David Sylvian – «Secrets Of The Beehive» (album, 1987)
«Secrets of the Beehive» med David Sylvian var den plata jeg spilte aller mest i 1987. Mitt musikalske landskap har siden endret seg, men «Secrets Of The Beehive» kommer fortsatt høyt på lista over mine favorittplater gjennom alle tider.
Jeg ble først kjent med David Sylvian gjennom dobbeltplata som kom året før, «Gone To Earth», og tar man med «Brilliant Trees» (1984), snakker vi fort en trippel av de helt store.
David Sylvian var frontmann i gruppa Japan, som lagde avantgardisk elektronisk musikk mot slutten av 1970-årene og inn i 1980-årene. Japan besto foruten Sylvian av bassist Mick Karn, gitarist Rob Dean, keyboardist Richard Barbieri og Sylvians bror Steve Jansen på trommer.
David Sylvian i gruppa Japan
David Sylvian var født med navnet David Alan Batt i 1958. Som fan av The New York Dolls, tok Sylvian kunsternavnet fra Sylvain Sylvain, mens hans bror tok navnet Jansen fra David Johansen. Mitt første møte med Japan—riktignok etter at jeg var blitt kjent med soloartisten David Sylvian— var gjennom livealbumet «Oil On Canvas» (1983). Jeg falt for de suggererende låtene «Swing» og «Methods of Dance». Men aller best likte jeg de mørke og vakre «Nightporter» og «Ghosts» – «Just when I think I’m winning, and I’ve broken every door, the ghosts of my life blow wilder than before».
Vakkert og skjørt
Da David Sylvian utga «Secrets Of the Beehive» i 1987, kjøpte jeg det umiddelbart. Året før hadde han utgitt dobbeltplata «Gone To Earth», én plate med vokallåter, og én plate med instrumentallåter. Flere av vokallåtene som «Before The Bullfight», «Laughter And Forgetting», «River Man» og «Silver Moon», hadde en skjør atmosfære, omgitt av vakre melodier og Sylvians vakre og dystre barriton-stemme.
Sylvian gav på den tiden uttrykk for lav selvtillit mht. stemmen. Selv om registeret nok var begrenset, var den for meg en svært viktig ingrediens i musikken hans. De instrumentale låtene fattet jeg aldri vesentlig interesse for, selv om også flere av instrumentallåtene på for eksempel nettopp «Gone To Earth» har fine ting å by på. Tekstene kommuniserte dobbelt: kjærlighet mellom mann og kvinne og kjærlighet til en guddom. Sylvian som var på søken og opptatt av religion, var helt bevisst dette virkemiddelet, som for eksempel i låten «River Man»:
«see your eyes light up like fire
It’s medicine to me
But as the hunted live their lives
You’re keeping out of reach»
«Secrets Of The Beehive» ble produsert av Sylvian i samarbeid med Steve Nye. Musikere som Ryuichi Sakamato (orkesterarrangement, piano med mer), Danny Thompson (bass), David Torn (elektrisk gitar), Mark Isham (flygelhorn og trompet) og Steve Jansen (trommer) er bidragsytere. Innspillingen av plata tok 2,5 måneder, lite målt mot Sylvians vanlige standard. Han må ha visst hva han ville lage.
Selv om jeg under går inn på enkeltlåter, er det på mange måter unødvendig. «Secrets Of The Beehive» er for meg en sammenhengende følelse. Som på tidligere Sylvian-plater, er synthesizerne sentrale, og definerer på mange måter lydbildet. Likevel er det rom for at blant annet piano, bass, blåseinstrumenter og strykere kan bidra til løfte denne plata opp på mesterverknivå. For meg var aldri tekstene det viktigste med denne plata tilbake i 1987. Det var mer lyden av ordene, lyden av setningene og måten Sylvian sang på, melodiene og atmosfæren. Like fullt var poesien viktig for Sylvian. Som vi skal se, står konflikten mellom det gode og onde, tro og tvil sentralt på dette albumet.
Konflikten mellom det gode og onde
Plata begynner forsiktig, korte og antydende «September». Sylvians stemme og hans nydelige piano er aller fremst i lydbildet. Lydbildet blir fyldigere på «The Boy With A Gun». Jeg oppfatter at teksten handler om en gutts kamp mot indre demoner. Han forbereder en skolemassakre, eller går det ikke så langt? Hvor dramatiske konsekvensene blir, forblir ubesvart. Skremmende uansett. «Maria» har en antydende melodi og tekst. Det hviler samtidig en litt klaustrofobisk og spøkelsesaktig følelse over denne vakre låten.
«Orpeheus» er kanskje den låten på plata som var nærmest å bli en hit. Melodien er konvensjonell og vakker, med et—til Sylvian å være—driv over seg. Låten er rikt og luftig produsert og gir blant annet rom til Mark Ishams nydelige flygelhorn og Sakamatos ditto piano. Og når man tror at låten alt for tidlig er over, rulles den i gang igjen. Teksten er kanskje platas aller rikeste med det ene poetiske bilde etter det andre: Låten tar oss gjennom oppturer og nedturer, skuffelser og seirer, tro og håp. «Please believe, when this joke is tired of laughing, I will hear the promise of my Orpheus sing».
«The Devil’s Own» begynner forsiktig, men skifter stadig karakter underveis der det blant annet er et nydelig parti med fløyte. «When Poets Dreamed Of Angels» er en vakker tittel og en herlig låt. Låten preges av det flotte akustiske gitarspillet til Phil Palmer. Man får inntrykk av at Sylvian gjennom enkelte av låtene spiller på kontrastene mellom det vakre i musikken og det grusomme som foregår i tekstene, jf. også for eksempel «The Boy With The Gun». I «When Poets Dreamed of Angels» foregår det konemishandling av aller verste slag.
«He kneels beside her once more
Whispers a promise
«Next time I’ll break every bone in your body»
And the well-wishers let the devil in
And if the river ran dry they’d deny it happening»
«Mother And Child» er platas mest jazzete låt, der det virker som mye av musikken improviseres over et mer definert tema. Som på «A Boy With A Gun» og «Orpehus» setter Danny Thompsons bass et perfekt preg på lydbildet. I teksten ser det igjen ut til å foregå en kamp mellom oppbyggende og destruktive krefter, det uskyldsrene bildet av mor og barn er borte. Så da er vel tiden inne for «Let The Happiness In»? En ny flott låt, der jeg tror også Sylvian selv er klar for litt lysere tanker, han venter på at smerten skal ta slutt.
På flotte «Waterfront» er tristessen tilbake, og den låten avslutter den ordinære plata. På min CD finner man imidlertid en låt som opprinnelig ble laget til filmen «Merry Christmas, Mr. Lawrence» sammen med Ryuichi Sakamoto i 1983. «Forbidden Colors» er et lite stilbrudd kanskje, humøret stiger noen hakk. En fantastisk versjon av en fantastisk låt. Så for meg hører denne med!
De senere årene
Og hvordan fortsetter historien om David Sylvian? Japan ble gjenforent for fine «Rain Tree Crow» i 1991. Blant de senere års Sylvian-album er det «Dead Bees On A Cake» (1999) som for meg fremstår som det mest tilgjengelige. «Tilgjengelige» er et stikkord fordi David Sylvian har fortsatt å sprenge grenser for hva popmusikk kan dreie seg om, og har høstet mange lovord for samarbeidsprosjekter også med norske musikere som Jan Bang, Erik Honoré og Arve Henriksen. Jeg tviler derfor ikke på at han har laget flere mesterverk, selv om jeg ikke har hatt kapasitet til å følge med hele veien. For meg vil uansett alltid «Secrets Of The Beehive» stå som en bauta i musikkhistorien.
(Tidligere publisert, redigert 31. august 2022)
Gubberock 