En gjennomgang av albumene til Kyle Jenkins og hans band!

Over tre uker inn i det nye året, og Gubberock skulle selvsagt ha hørt mye ny musikk fra 2024. Slik har det ikke gått. Forsøkene mine har raskt endt med at jeg har satt på ei plate med det australske bandet Suicide Swans eller ei soloplate med frontmannn og låtskriver Kyle Jenkins. Kyle Jenkins var hovedarkitekt bak hele tre album som alle var helt i toppen av min kåring av beste album fra 2021, og det føles derfor helt riktig å sette seg inn i den øvrige diskografien Kyle Jenkins har et hovedansvar for.

Kyle Jenkins ga i 2021 også ut to bøker med låttekster, dikt, malerier, tegninger og kunsteriske collager. I forordet til bøkene omtaler Aleaxandra Lawson ham som særdeles produktiv kunstner innenfor flere kunstformer i tillegg til å være en akademiker og leder av et fakultet for visuell kunst på universitetet og en ypperlig lærer. Alexandra og Kyles kone mistenker at hans enorme produksjon kommer av at han er redd for at han skal dø før han får satt alle ideene sine ut i livet. Navnet på bøkene, «Night Rainbows», kommer av at mye av hans egne kunstneriske verker blir laget om natta når alle andre sover.

Musikken hans karakteriseres ofte som alt-country eller americana med store doser 70-tallsrock på enkelte av platene, men det kommer vi tilbake til! En takk til facebook-venner for tips om artisten! Tekstene er, slik jeg oppfatter dem, ofte personlige. De er trolig sterkt inspirert av de andre kunstformene Kyle befatter seg med; mange er ikke enkelt tolkbare, men fungerer slik mye god kunst gjør, til ikke bare å utvide vårt syn på virkeligheten, men også utvide hva virkeligheten faktisk er for hver av oss.

Suicide Swans har i hovedak bestått av – med utgangspunkt i informasjon på «la Jungla» (2018) – Kyle Jenkins på vokal og gitar, Kristian Mclvor på bass og fiolin, Glen O’Shea på trommer, Morgan Hann på tangenter og gitarer og Benjamin Lancaster på gitarer. Alle bidrar med bakgrunnsvokal. Så kan andre musikere ha vært innom på andre album og musikerne i bandet kan ha spilt på andre instrumenter.

Kyle Jenkins annonserte i 2021 at Suicide Swans er et tilbakelagt kapittel, men at de fleste i gruppa vil fortsette å gi ut musikk under navnet Mt. Morning. Så da kan det kanskje passe med en liten gjennomgang av diskografien til denne fantastiske artisten. Denne gangen forsøker jeg meg også med karaktersetting. Mye her er nær toppklasse, så mest av alt blir karakterene et hjelpemiddel til innbyrdes rangering mer enn noe annet. Så da gyver vi løs!

Suicide Swans (selvtitulert EP, 2012)

Suicide Swans platedebuterte i et kortfattet format med en selvtitulert EP med 5 låter på til sammen 22 minutter. EP’en sparkes i gang av den slentrende «Pilgrims Loot», en flott, og rufsete americana-låt med feler og banjo, trygt plassert i nabolaget til den mer kjente gruppa The Felice Brothers. I tillegg til åpningslåten får vi ytterligere to låter som har fått plass på karriereoppsummeringen «Through The Years», så EP’en må en viss status blant bandmedlemmene også.

Etter «Pilgrims Loot» roes der ørlite ned med «Oh Any» og «Take Things Slow». På de to siste låtene «Union» og «Pine Mountain» blir det mer øs, på sistnevnte nærmer vi oss punk.

En herlig debut! 8/10.

Suicide Swans – Ghosts We Forget (2015)

«I got nothing to hide, even less to show». Mon det. Tre år har gått. Suicide Swans er klar for å debutere med en fullengder. Og da blir det like godt et album med 14 låter, til sammen på mer enn én time over fire vinylsider. Det musikalske universet er utvidet; rock, mer elektriske gitarer, mer bass! Hør «See Similar Stars» og de deilige trommene, Shadows Of The Night» og «Someone’s Chrome»! «Confetti» sender tankene mine i retning av de mest punkete øyeblikkene på debut-EP’en. Men her er også nydelige ballader og musikk godt forankret i countrymusikk med lap steel og akustiske gitarer, uten at sjanger noen gang blir noen tvangstrøye.

«Safe In Your Arms» er en variert låt med følelsesladet vokal, fiolin og piano før den eksploderer.

De akustiske «In Spite Of The Dark Times» og «Pinkhearts» – låter som sender tankene mine i retning av det fantastiske første av soloalbumene fra 2021 – er mine absolutte favoritter på albumet. Himmelsk vakkert. Inderlig. Med to slike sanger er det nesten ikke så nøye med resten. Men kanskje er det den innsmigrende countryrockeren «Everything Must Pass» som blir din favoritt? Her er mye å velge i.

Jeg har ikke nevnt alle låtene på albumet. Det kunne jeg nesten gjort! Det er mye bra også med de to siste låtene, «Newspaper Boats» og «Pine Mountain», men de kunne vært avsluttet litt tidligere, slik at appetitten på enda mer kunne vært opprettholdt. Men det blir flisespikkeri. En solid blanding av røffe rockere, countrylåter og nydelige ballader. 8,5/10.

Suicide Swans – Augusta (2017)

Augusta med Suicide Swans er et album med stigning. Det begynner bra, men når først toppen på de tre siste sangene. Det gjør at man kan nyte musikken og engasjementet hele veien, samtidig som man kan glede seg til sangene som kommer.

Aller best er «Pleasanton». En krypende ballade, med herlige energiske partier som sørger for at sangen får en forløsning, og at Kyle Jenkins får utløp for mange av de følelsene morens dødelige kreftsykdom brakte med seg. Kyle i Australia, moren i Kyles fødeby Pleasanton i California.

”However all these feelings also entail universal themes of feeling helpless and trying to find control within something uncontrollable. “

-Kyle Jenkins på Bandcamp

Suicide Swans brukte halvannet år i studio. Augusta skulle låte riktig. Og riktig bra ble det. Litt mer indie og litt mindre country enn på forgjengeren Ghosts We Forget. Dette er to album som har fått kjørt seg mye hittil i år.

Beskrivelsen til Kyle Jenkins på bandcamp av åpningslåten «Horses» viser en artist med tanker trolig også inspirert av de øvrige kunstformene han beskjeftiger seg med: ”Thus the imagery is a way of painting an abstract collapsing image of trying to make sense of everything rushing around in your head without really seeing any answer or clear direction”. Og når man leser tekstene på albumet, møter man en Jenkins som ikke viker unna eksistensielle problemstillinger i eget og andres liv.

Fra «Horses» og og ut er det lite å utsette på et album med en rekke høydepunkter, som paradoksalt nok – studiotiden bandet brukte tatt i betraktning – har låter som passer bra live, noe liveversjonene av «Come And See» og «Yearling» bekrefter. «Come And See» handler om at stagnasjon er tilbakegang. Lever man hver dag på ren rutine, mister man seg selv, og hvem man var, hvem man er. Og låten er superfengende, så om du ikke leser Kyles beskrivelse av teksten, kan du – som med de fleste sangene her – likevel ha stor glede av den. Samtidig gir det en ekstra dimensjon å kjenne tanken bak. Avslutningslåten «Nurse» er av de sterkeste.

”Ain’t it funny, to be crippled, for a while 
Ah sweet nurse, in the darkness, comfort me with a smile“.

«Nurse» er en lengre sonisk skiftende låt som tok utgangspunkt i en kamerat i førtiårene som skal dø av kreft. Hva skjer mentalt i et menneske i møte med døden?

Vi møter en selvransakende Kyle Jenkins. Plata handler om forholdet til seg selv, sine nærmeste og til andre mennesker. Og om hvordan forholdet til dem rundt seg påvirker forholdet til de fysiske omgivelsene, og motsatt. For de rockglade er det mye å glede seg over. Deilig bass, trommer og tangenter. Og noen nydelige elektriske gitarer. Og snart er Kyle klar med nye soloalbum og ei plate med hans nye gruppe Mt. Morning. Om jeg gleder meg?

8,5/10.

Suicide Swans – la Jungla (2018)

Den fantastiske låten «Don’t Fade On Me» starter ballet, og vi er allerede gått i gang med et album som ikke er over med det første. Heldigvis. Herfra og ut er det alvor. Med passe doser råskap og desperasjon i musikken og Kyle Jenkins’ stemme, ispedd litt mer ettertenksomme øyeblikk, kan Suicede Swans album la Jungla sammenliknes med 80-tallets Steve Wynn og Dream Syndicacte på det beste. Jeg elsker låter som roer ned, for så å skru opp tempoet og la gitarøset herje, slik vi får mange ganger på dette albumet, ikke minst på låten «Paloma». Bedre blir ikke rock i dette årtusenet!

”We had recorded the follow up to our sophomore album (that took months to make) in only 14 hours. It would be called la Jungla aka ‘the Jungle’, a metaphor for themes inherent not only in the songs but also the journey of searching for something unknown in the recording process.“

Fort gjort å spille inn, kanskje. Likefullt er vi kommet fram til albumet som fremstår som selve mesterverket til Suicide Swans, «la Jungla» fra 2018. 1 time og 23 minutter. 13 låter. Albumet kjennes ikke ett minutt for langt. Trening kan være kjedelig, men minuttene flyr når tretten minutter lange «The Ocean Only Has Eyes For You» setter i gang, en låt som ble spilt inn på én tagning. Jeg fikk kjeft da jeg i et diskusjonsforum namedropper nesten hele albumet og glemte å nevne «Proud». Det er herved gjort.

«Here On Out, Turn Of The Lights» går også over 10 herlige minutter. Kyle gir gode forklaringer av tekstene på albumet på bandcamp, og jeg lar igjen ham slippe til.

”I wanted to write a song that had two parts to the story, a Side A / Side B vinyl feel. So first part: ‘Here On Out’ is all about being completely committed to someone and that it is just the two of you taking on the world while building your own new world at the same time in a complete bubble of blissful ignorance. The second part: ‘Turn Off The Lights’ is all about that world you’ve built coming to an end and trying to face it but denying it somewhat at the same time. Everything comes to an end and that’s the sad fact of reality.“

Trist, men nydelig. Og stort dårligere er ikke «Pastures». «Jeremiah Joe» er en låt som utvikler deg mot et klimaks, og da får Kyles stemme virkelig kjørt seg. Vi får mye straight rock på dette albumet. Jeg tenker Neil Young & Crazy Horse. Mer sofistikert og et rikere lydbilde, kanskje. Men innspillingsmetode og strofen «Rust never sleeps on the road» og til dels lange jammer sender jo tankene mine i den retningen. På flere låter tar Kyle seg god tid. Låtene trenger ikke gå unna på rekordtid. De er for gode til det. Kyles vokal enda mer uttrykksfull enn tidligere.

Men helt til slutt countrylåten «Wolves», en låt Kyle sier skal fungere både som en slutt på la Jungla, men også som et frampek mot det som skulle bli siste album under navnet Suicide Swans, Reservations.

10/10

Kyle Jenkins – Meltdown (2018)

”About the tension between dusk and dawn – that fine edge of a moment when the day and night are at tension between each other. A feeling I seem to have as a person.“– Kyle Jenkins ifølge Post To Wire

Bare noen måneder etter mesterverket la Jungla ga Kyle Jenkins ut sitt første sololbum, Meltdown. Meltdown er en slags dark horse i min gjennomgang, og det albumet til Kyle Jenkins/Suicide Swans jeg lenge hadde minst tak på. Kyle Jenkins møter oss på albumcoveret med et mørkt uttrykk og doble øyner, og understreker også med dette at hans blikk på verden ikke albumet Meltdown ikke er gladpop.

”Rather it was about ruminations of the world that came from staying up late at night seeing all these horrible situations playing out in the world and feeling a deep seeded feeling of isolation, loneliness and sadness for what was happening“. – Kyle Jenkins til Amnplify. Ord som kan gi spesiell gjenklang for oss europeere i krigsherjede dager i 2022.

Sangene spenner over et vidt spekter av sjangre. Låtene fremstår ikke like umiddelbare og fengende som på «la Jungla» og albumene som skulle komme i 2021. Likevel har låtene smått funnet sin plass, ikke minst gjelder det åpningslåten «See Saw», etterfølgeren «Vultures», «Sons And Daughters» «Dawned» samt avslutningslåten «We Are All In This Together». Og på flere gjennomhøringer har «Keys» og «Ryas» blitt nye favoritter. Man kan la seg lure av at låtene tilsynelatende er mindre melodisterke enn på andre plater Kyle Jenkins står bak. Men melodiene er ikke borte, bare litt mer bortgjemt. Mektig.

Karakter: 9/10.

Suicide Swans – Through The Years (2020)

I 2020 kom «Through The Years» med nye versjoner av 14 helt utmerkede låter. Likevel ville jeg satt sammen en noe annerledes samling om jeg skulle valgt 14 favoritter med bandet. Akkurat det kan du ta som et kvalitetsstempel på Suicde Swans’ utgivelser. «la Jungla» er ikke representert. Det er sikkert gode grunner til det, uten at jeg vet hvilke. Men, og det er et stort men. Da jeg skrev om denne plata tidligere, trodde jeg at det var en ren samleplate. Men – og der kom «men-et» – dette er amerikanaversjoner, mange til dels omarbeidet til akustiske sanger. Mer fele og banjo. De elektriske gitarene hviler, men energi er det nok av. Joda, «Pleasanton» er nydelig også på denne plata. 8/10.

Suicide Swans – Live At Dashville Skyline 2019 (2021)

Noen liveplater bringer litt gjemte låter frem i lyset. «Yearling» på Augusta er veldig fin. På Live At Dashville Skyline løftes sangen av en voldsom råskap og energi fra bandet med Kyle Jenkins i spissen. Sangen forteller to historier som handler om forandring og hvordan forhold kan gå gjennom ulike stadier der alt ikke er rosenrødt hele tiden.

Denne plata er en flott liveinnspilling med rocka versjoner av åtte av Suicide Swans’ låter. «la Jungla» er kun representert med «Proud», kanskje fordi innspillingene av albumet i seg selv var nær live. Uansett rått og godt, og nevnte «Proud» kommer i en 9 minutter lang versjon. Jeg har aldri opplevd Suicide Swans live. Det skulle jeg gjerne ha gjort! Rått, rufsete, svingende og godt, musikalsk er vi tilbake omtrent der vi startet med debut-ep’en og «Ghosts We Forget», selv om bandet aldri beveget seg så veldig langt unna dette uttrykket når alt kommer til alt!

8,5/10.

Kyle Jenkins – Love Lost Love (2021)

I 2021 hadde det gått tre år siden Kyle Jenkins/Suicide Swans sist hadde vært ute med nytt materiale. Så kom innholdet i hele ketchup-flaska, og Kyle ga oss over tre timer med ny musikk, fordelt på tre album, to solo, og ett med Suicide Swans. Det høres kanskje altfor mye ut, men når kvaliteten er som den er på disse tre albumene er det bare å takke og bukke!

Først ute var soloplata «Love Lost Love». Albumet er sparsomt produsert. Ofte bare et piano, en gitar, noe synth og av og til et munnspill. Tåler vi dette over 70 minutter? Ja! Kyle skriver at lytteren selv kan utvikle albumet videre; i sin forestilling legge til de instrumentene de ønsker. Jeg ser ikke helt det behovet. Jeg skal innrømme at jeg har tenkt en tanke om at albumet taper seg litt mot slutten, men jeg har funnet ut at mye av den innvendingen forsvinner om jeg starter med del to av plata. Men som regel fungerer det strålende med 70 minutter i et grådig jafs!

Jeg har etter hvert lært meg at Kyles sanger ofte er sanger som springer ut av personlige erfaringer, eksistensiell tvil og spørsmål om hva fremtiden vil bringe for Kyle Jenkins og hans familie. Hør «Made A Nest» fra vårens plate. Hva er en familie? Hvor går veien? Han tar seg tid. Dveler. Fantastisk melodi. Fraseringene forteller meg mer enn ordene:

«I made a nest you cannot see
It devours all that it grieves
Its presence is hidden in bridled empathy
The selfish power of its fragile greed»

Poeng? Toppene er høye. Jeg prøver meg med 9/10.

