achilles”. Variabelt, men det som er bra, er virkelig bra!
  25. Cordovas – “Destiny Hotel”: Sprudlende! Plata har en «less is more»-holdning som det aner meg vil bli gjort herlig til skamme live.
  26. Steve Earle – “Ghosts Of West Virginia”: Den beste Steve Earle-plata på 20 år? Hans svekkede stemme gjør dog at han mister et gir eller to.
  27. Chip Taylor – “NY to Norway & Back: Songs From The Lock Down”: Chip Taylors sanger fra kjøkkenbordet er balsam for sjelen.
  28. Bonny Light Horseman – “Bonny Light Horseman”: Samlet har Bonny Light Horseman gitt oss til dels en mental reise, til dels en reise i tid til en verden som ikke lenger eksisterer. Samtidig beveger vi oss aldri langt bort fra de evige temaer som opptar oss like mye i dag som de gjorde den gangen sangene oppstod. Vakkert!
  29. Luke Elliot – “The Big Wind”: Plata er intens, så 35 minutter oppleves på mange måter som mer enn nok selv om tiden går fort i dette selskapet. Jeg kunne nok tenkt at enkelte låter hadde hatt en litt mer forsiktig produksjon.
  30. Bruce Springsteen – “Letters To You”: Svakere enn 2019-albumet. Tar den med under tvil, spilt ganske mye.

Norske album


Det er fire norske artister som akkurat ikke ble med på lista over de 10 beste utgivelsene i år. Helt ufortjent, selvsagt. Trond Granlunds Hans Børli-tolkninger har jeg hatt stor glede av. Per Veie Rosvoll har gitt ut et veldig fint album, Thorleif Bratval er nær å være årets nykommer og Kåre Indrehus har befestet posisjonen som én av de mest spennende og særpregede visesangerne våre. Hør hans nydelige duett med kona, «Bot og Bedring»!

Vi har fått en liveinnspilling fra Kenneth Norum med gamle og nye sanger om hverandre som på det beste gir store øyeblikk.

  1. John Peter and his Collaborators – «Music From Little Red»: Et eget univers der flere vokalister og sprikende musikalsk inspirasjon like fullt høres ut som en sammensveiset helhet
  2. Johnny Red & The Prayerhouse People – «To Moritz»: Et dykk ned i ondskap og litt håp og kjærlighet med sterke melodier og interessante referanser.
  3. Rebekka Lundstrøm – «Carousel»: Noen dager i april var denne plata nesten alt jeg trengte. Låten «This Wind» gir meg en liten følelse av Gillian Welch, èn av Rebekkas inspirasjonskilder. «Moods Of The Sea» og «October» er andre favorittlåter på albumet.
  4. Jørund Vålandsmyr & Menigheten – «Hvite dager, mørke kvelder»: Helt nede på fjerde plass. Kunne strengt tatt like gjerne vært helt på toppen. Årets norske rockplate. Variert og spennende. Vokser. Årets norske nyord: «Bluesomsorg», eller kanskje «selvmedlidenintensivering»?
  5. Thomas & Tvilerne – «Angelina & Fillefrans/Elviras hemmelighet»: «Viseopera» som gjennom tekster og melodier gir sterkt liv til karakterene og heder til mennesker som har falt utenfor.
  6. Stein Torleif Bjella – «Øvre Ål Toneakademi»: Mye å glede seg over også på årets utgivelse fra vår fremste visepoet.
  7. Espen Gunstein – «Herregårdsstasjonsvogn»: Flotte skråblikk på hverdagslivet som del av en trilogi. Åpningslåten «A4»er én av mange sterke og suggererende melodier som vokser helt opp i elitedivisjonen ved gjentatte lyttinger.
  8. Sweetheart – «Sweetheart». Melankolsk og nydelig. Den plata jeg har på i skrivende stund og av dem jeg spiller mest for tiden. Men fikk ikke presset den høyere opp på lista nå, noe som sier en del om hvor tilfeldig disse plasseringene kan fremstå.
  9. Kari Rueslåtten – «Sørgekåpe»: Nok en vakker plate, noen ganger er det nok. Av og til får lytteren en følelse av å sveve.
  10. Johan Berggren – «Lilyhamericana»: Fikk meg til å tenke på Hank Williams i oppdatert smart norsk språkdrakt. Mange tårer i ølen her. Sterke låter. Berggren ga for noen dager ut siden et nytt godt album.

Publisert av gubberock

Jeg er født i 1970. Jeg skriver om musikk som interesserer meg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: