Courtney Marie Andrews, Hayes Carll og Morgan Wade imponerte på dag to av Oslo Americana

Oslo Americana, Chateau Neuf, 12. juni 2022. Courtney Marie Andrews, Morgan Wade, Hayes Carll mfl.

Hayes Carll og Courtney Marie Andrews leverte solid på Oslo Americana

Nok en strålende dag på Oslo Americana! Jeg trivdes godt på første dag av Oslo Americana, og det skulle snart vise seg at dag to ikke ble noe dårligere. På grunn av hyggelige familieforpliktelser ble det kun et lite utvalg av det omfangsrike programmet av dyktige artister for min del, og jeg er helt sikker på at jeg gikk glipp av mye flott, som for eksempel David Ritschard. Jeg tror aldri jeg har vært på en festival der det var så mange artister jeg kunne tenkt meg å oppleve på selvstendige konserter! Men la oss ikke snakke om at vi går glipp av musikk, musikk er noe vi opplever!

Dessverre var det noe glissent også dag to, ikke minst hadde alle artistene fortjent flere tilhørere! Kanskje var det samlet i overkant mange kremartister i Oslo, og ikke minst på denne festivalen, i løpet av en helg?

Courtney Marie Andrews rører oss. Igjen!

Amerikanske Courtney Marie Andrews så jeg for et halvt år siden uten band på John Dee i Oslo. Den konserten var tidvis magisk. Ville hun kunne gjenta suksessen? Kanskje fikk jeg denne gangen ikke et kvarter for evigheten som jeg til noens forbauselse skrev sist, men denne gangen fikk vi fullt band med trommer, bass og gitarer samt tangenter. Så om ikke for evigheten, lever jeg godt på denne konserten en stund!

Courtney Marie Andrews

Jeg ble først fan av amerikanske Courtney Marie Andrews i 2020, da hun gav ut albumet «Old Flowers». På «Old Flowers» beskriver Andrews kjærlighetssorg, ensomhet og om å finne veien videre på en måte som mange vil kjenne seg igjen eller kunne relatere til. «Old Flowers» er upolert, intim og hudløs. Albumet er aldri platt eller fylt med klisjeer. Det musikalske uttrykket er dempet. Det var to låter fra dette albumet som åpnet det hele: «Someone Else’s Fault» og «Burlap String». Fine bandversjoner!

Deretter fikk vi noen nye låter som kan tyde på at også høstens album kan bli bra. Men det er jo ofte slik at det man har hørt før, sitter best! For meg kom dermed høydepunktene da Courtney igjen vendte tilbake til «Old Flowers», og vekslet på piano og gitar og sang låter som «Old Flowers», «If I Told», «Break The Spell» og en fantastisk «Carnival Dream». Ofte levde bandet etter en «Less Is More»- holdning der de forsiktig støttet Courtney og hennes vakre stemme og låter uten på noen måte å stjele showet. Det er ikke så mye fakter med Courtney, det trenger hun ikke når hun til de grader har låtene og stemme som kan smelte stein.

På «Carnival Dream» og «Break The Spell» var det mer røre fra bandet enn tidligere i konserten. Flotte og inderlige versjoner likevel! Det ser kanskje enkelt ut når du leser teksten, men hør Courtney gråte det ut:

«Big crowds, laughter, and games 
I may never be the same
Will I ever let love in again? 
I may never let love in again
Will I ever let love in? 
I may never let love in»

En fin «May Your Kindness Remain» avsluttet den flotte timen. Kanskje ble det ikke et kvarter for evigheten denne gangen, men uansett en nydelig konsert! Jeg gleder meg til nytt album.

Nydelig av Courtney Marie Andrews og band

Morgan Wade med tøft rocka uttrykk!