Suicide Swans – Reservations (2021)

På sommeren i 2021 kom det som skulle bli siste album under navnet Suicide Swans, «Reservations». Bandet videreføres under navnet Mt. Morning, og det vil bli utgivelser i år.

«Reservations» er en mer rendyrket americana-utgivelse enn Kyles soloutgivelser og «la Junga». Kyle synger mer slentrende, men fortsatt svært fengende og engasjert.

Tematikken fra tidligere plater er tilstedeværende også på «Reservations». Det handler om psykologi og umulig kjærlighet i fine «House Fire», og «Do Me Wrong» er tematisk knyttet til å få til det «gode» samlivsbruddet. Én annen av mine favoritter, den særdeles fengende og svingende «Sunburnt Eyes» tar også for seg beslektede temaer.

Vi får fine, røffe rockere som «13th Floor (Alabam)» og «Hand Of Mine» og mer nedempede ballader som nevnte «Do Me Wrong». Og låter midt i mellom. Ett annet høydepunkt er «Wish Bone», men aller best er tittellåten «Reservations». 

Et jevnt flott album, dette! Herlig rufserock. 8,5/10.

Kyle Jenkins har fjernet dette albumet fra strømmetjenester og erstattet det med Restorations (2023), se omtale under.

Kyle Jenkins – Lost Love, Lost (2021)

Kanskje har jeg spart det aller beste albumet til slutt. Sjelden treffer musikk meg slik «Lost Love, Lost» traff meg høsten 2021. Ti minutter lange «Lodge Of The Willing» ble tidlig en favoritt og er det fortsatt. Neil Young-gitarer og en Kyle som synger med hjertet langt utenpå skjorta.

”Turning into concussions or failed compromise
The smallest thing starts to feel like you will never survive
A carcass of a lowland castaway
Try as you might who cares if you get your own way“

Slik kan jeg fortsette. En annen dag var det «Dying Is» som var favoritten: «Let’s stop simply feeling that we are always under review». Fantastisk låt, som lar deg vente på den endelige forløsningen, men den kommer!

«On A Clear Day» får frem gåsehuden. Igjen kan man bare ane kampen som ligger bak melodien, bak stemmen. Ja, også bak ordene. Igjen står vi med paradokset: Hvordan kan en personlig kamp være så vakkert? Er det «sadness in the heart of things», som Warren Zevon sang?


”On a clear day I can see the other side of the river
On that same clear day can you see what’s not good for me
The whiplash anxiety the baggage we keep in our hearts
A narcotic fog with no gas rare opportunities“

På et flere låter får Kyle vokalhjelp av Sara McLean, på noen synger de vekselsvis. Vi aner litt irsk folkemusikk og en Kyle som nesten drar stemmen over i Shane McGovan-land på «Vermont». Som Kyle kan tilpasse uttrykket i vokalen!

Noen kan ha noe å utsette på dette albumet. Det er ikke jeg kvalifisert til. 10/10.

Og med dette er jeg ikke ferdig med Kyle Jenkins’ diskografi. Omtalene her kan bli redigert!

Mt. Morning – Restaurations (2023)

Noe hadde skjedd. Noe hadde gått i stykker. Suicide Swans ble oppløst. Den siste plata til bandet, Reservations, fra to år tidligere forsvinner fra strømmetjenestene. Bandet Mt. Morning oppstod av askene. En ny epoke i Kyle Jenkins’ musikk-karriere starter. Gjennoppbyggingen starter med en nyinnspilling av Reservations, nemlig Restaurations. Versjonene har litt andre instrumenter og grunntonen er litt mørkere. Mer elektriske gitarer, færre feler. Litt mindre frisk. Tror jeg. Sangene er omtrent like gode som før. Men albumet er kanskje ikke like nødvendig for lytterne som for Kyle Jenkins om de allerede har Reservations. Om du ikke har det, spill Restorstions!

Karakter: 8,5/10. Samme karakter som Reservations, men under litt haltende forutsetninger, som f.eks. at Reservations aldri har eksistert.

Sist oppdatert 9. februar 2024.

Mitt åttitall

Mitt åttitall. I 1980 var jeg 10 år, i 1990 20 år. Det sier seg selv at musikken jeg hørte på, endret seg i løpet av disse årene. Men allerede i 1982/83 ble Paul Simon viktig, og i 1985 så jeg Neil Young på Live Aid på TV. Viktige artister for meg den dag i dag!

Jeg har lagt den bærbare platespilleren bak meg. Året er 1983, og jeg har handlet en Sanyo bærbar kassettspiller. Tre år seinere skulle det komme et helt Fisher-anlegg i hus, kjøpt for 5999 kroner på Elkjøp, tror jeg det var.

I innlegget Blues da jeg var ti tok jeg for meg platene jeg spilte på den bærbare platespilleren, noen av låtene der hørte til mitt åttitall. De holder jeg utenfor nå. Begynnelsen av åttitallet var for meg mye Norsktoppen med Svein Byhring. «Jernbaneslusk» med Ørnulf Holte var grunn nok til å høre på det programmet! «Den gang var jeg jernbaneslusk, det er lenge sia no».

Den gangen var messer en anledning til å se musikalske helter live, og det var på Mandalsmessa jeg fikk autografen til Bjøro Håland! Stor stas. Senere skulle jeg få oppleve Smokie på Gimlemessa i Kristiansand. Den gangen visst jeg ikke hva musikkpoliti var!

Deretter ble det «Ti i skuddet» med Vidar Lønn-Arnesen. Jeg har etter beste evne forsøkt å huske hvilke artister som måtte med av gjengangerne på disse listene. Etter litt tenketid måtte Kim Carnes’ «Betty Davies’ Eyes» ut. Jeg liker den bedre nå enn da, tror jeg! Sandy Coast med «The Eyes Of Jenny» er helt selvskreven. Jeg elsket den sangen! Men lyden av mentometerknapp mot slutten ødela litt av opptakene av sangene!

Deretter ble det mye Sigbjørn Nedland i Pandoras Jukebox som fikk bestemme hva jeg skulle høre på. Og litt musikkavisene Puls og Beat når jeg virkelig skulle slå meg løs. Og dagsaviser. Nick Cave, Randy Newman, Leonard Cohen og Lou Reed!

Det er mange artister dere vil savne. Mange av mine seinere helter hadde gitt ut musikk, men det hadde ikke jeg bitt meg merke i. Townes Van Zandt og Steve Earle kom til seinere.

Noen få låter er fra før 1980. Dette er likevel låter som var viktige for meg i løpet av 1980-årene. Kanskje utvider jeg lista etter hvert som jeg kommer på mer!

God fornøyelse!

No-No Boys sanger bygger broer mellom kulturer og mellom fortid og nåtid

No-No Boy – 1975 (album 2021)

Foto til venstre: Diego Luis
«Aren’t we all just some pilgrims in the dark»
– No-No Boy aka Julian Saporiti, «Pilgrims»

Kunnskap om nåtiden og oss selv krever kunnskap om fortiden og røtter. Julian Saporiti tar doktorgrad. Han elsker å undervise i historie. Han elsker musikk. Hva er da mer naturlig enn å gjøre prosjektet hans No-No Boy til en del av doktorgraden? Albumet «1975» fra 2021 er gitt ut på plateselskapet Smithsonian Folkways, selskapet til Smithsonian Institute, USAs nasjonalmuseum, noe som signaliserer tyngden til prosjektet. Til fysiske utgaver følger et innholdsrikt og interessant hefte om albumet og med tekster til låtene. I forbindelse med forrige album, «1942», var det skrevet følgebeskrivelser som var utformet som en forskningsartikkel. Dette betyr ikke at musikken til Julian Saporiti er vanskelig tilgjengelig; det er snarere tvert i mot. Mange av låtene er raskt fengende, mens andre må man bruke litt tid på. Men så er det også en dybde i stoffet som gjør det mulig å dykke litt ned i det om man ønsker, selv om det altså ikke er nødvendig for å ha glede av dette prosjektet.

Asiat-amerikanere

For å forstå Julians prosjekt er det naturlig å ta utgangspunkt i at Julian er amerikaner med vietnamesiske foreldre som forlot Vietnam under Vietnam-krigen. Julian forteller at prosjektet No-No Boy begynte da han så et bilde av et jazzband japanere hadde startet da de var internert av amerikanere. De slapp bare ut fra andre siden av piggtrådgjerdene når de opptrådte. Selv hadde Julian studert jazz, men hadde ikke noen tanker om asiater som spilte jazz under slike omstendigheter. Og han begynte å undersøke hvordan asiatiske musikere tok innover seg amerikanske kulturuttrykk som jazz, rock og country. Julian selv hadde vokst opp i Nashville, elsket musikken, men det var likevel brikker i puslespillet om ham og egne musikkpreferanser som ikke hadde falt helt på plass, slik jeg forstår Julian. På albumet «1975» tar låten «The Best God Damn Band In Wyoming» utgangspunkt i jazzbandet som satte i gang prosjektet No-No Boy.

Foto: Diego Luis

Julian tok navnet No-No Boy etter en bok med samme navn om japan-amerikanere som måtte leve i interneringsleirer under 2. verdenskrig, like etter angrepet på Pearl Harbour i 1942. I 2018 gav Julian ut albumet med nettopp tittelen «1942». Fjorårets album heter «1975», etter det året Saigon falt.

Nå handler hverken «1942» eller «1975» spesifikt om kun Japan eller Vietnam. Mer generelt tar prosjektet utgangspunkt i en søken etter fellesnevnere for amerikanere med asiatisk bakgrunn. Forskjellene er store – i et intervju peker Julian på at mange av de asiatiske landene til tider ikke har tålt hverandre – men likevel. Og like viktig; Julian ønsker at prosjektet skal bygge broer mellom historier som blir fortalt og liv som blir levd i dag.

Musikalsk tar «1975» utgangspunkt i «folk music»med elementer av rock, pop med nydelige melodier og Julians krystallklare baritonstemme. På flere låter bidrar co-produsent Emilia Halvorsen på vokal som bidrar til å løfte låtene et hakk. Emilia har norsk bestefar, forteller Julian i epost til meg. Selv har han svensk tippoldefar. Mange av perkusjonslydene på albumet kommer fra innspillinger gjort med ulike gjenstander ute i felt på museum og interneringsleirer på steder fra Wyoming til Paris og Saigon. Deretter la Julian på lyder fra instrumenter han kan spille ved hjelp av en bærbar PC. I tillegg bidrar gjestemusikere på blåsere, strykere med mer. Det soniske landskapet var nydelig på «1942», men fremstår kanskje enda mer særpreget, variert og med mer vekt på perkusjonslydene på «1975». Men hør også «1942»!

Barrierer og paradokser

Gjennom åpningslåten, «St. Denis or Bangkok, From A Hotel Balcony», hører vi morens stemme. Den fine sangen kretser blant annet rundt utfordringene med å ikke kjenne slektninger så godt som man burde som følge av kulturelle og språklige utfordringer. 

«A soft language barrier
The child of an immigrant
Before the Banh Mi trucks were cool
Lunch table embarresement»

Låtene som følger deretter, skrur opp tempoet et par hakk. De lettbente og fengende rocklåtene «Imperial Twist» og «The Best God Damn Band In Wyoming» er begge av mine favorittlåter på albumet og omhandler blant annet musikkens grenseoverskridende evner og til dels paradoksale kraft. Orgel og blåsere sentralt i lydbildet. Julian elsker trolig musikken som ble spilt da amerikanerne bombet Vietnam. Og han elsker USA til tross for krigføringen i hans foreldres hjemland. «Imperial Twist» kretser rundt The CBC Band med medlemmer fra Nord-Vietnam som underholdt amerikanske soldater med amerikanske sanger. Julian forteller at bandet fortsatt spiller konserter i dag.

«At the moment the bomb went off
They were playing Purple Haze»

Da jeg leste teksten til «Gimme Chills», måtte jeg fram med Google for å få drahjelp til hva referansene i teksten viser til. Tempoet er igjen senket, og vi beveger oss over til Filippinene. Teksten tar oss gjennom viktige begivenheter i Fillipinenes historie og fram til i dag. Ja, vi er innom både Imelda Marcos sko og president Dutertes nådeløse narkotikapolitikk. Flott sang der stemmene til Julian og Emilia smelter nydelig sammen.

Handler om nåtiden like mye som fortiden

Også flere av låtene på albumets midtparti er fine, men nok noe mindre umiddelbare enn både de fire første og de fire siste låtene. De fremstår mer dvelende, men de vokser. Tekstene er gode og viktige; der de blant annet tar utgangspunkt i Julians besøk i familiefengsler og leirer for mennesker på flukt i tidligere tider og i dag. Julian forteller om opplevelser på grensen til Mexico som kunne minne om konsentrasjonsleirer under 2. verdenskrig:

«Just close your eyes and dream of flowers
So says a mother to a daughter 
Wasting in line for 40 hours»
Family detention center. Foto: Diego Luis

Mot slutten albumet får vi flere høydeunkter. «Tell Hanoi I Love Her» har morsomme rytmer og fremstår som en fin poplåt. Om låten sier Julian følgende:

«And then there are the very personal kind of Vietnamese-American songs like “St. Denis” or “Tell Hanoi I Love Her,” which try to give deference and space to my mother and her mother in these stories that haven’t really seen the light of day – stories that even being in that family as a kid were very hard to tell»

Julian Saporiti, Fortalt til OPB.

«Miss Burma» er kanskje platas vakreste låt der strykerne får meg til å smelte. Låten kan handle om at man noen ganger også må legge fortiden bak seg; at det ikke alltid er fruktbart å dvele for mye med negative hendelser. Slik sett fremstår tematikken i låten nesten som motpol til hele prosjektet. Ikke mindre interessant av den grunn, Og nå består også selve livet av en rekke paradokser og nyanser.

«Khmerica» går inn i Khmer-historien til en av Julians studenter og hennes far med opprinnelse fra Kambodsja. Begge er låter som fortsatt dveler rundt det flerkulturelle og asiatamerikaneres søken etter brikker som kan falle på plass, men som likevel ikke kan få puslespillet helt ferdig:

«What part of history may I take
Only the part which you might make»
———————
«I can play the old music
We can dance to all the old songs
But I’ll never walk with you through it»

«1975» er altså et særdeles interessant prosjekt med stor tekstlig tyngde og mange spennende og også nydelige låter. En takk til Klassekampen som introduserte meg for artisten i romjula! Julian kan fortelle at han håper å holde konserter i vår del av verden en dag. Jeg lar Julian selv få siste ordet fra heftet som følger albumet:

«This album can be a history book or an early 21-century diary. To me it’s a travelouge and family album, straddling borders, some imagined, some physical and darkly drawn. Really, these are just songs, folk songs»

Foto: Diego Luis

Julegave til Neil Young-fansen!

Neil Young – Summer Songs (innspilt 1987 – kan strømmes nå)

Skjermbilder av NYA – Neil Young Archives

Julegave til Neil Young-fansen. Abonnenter kan nå strømme det tidligere uutgitt soloalbumet «Summer Songs», innspilt i 1987. Medprodusent er, som på årets album «Barn», Niko Bolas.

Neil spiller alle instrumenter selv, dvs. munnspill, piano, gitar og synclavier.

Den eneste låten som ikke ble gitt ut seinere av låtene på dette åtte sanger og 32 minutter lange albumet, er «Last Of His Kind». Låten handler om problematikken Neil og venner har adressert siden Farm Aid ble startet i 1985. Neil hilser da også til Willie Nelson, John Mellencamp og flere i forbindelse med denne «utgivelsen».

De fleste sangene på dette albumet dukket seinere opp på «American Dream» (med CSNY i 1988) og ikke minst «Freedom» (1989). Så kan vi være glad for at «Summer Songs» ikke ble utgitt da, slik at klassikeren «Freedom» ble som den ble. Men soloversjonene av «Wrecking Ball», «Someday» og «Hanging On A Limb» er nydelige og med litt/mye alternativ tekst. Jeg har alltid satt låten «Someday» høyt, og det er fint og vakkert å høre denne nokså alternative versjonen! Nydelig er også «For A Love Of Man» seinere utgitt på «Psycedelic Pill» (2012). Også One Of This Days» (Harvest Moon 1992) og «Name Of Love» («American Dream») fungerer fint i disse nakne versjonene.

I 1987 var Neil Young fortsatt inne i sin eksperimentelle periode. Disse innspillingene har dog fokus på sangene – sanger med tydelig budskap – og er Neil Young på sitt mest inderlige. Herlig!