Paul Simon – Paul Simon (1972)
Paul Simons selvtitulerte album og første soloalbum etter Simon & Garfunkel-epoken fylte 50 år i januar. En liten feiring er kanskje på sin plass?
Det hadde gått to år siden Simon & Garfunkels aller siste studioalbum, gigasukssessen «Bridge Over Troubled Water». Det var for lengst klart at Paul Simons og Art Garfunkels samarbeid var kommet til en foreløpig ende, siden ble det flere gjenforeningsturneer. Plateselskapet Colombia Records, var litt skeptiske, men det selvtitulerte soloalbumet til Paul Simon solgte slett ikke verst! Jeg tenker ofte på dette albumet som Pauls første soloalbum, men det er det jo ikke. Allerede i 1965 kom «Paul Simon’s Songbook», ei plate som nesten kan betraktes som en samling demoer for låter som senere ble utgitt i langt mer ferdige versjoner med Simon & Garfunkel. Pauls stemme var også noe kald, og ikke helt slik vi kjenner den fra seinere utgivelser. Plata hadde begrenset distribusjon, og heller ikke Paul var spesielt glad i den. Den selvtitulerte «Paul Simon» var på mange måter noe helt annet!
Jeg spiller albumet på strømmetjenesten Tidal– joda, det er min LP som er avbildet – og jeg blir slått av hvor fantastisk produsert albumet låter, også på dette mediet. Det er flere låter som har partier jeg bare liker middels godt, men også disse partiene lyder utrolig flott. Så har heller aldri Paul tatt lett på det. Han bruker flere musikere fra Simon & Garfunkel-tida som Hal Baine på trommer og Larry Knechtel på piano, men også en rekke nye. Låten «Mother And Child Reunion» er hovedsaklig spilt inn på Jamaica. Paul tok seg god tid, musikerne begynte å bli urolige, de var vant til å bli betalt per låt. Da Paul skjønte årsaken til det, ble han enig med dem om at de skulle bli betalt som om de hadde spilt inn tre låter per dag. Alle ble fornøyde.
«Mother And Child Reunion» åpner albumet. En reggae-inspirert-låt med gospelundertoner. Reggae var ikke helt nytt for Paul, låten «Why Don’t You Write Me» fra «Bridge Over Troubled Water» hadde også tendenser. Selve låttittelen er inspirert av en matrett Simon så på en meny – kylling og egg – og et kjæledyr Paul og kona Peggy nettopp hadde mistet.
Låt nummer to på albumet, «Duncan» er en humoristisk historie med seksuelle over- og undertoner. Første vers er av mange betegnet som en falsk start – av typen man fjerner når resten av låten er på plass:
«Couple in the next room bound to win a prize
They've been going at it all night long
Well, I'm trying to get some sleep
But these motel walls are cheap
Lincoln Duncan is my name and here's my song»
Sangen hadde ikke vært den samme uten dette verset! Senere i låten mister Duncan jomfrudommen til en predikant. Låten og historiefortellingen har mye til felles med «The Boxer», og med bidrag fra gruppa Los Incas fra Peru er det et betydelig musikalsk slektskap også med en annen låt fra albumet «Bridge Over Troubled Water, «El Condor Pasa (If I Could)». Nei, Paul Simons interesse for verdensmusikk startet ikke med «Graceland» i 1986.
De mest kjente låtene på albumet er plassert tidlig på platesidene, og «Me And Julio Down By The Schoolyard» åpner side 2. Nok en fornøyelig låt, med en tekst som lar lytteren undre seg over hva som egentlig har skjedd:
«It's against the law
It was against the law
What the mama saw
It was against the law»
Men det er perler også blant de mer ukjente låtene. «Run That Baby Down» og «Peace Like A River» vil for alltid komme høyt opp blant mine favorittlåter blant Paul Simons sanger. «Run That Body Down» har en flott melodi. Teksten er kanskje ikke av Pauls beste, men det er artig å høre ham direkte adressere både seg selv og kona Peggy med navn. «Everything Put Together (Falls Apart)» er egentlig en liten ubetydelighet av en låt, men jeg liker den! Også «Papa Hobo» og den direkte påfølgende «Hobo’s Blues» er verd å lytte øre til. «Hobo’s Blues» er egentlig bare en fin outro til «Papa Hobo», men for å kreditere fiolinisten Stephane Grappeli for hans fantastiske bidrag, er den oppført som egen låt.
Pauls ekteskap med Peggi Harper endte i 1975. Mange tolker «Congratulations» som en beskrivelse av forholdet:
«Congratulations
Oh, seems like you've done it again
And I ain't had such misery
Since I don't know when
——-
I’m hungry for learning
Won't you answer me, please
Can a man and a woman
Live together in peace
Oh, live together in peace»
«Congratulations» er en tung avslutning på et album som også har mange lettere låter. Hvorfor han velger å forlate lytteren i en slik dyster stemning, vet jeg ikke. Men jeg burde vite bedre enn å stille Paul slike spørsmål. Det er han som er kunstneren av oss. Uansett er det smått utrolig å tenke på at dette albumet er over femti år, men samtidig helt tidløst.
Jeg kan på ingen måte si at «Paul Simon» tilhører mine absolutte favorittalbum med Paul Simon, allerede året etter kom den særdeles sterke «There Goes Rhymin’ Simon». Men «Paul Simon» trenger ikke sammenliknes med noe som helst. Den er uansett en viktig og interessant utgivelse med en rekke låter vi ikke vil være foruten. Og det gjelder også de litt mer beskjedne låtene!
Gubberock 