I’m dancing barefoot Heading for a spin Some strange music draws me in Makes me come on like some heroine
Patti Smith danser barfot gjennom livet. Hun kjenner både på friheten og smerten.
De siste dagene har en kronikk i Aftenposten, skrevet av Asle Toje, skapt mye debatt. Tekstens form gjør den mottakelig for ulike tolkninger. Jeg merker at min egen lesning i stor grad påvirkes av hva jeg ellers har lest samtidig.
”Kanskje er dette nasjonens egentlige udødelighet: å gi mening til tiden den fikk. Derfor bør staten slutte veksthusdyrkingen av selvopptatte minoriteter. Fragmentering er ingen styrke. Vi må stille målbare krav til integrering og oppførsel, belønne patriotisme i kultur og utdanning.”
Jeg tror jeg forstår hva Toje vil frem til: et ønske om fellesskap, sammenheng og ansvar. Samtidig er det noe ved språket her som ikke tiltaler meg. Formuleringen om «veksthusdyrkingen av selvopptatte minoriteter» er drøy, og kanskje nettopp derfor vanskelig å lese velvillig. Den risikerer å gjøre svært ulike mennesker og livserfaringer til én kategori – og dermed også å lukke for nyanser og annerledeshet. Jeg er heller ikke spesielt glad i dette med å belønne patriotisme i kultur og målbare krav til oppførsel. Hva betyr dette?
Parallelt med diskusjonen om Tojes kronikk leser jeg Patti Smiths nye bok, Bread Of Angels. Kanskje trenger jeg Tojes kronikk som en slags motvekt for å se tydeligere hva det er Smith gjør så konsekvent i sitt liv. Ikke fordi hun nødvendigvis står i direkte opposisjon til ham, men fordi hun på sitt vis lever i en annen verden.
Om Tojes kronikk har ambisjoner om å være idépolitisk og normativ, er Patti Smiths bok erfaringsbasert og poetisk. De fleste kjenner henne som musiker, men hun er også billedkunstner, fotograf og forfatter. Den mest kjente boken hennes er Just Kids, om vennskapet med den homofile fotografen Robert Mapplethorpe, som døde av AIDS i 1989. Smith skriver i Bread Of Angels at de knapt reiste sammen mens han levde, men at han fulgte henne over hele verden da hun senere arbeidet med den boken. For meg er bøkene inngangen til musikken, snarere enn omvendt.
Bread Of Angels er sterkest når Smith skriver om tap og sorg. Mange av dem hun elsket, døde unge etter et liv utenfor hovedveien. Hennes livspartner og store kjærlighet, Fred Smith, døde bare 46 år gammel etter flere år med sviktende helse. Hun skriver nøkternt og respektfullt: «His decline was the tragedy of my life, and it profits no one to outline the private battles of a very private man.»
I Patti Smiths verden finnes det få kategorier, ingen selvopptatte minioriteter og homogene fellesskap tuftet på maler for hvordan mennesker skal leve livene sine. Det finnes bare mennesker. Mennesker som ikke bare er enten eller men ofte både og. Hennes kjære bror for eksempel, var både mann og kvinne. Ikke biologisk vil noen da hevde, men uansett. Hun kjente Toddy best, men da hen ble funnet død bare få måneder etter Freds død, var det som Rachel. Jeg tror ikke vennene hennes, og Patti selv for den saks skyld, har og hadde et ønske om å være annerledes, det er bare slik de er. I et godt samfunn må det være plass til flere enn de som lever A4-liv. Det beriker oss alle.
Det er lite fordømmelse å spore hos Patti – snarere masse kjærlighet – enten hun skriver om tiden og folkene på søndagsskole, i Jehovas Vitner, om foreldrene. Hun skriver om støtte og oppmuntring fra folk som Bob Dylan og Bruce Springsteen og hjelp fra R.E.M.s Michael Stipe da det røynet på. Det er veldig fint å lese om at hun fikk ny kontakt med dattera hun adopterte bort som 20-åring, en datter som hjalp henne med å finne ut mer om sitt eget opphav. Som 70-åring fant nemlig Patti ut at hennes gode far ikke var hennes biologiske far. Hun har ingen bitterhet over at dette var skjult for henne.
Patti Smith skriver denne gangen ikke om da hun framførte «A Hard Rain’s A-Gonna Fall» på Nobelseremonien for Bob Dylan i 2016. Midt under framføringen måtte hun stoppe – ikke fordi hun ikke kunne teksten, den kunne hun forlengs og baklengs. Beklager sa, hun, jeg er nervøs, og så startet hun på nytt igjen. Fremføringen fremstår sterk uten dette avbruddet, men pausen, og det at hun starter opp igjen, gjør fremføringen til en menneskelig triumf som peker langt utover det perfekte. Det var som om hele livet til Patti Smith viste seg i disse minuttene. Det sterke, det følsomme, stayeren.
Kanskje ligger forbindelsen til Tojes kronikk i spørsmålet om hva som gir mening og er livskraftig over tid. For Toje synes svaret å ligge i definerte rammer og krav som tjener nasjonens felleskap. For Patti Smith ligger det i å holde sjelen åpen, også når det gjør vondt.
