En kveld for historiebøkene, ett kvarter for evigheten

Courtney Marie Andrews, konsert, John Dee, Oslo, 18. november 2021

Foto: Tormod Reiersen

Courtney Marie Andrews. Jeg hadde ikke sett internasjonale artister siden jeg så The Felice Brothers samme sted i februar 2020. Kanskje hadde jeg lagt all kritisk sans igjen hjemme. Kanskje var dette en kveld der musikken til Courtney Marie Andrews traff hardere enn den ville gjort noen annen kveld. Hun var helt alene på scenen. Da kunne jeg tatt meg selv i ønske at hun hadde hatt med band slik jeg ofte ønsker. Nei, det tenkte jeg ikke på et sekund.

Jeg ble først fan av amerikanske Courtne Marie Andrews i fjor, da hun gav ut albumet «Old Flowers». (Les om plata her). På «Old Flowers» beskriver Andrews kjærlighetssorg, ensomhet og om å finne veien videre på en måte som mange enten vil kjenne seg igjen i. «Old Flowers» er upolert, intim og hudløs. Den er aldri platt eller fylt med klisjeer. Det musikalske uttrykket er dempet. Det var sangene herfra jeg gledet meg mest til å høre.

«If I could go back now
I’d pick you wildflowers
Tie ’em in burlap string
Tell you what you mean to me»

For en kveld det ble! En kveld for historiebøkene, ett kvarter for evigheten. Courtney Marie Andrews eide publikum fra det øyeblikket hun entret scenen på John Dee i kveld. Musestille under låtene, folk forsvant langt inn i musikken. Selv gitarstemmingen var kunst. Jeg kikket rundt meg der jeg stod helt framme ved scenen. Kanskje var mange av oss på er annet sted i livet enn Courtney var da hun skrev disse sangene, men det virker som alle kunne relatere til sangene, gikk inn i Courtneys verden.

«Will I ever let love in again?
I may never let love in again»


Så satte hun seg bak pianoet. Det er lett å bli grepet av nåtiden og glemme tidligere opplevelser. Men de 15 minuttene hun satt bak pianoet og gråt sine følelser ut, må være noe av det mest intense, hudløse, såre, og samtidig mest forsonende som noen gang er opplevd på en norsk scene. Borte var praten og latteren mellom låtene. Borte var ironiseringen over «the scandinavian way of clapping». Bare ren magi. Avslutningen på «Carnival Dream» var av en annen verden. For en stemme! Få som var til stede vil noen gang glemme de femten minuttene.

«May I never let love in again». Foto: Tormod Reiersen

Så løste hun opp, gikk ned og sang en låt uten strøm nede hos publikum. Godt å få puste ut for både henne og oss.

«I hope that you find what it is you’re looking for
I’m just proud to have loved you enough to ask for more
In some other lifetime, would you pick me out again?
Would I have chosen to stay and see us through until the end?
See us through until the end?»

Publisert av gubberock

Jeg er født i 1970. Jeg skriver om musikk som interesserer meg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: