Rebekka Lundstrøm – Silent Storms (album 2022)
«Here are some eyes
They are brigher than yours
Put them on for the public
Here’s a smile
And a stronger core
Put them on they’ll never notice»
– Rebekka Lundstrøm på «Almost Ready To Go».
Forsiktige strengeinstrumenter, så er Rebekka Lundstrøm i gang med førsteverset på første låt «Almost Ready To Go» på hennes nye album «Silent Storms». En låt som handler om forskjellen hvem vi er og hvem vi ønsker å fremstå som. En nydelig låt med et flott refereng – blant platas aller fineste.
Det har gått to år siden den Arendal-baserte artisten Rebekka Lundstrøm platedebuterte med et brak. Med et brak? Tidspunktet for utgivelse var ikke optimalt for å si det forsiktig. Lockdown én dag etter utgivelse stoppet releasekonserter, dessverre. I min bevissthet var det likevel en albumdebut av det enestående slaget. Hennes album «Carousel» gjorde sterkt inntrykk på meg, og var for meg av de aller fineste albumene som ble gitt ut i 2020. Her sang hun personlig om oppturer og nedturer og ikke minst om å gi seg selv en ny start gjennom å satse på en artistkarriere i en alder av 40 år.
Og konserten jeg fikk oppleve på Brød & Sirkus i fjor høst var også særdeles minneverdig og bar bud om at også hennes neste album ville ha mange sterke låter!
Kamp for å finne sin plass
Og nå er neste album her. Og som det innfrir! Vi møter igjen den Rebekka vi ble glad i på «Carousel». Fortsatt skriver hun med utgangspunkt i eget liv og egne kamper. Håp og drømmer. Finne sin plass i livet. Etterhvert oppdager jeg også at det er noen musikalske forskjeller og utvikling fra sist.
I fjor sommer ga Rebekka ut låten, «Breathe», en låt jeg var svært begeistret for. Enyeto Kotori Design stod bak den fantastisk flotte videoen som fulgte låten. Denne gangen står Enyeto Kotori Design bak albumcoveret. Rebekka forteller at forsiden symboliserer hvem man ofte prøver å fremstå i offentligheten: «Maske på, inntakt, hel og fornøyd i en tilværelse som føles kunstig og litt uvirkelig.» Baksiden er den nakne sannheten, forteller hun: «Sånn man egentlig føler seg under maska og den fine kjolen; herpa, utslitt og omgitt av mørke.» Og da er veien kort til tematikken i åpningslåten, «Almost Ready To Go», sitert innledningsvis, samt flere andre låter på albumet. Albumtittelen «Silent Storms» er en metafor de stille kampene man kjemper med seg selv. De som ikke er synlige for andre og man kanskje ikke prater om eller vil vise til omverdenen, forteller Rebekka.
Lydbildet er som på «Carousel» preget av strengeinstrumenter som banjo, mandolin, bass og gitarer uten trommer. Her er intet overflødig og overdådig, men heller intet som mangler innenfor rammene for dette albumet. Simen Svanevik Bendiksen på gitarer, André Sandal Stenersen på mandolin og kor, Ole Kelly Kvamme på kontrabass – jeg elsker kontrabass – og Geir Emanuelsen med banjo. Noen har sammenliknet Rebekka Lundstrøms stemme med Nanci Griffithts. Selv synes jeg Rebekkas stemme er unik og lett gjenkjennbar. Det er likevel noe med mange av låtene og den lettbeinte måten de fremføres på som kan trekke tankene i Griffiths retning.
Rebekka har denne gangen produsert albumet sammen med Rasmus Solem som også spiller på tangenter og trolig bidrar til at enkelte av låtene og koringen får et litt mer atmosfærisk preg enn på «Carousel». Lydbildet blir fyldigere, og det bidrar til at jeg holder på interessen lenge. Etter to ukers lytting, synes jeg plata fremstår enda bedre i dag enn i går! Det kunne likevel vært spennende å høre hvordan enkelte av låtene hadde fungert med en røffere innpakning, – ikke at de hadde vært bedre, men jeg tror det kunne fungert!
En ny start
Jeg oppfatter den fine «Starting Again» som et nøkkelspor på albumet, i den grad vi kan snakke om nøkkelspor på denne samlingen av flotte sanger. Herlig samspill mellom kontrabassen og det jeg tror er mandolin! Kanskje er både tekstoppbygging og melodi litt inspirert av Blaze Foleys «Clay Pigeons»? Som på «Carousel» søker Rebekka etter en ny start. Hun vil rykke tilbake til den bekymringsløse ungjenta hun var, den gangen hun var noen tapte illusjoner fattigere. Jeg skriver «fattigere», for vekst betinger også tap, skuffelser. Vi starter aldri helt på nytt, samtidig er det aldri for seint for en ny start!
«Soul Searching & Songwriting» er er annet viktig spor på albumet. Tempoet skrus opp litt, og strengeinstrumentene fargelegger langt framme i lydbildet. Tamatisk beveger vi oss ikke langt fra «Start Again»:
«I thought that soul searching and songwriting
Would get me off this ship
But I’m still lost on open water
On this never ending trip»
Rebekka innser at heller ikke låtskrivingen vil gjøre livet hennes perfekt. Ikke minst er dette en erfaring hun må ha gjort seg under pandemien. Men kanskje finner hun en måte å fortsette dette livet på, uten igjen å starte på nytt, ikke helt på nytt i hvert fall:
«And somewhere in all the turns I take
I’ll find a way to mend my broken parts»
Sterk helhet!
På «Carousel» var det én låt jeg gikk ganske fort lei av, og som jeg ikke syntes passet helt inn, «Talk With You» – der er nok mange uenige. På «Silent Storms» har jeg ikke fått øre for en slik låt. Her fungerer alt, og det kan være litt tilfeldig hvilke låter jeg trekker fram. Kanskje er det «Better Unsaid» eller «The End Is The Beginning» som får plass på lista over årets beste låter? På spøkelsesaktige «Your Call» – samme stemning som albumcoverets bakside – bidrar Rolf Magne Asser med sin dype stemme til å skape kontraster til Rebekkas flotte stemme. Også på andre låter er det gjort grep som skaper den nødvendige spenningen og variasjonen som gjør at dette blir noe enda mer enn et nær perfekt album. Hør kontrabassen og dynamikken mellom vers og refreng på låten albumets tittel er hentet fra, «Running Out Of Time» og det periodevis svevende lydbildet som jeg vil anta at medprodusent og tangentmann Solem har noe av æren for. Eller den fine og til dels litt originale koringen på andre låter. Aller siste låt «Take Back The Night» er spilt inn live hjemme, alene med gitaren. Lydmessig føler vi oss tatt tilbake i tid, mens vi blir minnet på at Rebekka fører arven fra tidligere storheter videre.
Trolig blant årets aller beste norske album
Med «Silent Storms» har Rebekka Lundstrøm laget nok en plate basert på egne erfaringer, men med tematikk som vi alle kan kjenne oss igjen i, i større eller mindre grad. Hun gir mye av seg selv. Instrumentering og produksjon er utsøkt. Låtene er i eliteserien, og totalinntrykket jeg sitter igjen med kan måle seg mot «Carousel», kanskje er «Silent Storms» til og med enda mer slitesterkt. Det er mange norske americanaartister som får mye oppmerksomhet om dagen. Det er fint, men nå er det vel Rebekkas tur? Det er som alltid litt vanskelig med karakterer. Jeg lar det stå til og gir sterke 9/10. Uansett helt i toppen når jeg en gang skal oppsummere årets beste norske plater.
Det er veldig hyggelig å se at releasekonserten hjemme i Arendal på fredag er utsolgt, særlig med tanke på hvordan det gikk sist. Og for oss som ikke kan være til stede blir det helt sikkert nye muligheter!
Albumet er tilgjengelig fra fredag 22. april.
Gubberock 