People said, «Beware», but I don’t care Their words are just rules and regulations to me, me
Du kan selvfølgelig spørre hva Jeff Tweedy gjør helt nede på 20. plass og Jerry Leger helt nede på 17. plass. Og slik kan vi holde på. Det var slik lista ble. Det var usedvanlig jevnt mellom albumene i år, så velg gjerne å se på dette som ei liste med mye veldig god musikk. I spillelista nederst i saken er det supplert litt blant annet med et spor fra Nick Caves spreke livealbum Live God. Jeg tar ikke med livealbum denne gangen. Jeg finner derimot plass til en EP med Bright Eyes, den er lenger enn mange fullspillere. Dette er ikke den eneste tvilsomme avgjørelsen, listefanatikere kan ha nok å ta fatt i. Så må jeg nevne at det kom et nytt volum i Bob Dylans Bootleg Series, dette nye volumet dekker hans tidlige år.
Jeg har faktisk hatt gjenhør med alle albumene på lista de senere ukene. Og om jeg umiddelbart setter albumet på én gang til – for det har hendt titt og ofte – må jeg jo la det påvirke plasseringen.
Lista er mer tematisk enn vanlig, her er på mange måter brødre, søstre, venner, samboere, og eks-er satt sammen i ånden til listetoppen, og det er stokket litt på rekkefølgen her og der.
Vær så god, her er oversikten.
Årets utgivelse – Bruce Springsteen: Tracks II
Jeg begynner utenfor konkurranse med den mest bemerkelsesverdige utgivelsen av dem alle. Hele syv tidligere uutgitte album fra Bruce Springsteen der i hver fall fem henger sammen, mens de to øvrige består mer av tiloversblevne saker. Det har gått mer enn 25 år siden Bruce Springsteen slapp Tracks, en boks der han samlet 66 tidligere uutgitte spor og rariteter, Tracks II inneholder booklet med bakgrunn for hvert av albumene skrevet av Erik Flannigan og en innledning av Springsteen selv. Du får den i ulike fysiske og digitale formater. Samtidig slippes 20 spor med høydepunkter fra boksen. Hvilken gave til hardbarkede fans av Bruce Springsteen og mange av oss andre! Trolig en av de aller mest interessante og bemerkelsesverdige av slike store arkivutgivelser av noen artist.
Senere på året kom også en boks med en elektrisk Nebraska i sentrum. Ikke like imponerende, men en viktig utgivelse for fansen.
1 David Lowery: Fathers, Sons And Brothers (album/samling 2025)
David Lowerys utgivelse har skapt litt hodebry. Den ligger noen hestehoder foran resten av feltet, så den tvang seg inn på lista og opp på topp. David Lowery – kjent fra band som Camper Van Beethoven og Cracker – hadde opp gjennom årene blitt spurt om han ikke skulle skrive en selvbiografi. Det hadde han ikke lyst til, men et frø begynte å spire. I 2020, 2021 og 2023 ga han ut tre selvbiografiske album digitalt på Bandcamp, In The Shadow Of The Bull, Leaving Key Member Clause og Vending Machine. Albumene handler om ham selv, familien og venner. Nå er disse tre albumene samlet som en fysisk utgivelse under tittelen Fathers, Sons And Brothers. Du kan også strømme samlingen. I tillegg til albumene er det også bonusspor og nyinnspillinger. I alt er det 28 sanger og 1 time og 50 minutter å gape over, en håndfull i en utålmodig tidsalder. Utgivelsen er stor, den er vannedannende av typen som er umulig å få ut av hodet og spilleren. Ta det som en advarsel, men det bør være unødvendig å skrive at denne samlingen er sterkt anbefalt!
Patty Griffin er én av disse artistene innenfor mitt musikalske univers jeg er litt beskjemmet over å fortelle ar jeg ikke har hørt ordentlig på tidligere selv om jeg nok har vært innom henne. Det bekymrer henne nok mindre, statusen er stor, og denne amerikanske folkartisten har hentet Grammypriser og -nominasjoner for tidligere album. På Crown Of Roses får du åtte sanger og 34 minutter helt uten dødpunkter.
3 Robert Plant: Saving Grace, med Suzi Dian
Siden Robert Plant og Patty Griffin har samarbeidet, faller det helt naturlig å la Robert Plant og hans samarbeid med gruppa Saving Grace og Suzi Dian få den siste pallplassen bak Griffin. Nei, ikke bare derfor. Albumet til Robert Plant & co er ypperlig. Musikken på albumet er dypt festet i sine røtter og med stor respekt for dem, samtidig som den tilfører store doser tyngde, autoritet og lar seg inspirere av ulike stilarter og verdenshjørner. For en stor del er den forankret i britisk-keltisk folkemusikk, men med innslag av østeuropeisk, arabisk og amerikansk musikk, rock og bluegrass og sikkert mer til. Nydelig album der stemmene til Suzi Dian og Plant sammen er en fryd for øret.
