Gubberock

Hallesby: All I Need Is A Master Plan (album 2025)

Thor-Martin Hallesby har en av disse stemmene som bare er laget for å synge sanger av den typen jeg liker aller best. Sjelfull, værbitt. På den nakne åpningslåten kommer den til sin fulle rett. Sangen tar seg god tid, et piano, steel-gitar og Thor-Martins stemme lenge i fokus, før bandet kledelig får utfolde seg mot slutten av sangen. Etter å ha hørt «High Up In Those Mountains» er det umulig ikke å gå videre til resten av Hallesbys nye album All I Need A Master Plan. Teksten kan sikkert passe for mange av oss, men jeg tenker nok på Thor-Martin selv når han åpner hele plata med strofen:

You’ve been high up in those mountains
Now you’re way down low
You’ve been going on for too long
Now you gotta let this one go

La oss spole tilbake. Siden jeg ikke skrev om Hallesbys første album, det fine Ten Cold Days (2024), er det helt umulig å la være å skrive noen ord om hovedpersonen i bandet, Thor-Martin Hallesby, og det han har gjennomgått for å være der han er i dag. Som leserne vet, sliter Gubberock med å skille mellom musikken og menneskene bak den. Litt bakgrunn om menneskene gjør også musikken mer interessant. Så får det ikke hjelpe at det gjør overtolkning og feiltolkning av tekster sannsynlig. Det er en del av det artister som lager kunst, må finne seg i, tenker jeg.

Lillejulaften i fjor publiserte Dagbladet en artikkel av Martin Blekkerud om Thor-Martin Hallesby der både Hallesby og Jonas Wille, begge fra Halden, er intervjuet. Jonas Wille er musikkentusiast, men for mange enda bedre kjent som landslagstrener for de norske håndballguttene. Wille er god kamerat med Hallesby og en viktig støttespiller for ham og bandet hans.

I Dagbladets artikkel får vi vite at musikktalentet Hallesby ble utsatt for en alvorlig ulykke som 19-åring. Han overlevde så vidt, men måtte seinere amputere begge beina for å bli kvitt smerter. For å redusere smertene, både de fysiske og psykiske, begynte han å bruke amfetamin, først litt, så mistet han kontrollen. Da det stod mindre bra til, møtte han Jonas Wille som hadde vært fan av musikken hans siden ungdomsårene. Et spesielt vennskap oppstod mellom Hallesby og den nøkterne Wille, Wille som heller ikke rører alkohol. I 2021 tok livet til Hallesby en vending. Etter en kveld med vrangforestillinger og paranoia gikk han løs på inventaret hjemme. Han skjønte at dette ikke går lenger, og sluttet med narkotika tvert.

Hjelp av kompisen Jonas Wille. Hallesby har fortsatt ettervirkninger av rusmisbruk og sliter med å legge planer. Musikkfan Wille bestemte seg for å hjelpe kompisen med en «Master Plan», hjelpe ham med å få orden på det praktiske og økonomiske med mål om at Hallesby skulle få gitt ut et ordentlig album. I fjor ble altså albumet Ten Cold Days gitt ut til flere veldig gode kritikker. Ut fra det jeg har lest, er både Hallesby og Wille folk å bli glad i. Wille jobber med ny americanafestival i Halden – musikkbyen som sjelden sover – så han vil også musikkelskere som ikke bryr seg så mye om håndball høre mer om.

Men nå over til Hallesbys nye album. Fjorårets album ble produsert av Geir Sundstøl. På I Need A Master Plan er det nye folk både i band og som produsenter. Bandet består nå – foruten av Thor-Martin Hallesby selv – av Nikolai Grasaasen på gitarer og pedal steel, Bjørn Sæther på trommer, Bjarne Gustavsen på tangenter og Øyvind Storli Hoel på bass. Dette er folk som hver for seg har spilt med godt kjente artister som September When, Big Bang, Fay Wildhagen, Malin Pettersen, Trygve Skaug med flere. Flotte musikere som tilfører albumet et interessant lydbilde. Musikken er utvilsomt mer variert enn på fjorårets album. Albumet er ganske langt med sine 11 spor over 46 minutter. Det er låter her jeg liker bedre enn andre, og det kommer jeg tilbake til om et øyeblikk, men bandet holder interessen oppe også i de sangene som ikke når helt opp til toppen hos denne lytteren. Albumet er produsert av Bjørn Sæther og co-produsert av Nikolai Grasaasen, begge bandmedlemmer. Tangentmann Bjarne Gustavsen er medkomponist på to av låtene. Arrangementene er i fellesskap utarbeidet av bandet. Så selv om sangene i hovedsak er skrevet av Thor-Martin Hallesby, er det aldri tvil om at vi har å gjøre med et lagarbeid.

