Lucinda Williams: Lu’s Jukebox Vol. 1 – 6

Lucinda Williams  – Lu’s Jukebox, In Studio Concert series

Vol. 1: Runnin’ Down A Dream: A Tribute To Tom Petty» (Album 2021)
Vol. 2: Southern Soul, From Memphis To Muscle Shoals & More (album 2021)
Vol. 3: Bob’s Back Pages: A Night Of Bob Dylans Songs (album 2021)
Vol. 4: Funny How Time Slips Away, A Night of 60’s Country Classics (album 2021)
Vol. 5: Have Yourself A Rockin’ Little Christmas (album 2021)
Vol. 6: You Are coordinally Invited… A Tribute To The Rolling Stones (album 2022)
Alle innspillinger gjort live i studio og sendt som livekonserter digitalt høsten 2020

I begynnelsen av hvert år har jeg de siste årene hørt på gamle plater av Lucinda Williams. Slik ble det ikke i år. I år ble det nye plater fra Lu’s Jukebox. Høsten 2020 gjennomførte Lucinda Williams sin Lu’s Jukebox livestream-serie til støtte for uavhengige musikksteder. Serien inneholdt seks livekonserter i studioet til medprodusent Ray Kennedy i Nashville. Her spilte Lucinda Williams låter av andre artister. Hele konserter var viet artister som Tom Petty, The Rolling Stones og Bob Dylan, mens andre var tematiske. Nei, jeg fikk ikke med meg noen av dem. Utover i 2021 ble fem av konsertene sluppet i fysiske formater og den sjette og siste kunne man kjøpe i slutten av januar i år.

Stort sett er albumene tøff gitarbasert rock og blues slik Lucinda Williams presenterte på albumet «Good Souls Better Angels» fra 2020. Den gangen het det på albumcoveret at det soniske landskapet var inspirert av Neil Youngs «Ragged Glory» (1990), og da tenker jeg vi kan si dette denne gangen også. På alle platene i jukebox-serien er bandet så og si identisk med den gangen. Stuart Mathis’ rufsete gitarer er svært viktig for lydbildet. Trommene til Fred Elthringham ligger ikke langt etter de heller. Noen ganger seig blues, andre ganger lettere country, så en viss spennvidde er det, tross alt.

Noen mener Lucinda de siste årene har hørtes matlei ut, og jeg ble av den grunn ikke uten videre anbefalt disse platene i min lokale platebutikk, egentlig sympatisk nok. Selv synes hun synger nesten synger flottere enn noen gang. Dette er plater som bør spilles høyt.

Jeg vil tro disse konsertene best egnet seg til å følge med levende bilder der og da. Samlet har nok de seks platene litt lite variasjon og tilfører litt lite nytt til å kunne sammenliknes med de helt store coverplatene som for eksempel de to til Robert Plant og Alison Krauss. Som Lucinda Williams-fan er det likevel fint å få dokumentert hva konsertene dreide seg om. Og jeg har hatt mang en trivelig stund med flere av dem.

Lucinda Williams har stått på plakaten for Oslo Americana flere ganger, men som følge av covid-19 ble det ikke noe av. Etter innspillingene av Lu’s Julebox fikk hun et lite hjerneslag, hun er i god bedring og spiller, men valgte å trekke seg fra Oslo Americana 2022. Vi får håpe på ny plate med egne låter – hun er tross alt best da– og besøk i Norge seinere.

Under følger noen ord om hvert av albumene i Lu’s Jukebox. Jeg kjenner ikke alle låtene fra før, og varierende kjennskap til sangene og artistene vil påvirke min vurdering av platene!

Vol. 1 «Runnin’ Down A Dream: A Tribute To Tom Petty».

Konserten ble holdt 22. oktober i anledning det som ville vært Tom Pettys 70-årsdag to dager tidligere. Tom Petty døde i oktober 2017.

Jeg tilhører ikke de største Tom Petty-kjennerne og har et relativt overfladisk forhold til utgivelsene hans. Samtidig har jeg jo nødvendigvis hørt mange av låtene på denne tributeplata. Johnny Cash’ versjoner av «Southern Accents» og «I Won’t Back Down» har vært viktigere for meg enn Tom Pettys egne. Kanskje var det noe av problemet innledningsvis; jeg både kjente og ikke kjente disse låtene. Men så gikk det seg til.

Første side av denne tresides LP’en er nok aller sterkest med åpningslåtene «Rebels» og «Runnin’ Down A Dream». Deretter roer «Gainesville» – hjembyen til Petty– det hele litt ned. Det er selvfølgelig å overdrive for den herlige støyen er aldri langt unna. De nevnte «Southern Accents» og «I Won’t Back Down» kommer i fine versjoner, men når nok ikke opp til originalene og Johnny Cash sine versjoner, men det skal da også noe til. «A Face In The Crowd» og «You Wreck Me» er flotte. Plata avsluttes med en låt hun skal ha skrevet til Tom Petty og en annen avdød venn: «Stolen Moments». Som Stuart Mathis briljerer!

Denne tributeplata gjør akkurat det den skal: den fungerer på egne premisser, og den får meg mer interessert i Tom Pettys musikk. 8/10.

Vol. 2 «Southern Soul, From Memphis To Muscle Shoals & More « album 2021)

Tittelen til plata sier mye om innholdet på denne plata. Jeg er mer country-fan enn soul-fan, så denne var av de volumene i serien, jeg var mest skeptisk til. Det er likevel ei av dem jeg liker aller best å lytte til. Dette er ei blanding av av låter jeg har hørt før, og låter jeg ikke hørt før, men det er mer den fine helheten over to passe lange platesider som tiltaler meg. Plata varierer i tempo, og gitaristene Stuart Mathis og Joshua Grange får rom til å briljere på låter som Al Greens (mfl.) «Take Me To The River» og Barbara Linda Ozens «You’ll Lose A Good Thing». «Ode To Billie Joe» av Bobbie Gentry er et annet høydepunkt. Lucinda har funnet plass til én egen låt, «Still I Long For Your Kiss». Men hele albumet høres unektelig ut som Lucinda. 7,5/10.

Vol. 3 «Bob’s Back Pages: A Night of Bob Dylan’s Songs»

Det er interessante låtvalg på volumet som tar for seg Bob Dylans sanger. Vi får to låter fra «Oh, Mercy» (1989), to låter fra «Infidels«-perioden (1983) og hele tre fra «Time Out Of Mind», så mye tyder på at Lucinda har et spesielt sterkt forhold til denne mellomperioden i Dylans virke. Utover dette får vi to sekstitallslåter og to fra det kruttsterke «Blood On The Tracks» (1974). Bandet er forsterket med tangenter, noe som kommer godt med på en del av låtene, ikke minst den vellykkede «Queen Jane Approximately» der gitar og orgel bytter på å spille hovedrolle blant instrumentene. Mange har laget coverversjoner av Dylans sanger. Generelt liker jeg at coverplater har et visst helhetlig preg, ikke spriker for mye. Med ett band, én artist og mange sanger fra omtrent samme periode får vi det her.

På dette albumet har jeg et forhold til alle låtene som presenteres. Hadde dette vært første gang jeg hørte låtene, og Lucinda hadde skrevet dem, hadde dette vært en klassiker, men slik er det jo ikke. Lucinda gjør gode versjoner og det svinger bra av låter som «Everything Is Broken» og «It Takes A Lot To Laugh, It Takes A Train To Cry».

Bob Dylan har få låter jeg liker bedre enn «Idiot Wind». Dylan selv har både triste versjoner og illsinte versjoner av denne. Her legger Lucinda seg opp mot originalversjonen på «Blood On The Tracks». Et modig låtvalg, da dette må være av Dylans mest personlige låter (noe han sikkert selv vil benekte). Her får vi en god versjon der Lucinda nesten får til den samme bitre snerringen på «Idiot Wind» som opphavsmannen selv. Hun forsøker seg også på «Blind Willie McTell», i likhet med «Idiot Wind» på min topp 5 blant Dylan-favoritter. En fin versjon, men gjenskaper på ingen måte magien i Dylans beste versjoner. På plussiden kommer at versjonen av denne sangen kanskje er den som er mest forskjellig fra Bobs egne.

