Trond Helge Johnsen – Dans på nevroser (album 2022)
Foto: Kristoffer H. Skogheim
Det er vanskelig ikke å bli grepet av tekstene på Trond Helge Johnsens nye plate, «Dans på nevroser». Albumet følger opp den fine platedebuten fra 2020, «Under huden», og Trond Helge Johnsen deler generøst av seg selv med flere sterke historier fra et levd liv i nær kontakt med rennesteinen. «Det er mange stjerner i rennesteinen i natt», som Ole Paus sang. Trond Helge ble nemlig tidlig introdusert til et liv preget av festing i ungdommen i Bergen og endte allerede som 14-åring opp på Rostad Ungdomsheim i Inderøy.
De to første låtene er streite rockere i god Bruce Springsteen-tradisjon. Dette er låter som passer bedre til en rusletur enn til sofaen, som jeg pleier å si. Det er på mange måter også et klassisk rockeband som bakcer Johnsen på disse sterke låtene. Trond Helge har laget alle låtene, synger og spiller gitar. Han får god hjelp av Steinar Krokstad på trommer, Kyrre Sætran på bass, Jo Ranheim og Skjalg Raaen på gitarer og Christian Nystrøm på tangenter. Et aldri så lite E Street Band, der altså. Jo Ranheim har også produsent, og han har bidratt til et fint avstemt, men ikke overlesset lydbilde, der Trond Helges stemme får stå i sentrum. Jeanette Paulsen og Ranheim korer. På én av de seinere rockerne på albumet, «Spanske ryttere», synes jeg at jeg hører spor av Supertramp-koring!
Albumets første låt, «Bønn fra gaten», handler om å løsrive seg fra trangen til dop, slik jeg oppfatter det. Tittellåten, «Danser på nevroser» handler om nettopp det, kampen mot tvangstanker. Kanskje har vi ikke samme erfaringer som Trond Helge, men det kan likevel være elementer å kjenne seg igjen i , i det minste ha empati med. To fine åpningslåter der, altså, mens tredje låt, nydelige «Emilie» er ett av platas absolutte høydepunkt. Emilie» hans 17-årige venninne som led en tragisk skjebne og tidlig død:
«Eg ser navnet ditt i brostein, i alle smauene som e Der noen fant tilbake, fant du aldri fred»
Et annet høydepunkt er nok en vár låt, duetten med Ida Jenshus, «Slitne roser». Som «Emilie» nydelig, men denne gangen en optimistisk kjærlighetssang med metaforer som balanserer helt på kanten, og de føles likevel helt riktige! Og her ligger også mye av styrken i tekstene. De er sterke, vil mye, men holder igjen slik at det ikke blir for mye. På tilsvarende måte er låtene varierte innenfor sine rammer, men de bikker aldri over. Resultatet blir en fin helhet.
Flere sanger har er tempo som ligger et sted mellom åpningslåtene og «Emilie» og «Slitne Roser». Tangentdrevne «Jagende indre» med fine gitarpartier er et strålende eksempel på slike. Igjen en tekst som berører: «Jeg kan sitte her hele natten, om det gir deg ro». Ofte er det kanskje nok; noen som ser og forstår oss?
«Skulle sett det før» er nok en fin kjærlighetssang, en sang med rynker, men masse godhet.
Dette har blitt ei veldig fin og viktig plate. Nei, dette er ikke ei plate jeg spiller flere ganger etter hverandre. Dette er mer ei plate som synker inn, og der inntrykkene må bli der inne ei stund, før jeg er klar for mer. Ta det som en anbefaling med arr og sår som plata selv! Det er mange måter å være vakker på. Vi trenger slike rapporter og påminnelser fra levd liv. Gode ord å ta med seg til slutt:
«Og så preiker du litt om livet å det du husker fra gammalt av Du kommer tidsnok til andre siden så husk og lev hver eneste dag»
I 1986 kjøpte jeg en LP-plate. Den gangen visste jeg ikke hva vinyl var for noe. Det var ikke en hvilken som helst LP-plate, men «Harvest» med Neil Young. «Harvest» er kanskje ikke den beste platen hans, men en slik som alltid har vært med både meg og mange andre i gode og vonde dager. Vi elsker den plata, og da er ord som «best» og «tredje best» fullstendig irrelevant.
«Heart Of Gold» er helt suveren med sitt munnspill, sin steelgitar, melodi, tekst og sang. «Out On The Weekend» har mye av det samme, men er bare enda bedre, ikke minst den himmelske introen. Kan trommer lyde bedre enn det Kenny Buttrey spiller her? «Out On The Weekend» er låten dattera mi i flere år fra hun var ca. 3 år ville ha meg til å synge som godnattsang. Syng «tinkaipakkitin», sa hun, og jeg, ehm, sang på et vis. Vi har en drøm om å se Neil Young sammen, 10-åringen min og jeg.
Å, ja, jeg elsker de «overproduserte» og søte «A Man Needs A Maid» og «There’s World», og selvfølgelig «Old Man», tittellåten, «The Needle And The Damage Done», «Alabama» og «Words». Med årene har jeg til og med blitt venner med «Are You Ready For The Country». Dette er Neils «middle of the road»-plate, og han skulle snart vende seg mot grøftekanten. Likevel, det er nok skarpe kanter på «Harvest», og han har seinere laget flere mykere plater som f.eks. «Harvest Moon» og «Silver And Gold».
Jeg har etterhvert hørt mange av låtene fra «Harvest» live, i fantastiske versjoner. Men det er noe eget med den organiske følelsen av plata. Så fort jeg finner den frem, lukter jeg tørket høy, hest og låve, ja, det er fra «Harvest» uttrykket «More Barn» stammer. Neil og Graham Nash – dagens 80-åring – rodde ut på tjernet ved ranchen til Neil. Musikken fra Harvest runget ut fra to gigantiske høyttalere, én fra huset, én fra låven. «More barn», ropte Neil. Og mer låve ble det. For et band Neil hadde med seg på plata. Ikke minst var det første gang Neil samarbeidet med Stray Gators med multiinstrumentalist Ben Keith i spissen. Keith skal ha mye av æren for lydbildet på flere av Neils udødelige 70-tallsalbum, og kanskje hørte du ham spille «Words» med Neil Young på Norwegian Wood-festivalen i Frognerparken i 2009? Himmelsk er fornavnet.
«Alabama» ble albumets mest kontroversielle låt, og Lynyrd Skynyrd fant tiden inne til å svare på Neils forsøk på å kommentere sørstatsrassisme gjennom «Southern Man» på «After The Gold Rush» (1970) og nettopp «Alabama». Det ble en høyest vennskapelig krangel, og Lynyrd Skynyrd skjenket oss «Sweet Home Alabama».
Lenge fant jeg ikke plata som ble kjøpt i 1986. Jeg kjente på både melankoli og nostalgi. Jeg gikk ut og kjøpte en ny remastret versjon av Harvest. Jeg fikk aldri det samme forholdet til den plata. Men så fant jeg igjen plata jeg kjøpte i 1986! Det lukter mer stall av den, tror jeg. Og bål!
Plateanmeldelse: Jason Isbell & The 400 Unit —«Reunions» (Album 2020).
Til venstre: Oslo, Sentrum Scene 2017 (Foto: Tormod Reiersen)
«See I’ve made mistakes that I can’t erase Some of the love I’ve lost will not come back to me I broke my word, I lied on a Bible just to feel a little free She didn’t deserve it; nobody ever deserves it But I cut anchor and I drifted out to sea And you found me busted and somehow you trusted I was not what I could be»
—Jason Isbell, «What’ve I Done To Help»
På «Reunions» spiller Jason Isbell sammen med det glitrende bandet 400 Unit. Isbell synger igjen om kone og barn, om kampen mot alkohol. Samme temaer, nye vinklinger. Jason Isbell synger om sitt liv. Han synger om våre liv.
Jason Isbell er fra Alabama, og i perioden 2001– 2007 var han medlem av sørstatsbandet Drive-By Truckers. Hans eminente låtskriving satte preg på bandet og verden ville vært et fattigere sted uten fantastiske låter som «Decoration Day» og «Danko/Manuel». Men det var først som soloartist med «Southeastern» i 2013 han fikk sitt store gjennombrudd etter å ha gitt ut flere fine album som soloartist og med bandet The 400 Unit i årene forut for dette. Deretter fulgte omtrent like fine «Something More Than Free» (2015) samt «The Nashville Sound» med The 400 Unit i 2017.
I desember 2013 spilte Isbell sammen med kona Amanda Shires en intimkonsert på legendariske, og altfor tidlig nedlagte, Buckleys i Oslo for 150-200 personer. Det er en konsert det har gått gjetord om siden. Der var ikke jeg. Men jeg var på Sentrum Scene et par år seinere og fikk se en Isbell i storform. Høsten 2017 hadde populariteten vokst ytterligere, da spilte han to konserter på Sentrum Scene, og den jeg var på, kommer høyt oppe på listen over tidenes konsertopplevelser for meg.
Det ble antydet i kommentarfeltet til en Springsteen-anmeldelse for en tid tilbake at det først og fremst er en rockjournalistisk myte at rockartister skriver sitt liv. Blant mine favoritter er det flere enn en håndfull artister som helt eller delvis lever opp til denne myten. På Sentrum Scene denne høstdagen i 2017 opplevde publikum at Isbell ikke bare sang om sitt liv, men, jeg hadde nær sagt, om våre liv. Der og da er det likegyldig om alle biografiske detaljer er på plass. Sangene er sanne. Uansett.
Når Isbell synger «Cover Me Up» fra «Southeastern» er nok ingrediensene likevel en nokså presis beskrivelse av hans eget liv. Isbell levde lenge hardt, men i 2012 var det tid for å ta et oppgjør med gamle vaner. «But I sobered up and I swore off that stuff, forever this time». Det var nok flere enn meg som fikk gåsehud da han sang denne strofen med stor innlevelse. Av teksten, og ikke minst av vokalen—Isbell har utvilsomt en av de beste stemmene der ute.
Eller når han synger tittellåten på plata «Something More Than Free», en hyllest til fedre: «Sunday morning I’m too tired to go to church, But I thank God for the work». Og vi var mange som nikket gjennkjennende til «Last Of My Kind» fra «The Nashville Sound», de siste av vårt slag. Jeg vet ikke om «24 Frames» er den beste låten på «Something More Than Free», den har sterk konkurranse fra blant annet «Children Of Children» og «How To Forget», men det var en periode jeg våknet med denne låten snurrende i hodet, flott og irriterende på en gang. På konserten i 2017? Glimrende!
Sentrum Scene, Oslo 2017 (Foto: Tormod Reiersen)
Slik kunne jeg fortsatt. Det er mye å ta av. Gjennom de siste tre siste studioalbumene har Isbell vokst seg stor, til den kanskje aller største artisten innenfor «americana». Ikke bare hos meg, til høsten er han satt opp med konsert i Oslo Spektrum. Skjønt er det «americana» vi får servert på «Reunions»? Kanskje like gjerne rock med snev av soul? Jeg er dog ikke den riktige til å beskrive sjangre, jeg er mer på jakt etter hva musikken gir meg.
Det er dermed med store forventninger og litt frykt jeg møter Jasons Isbell & The 400 Units plate «Reunions», som vanlig produsert av Dave Cobb. Skal man tro Isbell selv, handler flere av låtene om ham selv, denne gangen også. Vi får nye låter om kone og barn, om kampen mot alkohol. Nye refleksjoner over livet han har levd; hva som skjedde og hvordan han har blitt den han har blitt, jf. strofen fra åpningslåten som er sitert helt innledningsvis på artikkelen.
Iabell ser tidligere venner i et nytt lys og reflekterer over hvordan man skal kunne bevare sine nærmeste og seg selv i en verden som har gått av hengslene. Isbell har derfor uttalt at plata er om «ghosts», gjenferd. Samtidig en gjenforening med verdier man tror på, og ikke minst; en gjenforening med en musikalsk retning med mer gitarer. Men også fele, bass, keyboard og slagverk samt lekre lyder jeg ikke klarer å identifisere er til stede i lydbildet, naturlig nok. 400 Units er blitt sammenliknet med Bruce Springsteens E Street Band.
Twitter-kongene Isbell og David Crosby er blitt venner. Crosby har uttalt stor respekt for Isbells intelligente låtskriving og de verdiene han står for i låtene. På åpningslåten «What’ve I Done To Help» bidrar Crosby med backingvokal uten at det gjør så mye fra eller til. Her synger Isbell om de nære relasjoner og hvor maktesløs man kan føles seg i møte med de store utfordringene i verden. Isbell hamrer løs tittelen mange ganger, jeg synes nok det blir litt overkant. Samtidig setter den seg, og Isbell ønsker kanskje at dette er et spørsmål vi alle skal stille oss. Men alt i alt er det nok det fine gitararbeidet som sammen med resten av teksten redder denne låten for meg.
Apropos gitarer: Jason Isbell er selv en glimrende gitarist, og med seg i The 400 Unit har han også Sadler Vaden, også han vet å håndtere en gitar. Isbell uttalte nylig til musikkmagasinet Uncut at de lydene han ville lage med gitar da han var yngre, de kan han lage nå. Er det noe man biter seg merke i på «Reunions», er det gitararbeidet. Enten det låter rufsete som hos Neil Young, eller mer sofistikert ala J.J. Cale og Mark Knopfler, så skaper Waden og Isbell i perioder pur magi med gitarene.
«Only Children» er inspirert av en tur Isbell og kona Shires hadde til den greske øya Hydra. Han var fascinert over hvordan Leonard Cohen og vennene hans spilte sanger og delte dikt med hverandre i 1960-årene. Og han husker en død venn og sin egen ungdomstid:
«Are you still taking notes? Hydrocodone in your backpack Maybe these words will hold the beast back Will you read me what you wrote? The one I said you stole from Dylan Over encouraged, only children»
«Only Children» er en av platas mykere sanger, den innledes forsiktig med akustisk gitar. En antydende melodi i beste Isbell-tradisjon. Nydelig.
Av de tøffere, og aller beste låtene på plata er «Overseas». Her er det røffe gitar som gjelder. Den åpner med den glimrende linjen: «It used to be a ghost town, but even the ghosts got out». Og vi får et tilbakeblikk på et liv, et liv som også har konsekvenser for det livet som leves nå.
«St. Peter’s Autograph» og «River» er blant platas aller roligste låter og to favoritter så langt. To litt bortgjemte sanger som ikke roper til deg.
Det er nok likevel de to siste låtene som vil få mest omtale. «It Gets Easier (but it never gets easy)» handler om Isbells utfordringer med å håndtere et liv i edruskap, morsom på en god og kanskje litt vond måte. Her støttes han igjen av kona Amanda Shires’ fele. Hun vet hva Isbell må håndtere. Sterk kost. Og helt til slutt får vi «Letting You Go», om at den tøffeste delen av barneoppdragelsen er å se på at barna skal ut i verden på egenhånd. En perfekt avslutning. Han har selv en datter på fire år, men ser lenger frem enn som så: «Now you’ve decided to be someone’s wife/ We’ll walk own the aisle, and I’ll give you away.»
Alt det positive til tross; foreløpig oppfatter jeg dette albumet som meget solid, men kanskje litt svakere enn de tre forgjengerne. Når det er sagt; Et Jason Isbell-album skal måles mot hvordan det står seg etter lang tid med lytting. Og dette albumet vokser stadig, og jeg merker at det er tekstlinjer som begynner å tale til meg, som siger inn. Jeg er helt sikker på at de svakeste låtene, «What’ ve I Done To Help» og «Be Afraid», vil fungere utmerket på konsert, med mange muligheter for herlige gitareskapader. Så vi får bare håpe Jason Isbell And The 400 Unit snart kommer til Norge igjen!
Uansett; her er det fine ballader og tøffe rockere. Gjennom Jason Isbell har jeg funnet en artist jeg kommer til å følge i spenning fra utgivelse til utgivelse. Han forteller en del om saker og ting det er verdt å lytte til. Men først til platebutikken for å kjøpe «Reunions» på vinyl!
(Litt omarbeidet versjon av artikkel som tidligere er publisert på Popklikk.no)
Jake Xerxes Fussell – Good And Green Again (album 2022)
Albumbilde og bilde fra Bandcamp (tatt i North Carolina)
Årets beste så langt? Selvfølgelig en helt subjektiv beskrivelse.
«While sailing ’round the ocean Sailing ’round the sea I’d dream of Handsome Molly Wherever she might be»
Jeg leser at amerikaneren Jake Xerxes Fussell er inspirert av bluespioneren Mississippi John Hurt, og når jeg hører den flotte «Breast Of Glass» basert på ei tradisjonell folkevise, sendes tankene i retning av selveste Bill Morrissey som også sang om «Handsome Molly», som lagde en hyllestplate til Mississippi John Hurt og lagde album med litt beslektet lydbilde som Fussells nye. Morrissey kalte seg ikke country- eller americanaartist, men «folksinger», og det er nettopp det Jake Xerxes Fussell også er. Om du lurer på hvem Bill Morrissey var, kan jeg fortelle at Gubberock stadig har ambisjoner om å lage en sak på ham, men det har ikke villet seg foreløpig. Ikke så kjent, men én av de virkelig store i mi bok. La dette uansett være en anbefaling også om å høre Jake Xerxes Fussell!
Jeg kjøper musikkmagasinene Uncut og Mojo digitalt. Ofte anmelder de albumene flere måneder før utgivelse. En utfordring med det, er at jeg ofte har glemt hvilke av albumene jeg skal sjekke ut, lenge før albumene blir utgitt. I fjor leste jeg om «Good And Green Again» i Uncut. Heldigvis fikk jeg en påminnelse om albumet i messenger med oppfordring om å høre albumet fra 2019 og de nye singlene som skulle bære bud om at dette nye albumet er enda bedre.
«Good And Green Again» er Xerxes Fussells fjerde album. Folksangtolkeren og gitaristen tar oss inn i et fantastisk sonisk landskap der hans eminente gitarspill står sentralt. Lytter du godt, kan du høre Will Oldham backe ham forsiktig opp på vokal på enkelte låter. Lydbildet krydres med en kontrabass, strykere, forsiktig perkusjon, strengeinstrumenter og tangenter. Til og med blåsere får plass uten at det på noen måte høres overdådig ut. Fra første sang – ja, ordet «låt» blir nesten ikke ærbødig nok– tas vi inn i en musikalsk stemning vi får lov til å bli i helt til albumet er over 40 minutter seinere. Men det krever en viss tilstedeværelse fra lytterens side.
Tidligere har Xerxes Fussell kun tolket og arrangert gamle folkesanger. Denne gangen har han spedd på med tre egne instrumentale komposisjoner, samt avslutningslåten med en minimalistisk tekst. Jeg må innrømme at jeg ikke har forhold til noen av låtene fra før, og hans egne vakre melodier går sømløst sammen med de tradisjonelle sangene.
If overall Good and Green Again sounds a little sadder and slower than Fussell’s past records, well, maybe we’re all a little sadder and slower these days.
– fra albumets «liner notes»
Ja, sangene handler ofte om tapt kjærlighet, til dels selvforskyldt. På «Love Farewell» er det krefter som er enda sterkere enn kjærligheten:
«Oh my love, you know I love you Nothing on this earth that I love like I love you Over and over, ten times over Drink up the liquor, boys, turn the glasses over
Ring farewell, to my love farewell We’re all marching around very well»
Platas midtpunkt er den 9 minutter lange «The Golden Willow Tree». Nei, du kjeder deg ikke om du har kommet deg inn i platas stemning. Sangen kan handle om å gjøre onde handlinger i bytte mot makt og rikdom. Selv om handlingen foregår på havet, kan den langsomme, minimalistiske låten, som egentlig ikke er så handlingsmettet, fungere som en metafor, og være aktuell på mange områder:
«He bowed on his breast and down sunk he A-bidding farewell to the Golden Willow Tree He sunk in the low and lonesome water He sunk in the lonesome sea»
Joda, jeg forstår at fansen er godt fornøyd med de nye, fine albumene til deLillos og Madrugada. For meg er imidlertid «Good And Green Again» det nye albumet som har vært spilt mest så langt i år. Anbefales! Jeg antyder karakteren 8/10.
Gubberock 