Mickey Newburys lange vei hjem

Mickey Newbury – A Long Road Home (2001)

Så hadde han et mesterverk til i seg. Mannen som ga verden album som «Looks Like Rain» (1969), «Frisco Mabel Joy» (1971) og «Heaven Help The Child» (1973) var svært syk av lungesykdommen emfysem i 2001. Han hadde i flere år hatt hjelp av en oksygentank for å synge, og fikk fulltids oksygenbehandling under det som skulle bli det siste albumet han ga ut mens han levde. Det er ingen tvil om at livet hadde satt sitt preg på stemmen hans. Den flotte tenor-røsten var erstattet av en sjelfull stemme som bokstavelig talt sang på siste verset. Stemmen kledde likevel perfekt stemningen og sangene på «A Long Road Home».

CD’er kan være en god ting. Det er plass til dem i bilen, og der kan de noen gang bli liggende. Jeg husker slutten av en lang biltur for snart 20 år siden da vi fant fram «A Long Road Home», ei plate som fram til da stort sett hadde fått ligge i fred. Men nå var tiden inne. Kanskje var jeg så sliten at Mickey Newburys resignerte nostalgi var nødt til å treffe meg. Jeg hadde den gangen ikke noe sterkt forhold til Mickey, men hadde jo også kjøpt meg «Frisco Mabel Joy» på omtrent den samme tida slik at jeg hadde begynt med omtrent begynnelsen, men også slutten på Mickey Newburys platekarriere. Begge albumene har i dag en helt spesiell posisjon blant mine plater.

«I was born in a shotgun shack»

Ja, , han tar seg god tid, Mickey, og starter like godt med begynnelsen på den første låten, den ti minutter lange «In ‘59», en låt som tar lytteren gjennom flere tiår av hans liv. Han forteller om moren som ber om en bedre framtid, og om faren:

«He worked his fingers to the bone to make that shotgun a home. He kept his sadness deep inside; Had that dream the day he died»

Så mye to små setninger kan innholde av kjærlighet, forståelse og respekt.

Med oss på denne tidsreisen og på øvrige låter har han en rekke storartede musikere som trakterer ulike strengeinstrumenter som nydelig mandolin og akustiske gitarer, strykere, piano og lydeffekter. Ingen trommer. Vakkert. Nostalgisk. Vemodig. Ingen av låtene er spilt inn før. Med unntak av den da mer enn tretti år gamle «Here Comes The Rain, Baby», en låt som likevel passer sømløst inn, men som nok har en annen mening nå enn tidligere:

«Oh, I tried to keep the rain from fallin’
You know I tried to keep the rain from fallin’
It’s not the rain in the sky
It’s the rain in your eyes
Here comes the rain, baby»

Jeg tolker dette nå som en bønn om tilgivelse til hans elskede kone Susan for onde dager der han slet med depresjon, men også at han er klar over at han stadig sykere nå går inn siste fase av livet, mens Susan skal leve videre.

Bitterhet?

Sangen «So Sad» er nettopp det, trist, og kanskje litt bitter. Han tar ett oppgjør med de mørke sidene av musikkbransjen og egne utfordringer med den. Også dette en nydelig melodi, og en sterk og følelesladet overgang, fantastiske overganger var alltid en Mickey Newbury-spesialitet:

«Blue eyew died in Vegas when they blew away the Sands.
Elvis died in Memphis; boys they nailed him in one hand.
Haley died in Corphus Christi; died without a dime.
I am dead in Tennessee, they buried me alive.
And I am so sad……so sad……
The best I had …… is all I have…»

Doble Kristus-bilder? Metaforer så det holder!

Den lange veien hjem

Tittellåten er den andre låten på dette albumet som klokker inn på over 10 minutter. Også her er ånden villig, men kroppen skral. Mickey drømmer om et gjensyn med kjente og kjære steder og opplevelser. Han hilser til gamle venner. Og jammen nikker han til sin egen sang fra albumet «Frisco Mabel Joy», nemlig «How Many Times (Must The Piper Be Paid For His Song)»:

«Here’s to the piper; the bastard’s been paid»

Fantastisk. Albumet avsluttes med låten «116 Westfield Street», og det er da Mickey Newbury endelig er tilbake i barndomshjemmet forsonet med seg selv og livet han har levd:

«My life is measured in small bits and pieces of time.
Small bits and pieces of life that perfectly ryhyme.
116 Westfield Street»

For en måte å avslutte et album! For et album! Mickey Newbury hadde rukket å gi oss enda et mesterverk. Året etter døde han, 62 år gammel. Riktignok ble det gitt ut enda et studioalbum etter Mickeys død. «A Long Road Home» står uansett for meg som en helt perfekt ende på Mickey Newburys platekarriere. Ei plate å bli trist av på en god måte. Jeg sier som Mickey Newbury:

«Do you still have your dreams?»

Neil Young: Harvest Moon (1992)

1992: Neil Young— «Harvest Moon»/«Dreamin’ Man Live»

»And I’m gonna thank
That old country fiddler
And all those rough boys
Who play that rock ‘n’ roll
I never tried to burn any bridges
Though I know I let some good things go»

Neil Young ser tilbake, men velger en annen musikalsk form enn på «Ragged Glory» to år tidligere. Etter all støyen på den plata, den påfølgende turnèen og ikke minst miksingen av «Weld», hadde Neil Young pådratt seg betydelig problemer med ørene, og måtte dermed roe det helt ned. Kontrastene mellom en ny plate og forgjengeren ble dermed voldsomme.

Oppfølger til «Harvest»?

Mange ser «Harvest Moon» som en oppfølger til suksessen «Harvest» (1972): Ikke bare referansene i tittelen, Neil hadde også trommet sammen mange av de samme musikerne, Stray Gators (Ben Keith, Spooner Oldham mfl.) James Taylor og Linda Ronstadt. I tillegg bidrar også eks- kjæreste Nicolette Larson og halvsøster Astrid Young.

Neil har delvis benektet at «Harvest Moon» er en oppfølger til «Harvest» (1972), og stemningen er også mer neddempet. I forkant av innspillingen av «Harvest Moon» hadde Neil turnert solo med disse sangene, noe som nå er godt dokumentert i livealbumet «Dreamin’ Man Live» (2009) som har nære, såre og vakre tolkninger av låtene på «Harvest Moon». Rekkefølgen er annerledes og kanskje bedre balansert. Vi kommer nærmere Neil her.

Neils feminine side

På «Harvest Moon» er det i litt i større grad et filter mellom Neil og lytterne. Neil skal da også ha jobbet i månedsvis med å bringe platens «feminine side» ut til lytterne. Dette kan ha bidratt til at harmonisyngingen enkelte ganger blir vel voldsom og at platen i andre partier blir litt søtladen, jf. Jack Nietzsches strykerarrangement på «Such A Woman».

Da jeg tidligere fortalte bekjente at jeg liker Neil Young, ble jeg ofte møtt med et: «Ja, den musikken er jo fin, men veldig rolig. Liker du ikke noe med mer fart i?» Jeg anklager «Harvest Moon» for disse holdningene. Ikke misforstå, til tross for innvendingene ville jeg ville ikke vært foruten, Ben Keith krydrer som alltid med nydelig steelgitar, og bandet bidrar til at dette blir en annerledes plate enn det «Dreamin’ Man Live» er. Så ja takk, begge deler!

På albumet «Harvest Moon» er Neil ofte i det svært så poetiske hjørnet, med mange fine onelinere. En favoritt for meg er åpningen av åpningssangen, «Unknown Legend», der han, etter at Ben Keith har satt tonen på steelgitar, synger om daværende kone Pegi:

«She used to work in a diner
Never saw a woman look finer
I used to order just to watch her float across the floor»

Flott åpningsang. Fortsettelsen, «From Hank to Hendrix», er minst like fin. Musikken er nydelig, og jeg elsker trakteringen av trekkspill og munnspill. Neil Youngs fantastiske måte å kommunisere tekster og musikk på innebærer at han ofte kan riste liv i klisjeer og banaliteter uten at det blir platt. På papiret synes jeg denne strofen ser flott ut:

«I found myself singin’
Like a long lost friend
The same thing that makes you live
Can kill you in the end»

Tittellåten betyr mye for mange

Neste sang ut er «You and Me». En rolig sang som faktisk Neil sang åpningstrofene av på Bootlegen («Young Man’s Fancy» fra Massey Hall-tida ca 1971). Fin. Tittelåten har mange Neil Young- fans et sterkt forhold til. Det er mange historier om personer som har mistet sin livsledsager og ønsket seg denne sangen på konsert. Neil har flere ganger rørt oss gjennom å la disse ønskene bli oppfylt. Årsaken til at sangen stikker så dypt er nok at den er svært romantisk og som skapt til å forsterke gode følelser mellom mennesker. Kanskje er det strofer som denne som særlig gir gjenklang midt opp i sorgen. «Because I’m still in love with you, I want to see you dance again …»

Skal jeg være litt streng, kan jeg påstå at sangen «Harvest Moon» er den siste av klassikerne på albumet «Harvest Moon». Det betyr imidlertid ikke at lytteren har mange fine opplevelser foran seg: I «One of These Days» legger han frem en lang mer forsonlig linje overfor gamle samarbeidspartnere enn han tidligere gjorde i «Thrasher» på «Rust Never Sleeps» (1979). Mens han nå synger høyst velformulert: «I didn’t mean to burn any bridges, though I know I let some good things go»», sang han tidligere «I got bored and left them, there they were just dead weight to me» .

Sanger om hunden og sønnen Ben

«Old King» er en hyllest til Neil døde hund – en ok sang som Neil sikkert kunne lirt av seg i søvne. Avslutningslåta er den lange og ganske så ambisiøse «Natural Beauty». Sangen er tolket som en hyllestsang til Neils sterkt handikappede sønn, Ben, jf. følgende vers, som også sender tankene tilbake til albumet «Trans» (1982) og det intensive læringsprogrammet familien gikk gjennom i årene etter Bens fødsel:

«Heard a perfect echo die into an anonymous wall of digital sound
Somewhere deep inside of my soul»

De beste sangene er til Pegi?

Andre deler av sangen bringer tanken over på menneskenes misbruk av naturen. «Harvest Moon» er en plate som jeg synes lyser av store ambisjoner som til dels innfris. Platen er på mange måter sentral for vårt helhetsbilde av Neil Young. Mange av låtene er personlige. Mange fans forventet at låter som «Unknown Legend», «From Hank to Hendrix» og «Harvest Moon» ville forsvinne fra Neil konserter etter skilsmissen med Pegi rundt 2013. Det skjedde heldigvis ikke, og etter Pegis død i 2017 ble låtene sunget med ekstra glød. «New closeness between us» hadde for lengst erstattet «New distance between us» i låten «From Hank To Hendrix.»

Dette er en plate mange holder like høyt som «Harvest». Jeg er ikke helt der, men en riktig fin plate er det!

Ti sterke historier, ti flotte sanger!

Terry Klein – Good Luck, Take Care (album 2022)

Foto: Valerie Fremin

«I try to listen to some music but it’s Twist and Shout
That’s a little too much and the sun’s in my eyes
I skip and the next one’s Waiting Round to Die»

Terry Klein fra Texas er ute med sitt tredje album, og hans referanse til Townes Van Zandt udødelige sang «Waitin’ Round To Die» på den tøffe åpningslåten «60 In A 75» gjør at mange potensielle lyttere vil heve øyenbrynene. Klein forteller i liner notes til albumet at han fikk et panikkanfall på scenen i Houston i januar 2019. To ting roet ham ned på kjøreturen hjem den kvelden; å synge og å lytte til Townes Van Zandt.

Legger jeg til at folkartistene Mary Gauthier og Rodney Crowell er fans, er du kanskje i ferd med å plassere Terry Klein i det musikalske landskapet. Kanskje er historiefortellingen til Terry Klein mer Mary Gauthier og Guy Clark enn Townes Van Zandt. Jeg tenker også av og til på artister som Ben Bullington (jeg hørte mye på ham for snart 10 år siden) og navnebror Terry Allen. Klein selv understreker at han ikke skriver abstrakte låter, delvis fordi han synes de er vanskelig å huske, men mest fordi abstrakte tekster lager en avstand mellom låtskriver og publikum som han ikke ønsker.

«Good Luck, Take Care» er spilt inn i Nashville sammen med produsent og multi-instrumentalist Thomm Jutz. Jutz er selv låtskriver og har tidligere vært produsent for artister som Jason Ringenberg, Nanci Griffith, Steve Young og Otis Gibbs. I tillegg til å produsere Kleins nye album spiller han elektriske gitarer, og sammen med Terry tar han også hånd om akustiske gitarer. Med seg har de Lynn Williams på trommer, Tim Marks på bass, Scotty Sanders på pedal steel og Tammy Rogers på fele og mandolin. Og som disse folkene har jobbet sammen stemninger som kler låtene perfekt!

«Does the fish feel the knife?»

Teksten på låten «Does The Fish Feel The Knife» tar utgangspunkt i spørsmål Kleins fireåring stiller. Og Klein skal vite at spørsmålene ikke trenger å bli lettere med årene. Gode eksistensielle spørsmål, som vi ikke klarer å forholde oss til, eller gi gode svar på. Låten er en fin og stillferdig oppfølging til den mer støyende åpningslåten. Likefullt mye flott og tilbakelent musisering med mange flotte detaljer og farger.

Det er mange flotte historier her. Alle like praktfullt produsert. Noen ganger med en gråtende steel gitar, andre ganger med en praktfull fele. Alltid med nydelige gitarer og mandolin. Ikke alle låtene er umiddelbare; som vi vet kan det være et kvalitetstegn. Her vokser melodiene samtidig med at historiene trer frem for lytteren. Om du ikke er interessert i låttekster, vil jeg tro at sannsynligheten er stor for at du faller fra før du lærer albumet å kjenne.

Men om du tar deg tid, lærer du å sette pris på den syv vers lange folkaballaden «Dick Trickle» om en kjent amerikansk racerbilsjåfør som døde for ni år siden.

Historier og musikk som matcher

«The Goldfinch» er kanskje albumet aller vakreste låt, inspirert av en 20 år gammel roman som igjen er inspirert av et maleri med samme navn. «The Goldfinch» er et lite maleri, så lite at folk gjerne går rett forbi.

«The Goldfinch». Maleri av Carel Fabritius

Den mer rocka «Salinas» tar utgangspunkt i en tur gjennom Salinas Valley. «The Woman Who Was Lost In The Flood» er en historie om nettopp det; men alt er ikke alltid som man tror! Perfekte strykere! «Cheryl» er en fantastisk stemningsfull låt med tekst om å forelske seg i feil person. Det går helt galt. Utgangspunktet skal faktisk være en historie fra Kleins familie:

«I doubt I can make it here much longer
I suspect I’ll meet my end in this here cell
St. Peter I won’t need that spot in heaven
I’d rather be with Cheryl down in Hell»

God historiefortelling satt til fine melodier som åpenbarer seg gradvis. Flott musikk, og vel gjennomtenkt låtrekkefølge som skaper nødvendig variasjon. Jeg har spilt plata mye de siste to ukene. Dette albumet er ikke for alle – hvilke er det? – men jeg tror jeg kommer til å spille dette albumet mye framover også! Karakter 8,5/10?

Den aller fineste norske viseplata?

