Enda nærmere midnatt med The Delines

The Delines – The Sea Drift (album 2022)

Sist helg skrev jeg om det nye albumet «Dusk» til Jack Stillwater, og kalte musikken på bandets flotte album «americana noir» og artikkelen min for «Nærmere midnatt» for å signalisere at dette var musikk med mørke anstrøk og med historier med utgangspunkt i kvelds- og nattetimer. Den siste uka har jeg blitt i den stemningen Jack Stillwaters album skapte. The Delines nye plate «The Sea Drift» har fått mange runder; historiene er enda mer på den mørke siden, musikken er mer laidback, egner seg like før leggetid. Jack Stillwater hadde et forsiktig innslag av blåsere på fantastiske «Closer To Midnight». På The Delines’ «The Sea Drift» dominerer blåserne. «Er det pop eller americana?»spurte damen i platebutikken. Vi ble enige om å gå for americana, men det viste seg at plata var plassert blant pop-platene. Country soul, sier de sjangerkyndige.

Savnet av Richmond Fontaine

Jeg rykker seks år tilbake. Det forlengst nedlagte konsertstedet Buckleys i Oslo. Det Portland, Oregonbaserte amerikanske bandet Richmond Fontaine hadde nylig gitt ut deres beste album «You Can’t Go Back When There’s Nothing To Go Back To» og besøkte Oslo på sin avskjedsturné i trioformat. Det var en fantastisk kveld – ikke bare fordi jeg møtte trivelige folk før og etter konserten. Bandleder og vokalist Willy Vlautin er forfatter, og bandet presenterte dystre, og til dels galgenhumoristiske tekster med glimrende musikk til. Vlautins historier og presentasjoner mellom låtene satte en ekstra spiss på kvelden. Siden har jeg også lest flere av Vlautins bøker, minst én av dem er filmatisert. Bøkene anbefales!

Da Richmond Fontaine besøkte Oslo, hadde det allerede gått et par år siden Willy Vlautin hadde gitt ut albumet «Colfax» med et nytt band, The Delines. Et album der to-tre låter skinte spesielt sterkt. Fortsatt noveller med musikalsk innpakning, men Vlautin spilte ikke lenger førstefiolin på scenen. Han hadde funnet vokalisten Amy Boone, en dame med en stemme akkurat slik Vlautin var ute etter, ikke ulik Rickie Lee Jones’, kanskje.

Amy Boone synger praktfullt

Det skulle imidlertid gå hele fem år fra «Colfax» til oppfølgeren, det enda sterkere «The Imperial». Det skyldes at Amy Boone ble utsatt for en alvorlig trafikkulykke da albumet var nær ferdig, omtrent samtidig med at jeg så Vlautin med Richmond Fontaine i Norge, og at det da tok tid å fullføre det. Albumet har flere strålende låter, der «Cheer Up, Charley», «Eddie & Polly» og «Holly The Hustle» er eksempler på låter som gradvis boret seg inn i bevisstheten. Ei plate med låter der hovedpersonen for eksempel drikker, kona har forlatt ham, og han skulker jobben samt tilsvarende trivelige historier! The Delines besøkte Oslo i forbindelse med albumutgivelsen, og det ble en fin kveld!

Og nå har det nye albumet «The Sea Drift» vært ute i ei uke. Dette er første plate fra The Delines som i sin helhet er spilt inn etter ulykken til Amy Boone. Willy Vlautin forteller til musikkmagasinet Uncut at én viktig forskjell fra forrige album er måten Amy synger på; man kan nesten høre den fysiske smerten hun har hatt gjennom stemmen. Hun har det ikke travelt når hun synger. Hun smyger ut ordene og tar akkurat den tiden hun og historiene trenger. Vlautins historier går ikke til spille! Selve sangene finner denne gangen sted ved the Golf Coast – fra Florida til Texas– ofte er Vlautins sanger konkret knyttet til geografiske lokasjoner. «Sea Drift» er en liten by i området.

Musikalske noveller

Første låt på «The Sea Drift, «Little Earl», tar oss rett inn i en historie om er brødrepar på biltur, og ikke en hvilken som helst biltur. Grepet med å introdusere oss for navnet til hovedpersonen i første linje og i låttitler er ofte brukt av Vlautin, trolig for å gjøre historien konkret og lettere å relatere til, og her forsterker han effekten ytterligere gjennom å åpne hvert vers med «Little Earl»:

«Little Earl is driving down the Gulf Coast
Sitting on a pillow so he can se the road
Next to him is a twelve pack of beer
Three forozen pizzas and two lighters souvenirs

Little Earl’s brother is bleeding in the backseat…»

Og flere slike historier følger. Om «Kid Codeine» som trolig var utsatt for konemishandling, Det samme kan ha vært tilfellet med hovedpersonen som plukker opp resten av eiendelene sine klokken seks om morgenen i «This Ain’t No Getaway». I kanskje det beste sporet på albumet, «Surfers In The Twilight», blir ektemannen til hovedpersonen i sangen på dramatisk vis arrestert av politi foran turistene: Hva har han gjort?

Vlautin peker også på at selve historiene har mer optimisme denne gangen, «Det er en mulighet til å klare der, om man bare holder ut!», og før den siste av to instrumental-låter avslutter plata, illustrerer Vlautin dette gjennom låten «Saved From The Sea Drift», uten at han lar lyset bli påtrengende:

«He makes me feel line the world ain’t sinking
Like the world ain’t as ugly and cruel as it is
He makes me feel like my life ain’t been wasted
Like ny life ain’t just slipping away
I really feel it»

På plata er sangen «Hold Me Slow» oppgitt som første låt på side 2, og teksten er trykket på omslaget. Litt synd da at man må på strømmetjenester for å høre den fine låten.

Vokser plata ut av det litt monotone?

Jeg brukte lang tid på «The Imperial» før albumet satt seg ordentlig, og jeg har sikkert hørt «The Sea Drift» mer enn 10 ganger den siste drøye uka. Historiene er gode. Musikken er fin, men foreløpig synes jeg ikke selve låtene tar meg på samme måte som på «The Imperial» og hos Richmond Fontaine på det beste. Jeg tar også meg selv i å ønske at lap steel’enfra tidligere album ikke var byttet ut med enda flere blåsere. Andre vil kanskje si at det er nettopp blåserne som gjør denne plata så flott. Men et nydelig piano/keyboard og av og til strykere føles for meg helt rett! Kanskje kunne Vlautin selv også bidratt med litt vokal for å skape mer nerve og variasjon også i det musikalske, i tillegg til i tekstene? Grenser det musikalske universet mot en tvangstrøye der sangene likner for mye på det de har gjort før, bare litt dårligere?

Mye av innvendingene mine handler nok mer om personlig smak enn om godt eller dårlig. Willy Vlautin er tro mot sin visjon for The Delines, og det mange elsker dem for. Det må også tilføyes at gode historiefortellere kan ha en tendens til nesten å glemme at musikken skal passe til. Det er dog aldri noe haltende over The Delines, og kanskje trer flere av låtene frem ved enda flere gjennomlyttinger. Jeg legger ingen prestisje i at jeg i motsetning til enkelte andre anmeldere så langt ikke mener dette er The Delines beste album, og jeg vil bare glede meg over om jeg seinere skulle endre mening, for denne gjengen heier jeg på! Kanskje savner jeg først og frems Richmond Fontaine? Uansett, historier og vokal i toppklasse på et velprodusert og pent album. Karakter: 7/10.

I 2019 spilte The Delines i Oslo på samme dag som Gubberock-favoritt Jerry Leger. Siden jeg tidlig hadde kjøpt billett til The Delines, ble det dem denne gangen. Nå kan man oppleve både The Delines og Jerry Leger med to dagers mellomrom i Oslo-området i april. Du får vel med deg minst én av de konsertene om du bor i området?

Oppdatert 22. februar 2022