Stillhet, tomhet og Nick Cave bak flygel i 2020

Idiot Prayer– Nick Cave Alone at Alexandra Palace (album og film, 2020).

Jeg har skrevet om Nick Cave Alone at Alexandra Palace tidligere. Nå har jeg hatt et gjensyn med filmen. Men det å sitte med et fysisk eksemplar av albumet gir noe av det samme inntrykket. På framsida sitter Nick Cave ved flygelet. Han er alene i et stort rom. På bildet på den ene innerposen kommer vi nærmere ham. Bak ham skimtes kona, og på andre siden av flygelet er det bilde av en maskert mann der fokus i bildet er på ei hånd som tørker av flygelet. Nærhet gjennom avstand. Stemningen er satt for dette albumet Nick Cave betegner som en suvenir fra en merkelig og kritisk tid. Noe av det som følger har jeg latt stå fra den originale artikkelen. Noe er skrevet om.

Nick Cave skulle på turné da store deler av Europa ble nedstengt. Han fikk god tid til å gjøre andre ting. I låten «Balcony Man» fra albumet Carnage (2021) får vi høre at han sitter på balkongen og leser. Jeg vil på ingen måte romantisere koronatiden med nedstengninger, men for noen kan en positiv side ved det hele være at livet fikk et annet tempo og at man fikk en ro som man ellers sjelden opplever. Andre igjen ble nok handlingslammet og rastløse. Nick Cave selv sier at den kollektive utfordringen vi stod overfor ga menneskeheten nye muligheter, muligheter den ikke tok.

Nick Cave har endret seg. Om musikken på Push The Sky Away (2013) og Skeleton Tree ((2016) kunne oppfattes som mer innadvendt enn tidligere, endret Caves personlighet seg i den andre retningen. I forbindelse med filmen One More Time With Feeling opplevde han at sorgen etter hans 15-årige sønns død i 2015 ikke kunne være privat. Han trengte publikum, og publikum trengte ham.

På turneen Conversations With Nick Cave besøkte han han Oslo Konserthus i mai 2019. Han sang fra flygel, og mellom låtene kunne publikum stille spørsmål om absolutt alt. Nick Cave svarte på både nærgående spørsmål om sønnens død og om å skrive sanger og om forbilder. Det var fint å få se en avslappet og åpen Cave i kontrast til den mer teatralske varianten jeg hadde sett tidligere. Og høsten 2019 slapp Nick Cave albumet Ghosteen. Ghosteen splitter lyttere, og det er akkurat som det skal være. Den var på mange måter en stemning, sterkt preget av Warren Ellis’ bruk av loops og elektronikk. Ghosteen er en bearbeidelse av sønnens død; sorg og savn. Den er ikke bare trist, det er på mange måter en Nick Cave som er på vei ut i lyset som har forsonet seg med det som har skjedd. Plata er også en kjærlighetserklæring til sønnen, og ikke minst også til kona. Ghosteen er et rom skapt av Nick Cave for sønnen til å eksistere i, og til å kunne gi ham en avskjed.

Nick Cave i Oslo Konserthus mai 2019. Foto: Tormod Reiersen

Sommeren 2020 følte Nick Cave at låtene og flygelet kalte på ham. Han ville spille inn låter på den måten han gjenoppdaget dem gjennom «Conversations With Nick Cave. 23. juli 2020 ble Idiot Prayer– Nick Cave Alone at Alexandra Palace streamet online. Albumet kan streames og kjøpes, filmen finner du på NRKTV.

Den store stillheten. Nick Cave spiller låter fra pianoet fra hele sin karriere, ikke ulikt det vi fikk oppleve i Oslo Konserthus i mai 2019, men med en stor forskjell. Her prates og forklares det ikke. Akkurat det hadde jeg lenge er ambivalent forhold til. Litt bakgrunn for låtene er interessant. Men her ville prat ødelagt stemningen. Stillheten i det forlatte rommet er en stor del av denne filmen og dette albumet. Sangene er sterke alle som en, og liker man Cave bak flygelet, liker man dette. Jeg tilhører dem som synes hans spill på tangenter er flott å høre på, og stemmen er blant rockens aller beste. Likevel noe helt annet enn oppvisningen vi fikk i Oslo i august 2022.

Låtene blir avkledd. Borte er The Bad Seeds herlige teatralske øs, og noen vil også si at det er en fordel at Warren Ellis’ elektronikabidrag fra de siste platene også er borte. Man kommer nærmere Nick Cave, tåka fra hans siste tre foregående album har lettet. Noe vil si at mystikken rundt Cave blir borte. Men Cave vil ikke lenger være mystisk. På konsert med The Bad Seeds kan man føle at han nærmest er en gud som publikum tilber. For Cave handler det mer om at publikum og artisten opplever noe sammen gjennom musikken. Cave selv ønsker mer å være en katalysator slik jeg forstår ham fra den nye samtaleboka med Seán O’Hagan. Musikken kan gjøre oss til bedre mennesker. Sammen. Og alene som på dette albumet og denne filmen.