Deretter ble det mer rocka med Morgan Wade etter at jeg hadde vært liten tur innom Elizabeth Cook. Wade er en 27 år gammel amerikansk countryartist. Hun platedebuterte i 2018, og ga ut sitt andre album, «Reckless», i 2021 med hjelp av Jason Isbells gitartist, Sadler Vaden, og produsent Paul Ebersold. Albumet er inspirert av hennes utfordringer med sin mentale helse, tidligere forhold og veien ut at alkoholproblemer.

Hun hadde med seg band, og de spilte skikkelig skitten rock med fullt trøkk i lillesalen. Endelig var det omtrent fullt på en konsert på festivalen! Morgan viste imidlertid at hun også behersket det neddempede formatet da hun lot bandet hvile på et par låter. Et flott, og for meg, nokså nytt bekjentskap!

Morgan Wade leverte bra, både med og uten band!

Lekkert og gode historier med Hayes Carll

Siste konsert for meg på festivalen ble med Hayes Carll, en lekker konsert med en flott historieforteller og låtskriver og et meget kompetent band! Carll har gitt ut flotte album i et par tiår, er gift med låtskriveren Allison Moorer (tidligere gift med Steve Earle) og nyter stor respekt blant andre låtskrivere. Hayes Carll er sammenliknet med John Prine, og det er ikke uten grunn.

Carll finner nye persektiver og temaer ikke så mange andre skriver om. Ett av kveldens høydepunkter var «Help Me Remember» fra fjorårets sterke album, «You Get It All». Sangen gir en verdig og fin beskrivelse av en eldre mann som utvikler Alzheimer, og Carll fortalte før låten om sin egen bestefar.

Men alt var ikke bare alvor. Carll fortalte at han jobbet i motbakke under en konsert da Ray Wylie Hubbard kom inn i rommet. «Nå skal jeg spille en helt ny sang som jeg er stolt av», sa Carll og satte i gang med Hubbards «Mississippi Flush». Carll tenkte det kunne gå begge veier i forhold til Hubbard, med de ble venner. Selvfølgelig spilte Carll en flott versjon av nettopp den låten. Mer overraskende var det å få en fin countryversjon av Tom Waits’ styggvakre «I Don’t Wanna Grow Up». Men det fungerte, det også. Hele tiden med lekkert spill fra bandet. De spilte gjerne rock ‘n’ roll med pene gitarsoloer, men her var det ikke skitten rock som hos Wade.

Mot slutten fikk vi også en herlig versjon av «KMAG YOYO» en låt som likner litt på Bob Dylans «Subterranean Homesick Blues». Og helt til slutt «Bad Liver And A Broken Heart». Fem kvarter med ettertenksom fest, tenker jeg vi kaller dette. For meg var dette en perfekt avslutning på festivalen. Sliten og mett på god musikk!

Les om dag 1 av Oslo Americana her.

Mange høydepunkter på første dag av Oslo Americana

Oslo Americana, Chateau Neuf, 11. juni 2022. Vandoliers, Joshua Hedley, Sweetheart, The Dead South, The Felice Brothers mfl.

The Felice Brothers i storslag

Endelig ble det Oslo Americana! En rekke strålende artister står på scenen denne helgen. Konkurransen fra Loaded på Kontraskjæret er sterk, noe som kan ha bidratt til at det ikke var enda flere folk første dag. Selv skulle jeg gjerne sett Wilco og Dream Syndicate på Loaded. Men man kan ikke få alt, og det vi fikk servert på første dag av Oslo Americana, overgikk mine forventninger. Det er begrenset hva jeg klarer å absorbere i løpet av en dag, så for min del ble det å prioritere fire artister, dvs. prioriteringen endret seg underveis!

Glimrende med festival innendørs når der regner ute og å kunne bevege seg fra lokale til lokale på et sted! Som et lite tips til senere festivaler; det hadde vært fint med tilgang til mat når festivalen varer over så mange timer.

Vandoliers

Det er synd å melde at jeg ikke hadde hørt om cowpunk-bandet Vandoliers fra Texas før, og det var bare tilfeldig at jeg fikk dem med meg. Jeg ankom nemlig festivalen noe tidligere enn jeg hadde tenkt, selv om publikum allerede var presentert for en rekke flotte artister tidligere på ettermiddagen. Vandoliers spilte på klubbscenen, og det føltes innledningsvis at lyden ble i overkant der den ble slengt mellom betongveggene. Det kledde imidlertid den rå musikken greit. Bandet gjorde akkurat som de fortalte oss at de skulle; nemlig bruke 45 minutter til å vise hvor de kommer fra, hvor de er og hvor de skal.

Anført av en særdeles opplagt Joshua Fleming ga bandet alt i et fantastisk tempo som kunne minne om The Pogues og kveldens seinere attraksjon, The Felice Brothers, på høyoktan. Joshua fortalte at nå skulle vi la «the tears in the beer» hvile litt, og bare ha det gøy. Gøy var det, og publikum storkoste seg. Vandoliers spilte mange herlige egne låter, men helt til slutt fikk vi The Proclaimers «I’m Gonna Be (500 miles)» i en heftig rock-versjon. Gutta var så svette at de kastet t-skjortene og spilte den låten i bar overkropp!

Hadde jeg allerede fått servert kveldens høydepunkt? Jeg måtte se Vandoliers ferdig og droppet derfor Hiss Golden Messenger, dvs. jeg hørte kanskje en låt med dem før jeg gikk til Joshua Hedley.

Fullt trøkk med Vandoliers
Jeg prioriterte ikke Hiss Golden Messenger denne gangen

Joshua Hedley

Joshua Hedley fra Nashville var etteranmeldt og var helt riktig artist for meg etter heftige Vandoliers. Han har nå to album i bagasjen, og etter konserten å dømme er sangene hans vel verdt å sjekke ut nærmere. Nesten som en understreking av poenget til Vandoliers kunne han fortelle at forrige album hadde tre låter med «tears» i tittelen, og at han på det nye albumet også hadde laget noen litt lystigere låter.

Joshua avsluttet sitt sett med sin favorittlåt av Mickey Newbury, «Sweet Memories», på en ypperlig måte og får mange stjerner i boka for det! Det var glissent da han startet, men fortjent nok kom det til flere publikummere underveis. Joshua spøkte med at mange så et populært band (Hiss Golden Messenger) og at han skulle ta de beste låtene først. Neida, hans 45 minutter holdt helt inn!

Joshua Hedley, en flott historieforteller

The Dead South og Sweetheart

Noe av det fine med denne festivalen er at den sjangermessig ikke spriker i alle retninger. Så om man som meg primært er kommet for å se enkelte artister, kan man likevel ende opp med å oppdage nye band også. For meg var Vandoliers ett eksempel på dette, The Dead South ett annet. The Dead South er folk-bluegrass band fra Canada som til de grader spilte opp til fest i noe glissen storsal. Gitar, banjo, mandolin og bass, der guttene byttet på vokal eller sang samtidig. Det gikk imidlertid 10-15 minutter før publikum reiste seg og trakk ned mot scenen, og der var det dans og digging for mange, mens andre av oss satt og danset med føttene i stedet.

The Dead South

Jeg hadde planlagt å se det norske bandet Sweetheart, og før The Dead South var ferdig, trakk jeg derfor ned til klubbscenen, samme sted jeg hadde sett Vandoliers litt tidligere. Jeg ble minnet på hvor sterke låter som «Leaving For Stockholm» og «In The Pines By The River» er, men dessverre fungerte ikke lyden i det hele tatt for en del av oss. Jeg valgte derfor å ta med meg slutten av Tbe Dead South i stedet for å høre Sweetheart ferdig. Sweetheart får bli en annen gang!

Sweetheart har sangene, men lyden fungerte ikke for meg denne gangen.

The Felice Brothers innfridde!

