Lucinda Williams: Lu’s Jukebox Vol. 1 – 6

Lucinda Williams  – Lu’s Jukebox, In Studio Concert series

Vol. 1: Runnin’ Down A Dream: A Tribute To Tom Petty» (Album 2021)
Vol. 2: Southern Soul, From Memphis To Muscle Shoals & More (album 2021)
Vol. 3: Bob’s Back Pages: A Night Of Bob Dylans Songs (album 2021)
Vol. 4: Funny How Time Slips Away, A Night of 60’s Country Classics (album 2021)
Vol. 5: Have Yourself A Rockin’ Little Christmas (album 2021)
Vol. 6: You Are coordinally Invited… A Tribute To The Rolling Stones (album 2022)
Alle innspillinger gjort live i studio og sendt som livekonserter digitalt høsten 2020

I begynnelsen av hvert år har jeg de siste årene hørt på gamle plater av Lucinda Williams. Slik ble det ikke i år. I år ble det nye plater fra Lu’s Jukebox. Høsten 2020 gjennomførte Lucinda Williams sin Lu’s Jukebox livestream-serie til støtte for uavhengige musikksteder. Serien inneholdt seks livekonserter i studioet til medprodusent Ray Kennedy i Nashville. Her spilte Lucinda Williams låter av andre artister. Hele konserter var viet artister som Tom Petty, The Rolling Stones og Bob Dylan, mens andre var tematiske. Nei, jeg fikk ikke med meg noen av dem. Utover i 2021 ble fem av konsertene sluppet i fysiske formater og den sjette og siste kunne man kjøpe i slutten av januar i år.

Stort sett er albumene tøff gitarbasert rock og blues slik Lucinda Williams presenterte på albumet «Good Souls Better Angels» fra 2020. Den gangen het det på albumcoveret at det soniske landskapet var inspirert av Neil Youngs «Ragged Glory» (1990), og da tenker jeg vi kan si dette denne gangen også. På alle platene i jukebox-serien er bandet så og si identisk med den gangen. Stuart Mathis’ rufsete gitarer er svært viktig for lydbildet. Trommene til Fred Elthringham ligger ikke langt etter de heller. Noen ganger seig blues, andre ganger lettere country, så en viss spennvidde er det, tross alt.

Noen mener Lucinda de siste årene har hørtes matlei ut, og jeg ble av den grunn ikke uten videre anbefalt disse platene i min lokale platebutikk, egentlig sympatisk nok. Selv synes hun synger nesten synger flottere enn noen gang. Dette er plater som bør spilles høyt.

Jeg vil tro disse konsertene best egnet seg til å følge med levende bilder der og da. Samlet har nok de seks platene litt lite variasjon og tilfører litt lite nytt til å kunne sammenliknes med de helt store coverplatene som for eksempel de to til Robert Plant og Alison Krauss. Som Lucinda Williams-fan er det likevel fint å få dokumentert hva konsertene dreide seg om. Og jeg har hatt mang en trivelig stund med flere av dem.

Lucinda Williams har stått på plakaten for Oslo Americana flere ganger, men som følge av covid-19 ble det ikke noe av. Etter innspillingene av Lu’s Julebox fikk hun et lite hjerneslag, hun er i god bedring og spiller, men valgte å trekke seg fra Oslo Americana 2022. Vi får håpe på ny plate med egne låter – hun er tross alt best da– og besøk i Norge seinere.

Under følger noen ord om hvert av albumene i Lu’s Jukebox. Jeg kjenner ikke alle låtene fra før, og varierende kjennskap til sangene og artistene vil påvirke min vurdering av platene!

Vol. 1 «Runnin’ Down A Dream: A Tribute To Tom Petty».

Konserten ble holdt 22. oktober i anledning det som ville vært Tom Pettys 70-årsdag to dager tidligere. Tom Petty døde i oktober 2017.

Jeg tilhører ikke de største Tom Petty-kjennerne og har et relativt overfladisk forhold til utgivelsene hans. Samtidig har jeg jo nødvendigvis hørt mange av låtene på denne tributeplata. Johnny Cash’ versjoner av «Southern Accents» og «I Won’t Back Down» har vært viktigere for meg enn Tom Pettys egne. Kanskje var det noe av problemet innledningsvis; jeg både kjente og ikke kjente disse låtene. Men så gikk det seg til.

Første side av denne tresides LP’en er nok aller sterkest med åpningslåtene «Rebels» og «Runnin’ Down A Dream». Deretter roer «Gainesville» – hjembyen til Petty– det hele litt ned. Det er selvfølgelig å overdrive for den herlige støyen er aldri langt unna. De nevnte «Southern Accents» og «I Won’t Back Down» kommer i fine versjoner, men når nok ikke opp til originalene og Johnny Cash sine versjoner, men det skal da også noe til. «A Face In The Crowd» og «You Wreck Me» er flotte. Plata avsluttes med en låt hun skal ha skrevet til Tom Petty og en annen avdød venn: «Stolen Moments». Som Stuart Mathis briljerer!

Denne tributeplata gjør akkurat det den skal: den fungerer på egne premisser, og den får meg mer interessert i Tom Pettys musikk. 8/10.

Vol. 2 «Southern Soul, From Memphis To Muscle Shoals & More « album 2021)

Tittelen til plata sier mye om innholdet på denne plata. Jeg er mer country-fan enn soul-fan, så denne var av de volumene i serien, jeg var mest skeptisk til. Det er likevel ei av dem jeg liker aller best å lytte til. Dette er ei blanding av av låter jeg har hørt før, og låter jeg ikke hørt før, men det er mer den fine helheten over to passe lange platesider som tiltaler meg. Plata varierer i tempo, og gitaristene Stuart Mathis og Joshua Grange får rom til å briljere på låter som Al Greens (mfl.) «Take Me To The River» og Barbara Linda Ozens «You’ll Lose A Good Thing». «Ode To Billie Joe» av Bobbie Gentry er et annet høydepunkt. Lucinda har funnet plass til én egen låt, «Still I Long For Your Kiss». Men hele albumet høres unektelig ut som Lucinda. 7,5/10.

Vol. 3 «Bob’s Back Pages: A Night of Bob Dylan’s Songs»

Det er interessante låtvalg på volumet som tar for seg Bob Dylans sanger. Vi får to låter fra «Oh, Mercy» (1989), to låter fra «Infidels«-perioden (1983) og hele tre fra «Time Out Of Mind», så mye tyder på at Lucinda har et spesielt sterkt forhold til denne mellomperioden i Dylans virke. Utover dette får vi to sekstitallslåter og to fra det kruttsterke «Blood On The Tracks» (1974). Bandet er forsterket med tangenter, noe som kommer godt med på en del av låtene, ikke minst den vellykkede «Queen Jane Approximately» der gitar og orgel bytter på å spille hovedrolle blant instrumentene. Mange har laget coverversjoner av Dylans sanger. Generelt liker jeg at coverplater har et visst helhetlig preg, ikke spriker for mye. Med ett band, én artist og mange sanger fra omtrent samme periode får vi det her.

På dette albumet har jeg et forhold til alle låtene som presenteres. Hadde dette vært første gang jeg hørte låtene, og Lucinda hadde skrevet dem, hadde dette vært en klassiker, men slik er det jo ikke. Lucinda gjør gode versjoner og det svinger bra av låter som «Everything Is Broken» og «It Takes A Lot To Laugh, It Takes A Train To Cry».

Bob Dylan har få låter jeg liker bedre enn «Idiot Wind». Dylan selv har både triste versjoner og illsinte versjoner av denne. Her legger Lucinda seg opp mot originalversjonen på «Blood On The Tracks». Et modig låtvalg, da dette må være av Dylans mest personlige låter (noe han sikkert selv vil benekte). Her får vi en god versjon der Lucinda nesten får til den samme bitre snerringen på «Idiot Wind» som opphavsmannen selv. Hun forsøker seg også på «Blind Willie McTell», i likhet med «Idiot Wind» på min topp 5 blant Dylan-favoritter. En fin versjon, men gjenskaper på ingen måte magien i Dylans beste versjoner. På plussiden kommer at versjonen av denne sangen kanskje er den som er mest forskjellig fra Bobs egne.

Svakeste spor er «Meet Me In The Morning», men den sangen er jeg ikke så svak for med Dylan heller. Men ellers fungerer dette. Når bluesrocken nærmer seg ensformig, roer hun ned med nydelige «Not Dark Yet» og «Tryin’ To Get To Heaven» fra «Time Out Of Mind» (1997). Det hun tilfører av nytt her, er på mange måter egen stemme. Ingen av versjonene overgår Dylans egne, men det ville jeg sagt nesten uavhengig av hvilken artist som prøvde seg på materialet. Den sløye behandlingen av «Political World» er dog nær. Et pluss for låtvalgene, gode og ikke opplagte!

Bra dette, 7,5/10.

Vol. 4 «Funny How Time Slips Away, A Night Of 60’s Country Classics»

I likhet med «Southern Soul» er countryplata i serien en samling av både låter jeg hørt tidligere og for meg nye låter. Et aldri så lite høydepunkt er hennes egen låt, «Take Time For The Tears», en låt som minner meg på at jeg egentlig heller vil høre henne gjøre egne låter. Dette prosjektet blir forhåpentligvis litt som Bob Dylans coverplater, et mellomspill som gir næring til egen låtskriverkunst!

På denne plata har Joshua Grange byttet ut gitaren med pedal steel for å gi oss litt countryfølelse, og såpass langt ut i denne serien gir det litt etterlengtet variasjon. Dette er nok den mest bedagelige plata i serien. Lucinda presenterer oss her for versjoner av låter av Willie Nelson, Hank Snow, Loretta Lynn og mange flere. Igjen fine versjoner av låter som «Gentle On My Mind», «The End Of The World» og «Funny How Time Slips Away». Igjen fine instrumentalpartier. Men lite her oppleves nødvendig. 7/10.

Vol. 5 «Have Yourself A Rockin’ Little Christmas»

Det kunne være fristende å si at jeg kommer tilbake til juleplata neste jul. Jeg spilte den noen ganger i jula, men den fremstår som relativt uinteressant. Men jeg elsker «Run, Run, Rudolp», så kanskje er det håp? «Christmas In New Orleans» er jo også fin. Og bandet høres ut som de har det gøy på «Merry Christmas (I Don’t Wanna Fight Tonight)». Versjonen hennes av Merle Haggards triste «If We Make It Through December» har jeg hørt i mer gripende versjoner tidligere. Men sangen er da fin!

Dette albumet når på ingen måte opp til f.eks. Bob Dylans «Christmas From The Heart». Kanskje er jeg seint ute og bør sitere Lou Reed: «And there’s no christmas in February, no matter how hard you try». 4,5/10. Prøver igjen neste jul!

Vol. 6 «You Are Coordinally invited … A Tribute To The Rolling Stones»

Jeg har på ingen måte det forholdet til The Rolling Stones som jeg burde ha, og denne plata bøter nok ikke stort på det. Dette volumet går over fire platesider, og det blir for mye, jeg går lei circa halvveis hver gang jeg spiller albumet. For det begynner friskt med låter som «Street Fightinng Man», «The Last Time» og litt seinere «Paint It Black». Men så mister hun og bandet meg, og når de spiller låter som «(I Can’t Get No) Satisfaction» og «You Can’t Always Get What You Want», er jeg helt borte. Og da er det fristende – og sikkert for lettvint – å vise til tittelen på de to låtene når opplevelsen av albumet skal oppsummeres. Ble samlet litt for seigt for meg. 4,5/10.

Kort oppsummering

Og dermed er vi gjennom et fint prosjekt med Lucinda Williams, et prosjekt som samlet hadde fremstått enda bedre om hun hadde gitt seg etter vol. 4. De fem siste albumene kom nokså samlet, og vurderingene mine kan også være preget av at dette er mye å gape over, noe som strengt tatt ikke bør brukes mot prosjektet. Samlet 6,5/10.

Publisert av gubberock

Jeg er født i 1970. Jeg skriver om musikk som interesserer meg.

En tanke om “Lucinda Williams: Lu’s Jukebox Vol. 1 – 6

  1. Eg liker best vol 2, i det heile teke likar eg platene med ymse låtskrivara best, juleplata liker eg bedre enn Dylan sin! Men i det heile er desse platene mindre interressante enn Lucinda sine eigne studioplater, men so er jo også desse platene ganske spontane i si utføring.

    Og så er overskotet til inntekt for «music clubs» som slit og rein og skjær idealisme.

    Liker

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: