Favorittplate fra 2020

Plateanmeldelse: Bright Eyes – «Down In The Weeds, Where The World Once Was» (album, 2020).

«Got to keep on going like it ain’t the end»

Denne trenger vi, vanedannende ny plate fra indiepoprockerne i Bright Eyes. For å fullføre denne anmeldelsen måtte jeg faktisk bestille ny tilgang til albumet, jeg ble ikke tillatt flere innlogginger! Som anmelder kan man komme i skade for å trekke «årets beste-kortet» litt vel ofte, men denne vil utvilsomt høre med i diskusjonen jeg vil ha med meg selv ved årets slutt. Men jeg må jo advare; plata kan kreve tålmodighet, og for noen vil den muligens ha for mye av det meste.

Erik Bye sang om jordkloden som én av Vår Herres klinkekuler, den klinkekulen Vår Herre lette etter, men ikke fant. Tittelen på det nye albumet til Bright Eyes, «Down In The Weeds, Where The World Once Was», tyder på at de har gjort seg lignende tanker. Selv om de fleste låtene er laget før verden stengte ned i mars, er temaene og låtene godt tilpasset tidene vi lever i: «This whole town looks empty but we knew it wouldn’t last». Som med så mye god kunst, er kunstverket tilpasningsdyktig. Meningen ligger hos mottaker nesten like mye som hos utøver.

«I’m Wide Awake, It’s Morning» (2005) med Bright Eyes, var for meg inngangsporten til Conor Oberst sitt univers. Den gangen var han bare 25 år, men likevel med over 10 års erfaring som låtskriver. Mange mener det americana-albumet er det aller beste han har gjort, og jeg skal ikke på noen måte argumentere mot denne fantastiske plata. I motsetning til andre album Conor Oberst setter sitt stempel på, traff det nokså umiddelbart.

Gullkornene, melodiene og detaljene åpenbarer seg nemlig ofte gradvis. Noen ganger kan det gå opp mot to år, andre ganger tar det kortere tid. Det tok for eksempel «bare» 10 måneder fra jeg hørte fjorårets samarbeidsprosjekt med Phoebe Bridgers til jeg kjøpte albumet på LP. Jeg var lenge ikke overbegeistret og gikk glipp av konserten de holdt på Rockefeller – jeg skjønte litt for seint at de hadde laget fjorårets kanskje beste musikk. Slike tabber må unngås, så denne gangen lot jeg albumet først få 2-3 runder. Jeg var ikke så veldig imponert, jeg hadde nær sagt selvfølgelig. Det ble altfor mye å ta innover seg. Jeg ga den noen runder til, og de siste to ukene har jeg knapt hørt på annen musikk.

Forrige gang Bright Eyes ga ut album var tilbake i 2011 med fine, men noe ujevne, «The People’s Key». Jeg kan ikke med hånden på hjertet si at jeg har savnet dem; bandets frontperson, Conor Oberst, har nemlig gitt ut en fin rekke med album som soloartist og som samarbeidspartner med andre. Samlet har dette gitt ham en posisjon blant de aller fremste artistene i forrige tiår i min noe tynne bok.

I 2016 gav han ut den fine låtsamlingen «Ruminations», Oberst alene med piano. Jeg elsket den. Et halvt år senere ga han ut samtlige låter med band og toppet med syv sterke låter til, «Salutations»! Kanskje et litt sært prosjekt, men det fungerte som bare rakker’n, og som Oberst synger: «You know you shouldn’t say it//So you’re thinking it out loud». Vi trenger noen som tenker høyt for oss og gjør sakene sine litt annerledes enn andre! Vil du lese mer om Conor Obersts bravader fra forrige tiår, kan du gjerne lese min anmeldelse av min topp 1 for 2010-2020, «Upside Down Mountain».

Men tilbake til den nye plata. På julebord for noen år siden fikk Conor Oberst og mangeårige bandmedlem, multiinstrumentalisten Nathaniel Walcott (tangenter med mer), ideen om å gjenopplive Bright Eyes. Sammen gikk de umiddelbart inn på et bad og fikk i stand en Face Time-samtale med en annen multinstrumentalist og et mangeårig bandmedlem, Mike Mogis (gitarer med mer), som tente på ideen. Og nå kan vi altså høre resultatet.

De har fått hjelp av en rekke dyktige musikere, blant andre John Theodore (The Mars Volta, Queens Of The Stone Age) på slaginstrumenter og Flea (Red Hot Chili Pepper) på bass. Bandet understreker at dette er et prosjekt der de tre medlemmene er likeverdige, og der alle setter sitt preg på albumet. Oberst har uttalt at dette ikke kunne vært gjenskapt med andre musikere. Det er likevel ikke til å unngå at det er Oberst jeg bruker mest spalteplass på i denne anmeldelsen.