Svakeste spor er «Meet Me In The Morning», men den sangen er jeg ikke så svak for med Dylan heller. Men ellers fungerer dette. Når bluesrocken nærmer seg ensformig, roer hun ned med nydelige «Not Dark Yet» og «Tryin’ To Get To Heaven» fra «Time Out Of Mind» (1997). Det hun tilfører av nytt her, er på mange måter egen stemme. Ingen av versjonene overgår Dylans egne, men det ville jeg sagt nesten uavhengig av hvilken artist som prøvde seg på materialet. Den sløye behandlingen av «Political World» er dog nær. Et pluss for låtvalgene, gode og ikke opplagte!

Bra dette, 7,5/10.

Vol. 4 «Funny How Time Slips Away, A Night Of 60’s Country Classics»

I likhet med «Southern Soul» er countryplata i serien en samling av både låter jeg hørt tidligere og for meg nye låter. Et aldri så lite høydepunkt er hennes egen låt, «Take Time For The Tears», en låt som minner meg på at jeg egentlig heller vil høre henne gjøre egne låter. Dette prosjektet blir forhåpentligvis litt som Bob Dylans coverplater, et mellomspill som gir næring til egen låtskriverkunst!

På denne plata har Joshua Grange byttet ut gitaren med pedal steel for å gi oss litt countryfølelse, og såpass langt ut i denne serien gir det litt etterlengtet variasjon. Dette er nok den mest bedagelige plata i serien. Lucinda presenterer oss her for versjoner av låter av Willie Nelson, Hank Snow, Loretta Lynn og mange flere. Igjen fine versjoner av låter som «Gentle On My Mind», «The End Of The World» og «Funny How Time Slips Away». Igjen fine instrumentalpartier. Men lite her oppleves nødvendig. 7/10.

Vol. 5 «Have Yourself A Rockin’ Little Christmas»

Det kunne være fristende å si at jeg kommer tilbake til juleplata neste jul. Jeg spilte den noen ganger i jula, men den fremstår som relativt uinteressant. Men jeg elsker «Run, Run, Rudolp», så kanskje er det håp? «Christmas In New Orleans» er jo også fin. Og bandet høres ut som de har det gøy på «Merry Christmas (I Don’t Wanna Fight Tonight)». Versjonen hennes av Merle Haggards triste «If We Make It Through December» har jeg hørt i mer gripende versjoner tidligere. Men sangen er da fin!

Dette albumet når på ingen måte opp til f.eks. Bob Dylans «Christmas From The Heart». Kanskje er jeg seint ute og bør sitere Lou Reed: «And there’s no christmas in February, no matter how hard you try». 4,5/10. Prøver igjen neste jul!

Vol. 6 «You Are Coordinally invited … A Tribute To The Rolling Stones»

Jeg har på ingen måte det forholdet til The Rolling Stones som jeg burde ha, og denne plata bøter nok ikke stort på det. Dette volumet går over fire platesider, og det blir for mye, jeg går lei circa halvveis hver gang jeg spiller albumet. For det begynner friskt med låter som «Street Fightinng Man», «The Last Time» og litt seinere «Paint It Black». Men så mister hun og bandet meg, og når de spiller låter som «(I Can’t Get No) Satisfaction» og «You Can’t Always Get What You Want», er jeg helt borte. Og da er det fristende – og sikkert for lettvint – å vise til tittelen på de to låtene når opplevelsen av albumet skal oppsummeres. Ble samlet litt for seigt for meg. 4,5/10.

Kort oppsummering

Og dermed er vi gjennom et fint prosjekt med Lucinda Williams, et prosjekt som samlet hadde fremstått enda bedre om hun hadde gitt seg etter vol. 4. De fem siste albumene kom nokså samlet, og vurderingene mine kan også være preget av at dette er mye å gape over, noe som strengt tatt ikke bør brukes mot prosjektet. Samlet 6,5/10.

Med hjertet på rett sted

Trond Helge Johnsen – Dans på nevroser (album 2022)

Foto: Kristoffer H. Skogheim

Det er vanskelig ikke å bli grepet av tekstene på Trond Helge Johnsens nye plate, «Dans på nevroser». Albumet følger opp den fine platedebuten fra 2020, «Under huden», og Trond Helge Johnsen deler generøst av seg selv med flere sterke historier fra et levd liv i nær kontakt med rennesteinen. «Det er mange stjerner i rennesteinen i natt», som Ole Paus sang. Trond Helge ble nemlig tidlig introdusert til et liv preget av festing i ungdommen i Bergen og endte allerede som 14-åring opp på Rostad Ungdomsheim i Inderøy.

De to første låtene er streite rockere i god Bruce Springsteen-tradisjon. Dette er låter som passer bedre til en rusletur enn til sofaen, som jeg pleier å si. Det er på mange måter også et klassisk rockeband som bakcer Johnsen på disse sterke låtene. Trond Helge har laget alle låtene, synger og spiller gitar. Han får god hjelp av Steinar Krokstad på trommer, Kyrre Sætran på bass, Jo Ranheim og Skjalg Raaen på gitarer og Christian Nystrøm på tangenter. Et aldri så lite E Street Band, der altså. Jo Ranheim har også produsent, og han har bidratt til et fint avstemt, men ikke overlesset lydbilde, der Trond Helges stemme får stå i sentrum. Jeanette Paulsen og Ranheim korer. På én av de seinere rockerne på albumet, «Spanske ryttere», synes jeg at jeg hører spor av Supertramp-koring!

Albumets første låt, «Bønn fra gaten», handler om å løsrive seg fra trangen til dop, slik jeg oppfatter det. Tittellåten, «Danser på nevroser» handler om nettopp det, kampen mot tvangstanker. Kanskje har vi ikke samme erfaringer som Trond Helge, men det kan likevel være elementer å kjenne seg igjen i , i det minste ha empati med. To fine åpningslåter der, altså, mens tredje låt, nydelige «Emilie» er ett av platas absolutte høydepunkt. Emilie» hans 17-årige venninne som led en tragisk skjebne og tidlig død: 

«Eg ser navnet ditt i brostein, i alle smauene som e
Der noen fant tilbake, fant du aldri fred»

Et annet høydepunkt er nok en vár låt, duetten med Ida Jenshus, «Slitne roser». Som «Emilie» nydelig, men denne gangen en optimistisk kjærlighetssang med metaforer som balanserer helt på kanten, og de føles likevel helt riktige! Og her ligger også mye av styrken i tekstene. De er sterke, vil mye, men holder igjen slik at det ikke blir for mye. På tilsvarende måte er låtene varierte innenfor sine rammer, men de bikker aldri over. Resultatet blir en fin helhet.

Flere sanger har er tempo som ligger et sted mellom åpningslåtene og «Emilie» og «Slitne Roser». Tangentdrevne «Jagende indre» med fine gitarpartier er et strålende eksempel på slike. Igjen en tekst som berører: «Jeg kan sitte her hele natten, om det gir deg ro». Ofte er det kanskje nok; noen som ser og forstår oss?

«Skulle sett det før» er nok en fin kjærlighetssang, en sang med rynker, men masse godhet.

Dette har blitt ei veldig fin og viktig plate. Nei, dette er ikke ei plate jeg spiller flere ganger etter hverandre. Dette er mer ei plate som synker inn, og der inntrykkene må bli der inne ei stund, før jeg er klar for mer. Ta det som en anbefaling med arr og sår som plata selv! Det er mange måter å være vakker på. Vi trenger slike rapporter og påminnelser fra levd liv. Gode ord å ta med seg til slutt:

«Og så preiker du litt om livet
å det du husker fra gammalt av
Du kommer tidsnok til andre siden
så husk og lev hver eneste dag»
Foto: Kristoffer H. Skogheim

Neil Youngs album «Harvest» er 50 år!

Neil Young – Harvest (1972)

Hvilken er best, «Harvest» eller «Harvest»?

I 1986 kjøpte jeg en LP-plate. Den gangen visste jeg ikke hva vinyl var for noe. Det var ikke en hvilken som helst LP-plate, men «Harvest» med Neil Young. «Harvest» er kanskje ikke den beste platen hans, men en slik som alltid har vært med både meg og mange andre i gode og vonde dager. Vi elsker den plata, og da er ord som «best» og «tredje best» fullstendig irrelevant.

«Heart Of Gold» er helt suveren med sitt munnspill, sin steelgitar, melodi, tekst og sang. «Out On The Weekend» har mye av det samme, men er bare enda bedre, ikke minst den himmelske introen. Kan trommer lyde bedre enn det Kenny Buttrey spiller her? «Out On The Weekend» er låten dattera mi i flere år fra hun var ca. 3 år ville ha meg til å synge som godnattsang. Syng «tinkaipakkitin», sa hun, og jeg, ehm, sang på et vis. Vi har en drøm om å se Neil Young sammen, 10-åringen min og jeg.

Å, ja, jeg elsker de «overproduserte» og søte «A Man Needs A Maid» og «There’s World», og selvfølgelig «Old Man», tittellåten, «The Needle And The Damage Done», «Alabama» og «Words». Med årene har jeg til og med blitt venner med «Are You Ready For The Country». Dette er Neils «middle of the road»-plate, og han skulle snart vende seg mot grøftekanten. Likevel, det er nok skarpe kanter på «Harvest», og han har seinere laget flere mykere plater som f.eks. «Harvest Moon» og «Silver And Gold».

Jeg har etterhvert hørt mange av låtene fra «Harvest» live, i fantastiske versjoner. Men det er noe eget med den organiske følelsen av plata. Så fort jeg finner den frem, lukter jeg tørket høy, hest og låve, ja, det er fra «Harvest» uttrykket «More Barn» stammer. Neil og Graham Nash – dagens 80-åring – rodde ut på tjernet ved ranchen til Neil. Musikken fra Harvest runget ut fra to gigantiske høyttalere, én fra huset, én fra låven. «More barn», ropte Neil. Og mer låve ble det. For et band Neil hadde med seg på plata. Ikke minst var det første gang Neil samarbeidet med Stray Gators med multiinstrumentalist Ben Keith i spissen. Keith skal ha mye av æren for lydbildet på flere av Neils udødelige 70-tallsalbum, og kanskje hørte du ham spille «Words» med Neil Young på Norwegian Wood-festivalen i Frognerparken i 2009? Himmelsk er fornavnet.

«Alabama» ble albumets mest kontroversielle låt, og Lynyrd Skynyrd fant tiden inne til å svare på Neils forsøk på å kommentere sørstatsrassisme gjennom «Southern Man» på «After The Gold Rush» (1970) og nettopp «Alabama». Det ble en høyest vennskapelig krangel, og Lynyrd Skynyrd skjenket oss «Sweet Home Alabama».

Lenge fant jeg ikke plata som ble kjøpt i 1986. Jeg kjente på både melankoli og nostalgi. Jeg gikk ut og kjøpte en ny remastret versjon av Harvest. Jeg fikk aldri det samme forholdet til den plata. Men så fant jeg igjen plata jeg kjøpte i 1986! Det lukter mer stall av den, tror jeg. Og bål!

Den har holdt seg godt, denne femtiåringen!

Lydsporet til våre liv

Plateanmeldelse: Jason Isbell & The 400 Unit —«Reunions» (Album 2020).

Til venstre: Oslo, Sentrum Scene 2017 (Foto: Tormod Reiersen)

«See I’ve made mistakes that I can’t erase
Some of the love I’ve lost will not come back to me
I broke my word, I lied on a Bible just to feel a little free
She didn’t deserve it; nobody ever deserves it
But I cut anchor and I drifted out to sea
And you found me busted and somehow you trusted I was not what I could be»

—Jason Isbell, «What’ve I Done To Help»

På «Reunions» spiller Jason Isbell sammen med det glitrende bandet 400 Unit. Isbell synger igjen om kone og barn, om kampen mot alkohol. Samme temaer, nye vinklinger. Jason Isbell synger om sitt liv. Han synger om våre liv.

Jason Isbell er fra Alabama, og i perioden 2001– 2007 var han medlem av sørstatsbandet Drive-By Truckers. Hans eminente låtskriving satte preg på bandet og verden ville vært et fattigere sted uten fantastiske låter som «Decoration Day» og «Danko/Manuel». Men det var først som soloartist med «Southeastern» i 2013 han fikk sitt store gjennombrudd etter å ha gitt ut flere fine album som soloartist og med bandet The 400 Unit i årene forut for dette. Deretter fulgte omtrent like fine «Something More Than Free» (2015) samt «The Nashville Sound» med The 400 Unit i 2017.

I desember 2013 spilte Isbell sammen med kona Amanda Shires en intimkonsert på legendariske, og altfor tidlig nedlagte, Buckleys i Oslo for 150-200 personer. Det er en konsert det har gått gjetord om siden. Der var ikke jeg. Men jeg var på Sentrum Scene et par år seinere og fikk se en Isbell i storform. Høsten 2017 hadde populariteten vokst ytterligere, da spilte han to konserter på Sentrum Scene, og den jeg var på, kommer høyt oppe på listen over tidenes konsertopplevelser for meg.

Det ble antydet i kommentarfeltet til en Springsteen-anmeldelse for en tid tilbake at det først og fremst er en rockjournalistisk myte at rockartister skriver sitt liv. Blant mine favoritter er det flere enn en håndfull artister som helt eller delvis lever opp til denne myten. På Sentrum Scene denne høstdagen i 2017 opplevde publikum at Isbell ikke bare sang om sitt liv, men, jeg hadde nær sagt, om våre liv. Der og da er det likegyldig om alle biografiske detaljer er på plass. Sangene er sanne. Uansett.

Når Isbell synger «Cover Me Up» fra «Southeastern» er nok ingrediensene likevel en nokså presis beskrivelse av hans eget liv. Isbell levde lenge hardt, men i 2012 var det tid for å ta et oppgjør med gamle vaner. «But I sobered up and I swore off that stuff, forever this time». Det var nok flere enn meg som fikk gåsehud da han sang denne strofen med stor innlevelse. Av teksten, og ikke minst av vokalen—Isbell har utvilsomt en av de beste stemmene der ute.

Eller når han synger tittellåten på plata «Something More Than Free», en hyllest til fedre: «Sunday morning I’m too tired to go to church, But I thank God for the work». Og vi var mange som nikket gjennkjennende til «Last Of My Kind» fra «The Nashville Sound», de siste av vårt slag. Jeg vet ikke om «24 Frames» er den beste låten på «Something More Than Free», den har sterk konkurranse fra blant annet «Children Of Children» og «How To Forget», men det var en periode jeg våknet med denne låten snurrende i hodet, flott og irriterende på en gang. På konserten i 2017? Glimrende!

Sentrum Scene, Oslo 2017 (Foto: Tormod Reiersen)

Slik kunne jeg fortsatt. Det er mye å ta av. Gjennom de siste tre siste studioalbumene har Isbell vokst seg stor, til den kanskje aller største artisten innenfor «americana». Ikke bare hos meg, til høsten er han satt opp med konsert i Oslo Spektrum. Skjønt er det «americana» vi får servert på «Reunions»? Kanskje like gjerne rock med snev av soul? Jeg er dog ikke den riktige til å beskrive sjangre, jeg er mer på jakt etter hva musikken gir meg.

Det er dermed med store forventninger og litt frykt jeg møter Jasons Isbell & The 400 Units plate «Reunions», som vanlig produsert av Dave Cobb. Skal man tro Isbell selv, handler flere av låtene om ham selv, denne gangen også. Vi får nye låter om kone og barn, om kampen mot alkohol. Nye refleksjoner over livet han har levd; hva som skjedde og hvordan han har blitt den han har blitt, jf. strofen fra åpningslåten som er sitert helt innledningsvis på artikkelen.

Iabell ser tidligere venner i et nytt lys og reflekterer over hvordan man skal kunne bevare sine nærmeste og seg selv i en verden som har gått av hengslene. Isbell har derfor uttalt at plata er om «ghosts», gjenferd. Samtidig en gjenforening med verdier man tror på, og ikke minst; en gjenforening med en musikalsk retning med mer gitarer. Men også fele, bass, keyboard og slagverk samt lekre lyder jeg ikke klarer å identifisere er til stede i lydbildet, naturlig nok. 400 Units er blitt sammenliknet med Bruce Springsteens E Street Band.

Twitter-kongene Isbell og David Crosby er blitt venner. Crosby har uttalt stor respekt for Isbells intelligente låtskriving og de verdiene han står for i låtene. På åpningslåten «What’ve I Done To Help» bidrar Crosby med backingvokal uten at det gjør så mye fra eller til. Her synger Isbell om de nære relasjoner og hvor maktesløs man kan føles seg i møte med de store utfordringene i verden. Isbell hamrer løs tittelen mange ganger, jeg synes nok det blir litt overkant. Samtidig setter den seg, og Isbell ønsker kanskje at dette er et spørsmål vi alle skal stille oss. Men alt i alt er det nok det fine gitararbeidet som sammen med resten av teksten redder denne låten for meg.

Apropos gitarer: Jason Isbell er selv en glimrende gitarist, og med seg i The 400 Unit har han også Sadler Vaden, også han vet å håndtere en gitar. Isbell uttalte nylig til musikkmagasinet Uncut at de lydene han ville lage med gitar da han var yngre, de kan han lage nå. Er det noe man biter seg merke i på «Reunions», er det gitararbeidet. Enten det låter rufsete som hos Neil Young, eller mer sofistikert ala J.J. Cale og Mark Knopfler, så skaper Waden og Isbell i perioder pur magi med gitarene.

«Only Children» er inspirert av en tur Isbell og kona Shires hadde til den greske øya Hydra. Han var fascinert over hvordan Leonard Cohen og vennene hans spilte sanger og delte dikt med hverandre i 1960-årene. Og han husker en død venn og sin egen ungdomstid:

«Are you still taking notes?
Hydrocodone in your backpack
Maybe these words will hold the beast back
Will you read me what you wrote?
The one I said you stole from Dylan
Over encouraged, only children»

«Only Children» er en av platas mykere sanger, den innledes forsiktig med akustisk gitar. En antydende melodi i beste Isbell-tradisjon. Nydelig.

Av de tøffere, og aller beste låtene på plata er «Overseas». Her er det røffe gitar som gjelder. Den åpner med den glimrende linjen: «It used to be a ghost town, but even the ghosts got out». Og vi får et tilbakeblikk på et liv, et liv som også har konsekvenser for det livet som leves nå.

«St. Peter’s Autograph» og «River» er blant platas aller roligste låter og to favoritter så langt. To litt bortgjemte sanger som ikke roper til deg.

Det er nok likevel de to siste låtene som vil få mest omtale. «It Gets Easier (but it never gets easy)» handler om Isbells utfordringer med å håndtere et liv i edruskap, morsom på en god og kanskje litt vond måte. Her støttes han igjen av kona Amanda Shires’ fele. Hun vet hva Isbell må håndtere. Sterk kost. Og helt til slutt får vi «Letting You Go», om at den tøffeste delen av barneoppdragelsen er å se på at barna skal ut i verden på egenhånd. En perfekt avslutning. Han har selv en datter på fire år, men ser lenger frem enn som så: «Now you’ve decided to be someone’s wife/ We’ll walk own the aisle, and I’ll give you away.»

Alt det positive til tross; foreløpig oppfatter jeg dette albumet som meget solid, men kanskje litt svakere enn de tre forgjengerne. Når det er sagt; Et Jason Isbell-album skal måles mot hvordan det står seg etter lang tid med lytting. Og dette albumet vokser stadig, og jeg merker at det er tekstlinjer som begynner å tale til meg, som siger inn. Jeg er helt sikker på at de svakeste låtene, «What’ ve I Done To Help» og «Be Afraid», vil fungere utmerket på konsert, med mange muligheter for herlige gitareskapader. Så vi får bare håpe Jason Isbell And The 400 Unit snart kommer til Norge igjen!

Uansett; her er det fine ballader og tøffe rockere. Gjennom Jason Isbell har jeg funnet en artist jeg kommer til å følge i spenning fra utgivelse til utgivelse. Han forteller en del om saker og ting det er verdt å lytte til. Men først til platebutikken for å kjøpe «Reunions» på vinyl!

(Litt omarbeidet versjon av artikkel som tidligere er publisert på Popklikk.no)