Spennende og fengende fra en verdensmann fra Sogn

Verdsmannen Thorbjørnsen – Livsvitne (album 2022)

Verdsmannen Thorbjørnsen fra Sogn er i disse dager ute med sitt fjerde album. De tre foregående har hentet både heder og ære, og det skulle overraske meg mye om ikke det samme skjer med «Livsvitne». «Livsvitne» bør appellere til mange. Det har nemlig særdeles fengende låter. Men mer enn det; samtidig er det passe doser råskap i vokal og ukonvensjonell bruk av instrumenter ikke ulikt forbildet Tom Waits. Tekstene er meningsfulle og gode, og på den flotte låten «Lenger ut» synes jeg også jeg hører litt Stein Torleif Bjella i tekst – og også musikk når Bjella er på sitt mest utagerende.

Lokal forankring

Ketil Thorbjørnsen har laget alle låtene. Han synger dem selv og spiller gitar og banjo. Med seg har han Øyvind Aga på trommer, Steinar Karlsen på gitar, banjo og farfisa, Terje Norevik på tangenter og Ørjan Lindeborg på bass. Alle med lokal forankring til Sogn. Ketil peker på at også studio, produsent og design og det meste annet er lokale. Målet med Verdsmannen er å vise fram hva man kan få til med krefter fra innerst i Sogn. Som et lite malapropos til tittelen på prosjektet, må man tro. Det er dog også med noen gjestemusikere uten lokal forankring. Noen av dem kommer vi tilbake til.

Svinger og herjer

Sammen har de laget et album som tidvis svinger rått og hemningsløst, og som på enkelte låter har overraskende vendinger. Det hele åpner med «Digitale sky», en sang som handler om at vi lever i vår digitale verden uten å ta tak i de store utfordringene som at «havet stiger og skipet synker». Jeg elsker åpningen på låten og den uttrykksfulle dommedagsstemningen i koringen på denne sterke åpningslåten. «Lenger ut» åpner med noen tunge riff og tung bass. Den er seig og insisterende og har noen ulyder – er de fra farfisa, tro? – som passer til det jeg oppfatter som en skremmende tekst, kanskje litt mer på det individuelle plan. I perioder føler jeg at låten og instrumentene kaster meg opp i lufta og slenger meg av gårde.

Både mørke og lysere tekster

Jeg tror vi blir på det personlige plan på nok en fengende låt: «Ka er det med deg». Nå snakker vi ekte hat-trick! På åpningen på «Ka er det med deg» høres det ut som låten er på full fart til bunns, og med tekst om at «din lyseste farge var svart», skakkjørte planer» og «eg husker deg som aldri skjedde» er den nok også av de mørkeste og kanskje den låten som har den mest poetiske og flotteste teksten på albumet. Men konkurransen er sterk. Allerede på neste låt «Limte hjarte» får vi nok en sterk tekst satt til en litt snodig melodi.

Så kommer «Livsvitne» og tar det hele ett hakk ned. Lenge. En kjærlighetssang som utvikler seg til en triumferende låt der Marita Igelkjøn på melodica og Sigyn Øren på flygelhorn løfter låten til de himmelske høyder. «Spelemann» setter opp farten igjen. Flott og fengende. Trommene og gitarene jager, og Sigyn Øren setter igjen preg på musikken, denne gangen sammen med selveste Karl Seglem på tenorsax og Kapcer Mateja på barytonsax.

Mange vil nok også like «Det fine» godt. Jeg oppfatter sangen som å være litt svakere enn «Livsvitne», en sang som den har en del til felles med. Heldigvis er det rom for et midtparti med litt instrumental galskap! De to siste låtene maner frem mer uro i tekst og melodi. «Naturen» har litt til felles med Tom Waits’ bråkelåter, mens «Ugras» er en majestetisk solidaritetserklæring til oss alle med våre feil og mangler. Flott avslutning med litt skitne gitarer som setter en spiss på det hele!

Spennende og engasjerende album

«Livsvitne» er blitt ei svært engasjerende og variert plate med meningsfylte og gjennomarbeidede tekster. Produsent Alf Magne Hillestad og Ketil Thorbjørnsen skal ha mye av æren for dette, men uten alle musikerne og deres påfunn hadde hadde neppe dette albumet blitt det det ble. Nemlig et av de aller mest spennende norske albumene jeg har hørt så langt i år.