Det er i dag fire år siden John Prine holdt det som skulle bli hans siste konsert i Oslo. Her er min beskrivelse av opplevelsen skrevet like etter konserten.
Oslo Konserthus 9. Februar 2020
Konsertanmeldelse: Ian Noe/ John Prine med band
Foto: Vibeke Sjøvold
En ny kveld for historiebøkene! Én av de store låtskriverne, John Prine, var i godlune og øste generøst av sin store sangskatt. Han gav alt, og da konserten var slutt, var det ikke mer stemme igjen. Oppvarmingsartist Ian Noe sørget for magi allerede før Prine entret scenen.
Bonnie Raitt på Grammy-utdelingen for et par uker siden: «My friend and hero John Prine, who is sitting right over there, wrote ‘Angel From Montgomery’ and so many other songs that changed my life». Slik er det mange som har det! John Prine ble oppdaget av Kris Kristofferson da Prine var postmann. Mange store artister har mye å takke Kris for, Kristofferson må man bare sette pris på.
Ian Noe – fjorårets platedebutant i mine ører – var oppvarmingsartist, alene med gitar. I går presenterte han flere av de flotte låtene om mordere, rusavhengige, bankranere og andre personer fra hjemtraktene i East Kentucky som har kjørt livene sine ut i grøfta. På åpningslåten «Letter To Madeleine» var tempoet skrudd ned er par hakk fra plata. Gåsehud! Deretter fulgte flere låter fra siste plate samt en helt ny. Knappenålstille i Oslo Konserthus! Noe kommer tilbake til Oslo i juni med band, uten at vi savnet bandet i går.
John Prine opplevde jeg første gang i en konsert mot landminer samme sted i 2002 der han med sin lune tilstedeværelse nesten stjal showet fra folk som Elvis Costello, Nanci Griffith, Emmylou Harris og Steve Earle. En legendarisk konsert av typen som flere og flere sier de har vært på etterhvert som årene går. Da jeg endelig fikk oppleve John Prine som hovedattraksjon i konserthuset i august 2018, ble de skyhøye forventningene mine mer enn innfridd. En kveld for historiebøkene! Flere runder med alvorlig sykdom hadde ikke ødelagt for hans unike formidlingsevne.
Et skadet kne («nothing serious»), gjorde at Prine ble sittende under gårsdagens konsert. Han serverte låter fra den nyeste og etterlengtede plata, «Tree Of Forgivness», som allerede har rukket å bli nesten to år, samt en rekke klassikere. Alt krydret med Prines nydelige og underfundige historier mellom låtene. «I thought I would be able to slow down after that record, but the damn record started to sell!»
Prine balanserer alvor, understatement, ironi og humor på en helt unik måte. I låter som den tragiske «Six O’Clock News» gir Prine lakoniske framføring ekstra dybde til historien («The whole town saw Jimmy on the six o’clock news, His brains were on the sidewalk and blood was on his shoes.) Bandet fargelegger nydelig, og alle i bandet bidrar til å løfte låtene det lille ekstra, enten det er bass, gitar, fiolin, steelgitar eller forsiktig på slaginstrument.
Og ja, «Sam Stone», historien om vietnamveteranen som ikke fikset livet som fulgte etter slagmarken. «There’s a hole in //in daddy’s arm where all the money goes, Jesus Christ died for nothing, I suppose», er en setning som har brent seg fast hos meg og mange andre. Prines stemme er ikke den samme som da låten ble laget for 50 år siden, men låten blir bare bedre og bedre.
I andre låter er det mer rom for tolkninger. Som nydelige og vemodige «Summer’s End» fra hans nyeste plate– «I wrote this together with Pat McLaughlin, we never discuss the meaning of the songs». En sang som ikke nødvendigvis bare handler om at sommeren, eller livet for den saks skyld, går fortere enn vi klarer å ta inn over oss. Den uttrykksfulle videoen som er laget til låten, er tilegnet en bekjent av Prine som døde av rusmisbruk, og viser blant annet et lite barn som besøker en grav.
Og vi fikk fantastiske «Lake Marie», en sang inspirert av at navnene på to hvite, forlatte babyer som ga navnet til innsjøene Lake Marie og Lake Elizabeth. Sangen er innholdsmettet, der kjærlighetshistorien i et vers glir over i mord i neste vers. Hva Prine forteller, har vært diskutert. Kanskje ville innsjøene fortsatt vært «Peaceful Waters» om ikke den hvite mann hadde tilranet seg dem fra de innfødte? Kveldens mest krevende låt imponerende avlevert av John Prine og bandet! Prine storkoste seg! «You know what blood looks like in a black and white video? SHADOWS».
Og ja, «Hello In There»: «Probably the prettiest song I have written». Andre høydepunkter var soloversjoner av «All The Best» og «It’s A Big Old Goofy World». To låter der Prines herlige ironi får boltre seg! Å høre Prine og Ian Noe sammen på «Mexican Home» og «Come Back to Us Barbara Lewis Hare Krishna Beauregard» var en flott bonus!
Ian Noe og John Prine. Foto: Vibeke Sjøvold
På siste låt ut, «Paradise», fikk Prine god vokalhjelp av bandmedlem Jason Wilber samt Ian Noe. Det trengte han. Fantastisk kveld, men ikke uten stenk av vemod. Den syngende postmann hadde generøst levert ut pakkene.
«The moon and stars hang out in bars just talkin’/I still love that picture of us walkin’/Just like that ol’ house we thought was haunted/Summer’s end came faster than we wanted»
Lucinda Williams – Lu’s Jukebox, In Studio Concert series
Vol. 1: Runnin’ Down A Dream: A Tribute To Tom Petty» (Album 2021) Vol. 2: Southern Soul, From Memphis To Muscle Shoals & More (album 2021) Vol. 3: Bob’s Back Pages: A Night Of Bob Dylans Songs (album 2021) Vol. 4: Funny How Time Slips Away, A Night of 60’s Country Classics (album 2021) Vol. 5: Have Yourself A Rockin’ Little Christmas (album 2021) Vol. 6: You Are coordinally Invited… A Tribute To The Rolling Stones (album 2022) Alle innspillinger gjort live i studio og sendt som livekonserter digitalt høsten 2020
I begynnelsen av hvert år har jeg de siste årene hørt på gamle plater av Lucinda Williams. Slik ble det ikke i år. I år ble det nye plater fra Lu’s Jukebox. Høsten 2020 gjennomførte Lucinda Williams sin Lu’s Jukebox livestream-serie til støtte for uavhengige musikksteder. Serien inneholdt seks livekonserter i studioet til medprodusent Ray Kennedy i Nashville. Her spilte Lucinda Williams låter av andre artister. Hele konserter var viet artister som Tom Petty, The Rolling Stones og Bob Dylan, mens andre var tematiske. Nei, jeg fikk ikke med meg noen av dem. Utover i 2021 ble fem av konsertene sluppet i fysiske formater og den sjette og siste kunne man kjøpe i slutten av januar i år.
Stort sett er albumene tøff gitarbasert rock og blues slik Lucinda Williams presenterte på albumet «Good Souls Better Angels» fra 2020. Den gangen het det på albumcoveret at det soniske landskapet var inspirert av Neil Youngs «Ragged Glory» (1990), og da tenker jeg vi kan si dette denne gangen også. På alle platene i jukebox-serien er bandet så og si identisk med den gangen. Stuart Mathis’ rufsete gitarer er svært viktig for lydbildet. Trommene til Fred Elthringham ligger ikke langt etter de heller. Noen ganger seig blues, andre ganger lettere country, så en viss spennvidde er det, tross alt.
Noen mener Lucinda de siste årene har hørtes matlei ut, og jeg ble av den grunn ikke uten videre anbefalt disse platene i min lokale platebutikk, egentlig sympatisk nok. Selv synes hun synger nesten synger flottere enn noen gang. Dette er plater som bør spilles høyt.
Jeg vil tro disse konsertene best egnet seg til å følge med levende bilder der og da. Samlet har nok de seks platene litt lite variasjon og tilfører litt lite nytt til å kunne sammenliknes med de helt store coverplatene som for eksempel de to til Robert Plant og Alison Krauss. Som Lucinda Williams-fan er det likevel fint å få dokumentert hva konsertene dreide seg om. Og jeg har hatt mang en trivelig stund med flere av dem.
Lucinda Williams har stått på plakaten for Oslo Americana flere ganger, men som følge av covid-19 ble det ikke noe av. Etter innspillingene av Lu’s Julebox fikk hun et lite hjerneslag, hun er i god bedring og spiller, men valgte å trekke seg fra Oslo Americana 2022. Vi får håpe på ny plate med egne låter – hun er tross alt best da– og besøk i Norge seinere.
Under følger noen ord om hvert av albumene i Lu’s Jukebox. Jeg kjenner ikke alle låtene fra før, og varierende kjennskap til sangene og artistene vil påvirke min vurdering av platene!
Vol. 1 «Runnin’ Down A Dream: A Tribute To Tom Petty».
Konserten ble holdt 22. oktober i anledning det som ville vært Tom Pettys 70-årsdag to dager tidligere. Tom Petty døde i oktober 2017.
Jeg tilhører ikke de største Tom Petty-kjennerne og har et relativt overfladisk forhold til utgivelsene hans. Samtidig har jeg jo nødvendigvis hørt mange av låtene på denne tributeplata. Johnny Cash’ versjoner av «Southern Accents» og «I Won’t Back Down» har vært viktigere for meg enn Tom Pettys egne. Kanskje var det noe av problemet innledningsvis; jeg både kjente og ikke kjente disse låtene. Men så gikk det seg til.
Første side av denne tresides LP’en er nok aller sterkest med åpningslåtene «Rebels» og «Runnin’ Down A Dream». Deretter roer «Gainesville» – hjembyen til Petty– det hele litt ned. Det er selvfølgelig å overdrive for den herlige støyen er aldri langt unna. De nevnte «Southern Accents» og «I Won’t Back Down» kommer i fine versjoner, men når nok ikke opp til originalene og Johnny Cash sine versjoner, men det skal da også noe til. «A Face In The Crowd» og «You Wreck Me» er flotte. Plata avsluttes med en låt hun skal ha skrevet til Tom Petty og en annen avdød venn: «Stolen Moments». Som Stuart Mathis briljerer!
Denne tributeplata gjør akkurat det den skal: den fungerer på egne premisser, og den får meg mer interessert i Tom Pettys musikk. 8/10.
Vol. 2 «Southern Soul, From Memphis To Muscle Shoals & More « album 2021)
Tittelen til plata sier mye om innholdet på denne plata. Jeg er mer country-fan enn soul-fan, så denne var av de volumene i serien, jeg var mest skeptisk til. Det er likevel ei av dem jeg liker aller best å lytte til. Dette er ei blanding av av låter jeg har hørt før, og låter jeg ikke hørt før, men det er mer den fine helheten over to passe lange platesider som tiltaler meg. Plata varierer i tempo, og gitaristene Stuart Mathis og Joshua Grange får rom til å briljere på låter som Al Greens (mfl.) «Take Me To The River» og Barbara Linda Ozens «You’ll Lose A Good Thing». «Ode To Billie Joe» av Bobbie Gentry er et annet høydepunkt. Lucinda har funnet plass til én egen låt, «Still I Long For Your Kiss». Men hele albumet høres unektelig ut som Lucinda. 7,5/10.
Vol. 3 «Bob’s Back Pages: A Night of Bob Dylan’s Songs»
Det er interessante låtvalg på volumet som tar for seg Bob Dylans sanger. Vi får to låter fra «Oh, Mercy» (1989), to låter fra «Infidels«-perioden (1983) og hele tre fra «Time Out Of Mind», så mye tyder på at Lucinda har et spesielt sterkt forhold til denne mellomperioden i Dylans virke. Utover dette får vi to sekstitallslåter og to fra det kruttsterke «Blood On The Tracks» (1974). Bandet er forsterket med tangenter, noe som kommer godt med på en del av låtene, ikke minst den vellykkede «Queen Jane Approximately» der gitar og orgel bytter på å spille hovedrolle blant instrumentene. Mange har laget coverversjoner av Dylans sanger. Generelt liker jeg at coverplater har et visst helhetlig preg, ikke spriker for mye. Med ett band, én artist og mange sanger fra omtrent samme periode får vi det her.
På dette albumet har jeg et forhold til alle låtene som presenteres. Hadde dette vært første gang jeg hørte låtene, og Lucinda hadde skrevet dem, hadde dette vært en klassiker, men slik er det jo ikke. Lucinda gjør gode versjoner og det svinger bra av låter som «Everything Is Broken» og «It Takes A Lot To Laugh, It Takes A Train To Cry».
Bob Dylan har få låter jeg liker bedre enn «Idiot Wind». Dylan selv har både triste versjoner og illsinte versjoner av denne. Her legger Lucinda seg opp mot originalversjonen på «Blood On The Tracks». Et modig låtvalg, da dette må være av Dylans mest personlige låter (noe han sikkert selv vil benekte). Her får vi en god versjon der Lucinda nesten får til den samme bitre snerringen på «Idiot Wind» som opphavsmannen selv. Hun forsøker seg også på «Blind Willie McTell», i likhet med «Idiot Wind» på min topp 5 blant Dylan-favoritter. En fin versjon, men gjenskaper på ingen måte magien i Dylans beste versjoner. På plussiden kommer at versjonen av denne sangen kanskje er den som er mest forskjellig fra Bobs egne.
Svakeste spor er «Meet Me In The Morning», men den sangen er jeg ikke så svak for med Dylan heller. Men ellers fungerer dette. Når bluesrocken nærmer seg ensformig, roer hun ned med nydelige «Not Dark Yet» og «Tryin’ To Get To Heaven» fra «Time Out Of Mind» (1997). Det hun tilfører av nytt her, er på mange måter egen stemme. Ingen av versjonene overgår Dylans egne, men det ville jeg sagt nesten uavhengig av hvilken artist som prøvde seg på materialet. Den sløye behandlingen av «Political World» er dog nær. Et pluss for låtvalgene, gode og ikke opplagte!
Bra dette, 7,5/10.
Vol. 4 «Funny How Time Slips Away, A Night Of 60’s Country Classics»
I likhet med «Southern Soul» er countryplata i serien en samling av både låter jeg hørt tidligere og for meg nye låter. Et aldri så lite høydepunkt er hennes egen låt, «Take Time For The Tears», en låt som minner meg på at jeg egentlig heller vil høre henne gjøre egne låter. Dette prosjektet blir forhåpentligvis litt som Bob Dylans coverplater, et mellomspill som gir næring til egen låtskriverkunst!
På denne plata har Joshua Grange byttet ut gitaren med pedal steel for å gi oss litt countryfølelse, og såpass langt ut i denne serien gir det litt etterlengtet variasjon. Dette er nok den mest bedagelige plata i serien. Lucinda presenterer oss her for versjoner av låter av Willie Nelson, Hank Snow, Loretta Lynn og mange flere. Igjen fine versjoner av låter som «Gentle On My Mind», «The End Of The World» og «Funny How Time Slips Away». Igjen fine instrumentalpartier. Men lite her oppleves nødvendig. 7/10.
Vol. 5 «Have Yourself A Rockin’ Little Christmas»
Det kunne være fristende å si at jeg kommer tilbake til juleplata neste jul. Jeg spilte den noen ganger i jula, men den fremstår som relativt uinteressant. Men jeg elsker «Run, Run, Rudolp», så kanskje er det håp? «Christmas In New Orleans» er jo også fin. Og bandet høres ut som de har det gøy på «Merry Christmas (I Don’t Wanna Fight Tonight)». Versjonen hennes av Merle Haggards triste «If We Make It Through December» har jeg hørt i mer gripende versjoner tidligere. Men sangen er da fin!
Dette albumet når på ingen måte opp til f.eks. Bob Dylans «Christmas From The Heart». Kanskje er jeg seint ute og bør sitere Lou Reed: «And there’s no christmas in February, no matter how hard you try». 4,5/10. Prøver igjen neste jul!
Vol. 6 «You Are Coordinally invited … A Tribute To The Rolling Stones»
Jeg har på ingen måte det forholdet til The Rolling Stones som jeg burde ha, og denne plata bøter nok ikke stort på det. Dette volumet går over fire platesider, og det blir for mye, jeg går lei circa halvveis hver gang jeg spiller albumet. For det begynner friskt med låter som «Street Fightinng Man», «The Last Time» og litt seinere «Paint It Black». Men så mister hun og bandet meg, og når de spiller låter som «(I Can’t Get No) Satisfaction» og «You Can’t Always Get What You Want», er jeg helt borte. Og da er det fristende – og sikkert for lettvint – å vise til tittelen på de to låtene når opplevelsen av albumet skal oppsummeres. Ble samlet litt for seigt for meg. 4,5/10.
Kort oppsummering
Og dermed er vi gjennom et fint prosjekt med Lucinda Williams, et prosjekt som samlet hadde fremstått enda bedre om hun hadde gitt seg etter vol. 4. De fem siste albumene kom nokså samlet, og vurderingene mine kan også være preget av at dette er mye å gape over, noe som strengt tatt ikke bør brukes mot prosjektet. Samlet 6,5/10.
Trond Helge Johnsen – Dans på nevroser (album 2022)
Foto: Kristoffer H. Skogheim
Det er vanskelig ikke å bli grepet av tekstene på Trond Helge Johnsens nye plate, «Dans på nevroser». Albumet følger opp den fine platedebuten fra 2020, «Under huden», og Trond Helge Johnsen deler generøst av seg selv med flere sterke historier fra et levd liv i nær kontakt med rennesteinen. «Det er mange stjerner i rennesteinen i natt», som Ole Paus sang. Trond Helge ble nemlig tidlig introdusert til et liv preget av festing i ungdommen i Bergen og endte allerede som 14-åring opp på Rostad Ungdomsheim i Inderøy.
De to første låtene er streite rockere i god Bruce Springsteen-tradisjon. Dette er låter som passer bedre til en rusletur enn til sofaen, som jeg pleier å si. Det er på mange måter også et klassisk rockeband som bakcer Johnsen på disse sterke låtene. Trond Helge har laget alle låtene, synger og spiller gitar. Han får god hjelp av Steinar Krokstad på trommer, Kyrre Sætran på bass, Jo Ranheim og Skjalg Raaen på gitarer og Christian Nystrøm på tangenter. Et aldri så lite E Street Band, der altså. Jo Ranheim har også produsent, og han har bidratt til et fint avstemt, men ikke overlesset lydbilde, der Trond Helges stemme får stå i sentrum. Jeanette Paulsen og Ranheim korer. På én av de seinere rockerne på albumet, «Spanske ryttere», synes jeg at jeg hører spor av Supertramp-koring!
Albumets første låt, «Bønn fra gaten», handler om å løsrive seg fra trangen til dop, slik jeg oppfatter det. Tittellåten, «Danser på nevroser» handler om nettopp det, kampen mot tvangstanker. Kanskje har vi ikke samme erfaringer som Trond Helge, men det kan likevel være elementer å kjenne seg igjen i , i det minste ha empati med. To fine åpningslåter der, altså, mens tredje låt, nydelige «Emilie» er ett av platas absolutte høydepunkt. Emilie» hans 17-årige venninne som led en tragisk skjebne og tidlig død:
«Eg ser navnet ditt i brostein, i alle smauene som e Der noen fant tilbake, fant du aldri fred»
Et annet høydepunkt er nok en vár låt, duetten med Ida Jenshus, «Slitne roser». Som «Emilie» nydelig, men denne gangen en optimistisk kjærlighetssang med metaforer som balanserer helt på kanten, og de føles likevel helt riktige! Og her ligger også mye av styrken i tekstene. De er sterke, vil mye, men holder igjen slik at det ikke blir for mye. På tilsvarende måte er låtene varierte innenfor sine rammer, men de bikker aldri over. Resultatet blir en fin helhet.
Flere sanger har er tempo som ligger et sted mellom åpningslåtene og «Emilie» og «Slitne Roser». Tangentdrevne «Jagende indre» med fine gitarpartier er et strålende eksempel på slike. Igjen en tekst som berører: «Jeg kan sitte her hele natten, om det gir deg ro». Ofte er det kanskje nok; noen som ser og forstår oss?
«Skulle sett det før» er nok en fin kjærlighetssang, en sang med rynker, men masse godhet.
Dette har blitt ei veldig fin og viktig plate. Nei, dette er ikke ei plate jeg spiller flere ganger etter hverandre. Dette er mer ei plate som synker inn, og der inntrykkene må bli der inne ei stund, før jeg er klar for mer. Ta det som en anbefaling med arr og sår som plata selv! Det er mange måter å være vakker på. Vi trenger slike rapporter og påminnelser fra levd liv. Gode ord å ta med seg til slutt:
«Og så preiker du litt om livet å det du husker fra gammalt av Du kommer tidsnok til andre siden så husk og lev hver eneste dag»
I 1986 kjøpte jeg en LP-plate. Den gangen visste jeg ikke hva vinyl var for noe. Det var ikke en hvilken som helst LP-plate, men «Harvest» med Neil Young. «Harvest» er kanskje ikke den beste platen hans, men en slik som alltid har vært med både meg og mange andre i gode og vonde dager. Vi elsker den plata, og da er ord som «best» og «tredje best» fullstendig irrelevant.
«Heart Of Gold» er helt suveren med sitt munnspill, sin steelgitar, melodi, tekst og sang. «Out On The Weekend» har mye av det samme, men er bare enda bedre, ikke minst den himmelske introen. Kan trommer lyde bedre enn det Kenny Buttrey spiller her? «Out On The Weekend» er låten dattera mi i flere år fra hun var ca. 3 år ville ha meg til å synge som godnattsang. Syng «tinkaipakkitin», sa hun, og jeg, ehm, sang på et vis. Vi har en drøm om å se Neil Young sammen, 10-åringen min og jeg.
Å, ja, jeg elsker de «overproduserte» og søte «A Man Needs A Maid» og «There’s World», og selvfølgelig «Old Man», tittellåten, «The Needle And The Damage Done», «Alabama» og «Words». Med årene har jeg til og med blitt venner med «Are You Ready For The Country». Dette er Neils «middle of the road»-plate, og han skulle snart vende seg mot grøftekanten. Likevel, det er nok skarpe kanter på «Harvest», og han har seinere laget flere mykere plater som f.eks. «Harvest Moon» og «Silver And Gold».
Jeg har etterhvert hørt mange av låtene fra «Harvest» live, i fantastiske versjoner. Men det er noe eget med den organiske følelsen av plata. Så fort jeg finner den frem, lukter jeg tørket høy, hest og låve, ja, det er fra «Harvest» uttrykket «More Barn» stammer. Neil og Graham Nash – dagens 80-åring – rodde ut på tjernet ved ranchen til Neil. Musikken fra Harvest runget ut fra to gigantiske høyttalere, én fra huset, én fra låven. «More barn», ropte Neil. Og mer låve ble det. For et band Neil hadde med seg på plata. Ikke minst var det første gang Neil samarbeidet med Stray Gators med multiinstrumentalist Ben Keith i spissen. Keith skal ha mye av æren for lydbildet på flere av Neils udødelige 70-tallsalbum, og kanskje hørte du ham spille «Words» med Neil Young på Norwegian Wood-festivalen i Frognerparken i 2009? Himmelsk er fornavnet.
«Alabama» ble albumets mest kontroversielle låt, og Lynyrd Skynyrd fant tiden inne til å svare på Neils forsøk på å kommentere sørstatsrassisme gjennom «Southern Man» på «After The Gold Rush» (1970) og nettopp «Alabama». Det ble en høyest vennskapelig krangel, og Lynyrd Skynyrd skjenket oss «Sweet Home Alabama».
Lenge fant jeg ikke plata som ble kjøpt i 1986. Jeg kjente på både melankoli og nostalgi. Jeg gikk ut og kjøpte en ny remastret versjon av Harvest. Jeg fikk aldri det samme forholdet til den plata. Men så fant jeg igjen plata jeg kjøpte i 1986! Det lukter mer stall av den, tror jeg. Og bål!
Gubberock 