Bruce Springsteen & The E Street Band – The Legendary No Nukes Concerts (album/film – konsertopptak fra 1979, utgitt i 2021)
Musicians United for Safe Energy, eller MUSE, var en aktivistgruppe som ble grunnlagt i 1979 av Jackson Browne, Bonnie Raitt, Harvey Wasserman , John Hall og Graham Nash. Gruppen protesterte mot bruk av kjernekraft og ble dannet kort tid etter ulykken en ulykke i mars 1979. Kjernekraft ble da sett på som en trussel mot miljøet, men er i dag av mange sett på som en del av løsningen.
Nå foreligger halvannen time med opptak fra to konserter Bruce Springsteen & The E Street Band holdt i Madison Square Garden i 1979 til støtte for denne aksjonen. Konserten kan høres i flere formater; selv har jeg foreløpig klart meg med å leie filmen og strømme albumet. Når muligheten foreligger, foretrekker jeg klart å kunne se hva som skjedde, så her er nok film mitt foretrukne medium.
Og dette gjelder kanskje «No Nukes» mer enn noe annet. Vi har fått glimrende konsertopptak med Bruce Springsteen fra syttitallet før, og jeg vil på ingen påstå at dette er det beste; noen av låtene fremstår litt heseblesende. Men denne utgivelsen er kanskje morsomst, Bruce Springsteen og bandet er i strålende humør, tuller og tøyser, selv om de i perioder spiller som om det gjelder selve livet. Det er en fornøyelse å se hvordan Max Weinberg jobber bak trommene, og kjemien mellom Clarence Clemons og Bruce Springsteen er upåklagelig. Som vanlig er det et høydepunkt å høre saksofonsoloen til Clarence gli over i en munnspillsolo fra Bruce i «The Promised Land».
«The Promised Land» er ett av mange nøkkelspor på albumet «Darkness on The Edge og Town», og heldigvis får vi flere låter herfra. Det hele åpner med herlige «Prove It All Night», før en «Badlands» som kanskje er litt annerledes enn vi er vant til.
Selvfølgelig er det et høydepunkt å få servert «The River» i noe som må være urpremiere året før den ble utgitt. Men «Jungleland», en nokså rocka «Thunder Road», «Born To Run, og ikke minst «Rosalita» gjør seg ikke bort de heller. Jeg vet at mange setter pris på coverversjonene Bruce og bandet gjør mot slutten av utgivelsen. Som på de Bruce Springsteen-konsertene jeg har vært på, er nok ikke dette min favorittavdeling.
Men hør musikken, se filmen. Enda en gang kan vi rømme inn i Bruce Springsteens verden:
«Oh,someday, girl, I don't know when We're gonna get to that place Where we really wanna go and we'll walk in the sun But 'til then, tramps like us Baby, we were born to run»
Det ramlet inn en anbefaling av Tor Ærligs nye album i nyhetsfeeden min på Facebook, «Vinger av papir» – viser, John Peter Støa som produsent og arrangør. Dette må jeg høre! Og jeg tror at albumet til Tor Ærlig aka Tor Erling Naas best kan karakteriseres som viser, selv om Tor og John Peter også inviterer oss inn i det John Peterske univers. Bare for å konkludere med én gang. Dette er musikk slik jeg liker den.
Vi begynner med John Peter. Etter de årsbestelistene jeg har lest å dømme, er han noe nær Norges mest undervurderte artist. Eller noe slikt, du har tegningen. John Peter er arkitekten bak John Peter and his Collaborators. Med både «Transparent Blue» (2017) og «Music From Little Red» (2021) lagde de album som var helt i toppsjiktet i henholdsvis 2017 og 2021. Flere vokalister og sprikende musikalsk inspirasjon til tross, like fullt høres albumene ut som en sammensveiset helhet med masse kreativt og spennende musikalsk krydder.
Tor Erling Naas har jeg dessverre begrenset kjennskap til fra før. Han må være det vi kan kalle multikunstner: Tegneserietegner, musiker og forfatter. Han har bakgrunn fra band som Kaptein Tordenbrak, gav i 2016 ut en EP som Tor Ærlig, og i 2019 var han delaktig på det kritikeroste albumet «Poetisk rettferdighet» med Tor Ærlig og Detektivene. «Vinger av Papir» er hans første fulle soloalbum.