Så var det The Felice Brothers, da, det siste bandet jeg så i full konsert før nedstengningen i 2020. Og som de innfridde, og feide tross alt all tvil til siden om hvem som var sjefer på Chateau Neuf i kveld. De har en tyngde i tekstene, en innlevelse og musikalitet som til sammen er dynamitt. James tar seg av snakkingen og ser superopplagt ut. Ian mer tilbaketrukket, men med en egen aura.

De kjørte rett på med førstelåten, den apokalyptiske «Jazz On The Autobahn» fra fjorårets strålende album, «From Dreams To Dust». Herlig versjon, og publikum sang med. Store deler av fjorårets album ble servert, og det var ikke meg i mot. James og Ian Felice vekslet på vokalen, noe som gir fin variasjon. Ians stemme har særpreg så det holder, mens James har en innlevelse av en annen verden enten han synger, spiller vart på piano eller herjer med det samme pianoet eller trekkspillet. På «Silverfish» har James vokalen, starter rolig bak piano før resten av bandet melder seg på.

Og Will Lawrence på trommer og Jesske Hume på bass holder stødig koken hele veien.

Herlig innlevelse på Ian Felice!

Det blir nesten bare tull å trekke fram høydepunkter fra den timen konserten varte, men «The Kid» fra «Undress» (2019) om soldaten som kom hjem fra krigen stakk seg litt ut:

«Heaven knows the kid
And the things that he did
Were wrong
But who is to blame?
It's as much his crime
As it is yours and mine
Shine a light on the dark
Of Ghost Town, New York»

En av mange tekster som viser at det ligger et alvor i mange av tekstene på bandets livsbejaende låter.

Mange var glade for å høre den fjorten år gamle «Whiskey In My Whiskey». Nevnes må også «Valium», «Inferno» og en fantastisk versjon av «We Shall Live Again» fra fjorårets album. Kanskje synger Ian Felice av og til noe mer slørete enn på album. Men det er en fryd å ane hvor mye som befinner seg bak den hengslete og noe innadvendte fremtoningen når han synger /resiterer:

«You shall live again
You shall live again
This world is ours and all the stars
It's like the icing on the cake of death
And the only word that rhymes is breath
We shall live again»

For et band, kom snart igjen!

James Felice vekslet mellom piano og trekkspill. Full tilstedeværelse hele tiden! Han stilte i sokker da bootsene var glemt igjen hjemme i USA.

Også i dag står en rekke fremragende artister på programmet, så det er bare å kjøpe billett om du for eksempel vil oppleve Courtney Marie Andrews, David Richard, Morgan Wade, Elisabeth Cook, Hayes Carll, Shovels & Rope, Caroline Spence mfl. i levende live!

Spennende og fengende fra en verdensmann fra Sogn

Verdsmannen Thorbjørnsen – Livsvitne (album 2022)

Foto: Lasse Aannerik

Verdsmannen Thorbjørnsen fra Sogn er i disse dager ute med sitt fjerde album. De tre foregående har hentet både heder og ære, og det skulle overraske meg mye om ikke det samme skjer med «Livsvitne». «Livsvitne» bør appellere til mange. Det har nemlig særdeles fengende låter. Men mer enn det; samtidig er det passe doser råskap i vokal og ukonvensjonell bruk av instrumenter ikke ulikt forbildet Tom Waits. Tekstene er meningsfulle og gode, og på den flotte låten «Lenger ut» synes jeg også jeg hører litt Stein Torleif Bjella i tekst – og også musikk når Bjella er på sitt mest utagerende.

Lokal forankring

Ketil Thorbjørnsen har laget alle låtene. Han synger dem selv og spiller gitar og banjo. Med seg har han Øyvind Aga på trommer, Steinar Karlsen på gitar, banjo og farfisa, Terje Norevik på tangenter og Ørjan Lindeborg på bass. Alle med lokal forankring til Sogn. Ketil peker på at også studio, produsent og design og det meste annet er lokale. Målet med Verdsmannen er å vise fram hva man kan få til med krefter fra innerst i Sogn. Som et lite malapropos til tittelen på prosjektet, må man tro. Det er dog også med noen gjestemusikere uten lokal forankring. Noen av dem kommer vi tilbake til.