Conor Obersts stemme er for meg en viktig ingrediens i alt han fortar seg. I mine ører er hans skjelvende stemme i stand til å bære følelser fra det såre, til det desperate og til det fandenivoldske på en ypperlig måte. Og slik jeg oppfatter ham er det fandenivoldske viktigere i dag enn før: «Det er håpløst, men vi gir oss ikke». Som han synger på en av platas mange blinkskudd ,«Forced Convalescence»: «I’m am not afraid ot the future//Have to suffer and repeat».

Sjangermessig tenker jeg dette er indiepoprock. Noen vil si at det er en blanding og kulminasjon av alt Bright Eyes har gjort tidligere. Det samme ble sagt om Tom Waits’ «Bad As Me» (2011), den var bra, men ikke blant Waits’ beste. På «Down In The Weeds, Where The World Once Was» får vi americana, folk, rock, pop, digitale innslag, you name it. Bright Eyes er en konstellasjon som lar Oberst ødsle av alskens tilgjengelige virkemidler.

Enkelte av låtene sendes nær utfor stupet etter at Obersts stemme samt blåsere, strykere, synther og kor har tatt dem til de store høyder. Men heldigvis er det et gjerde på toppen, som med god hjelp av Obersts jordnære stemme, stopper dem fra å falle utfor. Andre låter gir lytteren en pustepause, men har mye å by på likevel. Tekstene dveler ved de store spørsmålene. En verden som går av hengslene. De nære ting og utfordringer i Conor Oberst eget liv som skilsmisse, brorens død og det å eldes, har også satt sine spor i tekstene. Så om noen synes der blir for mye har jeg forståelse for det.

Åpningssporet «Pageturner’s Rag» åpner med prat fra Obersts ex-kone og moren hans samt en «rag». Tankene kan gå litt tilbake til albumet «Cassadaga» (2007) eller «Lifted» (2002). Moren sier blant annet: «Think how much people need right now. They need something to look forward to. We have to hold on. We have to hold on.»

Så sparkes det hele i gang med «Dance and Sing». Oberst fortsetter der moren slapp: «Got to keep on going like it ain’t the end», synger han, og legger til «Got to change like your life is depending on it». «Dance and Sing» er en nydelig låt som inneholder det meste. Den bygger seg opp, tar pauser og ender i et crescendo av strykere og kor. Helt perfekt og blant de beste låtene du får høre i år, spør du meg.

«Persona Non Grata» er nesten i samme klasse. Igjen en låt der tekst og ikke minst stemmebruk fanger deg fra første linje: «Getting dressed for a date//Put on blue after shave» helt frem til siste linje som synges med varierende styrke, synsvinkel og intensitet: «And you want me to be true, to you once again».

Resten av albumet er ikke stort dårligere, ja, om noen år vil jeg kanskje sette andre låter enn de to førstnevnte aller øverst. Det er mye å ta av. Som for eksempel den dystre «Pan and Broom», med de flotte trommelydene og nydelige koring. Fiffige detaljer og spreke musikalske temaer underveis i låtene er denne platas varemerke, noe «One and Done» er et ypperlig eksempel på. Herlig bass på flere av låtene, og jammen har det også sneket seg inn en gitarsolo. Piano? Jada.

Singelen «Mariana Trench» tar oss bokstavelig talt fra den store avgrunnen til de store høyder, ett av flere eksempler på at Conor Oberst på mesterlig vis kombinerer det personlige og det universelle i tekstene.

Jeg gir meg der. Nei, det kan jeg jo ikke. Jeg må fortsette som om dette ikke er slutten, for å sitere Oberst. Det er mye å fordøye. Nye onelinere vil dukke opp. Nye melodilinjer vil sette seg fast. Om det ikke kommer nye plateanmeldelser fra meg på en stund, skylder jeg på Conor Oberst og Bright Eyes.

Poengsum? Skulle jeg helgardert hadde jeg gitt 9/10, men 10/10 virker i skrivende stund nesten som å helgardere, det også.

(Tidligere publisert i Popklikk)

Foto: Promobilde (Playground)

Svevende realisme

Dean Wareham – I Have Nothing To Say To The Mayor Of L.A. (Album 2021)

Promobilde

«Folk vil nok spørre meg om hva jeg vil si til Los Angeles’ borgermester om jeg fikk sjansen. Sannheten ligger i tittelen på albumet. Jeg har ikke noe å si ham.» Albumets tittel er hentet fra den aller første strofen på åpningslåten «The Past Is Our Plaything» på Dean Warehams soloplate av året, en flott låt som dveler ved tider som en gang var.

Syv år siden sist er Dean Wareham tilbake med egne sanger. Wareham er opprinnelig født på New Zealand, men familien flyttet etter hvert til Sydney og deretter New York. Han er kjent fra band som Galaxie 500 og Luna, men er nå altså her med et soloalbum.

Når jeg hører Dean Wareham, tenker jeg på Tom Verlaine og Robert Forster, ikke minst på grunn av stemme og deilige gitarer. Musikerne består foruten av Dean selv på gitar og vokal av, Roger Brogan på trommer, kona Britta Philips på bass, vokal og tangenter og John Quever på gitar, orgel og cello samt trommer på én låt.

For noen slitesterke sanger det har blitt. «I Have Nothing To Say To The Mayor Of L.A» er av disse albumene som vokser og vokser, og da passer det fint at det allerede er har gått et par måneder siden det ble utgitt. Jeg har tatt av korken, latt plata få lufte seg, før jeg så smått har begynt å nippe til den. Og etter hvert har det også blitt noen grådige slurker. For noen melodier og for et lydbilde! De første gangene jeg hørte albumet, var det særlig en låt jeg festet meg ved, «Cashing In»; låt nummer to og albumets mest fengende låt.

Men nå er det andre låter jeg kanskje liker enda bedre. Svevende og drømmende lydbilde satt til – ofte i hvert fall – mer realistiske tekster. Nydelige «The Last Word» er skrevet fra perspektivet til Karl Marx’ yngste datter, Eleanor Marx. Eleanor Marx var en britisk oversetter (hun oversatte flere stykker av Henrik Ibsen), forfatter og politisk aktivist som tragisk nok tok sitt liv i 1898, 43 år gammel. 

«I fell in love with a communist cad 
a free union, he drove me mad
isn’t it wonderful, isn’t it nice?
labor and capital, value and price»

Plata har flere tekster i samme landskap. «Red Hollywood» forteller historien om skuespilleren John Garfield som ble svartelistet for sin omgang med kommunister og som døde av et hjerteinfarkt i 1952, bare 39 år gammel. Ja, du har rett, også John Prine har sunget om ham i «The Late John Garfield’s Blues». En annen politisk låt er «Why Are We In Vietnam?», oppkalt etter ei bok av Norman Mailer, ei bok Wareham kan fortelle at han ikke har lest. Men han er opptatt av temaet. Hvorfor kriger vi? Hvem er fienden?

Plata rører også ved mindre teamer, også temaer som er nærmere i tid. «Robin & Richard» har tatt tittelen fra et barnerim og har hentet inspirasjon fra Warehams italienske manager: «My pleasures are plenty, My troubles are two». Skal jeg likevel plukke ut en låt som jeg setter litt høyere enn de øvrige på dette albumet, må det bli «As Much As It Was Worth.» en fantastisk poplåt som dveler ved verdien av kjærlighet og om den oppveier smerten som ofte føler med.

« I Have Nothing To Say To The Mayor Of L.A.» har to coverlåter: « Dutcess» av Scott Walker og «Under Skys» av Lazy Smoke, begge låter som kler albumet.

«I Have Nothing To Say To The Mayor Of L.A.» er for meg et perfekt album å sette på en helgemorgen. Jeg elsker klangen av gitarene, nei de bråker ikke. Dette er ei vakker, svevende og meningsfylt plate.

En egen verden

Robert Plant And Alison Krauss – Raise The Roof (album 2021)

Det føles naturstridig at det har gått hele 14 år siden Robert Plant og Alison Krauss ga ut albumet «Raising Sand». Når man hører rockvokalisten Robert Plant og bluegrassdronningen Allison Krauss sammen, tenker man at disse to hører sammen, at de alltid har gjort det. Kanskje er det like mye produsent T Bone Burnetts fortjeneste som disse vokalistenes. Laget han har satt sammen nå er til dels det samme som sist, til dels nytt. T Bone selv, stjernegitaristen Marc Ribot, David Hidalgo og Buddy Miller er blant musikerne som denne gangen bidrar til den unike stemningen disse samarbeidsprosjektene til Krauss og Plant har. I hovedsak gjør Plant og Krauss låter av andre artister. Noen er av nyere dato – den skitne Lucinda Williams’ bluesen «You Can’t Rule Me» er fra i fjor – andre nærmer seg 100 år.

På «Raising Sand» satte jeg versjonene av Gene Clarks låter «Polly Come Home» og «Through The Morning, Through The Night» et hakk over øvrige låter, og utrolig nok var det dette albumet som først fikk meg ordentlig oppmerksom på Tom Waits’ fantastiske «Trampled Rose» fra albunet «Real Gone», et album jeg allerede da hadde spilt mye. Joda, det var flere låter som varmer skikkelig på «Raising Sand; «Killing The Blues», «Sister Rosetta’ Gone Before Us» pluss, pluss.