Også sangene som følger etter åpningslåten nevnt i omtalens innledning – «Morning Comes» og «Drunk» – og flere til, kan handle om den hengemyra Thor-Martin befant seg og ville ut av, eller som han i det minste har erfaring nok til å kunne relatere til. Best av disse to er «Drunk» med mange veldig fine og insisterende partier. Om jeg med kniven mot strupen, måtte ta ut to låter fra dette albumet, ville det nok likevel blitt disse to litt popete låtene.

Flere fantastiske låter. «All The Way Given» er albumets andre høydepunkt. Thor-Martins vokal tar deg igjen inn i en sang som lenge fremstår som en pianoballade, men som utvikler seg til noe mer. Glimrende! Igjen møter vi en hovedperson som har skjønt hvor han befinner seg, og som søker seg mot en bedre tilværelse. Så går vi rett fra ett høydepunkt over til albumets aller beste sang, «On The Outside». Et superfengende refreng, vers som er enda bedre, temposkifter og en herlig gitarsolo sender den helt opp mot toppen av lista over årets beste sanger i 2025.

«In My Magic Town» er er fint pusterom etter «On The Outside». En innholdsmessig sterk tekst og et interessant lydbilde til tross, den har foreløpig ikke nådd helt opp til de beste sangene på albumet i mine ører. Men siden vi snakker album her, har den sin rettmessige plass i helheten. På «Demons Everywhere» skrus intensiteten opp. Gåsehud. Her minner Hallesby litt om Conor Oberst i Bright Eyes, men så langt tror jeg ikke det er like sterke sanger som dette på deres overskudds-EP som ble sluppet nylig. Jeg skriver fortløpende mens jeg hører og angrer litt på at jeg utnevnte «On The Outside» til albumets beste sang. Tempoet skrues ned, men gåsehuden fortsetter med «Stone Cold Eyes». En helt uimotståelig melodi. Vi er nå inne i albumets aller beste seksjon der alt klaffer. Hallesby treffer med disse sangene en grunnstemning i sjelen, hodet og hjertet hos meg. Musikalsk, men jeg skal ikke uten videre distansere meg fra ”Oh, my God, what have I done“, og ”Let’s go – and get the hell out of here“. Og jeg har på følelsen at hovedpersonen er på vei oppover omed god hjelp av musikken:

Strangest thing just happened to me now
While I was sitting, I was playing
And the words just came right out
I said Oh, my God, what have I done?

Og oppturen bare fortsetter med sangen albumets tittel er hentet fra, «Absent Struck Of Love».

Oppturer og nedturer vil komme. De to siste sangene «Spin These Wheels» og «I See Now» roer ned og oppsummerer. De er fine med flotte instrumentalpartier. Det er noe rørende også over at albumet avsluttes insisterende på at ”I’ve got a feeling, and I can’t let go!“ Jeg grubler litt over om det er en opptur eller en nedtur Thor-Martin beskriver. Det er kanskje ikke så viktig. Vi – ikke bare Thor-Martin – vil møte dem begge også i tiden som ligger foran oss. Det er vel, tross alt, nedturene som gjør oss i stand til å sette ekstra pris på det gode livet har å by på.

Og kanskje er det litt av kjernen i dette albumet. Ofte synes jeg det er en uting å beskrive alle låtene på et album, men nå følte jeg for å følge Hallesby hele veien og dele det med leseren og forhåpentligvis lytteren. De nokså fantastiske høydepunktene «High Up On These Mountains», «All The Way Given», «On The Outside», «Demons Everywhere», «Stone Cold Eyes» og «Absent Struck Of Love», ville ikke vært de samme i en sammenheng uten de litt svakere – ikke svake – låtene. Ten Cold Days er bra. I Need A Master Plan er et par hakk bedre! Minst. Takk for at slike som Thor-Martin Hallesby finnes.

I Need A Master Plan blir utgitt fredag 3. oktober. Du kan oppleve Hallesby i levende live 3. oktober på Kampen Bistro i Oslo og 4. oktober på Alladin Scene i Halden.