Svinger og herjer

Sammen har de laget et album som tidvis svinger rått og hemningsløst, og som på enkelte låter har overraskende vendinger. Det hele åpner med «Digitale sky», en sang som handler om at vi lever i vår digitale verden uten å ta tak i de store utfordringene som at «havet stiger og skipet synker». Jeg elsker åpningen på låten og den uttrykksfulle dommedagsstemningen i koringen på denne sterke åpningslåten. «Lenger ut» åpner med noen tunge riff og tung bass. Den er seig og insisterende og har noen ulyder – er de fra farfisa, tro? – som passer til det jeg oppfatter som en skremmende tekst, kanskje litt mer på det individuelle plan. I perioder føler jeg at låten og instrumentene kaster meg opp i lufta og slenger meg av gårde.

Foto: Lasse Aannerik

Både mørke og lysere tekster

Jeg tror vi blir på det personlige plan på nok en fengende låt: «Ka er det med deg». Nå snakker vi ekte hat-trick! På åpningen på «Ka er det med deg» høres det ut som låten er på full fart til bunns, og med tekst om at «din lyseste farge var svart», skakkjørte planer» og «eg husker deg som aldri skjedde» er den nok også av de mørkeste og kanskje den låten som har den mest poetiske og flotteste teksten på albumet. Men konkurransen er sterk. Allerede på neste låt «Limte hjarte» får vi nok en sterk tekst satt til en litt snodig melodi.

Så kommer «Livsvitne» og tar det hele ett hakk ned. Lenge. En kjærlighetssang som utvikler seg til en triumferende låt der Marita Igelkjøn på melodica og Sigyn Øren på flygelhorn løfter låten til de himmelske høyder. «Spelemann» setter opp farten igjen. Flott og fengende. Trommene og gitarene jager, og Sigyn Øren setter igjen preg på musikken, denne gangen sammen med selveste Karl Seglem på tenorsax og Kapcer Mateja på barytonsax.

Mange vil nok også like «Det fine» godt. Jeg oppfatter sangen som å være litt svakere enn «Livsvitne», en sang som den har en del til felles med. Heldigvis er det rom for et midtparti med litt instrumental galskap! De to siste låtene maner frem mer uro i tekst og melodi. «Naturen» har litt til felles med Tom Waits’ bråkelåter, mens «Ugras» er en majestetisk solidaritetserklæring til oss alle med våre feil og mangler. Flott avslutning med litt skitne gitarer som setter en spiss på det hele!

Spennende og engasjerende album

«Livsvitne» er blitt ei svært engasjerende og variert plate med meningsfylte og gjennomarbeidede tekster. Produsent Alf Magne Hillestad og Ketil Thorbjørnsen skal ha mye av æren for dette, men uten alle musikerne og deres påfunn hadde hadde neppe dette albumet blitt det det ble. Nemlig et av de aller mest spennende norske albumene jeg har hørt så langt i år.

Gratulerer til Lillebjørn!

9C093AF7-47F5-4951-AD6A-5DA1BE45793A

Kongen har utnevnt sangskriver og artist Lillebjørn Falk Nilsen til Ridder 1. klasse av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden. Gratulerer!

For meg og mange i min generasjon er Lillebjørn Nilsen av de artistene som har satt aller størst spor i våre liv. Mange har lært å spille gitar til Lillebjørns gitarbok. Vi har hørt hans suverene barnesanger på 70–tallet. Samtidig var Lillebjørn en sterk drivkraft bak den norske visebølgen. Mange av låtene han sang, viste et sterkt engasjement for arbeiderklassen, hør hans suverene tonesetting av Rudolf Nilsens «Gategutt».

Nå har ikke jeg tenkt å nevne alt Lillebjørn har gjort; men i perioden 1978–1980 var han også bidragsyter i visenes supergruppe Ballade sammen med Birgitte Grimstad, Lars Klevstrand og Åse Kleveland.

Jeg oppdaget nok ikke Lillebjørn Nilsen for alvor før som 12-åring i 1982. Den gangen ble det to norske artister for meg en stund: Bjøro Håland – ja, bra mann – og Lillebjørn. Finnes det norske artister som har gitt ut et album med flere klassikere enn du finner på «Original Nilsen» utgitt i 1982? Suverene låter, suverene tekster.

Utgangspunktet er hans egen by, Oslo. Som med mye stor kunst tar det allmenngyldige utgangspunkt i heimstaddiktning. Alle ser for seg «Tanta til Beate», og jeg får frysninger på ryggen bare av å tenke på den låten og det fantastiske bidraget fra Hot Club de Norvège. Det er fristende å ta frem de helt store ordene på en dag som denne og antyde at «Tanta til Beate» er blant tidenes aller beste norske låter. Den aldeles fantastiske «Crescendo igågata» har en melodi som glatt konkurrerer med Beethovens 9. symfoni, som det lånes fra i låten. Like fin er «Vinterbror», og siden han har bursdag 21. desember, er det nærliggende å tenke på ham selv:

«Gode Broder!
Det var årets lengste natt
Som gav oss liv
Og det er noe jeg har tenkt på dette at vi er Vinterbrødre»

Ja, jeg vet at jeg ikke en gang har nevnt «Fin Frokost» og «Se alltid lyst på livet». Den gangen mange leverte inn tippelapp hver onsdag og jeg gledet seg til fredag da man skulle få vite hva som ble tippekamp på lørdag! Men låtene hans blir likevel aldri utdaterte.

Fra Lillebjørns hjemmeside.

Oppfølgeren «Hilsen Nilsen» (1985) var nesten like sterk, med favoritter som «Aleksander Kiellands Plass» med tilsynelatende enkel og uanstrengt poesi:

«Og i de mørke gater der gikk de hånd i hånd. Og han ga henne skjerfet sitt. Fordi det passet seg sånn».

Hjertevarme «Luse-Frants» er en annen favoritt fra det albumet.

Han boret dypere tematisk med låter som «Se deg aldri tilbake» og «Chagalls Gylne Snitt» på det flotte albumet «Sanger» fra 1988. «Troll!» viste at samfunnsengasjementet fortsatt var levende.

Etter «Nære Nilsen» i 1993 ble det ikke flere album med nye låter fra Lillebjørn. Han hadde uansett skrevet nok klassiske låter til å holde strålende konserter med et variert repertoar i årene som skulle komme. Kanskje var også kvalitetskontrollen hans såpass sterk at han valgte å gi seg som plateartist da han var omtrent på topp? Uansett; sangene han har gitt oss er mye viktigere enn de han ikke skrev!

Vi blir stadig minnet på Lillebjørn. I 2012 ble han frontfigur for en demonstrasjon mot Anders Behring Breiviks tankegods, da han sammen med 40 000 andre sang sin gjendiktning av Pete Seegers protestsang, «Barn av regnbuen».

I forbindelse med nedstengningen av Oslo, gikk jeg rett som det var nynnet på «Godnatt, Kjære Oslo». Andre har tenkt på «Bysommer». For noen sanger!

Helt til slutt; begynnelsen: Lillebjørn skulle som tenåring greie ut om et dikt. For å være på den sikre siden skrev han det selv:

«Denne elva skal gi deg vann.
Sakte dansen trå.
Danse, ikke gråte nå.
Denne elva skal gi deg vann»

Gratulerer med utvnevnelsen, Lillebjørn! Legenden.

Litt omskrevet artikkel fra publisering i forbindelse med Lillebjørns 70-årsdag.