Kongen har utnevnt sangskriver og artist Lillebjørn Falk Nilsen til Ridder 1. klasse av Den Kongelige Norske St. Olavs Orden. Gratulerer!
For meg og mange i min generasjon er Lillebjørn Nilsen av de artistene som har satt aller størst spor i våre liv. Mange har lært å spille gitar til Lillebjørns gitarbok. Vi har hørt hans suverene barnesanger på 70–tallet. Samtidig var Lillebjørn en sterk drivkraft bak den norske visebølgen. Mange av låtene han sang, viste et sterkt engasjement for arbeiderklassen, hør hans suverene tonesetting av Rudolf Nilsens «Gategutt».
Nå har ikke jeg tenkt å nevne alt Lillebjørn har gjort; men i perioden 1978–1980 var han også bidragsyter i visenes supergruppe Ballade sammen med Birgitte Grimstad, Lars Klevstrand og Åse Kleveland.
Jeg oppdaget nok ikke Lillebjørn Nilsen for alvor før som 12-åring i 1982. Den gangen ble det to norske artister for meg en stund: Bjøro Håland – ja, bra mann – og Lillebjørn. Finnes det norske artister som har gitt ut et album med flere klassikere enn du finner på «Original Nilsen» utgitt i 1982? Suverene låter, suverene tekster.
Utgangspunktet er hans egen by, Oslo. Som med mye stor kunst tar det allmenngyldige utgangspunkt i heimstaddiktning. Alle ser for seg «Tanta til Beate», og jeg får frysninger på ryggen bare av å tenke på den låten og det fantastiske bidraget fra Hot Club de Norvège. Det er fristende å ta frem de helt store ordene på en dag som denne og antyde at «Tanta til Beate» er blant tidenes aller beste norske låter. Den aldeles fantastiske «Crescendo igågata» har en melodi som glatt konkurrerer med Beethovens 9. symfoni, som det lånes fra i låten. Like fin er «Vinterbror», og siden han har bursdag 21. desember, er det nærliggende å tenke på ham selv:
«Gode Broder!
Det var årets lengste natt
Som gav oss liv
Og det er noe jeg har tenkt på dette at vi er Vinterbrødre»
Ja, jeg vet at jeg ikke en gang har nevnt «Fin Frokost» og «Se alltid lyst på livet». Den gangen mange leverte inn tippelapp hver onsdag og jeg gledet seg til fredag da man skulle få vite hva som ble tippekamp på lørdag! Men låtene hans blir likevel aldri utdaterte.
Oppfølgeren «Hilsen Nilsen» (1985) var nesten like sterk, med favoritter som «Aleksander Kiellands Plass» med tilsynelatende enkel og uanstrengt poesi:
«Og i de mørke gater der gikk de hånd i hånd. Og han ga henne skjerfet sitt. Fordi det passet seg sånn».
Hjertevarme «Luse-Frants» er en annen favoritt fra det albumet.
Han boret dypere tematisk med låter som «Se deg aldri tilbake» og «Chagalls Gylne Snitt» på det flotte albumet «Sanger» fra 1988. «Troll!» viste at samfunnsengasjementet fortsatt var levende.
Etter «Nære Nilsen» i 1993 ble det ikke flere album med nye låter fra Lillebjørn. Han hadde uansett skrevet nok klassiske låter til å holde strålende konserter med et variert repertoar i årene som skulle komme. Kanskje var også kvalitetskontrollen hans såpass sterk at han valgte å gi seg som plateartist da han var omtrent på topp? Uansett; sangene han har gitt oss er mye viktigere enn de han ikke skrev!
Vi blir stadig minnet på Lillebjørn. I 2012 ble han frontfigur for en demonstrasjon mot Anders Behring Breiviks tankegods, da han sammen med 40 000 andre sang sin gjendiktning av Pete Seegers protestsang, «Barn av regnbuen».
I forbindelse med nedstengningen av Oslo, gikk jeg rett som det var nynnet på «Godnatt, Kjære Oslo». Andre har tenkt på «Bysommer». For noen sanger!
Helt til slutt; begynnelsen: Lillebjørn skulle som tenåring greie ut om et dikt. For å være på den sikre siden skrev han det selv:
«Denne elva skal gi deg vann.
Sakte dansen trå.
Danse, ikke gråte nå.
Denne elva skal gi deg vann»
Gratulerer med utvnevnelsen, Lillebjørn! Legenden.
Litt omskrevet artikkel fra publisering i forbindelse med Lillebjørns 70-årsdag.
Gubberock 