Gubberock

Kyle Jenkins – Meltdown (album 2018)

«There are vultures in the sky
They live on a lake of fire
A nursing home of denials
We live on a lake of fire
My country of denials» 
- Kyle Jenkins i låten «Voltures»

Flere av låtene på Kyle Jenkins’ første soloalbum, «Meltdown» (2018) dveler ved de mørkere sidene ved samfunnet. Jeg oppfatter at han også stiller spørsmål som kan gå rett inn i debatten om hvordan vi skal stille oss til konflikter som utspiller seg i verden, eller for den saks skyld klimautfordringene, som i den sterke låten «Voltures», som denne artikkelens åpningssitat er hentet fra. «Voltures» er andre låt på albumet, en rocka og tøff låt.

Da har vi allerede blitt servert åpningslåten «See Saw», dumpehuske, en roligere akustisk låt med sparsommelig instrumentering. En låt om et forhold der hovedpersonene hele tiden er i utakt, slik jeg forstår den. Albumet «Meltdown» har både låter med utgangspunkt i samfunnsutfordringer og nære forhold, og kanskje er Kyle Jenkins mål med albumet nettopp å trekke paralleller mellom dem? På et av albumets nøkkelkutt, den fantastiske, til dels synthdrevne (?) «Sons & Daughters» er veien kort mellom det private og det universelle:

«We have build hurt out of homes
As we returned and turned to you
All your sons and daughters will burn to death
What will you do in the end 
Will you close your eyes
Pretend»

Krevende saker, dystre perspektiver. Men også en oppfordring om handling?

Spenningen mellom natt og dag?

I gjennomgangen av Kyle Jenkins’ sololabum og album med bandet Suicide Swans hadde jeg én «dark horse». Jeg ga albumet «Meltdown» den laveste av karakterne i gjennomgangen, 6 1/2 av 10, samtidig som jeg var åpen om at dette albumet ikke hadde satt seg, at det kunne være jeg ville se annerledes på det om jeg tok meg mer tid. Og det har jeg nå gjort!

Bare noen måneder etter mesterverket «la Jungla» med bandet Suicide Swans ga Kyle Jenkins ut sitt første sololbum, «Meltdown», i 2018. Kyle Jenkins møter oss på albumcoveret med et mørkt uttrykk og doble øyner, og understreker også med dette at albumet «Meltdown» ikke er gladpop.

Kyle Jenkins er en låtskriver og universitetsansatt fra Australia. Han ga i fjor ut to sololbum og et album med bandet Suicide Swans, et band som nå går inn i en ny fase under navnet Mt. Morning. Han ga i fjor også også ut to bøker med låttekster, dikt, malerier, tegninger og kunsteriske collager. I forordet til bøkene omtaler Aleaxandra Lawson ham som særdeles produktiv kunstner innenfor flere kunstformer i tillegg til å være en akademiker og leder av et fakultet for visuell kunst på universitetet og en ypperlig lærer. Navnet på bøkene, «Night Rainbows», kommer av at mye av hans egne kunstneriske verker blir laget om natta når alle andre sover, og om «Meltdown» uttalte han følgende til nettstedet Amnplify:

«Rather it was about ruminations of the world that came from staying up late at night seeing all these horrible situations playing out in the world and feeling a deep seeded feeling of isolation, loneliness and sadness for what was happening»

Dette er selvfølgelig ord som er minst like aktuelle i dag som i 2018 – ikke minst for nordmenn – etter to år med pandemi og der meningsløs krig har rykket inn i vårt nabolag. Det er endog mulig at låtene tolket i en slik kontekst kan bli for sterke for mange akkurat nå. Så jeg gir med dette også en liten advarsel mot denne tolkningen og å grave seg for langt ned i de dystrere sidene av albumet. Og tolkningene av låtene er også opp til mottakeren. Mye stor rockmusikk lever da også i spenningen mellom det dystre og det livsbejaende.

Siste del av sitatet i Amnplifys artikkel tyder på at albumet på flere plan også har røtter i Jenkins personlighet: «The album is really about the tension between dusk and dawn – that fine edge of a moment when the day and night are at tension between each other. A feeling I seem to have as a person.»

Likevel, jeg føler at albumet er mer natt enn dag, og kanskje det mørkeste av alle album Kyle Jenkins har deltatt på. På «Dawned» ber fortellerstemmen sin kjære om å la de tunge tankene få fred, og minner om at de beste sidene av ham er de delene som er den andre, så det er elementer av håp i enkelte låter.

Variert plate som vokser. Og vokser.

Sangene spenner i og for over et vidt spekter. Sparsommelige låter med akustisk gitar og munnspill og låter også med trommer, piano, klokkespill, blåsere og synther. Men dette er først og fremst rock. Låtene fremstår ikke like umiddelbare og fengende som på «la Jungla» og albumene som skulle komme i 2021. Likevel har låtene smått funnet sin plass. Flere av dem insisterende. De slipper deg ikke før de har satt seg, og når de har satt seg, er det for sent. Det var aldri noen tvil om at jeg måtte tilbake til «Meltdown».

Det er ikke alle tekstene på albumet som kan forklarer og begripes med to streker under. Men samspillet mellom musikk, og og Kyles stemme gir akkurat nok holdepunkter til at sangene kryper inn i både hode og sjel. Én av favorittlåtene mine på albumet, «Ryas», er en forsiktig låt med nesten bare Kyle Jenkins stemme og en akustisk gitar. En fantastisk flott låt, som egentlig hodet forstår lite av. Så fortvil ikke om det er krevende aspekter ved albumet. Potensialet for at låtene vokser like mye på deg som de har gjort på meg, er bare desto større.

Mektig.

Karakter: 9,5/10.

Redigert.