Tor Erling har skrevet all tekst og musikk, synger selv og spiller akustisk gitar. John Peter bidrar på et lite arsenal av instrumenter som piano, trøorgel, vibrafon, el-orgel, synthesizer og elektroniske trommer. Både Tor Naas og John Peter Støa er bosatt i Grenlandsområdet. Med seg har de flere musikere fra det samme omtådet, og flere av dem er også blant John Peters «Collaborators». Carsten Holt spiller på bass og el-gitar, hør hans signatur på «Sankthans i september». Signe Salvesen korer og spiller autoharpe, og Frank Robert Thomsen spiller på banjo og mandolin. Kim Wild befinner seg i Tom Waits-avdelingen og har funnet fram lekemegafon, fisk (!), oljetønne, tamburin, trommer og sikkert mer til. I tillegg bidrar Dan Riis med elektrisk gitar på én låt på plata, og Gøran Grini bidrar med mellotron på to låter. Det blir releasekonsert i Ibsenhuset i Skien i august. De fleste musikerne blir å finne der.
Med såpass mange musikere kunne man tenke seg at det blir nesten for mye av det gode. Nei, dette kan John Peter. Han lesser ikke på alt på en gang. Han spiller ut kortene i akkurat riktige doser. Ulike instrumenter, gjerne vindskeive instrumenter på ulike tidspunkt. Noen ganger legger man merke til strengeinstrumenter og en herlig bassgang, andre ganger orgel eller antydende elektrisk gitar. Så selv om Tor Erlings stemme er det viktigste instrumentet, får vi stadig variasjon og nye elementer i bakgrunnen og i instrumentalpartier slik at dette alltid er gøy å høre på.
Artistnavnet Tor Ærlig kan få oss til å tenke at «Vinger av papir» er en humoristisk plate. Og det er doser med humor her. Finurlige formuleringer som får meg til å trekke på smilebåndet. Tor Erlings blide, positive og unnskyld; ærlige stemme. Men de fleste låtene gir en alvorlig gjenklang. Som Tor Erling sier, handler «Sankthans i september» om å snakke om ting når det er altfor seint. Flere av tekstene gir grobunn for å filosofere videre.
Foro: Grete Rokstad
Albumet begynner med «Siste gang», en strålende åpningslåt, der John Peters musikalske signatur er tydelig, men tilbakeholden. Vi tar farvel, men kanskje ikke for aller siste gang:
«Sist gang det var siste gang så var det sånn som sist Nå kan jeg ikke huske sist gang jeg var fullt så trist En siste te før toget går, tar du en siste te med meg? Et siste ord om siste gang du dro og hvor du sist tok vei.»
Alvoret er klart til stede i den nydelige, lavmælte, «Neste År», ett av flere høydepunkt på plata. Hva handler låta om? Det er sommerhytta de tar farvel med for sesongen? Reiser de sammen, eller skal de først møtes igjen neste sommer? Nei, jeg bestemmer meg for at dette er et par som hadde store drømmer for livet og ekteskapet, men som slår seg til ro med at livet ble ikke så stort når det kommer til stykket, men de er tross alt sammen om de små, fine tingene. Så får andre lyttere plukke andre elementer. I min tolkning er denne låten en tematisk slektning av den litt mindre subtile avslutningslåten «Trøstesang»: «For at noen skal vinne, må noen bli sist». Vi kommer tilbake med ulike forutsetninger, men vi er alle avhengige av hverandre. Ofte er den 10. plassen mer enn god nok.
Jeg kommer ikke unna «Tåkesang». En nydelig tekst jeg ikke skal forstyrre nå, men uansett en humørpille av en låt. Herlig driv, instrumentalpartier der Frank Robert Thomsen krydrer med banjo eller mandolin.
Det er partier i de ellers fine «Skyggen» og «Sankthans i september» som jeg ikke er helt fortrolig med enda. Men det er bare pirk. Her får du gjennomgående sterke melodier, mange som kommer til å stå seg over tid og vokse på deg. Og den flotte produksjonen og de gode, ettertenksomme tekstene har jeg vært innom flere ganger. Når jeg tror alt er sagt om dette albumet, kommer jeg til å sitte å filosofere over den ettertenksomme tittellåten. Nydelig!
«Vi drømte om mai, om å kunne ta i alt vakkert som ennå lå frossent og nedgravd Vi ville ikke lære, men løp ut på isen Den kunne ikke bære, og dette er prisen, min venn Små prikker foran sola i april Små biter av papir»
Randi Tytingvåg Trio – «Trøsteviser for redde netter», album på Kirkelig Kulturverksted, 2021.
Foto: Johannes W. Berg
«Nattå komme mild og myk Eg e ikkje lenger redde Ein følge av å ha vært syk Sånn va eg ikkje før dette skjedde» -fra «Redde netter»
Åpningslåten «Redde netter» på det nye albumet til Randi Tytingvåg Trio oppsummerer på mange måter albumet og det siste halvannet året til Randi Tytingvåg. Låten starter med en ettertenksom Randi som synger en fin melodi akkompagnert av forsiktige strengeinstrumenter. Så kommer en sag og klarinett inn i lydbildet. Tonen er bokstavelig talt satt, og lytteren vil ha mer.
Personlige utfordringer og pandemien
I fjor vår fikk Randi Tytingvåg fra Stavanger vite at hun måtte gjennomgå en risikofylt hjernehinneoperasjon som kunne føre til tap av hørsel, lammelser i ansiktet og dårlig balanse. Dette kunne ha fratatt henne evnen til å drive med musikk. Operasjonen var vellykket, og nå er Randis trio ute med en ny plate preget av opplevelsene hun har vært gjennom. «Trøsteviser for redde netter» har uro og engstelse i seg, men bærer først og fremst preg av at Randi har kommet gjennom perioden med en forsterket gnist og nye perspektiver.
Randis historie følger på mange måter den samme pulsen som det norske samfunnet det siste halvannet året. Hennes personlige opplevelser kan gi trøst og ettertanke til store og også mindre utfordringer som de fleste av oss støter på gjennom livet.
«Trøsteviser for redde netter» er Randi Tytingvåg Trios første norskspråklige album. Randi kommer nærmere oss. Som på forrige album er tekstene skrevet i samarbeid med en annen rogalending, Helge Torvund.
Flotte sanger og lydbilde!
Musikken er er en sammensveising av vise, folk og jazz. Trioen består foruten Randi selv av Erlend Egeberg Aasland og Dag Vagle som bidrar med ulike strengeinstrumenter og vokal. Du simpelthen føler at de står ved siden av hverandre bak samme mikrofon og fremfører disse personlige låtene; vakre sanger som løftes enda noen hakk av gjestemusikerne.
Nils Økland setter nemlig sitt preg på albumet med nydelig fiolin og bratsj og en litt mer villstyrig hardingfele. Vidar Kenneth Johansen fargelegger med klarinett. Børge Fjordheims sag gir en tydelig signatur på et par låter, og han bidrar med oppfinnsomt spill på perkusjon, trommer og klokkespill. Sammen gir trioen og gjestemusikerne oss et flott og gjennomarbeidet lydbilde.
Foto: Johannes W. Berg
Livet gjennom nedturer og oppturer
Fjordheims perkusjon og Johansens klarinett trer fram fram når tempoet skrus opp på den mer lekne «Vingespenn» etter åpningslåten «Redde netter». Låten lever, og det må vi også gjøre, oppturer og nedturer til tross:
«For å få det stora vingespennet Må me driva på den strømmen som e god Men ta inn at me og kan dala nerover vida at me ligavel e to»
Bjørn Eidsvåg bidrar med vokal på den roligere «Trøstevise». Stemmene til Eidsvåg og Tytingvåg står perfekt til hverandre. Øklands strykere trer frem. Økland er høyst tilstedeværende også på sangen «Røtter og vinger» der fiolinen skaper en nær sakral stemning. Låten har en norsk tekst til den gamle låten «Always On My Mind». Nydelig utført, jeg savner ikke originalen et øyeblikk. Teksten hviskes delvis frem.
Plata er en helstøpt helhet, men også variert innenfor sine rammer. «Kroppens teater» er en låt i Tom Waits’ ånd der den litt vindskeivt humper av sted. Det er ikke bare tittelen på låta, men også saga og melodien som sender tankene mine i retning av Tom Waits’ fantastiske musikk til teateroppsetningen «Alice». Både denne låten, og de de neste låtene, «Uro» og «Ein engel og ei sorg», utgjør et midtparti på albumet der det gjøres plass til nettopp angst og uro – også musikalsk uro. Det er en kamp som må kjempes. Livet er ikke – og skal ikke – bare være en dans på roser, med eller uten sykdom. Men likefullt er det mye vakkert å få øye på i det vanskelige:
«Eg hørrte den gamle trubaduren. Stemmen va mørk og sterk og når han nynna fram ein engel og ei sorg, kom sangen hans fra bunnen av et sår»
Kampen fortsetter på fengende «Liljevilje» og «Aleine». Man trenger ikke å ta tekstene innover seg – hele tiden i hvert fall – musikken fungerer på egne premisser også, selv om det spennende lydbildet ofte underbygger tekstene. Hør på den urolige hardingfela f. eks.
Vi er mange som ofte strever med å finne de riktige ordene, og noen ganger kommer det vi skal si ut helt feil. Randi og Helge vet å finne de riktige ordene, også på det som vanskelig kan sies. Den folkemusikkinspirerte «Hålet i orda» med hardingfela i sentrum er en låt som kanskje også handler om frykten for at operasjonen skulle ta ordene fra Randi:
«Så, nei, ikkje len deg for møje mod ordå Kom heller her og kjenn pusten min gå Gjennom verden og dagen og nattå, te der me begge vil ver akkurat nå»
«Ei lindring som e fin å ha på lur»
For meg er «Trøsteviser for redde netter» en plate som starter ute i lyset. Deretter rulles en historie med angst, uro, kamp og også livsglede ut. Med avslutningslåten «Muren» er vi på vei ut i lyset igjen, vel vitende om at det fortsatt vil komme nedturer som ikke må få knekke oss. Da må vi trekke frem ei lindring som er fin å ha på lur:
«Istedenfor å tenka at her slutte nok turen Sei te deg sjøl at du må omfavna denne muren»
Johan Berggren m/bandet Innflytterne, Herr Nilsen, Oslo, 25. november 2021. Support Vegard Hertzeberg. Lun og flott hestejazz på jazzklubben Herr Nilsen i går!
Alle foto: Tormod Reiersen
Da jeg skulle se Johan Berggren for første gang for noen uker siden på Smelteverket, ble jeg møtt av en eier som forberedte oversvømmelse. Hvis jeg ville unngå å bli tatt av Akerselva, måtte jeg bare komme meg ut av lokalet var meldinga. Ingen konsert. Johan Berggren kunne skrevet en sang om slikt. Han har uansett skrevet en ny låt om det hølet som blir igjen om Mjøsa skulle forsvinne, ei låt med et litt annerledes fortegn, altså.
I det hele tatt er tekstene en viktig ingrediens i Johans univers. Litt finurlig balanserer han hårfint mellom gode countryklisjeer og våkne samtidskommentarer når han synger om en app som kan drikke ham full. Men like gjerne henter han inspirasjon fra personer som har levd, gjerne fra Johans hjemtrakter rundt Lillehammer. På gårsdagens konsert ble vi tidlig presentert for én av de fineste låtene på årets album, nemlig låten om bygdeoriginalen og takreparatøren «Tårnpetter».
«Som regel fant du meg svingende rundt spira Men jeg kunne litt av alt for å få til smør på skiva»
Litt senere kommer tittellåten fra årets album, «Ei hytte foran loven», den utrolige historien om «Vandreren», mannen som ofte lå litt foran. Han var spesielt aktiv i Oppland og Buskerud og skal ha brutt seg inn i mer enn tusen hytter på sine vandringer. Versjonen vi får på Herr Nilsen er utsøkt.
«Dom sier at vi er ikke alltid så ille som folk skal ha det til».
Helt alene starter Johan han på «Postranet 1830», en annen av disse flotte fortellingene Johan behersker så godt. Midtveis i låten er bandet tilbake fra en liten pause. Johan helt alene fungerer utmerket. Stemmen er solid, og han fremstår både scenevant og spillesugen på en gang. Men når bandet med Mats Raknerud på gitar, Christoffer Karslrud Dahl på bass og Kristian Aadalen på trommer, setter i gang, skrur han til trivselen enda et hakk. Ingvald Holmen på tangenter gir lydbildet og publikum det lille ekstra, vel ganske mye egentlig, gøy!
«Willin’» i Stein Ove Bergs norske oversettelse er av de sporene jeg liker minst på årets album fra Berggren. Men i går kveld satt den! Ett av flere høydepunkt på gårsdagens konsert.
«Piano fighter» Ingvald Holmen
Vegard Hertzeberg varmet opp. Også han med norske tekster. Og meninger! Særlig fint da bandet til Johan kom inn, og Johan selv med stor entusiasme spilte andrefiolin.
En fin kveld på den koselige, lille stua ved Tinghuset i Oslo. En plass å trives, ikke minst når musikken er så bra som i går.
Gubberock 