Thomas & Tvilerne – «Milestein» (album, 2017)

«Og benken vår på St. Görans Ö
Der hvor himmel og hav har en varmere lød
Der hvor jeg ga deg ringen,
og du ga meg ditt ja
Det er deg jeg vil ha»

Den aller fineste norske viseplata? Vi tar ikke den diskusjonen, men akkurat i dag er den det! Jeg ble tidlig glad i viser. Tilsynelatende enkle og vakre melodier med tekster og sangen i sentrum. Jeg beveger meg jo av og til litt utenfor visesang i min musikklytting, men ofte er det en kjerne jeg hører etter, en kjerne de beste visene har. Og når min søken etter ny musikk stopper opp, kanskje går jeg litt lei, da er plater som «Milestein» gode å ha.

«Angelina & Fillefrans/Elviras hemmelighet»

Jeg ble oppmerksom på Thomas & Tvilerne i 2020 da det Åsgårdstrandbaserte bandet ga ut «Angelina & Fillefrans/Elviras hemmelighet», en plate som nesten fikk meg til å føle at jeg var på en teaterforestilling. Visegruppen med det bibelske navnet Thomas & Tvilerne har nemlig laget teater for plate. En tydelig rød tråd om de som mer eller mindre tilfeldig havner litt på siden av slik mange mener vi bør leve livene våre. På det forseggjorte plateomslaget og tekstheftet som følger med vinylutgaven, er det gitt korte beskrivelser av låtene, og utgangspunktet for albumet er godt forklart. Selv om Thomas Marthon Engevold er hovedhjernen bak dette, er alle bidragsyterne – musikerne, produsent, korist og designer og sikkert enda flere – svært sentrale for denne flotte totalopplevelsen. Elskere av gode melodier, flott musikk og sterke historier får mye gjennom dette dobbeltalbumet. Og mange flotte karakterer og bli glad i!

«Milestein» har funnet sin plass i sjela

Men kanskje borer et tidligere album seg enda dypere inn i sjela. Kanskje er det enda mer slitesterkt, og det skriver jeg ikke for å si noe negativt om «Angelina & Fillefrans», snarere tvert i mot. I 2017 ga Thomas & Tvilerne ut albumet «Milestein». Jeg oppfatter denne platas innhold som mer personlig fra Thomas Marthon Engevold, selv om det også den gangen var en stor mengde dyktige musikere som får rom til å sette sitt preg på albumet sammen med produsenten Øystein Fosshagen. Og må jeg legge til, fantastisk flotte vokalbidrag fra Kristin Skauge og Linda Tabita Tangen og koring som løfter albumet et ekstra hakk. Fiolin, munnspill og plystring! Flott musisering altså. Og nydelige sanger! Alt er vellyd, og plata kan gjerne spilles høyt!

Thomas selv har den koseligste stemmen på denne siden av Alf Cranner. På enkelte låter lukter det sommer, sjø og Åsgårdstrand. Ja, ikke minst Edvard Munch.

På «Januar», en av platas sterkeste låter, er det en sønn som følger faren de aller siste skrittene på livet vei. Hør også «Enkefru Andersens Vals», som er langt lysteligere. «En sang til trøst» er en renskåren og følsom sang om et vanskelig tema.

Ellers er det låter her som må være inderlige og vakre kjærlighetserklæringer til kona Ingelin, mest opplagt «Ingelins Sommervise – St. Görans Ö», og kanskje også den fine avslutningslåten «Jeg elsker deg» – «En enkel grunn til å leve, min elskede,er å holde din hånd. I min, i min, i min». Det låter helt uanstrengt og nydelig.

På «Til den det måtte angå» er det full Hot Club De Norwège-stemmning med verdens vakreste gitarer. Ikke misforstå; vakre gitarer er det hele veien. «Milestein» er rett og slett en samling med åtte sanger jeg blir mer og mer glad i.

«Han hadde levd et helt liv uten store seiere
Likevel var han kommet helt hit
Nei, det har ikke vært så mye å feire
gjennom kapitlene av motgang, strev og slit
 
Så han satte seg ned ved bredden på en stein
og ventet tålmodig på morgendagens regn
Men så kom sola,
kom sola, varm og fin
Og han fanget den med begge hender
Helt tilfeldig der hvor sorgen ender     
Hvor han sa for aller første gang
Du er så fin, kom vær litt min»

Ord til trøst i disse urolige tider!