Låter fra hele karrieren. 1997 ga Nick Cave ut The Boatman’s Call, et album som i stor grad besto av pianoballader om kjærlighetssorg og åndelig søken. Det er derfor ikke overraskende at flere av låtene, inkludert tittellåten er hentet nettopp derfra. Mer spennende med den egentlig ganske så voldsomme «Papa, Won’t Leave You, Henry» fra Henry’s Dream (1992), og at den fungerer så bra. Og valgene fra Caves sideprosjekt Grinderman; «Palace Of Montezuma» og «Man In The Moon», glir også sømløst inn. To solide låter som hadde gått litt i glemmeboka for min del.

Heldigvis får vi to låter fra det litt underkjente albumet Your Funeral, My Trial (1986). Jeg skulle gjerne fått servert tittellåten, men «Stranger Than Kindness» og «Sad Waters» er likevel ypperlige valg. Han finner også rom for en ny solid låt, «Euthanasia». Kanskje snakker vi fortsatt om savn og forsoning, som på Ghosteen? «I passed through a doorway/And found you sitting at the kitchen table/And smiled/That smile that smiles, that smiles… smiles just in time.»

Jubilee Street og Mercy Seat. Vi nærmer oss Nick Caves kanskje aller beste låt. Men før det: Jeg lar meg imponere over hvordan «Jubilee Street» er i ferd med å ta opp kampen om nettopp den tittelen. Den var et høydepunkt på Push The Sky Away (2013), tok skrittet videre og ble et høydepunkt på den fantastiske konserten i Oslo Spektrum høsten 2017. Nå får vi den i ny versjon, like skinnende.

Den låten som kanskje skinner aller sterkest i Nick Caves låtkatalog er nok likevel «The Mercy Seat», om morderen som sitter i den elektriske stolen og venter på å dø. Ikke min favoritt på «Tender Prey» den gang da i 1988, men tidene forandrer seg. Jeg forandrer meg. Og ikke minst: Låten forandrer seg. I måten den blir fremfør på og i min bevissthet.

Johnny Cash lånte den, Cave tok den tilbake og videreutviklet den. Så hva betyr «The Mercy Seat» nå? Ikke nødvendigvis for Nick Cave, men hvordan tolker jeg den inn i Nick Caves kunstneriske virke? Jeg spoler tilbake til Nick Caves album «The Firstborn Is Dead». Tittelen henspeiler på at Elvis Presleys eldre tvillingbror døde ved fødselen. I 2015 dør altså Nick Caves eldste tvillingssønn, Arthur; under tragiske omstendigheter. De siste årene kan ha forsonet seg som å være deltaker i sin egen sang. Hadde han skyld? I selve låten innrømmer protagonisten nettopp det:

«It began when they come took me from my home
And put me in Dead Row
Of which I am nearly wholly innocent, you know
And I’ll say it again
I am not afraid to die»

Det handler ikke om godt eller ondt, men godt og ondt: «My kill-hand is called E.V.i.l./Wears a wedding band that’s G.O.o.d». Nick Cave føler seg skyldig og uskyldig, slik det fleste av oss gjør i ulike sammenhenger, heldigvis ofte mindre tragiske. Det er bønn om tilgivelse, forsoning, frelse.

«The Mercy Seat» har vært tolket på mange måter, ikke minst avhengig av om Nick Cave selv synger den, eller om det er Johnny Cash’ tolkning. Stor låt, uansett.

Tidsvitne og mer til. Dette er vakre og flotte låter fremført med stor innlevelse. Såpass ulike låter som «(Are You The One) That I’ve Been Waiting For?» fra «The Boatman’s Call» (1997), «Waiting For You» fra Ghosteen (2019) og «The Mercy Seat» fra Tender Prey (1988) glir helt uanstrengt over i hverandre, selv om originalene representerer helt ulike epoker og musikalske retninger i Nick Caves karriere.

Dette er likevel så mye mer enn Nick Cave som synger sine største hits enda en gang. Det skinner av plata og filmen. Kanskje behersker ingen dette formatet bedre enn Nick Cave. Faktisk har plata endt opp med å bli én av de platene fra 2020 jeg har spilt aller mest.

Dette er fremføringer som passet for en merkelig og kritisk tid. Fortsatt lever vi i en kritisk tid. Utfordringene har endret seg. Nick Cave Alone at Alexandra Palace er et vitne for utfordringene i 2020. Men filmen og albumet fungerer også uavhengig av det.

Publisert av gubberock

Jeg er født i 1970. Jeg skriver om musikk som interesserer meg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: