Neil Young:
Dorothy Chandler Pavilion 1971 (Official Bootleg Series Vol. 3)
Royce Hall 1971 (Official Bootleg Series Vol. 4)
Citizen Kane Jr. Blues 1974 (Live At The Bottom Line) (Official Bootleg Series Vol. 5)
I fjor høst fikk vi det første albumet i Neil Youngs bootleg-serie, den legendarisk konserten fra Carnegie Hall i New York , 4. desember 1970, der Neil Youngs foreldre er til stede. Tidligere har vi blitt servert en rekke konsertopptak med Neil solo fra rundt 1970/71 der «Live At Massey Hall» var først ute og mest kjent, men der Carnegie Hall-konserten er mer omfattende med sine 23 låter. Og kanskje er «Carnegie Hall» det beste valget om du er ny til Neil Youngs liveopptak fra denne perioden.
For de som er alminnelig interessert i Neil Young, er det trolig nok nå. Nok opptak fra rundt årsskiftet 1970/1971. Kanskje er årsaken til alle soloutgivelsene fra perioden at det finnes gode lydopptak fra perioden. Selv kunne jeg tenke med flere bandopptak fra 1970-årene, men det er nok større utfordringer med lydkvaliteten på slike.
Uansett, den virkelige godbiten blant de tre nye volumene i Neil Youngs bootleg-serie er «Citizen Kane Jr. Blues» fra 1974, også dette en solokonsert.
Opptakene fra 1971
Men først «Dorothy Chandler Pavilion 71», eller «Young Man’s Fancy», som det står på min «originale» bootleg. Da jeg kjøpte den for mange Herrens år siden, gjorde jeg et kupp. Plata hadde masse tidlige godbiter fra en følsom Neil Young fremført solo. Mange av låtene ble først gitt ut seinere på album som «Harvest» (1972), «Time Fades Away» (1973) og «On The Beach» (1974). Da «Live At Massey Hall» ble utgitt for femten år siden, sluttet jeg å spille albumet, «Massey Hall» dekket behovet mitt for solopptak fra denne perioden. Men å få denne innspillingen i topp lydkvalitet, er jo særdeles trivelig. Samtidig får vi altså, «Royce Hall», en konsert holdt to dager før «Dorothy Chandler». Låtlistene er identiske, med unntak av at «Dorothy Chandler» ikke har «Down By The River». Dessverre har begge, i likhet med øvrige liveinnspillinger fra samme epoke, «Dance Dance Dance», den har jeg fått nok av!
Hadde det ikke vært gitt ut såpass mange plater fra Neils soloturné i 1970/1971, hadde én av disse platene vært et fantastisk tilskudd til Neil Youngs katalog. Nå blir det mest interessant for nerdene som kan sitte å høre etter forskjellene i opptakene. Kanskje er stemningen i salen litt forskjellig, kanskje er pianoet på fantastiske «See The Sky About To Rain», litt forskjellig fra opptak til opptak, og ingen har vondt av å bli minnet på at «A Man Needs A Maid» kan være noe annet enn Harvest-versjonen, og hvor fine pianolåtene «Journey Through The Past» og «Love In Mind» er. Så er jo Sugar Mountain-versjonen på «Royce Hall» fylt av en lengre monolog.
Men generelt kan jeg ikke fortelle deg så mye om forskjellene på opptakene. Kanskje kan mine innkjøp av disse opptakene sammenliknes med at jeg for mange år siden kjøpte et utall CD’er med liveinnspillinger fra de siste leveårene til Townes Van Zandt. Men forskjellen på en god og dårlig konsert var nok langt større for Townes enn Neil. Uansett trives jeg utmerket med å høre sangene noen ganger til. Så får jeg spare dypdykket og forskningen til jeg blir pensjonist. Kanskje trenger du dem ikke, men hva var der Bob Dylan sang: «An’ she says, “Your debutante just knows what you need, But I know what you want”».
Den største godbiten – «Citizen Kane Jr. Blues 1974»
«The world is turnin'
I hope it don't turn away»
Den virkelige godbiten for meg i denne utgivelsesrunden er «Citizen Kane Jr. Blues» fra 1974, også dette soloinnspillinger. Dette til tross for at lydkvaliteten er svakere enn på 1971-innspillingene. «Citizen Kane Jr. Blues» er nemlig en publikuminnspilling, og Neil forteller at de måtte rense bort noe av støyen, men de beholdt noe for å beholde all musikken og stemningen fra denne lille klubb-konserten på legendariske Bottom Line i New York. Joda, det skurrer litt i munnspillet her og der, og verden har nok hørt vakrere gitarer, men la gå, når Neil synger «The world is turning, I hope it don’t turn away», høres det ut som glass knuser, en helt passende lydeffekt.
Vi får en kuriositet som «Greensleves», og tidlige versjoner av én av mine Neil favoritter, «Pardon My Heart», og «Long May You Run». «Pushed It Over The End» er ikke gitt ut på et ordinært album, men har de senere årene dukker opp i band-versjon på Archives-utgivelsene. Her altså solo, og som åpningslåt. Så får det ikke hjelpe at «Dance Dance Dance» har lurt seg med her også.
Det må ha vært en helt spesiell opplevelse å være til stede på denne konserten. I 1974 ga Neil ut albumet «On The Beach», et album som dvelte både ved berømmelsens pris og hans havarerte forhold til skuespilleren Carrie Snodgress», og noen låter begge deler samtidig, som «Motion Pictures»:
«Well, all those headlines,
They just bore me now
I'm deep inside myself,
But I'll get out somehow»
Alle låtene på side 2 av albumet «On The Beach» er representert på «Citizen Kane Jr», og de fleste fans av Neil Youngs mørke side, vil elske soloversjonene av låter som «Motion Pictures», «On The Beach» og «Ambulance Blues». Til og med «Revolution Blues» med en tekst om Charles Manson-massakren så langt ute at David Crosby hadde problemer med den, fremføres solo. Men versjonene her er nok likevel ikke fullt så mørke som på «On The Beach», og en pratsom Neil mellom låtene letter nok litt på det som kunne vært en enda mer intens og nær depressiv opplevelse. Ja, det er også tilløp til latter når Neil synger:
«You're all just pissin' in the wind
You don't know it but you are
And there ain't nothin' like a friend
Who can tell you you're just pissin' in the wind»
Det finnes langt mer slitesterke versjoner av låtene på originalalbum og på Archives Vol. 2. Dette er på ingen måte en feilfri konsert eller innspilling, men likevel en interessant og nødvendig utgivelse for Neil Youmgfans!
«Summer Songs»
Helt til slutt minner jeg om utgivelsen fra 2. juledag i fjor, «Summer Songs», spilt inn i 1987 med tidlige versjoner av låter på blant annet «American Dream», Freedom» og «Harvest Moon». I 1987 var Neil Young fortsatt inne i sin eksperimentelle periode. Disse innspillingene har dog fokus på sangene – sanger med tydelig budskap – og er Neil Young på sitt mest inderlige. Herlig! Innspillingene er kun utgitt digitalt, og så langt jeg vet, må du til neilyoungarchives.com (eller appen) får å høre dem! Les mer om «Summer Songs» her.
Gubberock 