På «Raising Sand» likte jeg kanskje aller best låtene der Krauss’ stemme lå lengst fremme i lydbildet. Det blir i tilfellet litt urettferdig for det er i skjæringspunktet mellom stemmene og i dynamikken som oppstår i sammensetningen av låtene som skaper mye av magien på albumene til duoen. Og på «Raise the Roof» faller det seg naturlig først å trekke frem en låt der Robert Plant sitter i førersetet: den 50 år gamle låten «Go Away My Love», skrevet av den britiske folkartisten Anne Briggs. Platas kanskje aller vakreste låt er 90 år gamle «Last Kind Words Blues» av den amerikanske countryartisten Geeshie Wiley, en låt nylig gjort av den fremadstormende artisten Rhiannon Giddens. Jeg må også trekke fram en flott versjon av «Going Where The Lonely Goes» av countryartisten Merle Haggard.

I det hele tatt er det en flott historietime Plant og Krauss gir oss på dette albumet, og vekslingen mellom britiske og amerikanske låter, mellom nyere og eldre låter kler prosjektet. Her får vi låter av Calexico, The Everly Brothers, Lucinda Williams og Bert Jansch uten at man nødvendigvis dveler så mye ved når låten er skrevet eller hvor den er skrevet. Kanskje var det enda flere høydepunkter på «Raising Sand», men kvaliteten på «Raise The Roof» er uansett så høy at den vil fortsette å glede oss i lang tid framover. Og om verden står til påske og pandemien tillater det, kan disse flotte artistene med mange av de samme musikerne oppleves i Norge til sommeren!

Legendariske No Nukes-konserter med Bruce Springsteen & The E Street Band

Bruce Springsteen & The E Street Band – The Legendary No Nukes Concerts (album/film – konsertopptak fra 1979, utgitt i 2021)

Musicians United for Safe Energy, eller MUSE, var en aktivistgruppe som ble grunnlagt i 1979 av Jackson Browne, Bonnie Raitt, Harvey Wasserman , John Hall og Graham Nash. Gruppen protesterte mot bruk av kjernekraft og ble dannet kort tid etter ulykken en ulykke i mars 1979. Kjernekraft ble da sett på som en trussel mot miljøet, men er i dag av mange sett på som en del av løsningen.

Nå foreligger halvannen time med opptak fra to konserter Bruce Springsteen & The E Street Band holdt i Madison Square Garden i 1979 til støtte for denne aksjonen. Konserten kan høres i flere formater; selv har jeg foreløpig klart meg med å leie filmen og strømme albumet. Når muligheten foreligger, foretrekker jeg klart å kunne se hva som skjedde, så her er nok film mitt foretrukne medium.

Og dette gjelder kanskje «No Nukes» mer enn noe annet. Vi har fått glimrende konsertopptak med Bruce Springsteen fra syttitallet før, og jeg vil på ingen påstå at dette er det beste; noen av låtene fremstår litt heseblesende. Men denne utgivelsen er kanskje morsomst, Bruce Springsteen og bandet er i strålende humør, tuller og tøyser, selv om de i perioder spiller som om det gjelder selve livet. Det er en fornøyelse å se hvordan Max Weinberg jobber bak trommene, og kjemien mellom Clarence Clemons og Bruce Springsteen er upåklagelig. Som vanlig er det et høydepunkt å høre saksofonsoloen til Clarence gli over i en munnspillsolo fra Bruce i «The Promised Land».

«The Promised Land» er ett av mange nøkkelspor på albumet «Darkness on The Edge og Town», og heldigvis får vi flere låter herfra. Det hele åpner med herlige «Prove It All Night», før en «Badlands» som kanskje er litt annerledes enn vi er vant til.

Selvfølgelig er det et høydepunkt å få servert «The River» i noe som må være urpremiere året før den ble utgitt. Men «Jungleland», en nokså rocka «Thunder Road», «Born To Run, og ikke minst «Rosalita» gjør seg ikke bort de heller. Jeg vet at mange setter pris på coverversjonene Bruce og bandet gjør mot slutten av utgivelsen. Som på de Bruce Springsteen-konsertene jeg har vært på, er nok ikke dette min favorittavdeling.

Men hør musikken, se filmen. Enda en gang kan vi rømme inn i Bruce Springsteens verden:

«Oh,someday, girl, I don't know when
We're gonna get to that place
Where we really wanna go and we'll walk in the sun
But 'til then, tramps like us
Baby, we were born to run»