Og som om det ikke var nok med Griffin og Plant helt i toppen av lista så må atter én av Plants samarbeidspartnere med: Alison Krauss. Høydepunktene sitter tett når Krauss git ut nytt album med Union Station, så tett at det blir vanskelig å trekke fram enkeltlåter. Men «The Wrong Way» må nevnes. Også den. Alison stemme spenner over et stort register, og tar det opp til de store tinder på flere av balladene. Russell Moore har en litt røffere vokal enn den godeste Alison. Musikerne spiller perfekt, nesten for perfekt. De kunne gjerne herjet litt mer, om du forstår hva jeg mener, men du verden som de spiller! Den fliken av innvending feier vi under teppet for dette er ei aldeles nydelig plate fra Alison Krauss & Union Station. Bluegrasshimmel!
5 Amanda Shires: Nobody’s Girl og 16 Jason Isbell: Foxes In The Snow
Under det bibelske mottoet at det Gud har sammenføyd, skal mennesker ikke skille, eller noe slikt, tar jeg med skilsmissealbumene til Amanda Shires og Jason Isbell omtrent i samme åndedrag. Amanda trekker det lengste strået hos meg, først og fremst på grunn av en nerve jeg ikke finner på Isbells album.
Jason Isbell ga i vår ut et av de peneste albumene som er gitt ut i år. Foxes In The Snow er ei soloplate med gode sanger og glitrende akustisk gitarspill. Albumet tok blant annet for seg livet etter at ekteskap og samliv med Amanda Shires tok slutt. Det ble mange endringer i livet hans, han følte også på skyld, og klandrer ikke Amanda for at ekteskapet sprakk, sier han. Mye tyder på at Jason Isbell er på en bra sted i livet med ny kjæreste.
Nobody’s Girl er Amandas versjon. Det er et hudløst album, hun synger med hjertet langt utenpå skjorta, for noen kan det nok bli voldsomt når så mye følelser skal få utløp. Mange av sangene er særdeles gode og slitesterke, selv om der kanskje er to-tre litt svakere låter. Amanda tvinger melodiene på lytteren. Et sterkt og rørende skilsmissealbum, dette. Jeg vet ikke om dette er tidspunktet for å anbefale dokumentaren Running With Our Eyes Closed om Isbells og Shires forhold under innspillingen av Isbells Reunion.
6 Patterson Hood: Exploding Trees & Airplane Screams
Og vi fortsetter med Jason Isbells gamle kamerat fra tida i Drive-By Truckers, Patterson Hood.
Én av mange favoritter på Patterson Hoods nye album, Exploding Trees & Airplane Screams, er «At Safe Distance», en sang som er inspirert av Harper Lee og hennes utgivelse av romanen Go Set The Watchman. Lee er blant annet kjent for den sterke romanen Don’t Kill A Mockingbird. Munnspill og en treblåser sender låten ut i et landskap som føles fjernt fra hva vi forbinder med Patterson Hood når han spiller i Drive-By Truckers. Og slikt er det mer av på dette utmerkede albumet. Et – til tross for Hoods lite dynamiske stemme – variert, utforskende album med gode historier.
Velprodusert. Gode sanger. Fint. Noe lettfordøyelig. Men Will Oldham hadde ikke vært seg selv om det ikke er litt musikalsk og tekstlig uro og finurligheter under overflaten som gjør at man tar fram albumet gjentatte ganger. Han klarer ikke å vri seg unna sin originalitet, denne mannen, om han prøver aldri så hardt. Mannen bak klassikere som «I See A Darkness» holder definitivt koken og har gitt ut et av mine favorittalbum av året.
8 Otis Gibbs: Otis Gibbs: The Trust Of Crows og 9 Amy Lashley: Flatland Blossoms
Vi har vært innom skillsmissealbum tidligere. Mye tyder på at de to multikunstnerne Otis Gibbs og Amy Lashley lever i harmoni med verden, dyrene og hverandre. I år har disse historiefortellerne gitt ut hvert sitt sterke elektriske album, for en stor del med samme musikere.
Rotasjonsgraden til Amy Lashleys album øker sakte men sikkert etterhvert som de fengende melodiene og tekstene synker inn, og man legger mer merke til dynamikken som oppstår mellom Amys stemme og de elektriske gitarene. Som hun synger i den kanskje aller tøffeste låten på albumet: ”Wishing is for suckers“ – noen ganger må man legge ned litt innsats.
Otis Gibbs tok allerede i 2020 et elektrisk steg og leverte sitt hittil beste album – «Hoosier National» – en kombinasjon av historiefortelling og verdensklasse-sanger. Årets The Trust of Crows deler mye med forgjengeren: tøffe rockelåter, sterke tekster og en tydelig musikalitet.
Av årets aller mest spilte, disse to albumene.
10 Lily Seabird: Trash Mountain
Før Lily Seabird begynte å gi ut plater under eget navn spilte hun saksofon og spilt i punkband. Og den bakgrunnen gjør musikken hennes godt, i et musikalsk landskap som ellers kunne blitt litt tannløst. I fjor på denne tiden snakket vi om Adrianne Lenker og Waxahatchee. I år kan vi gjerne snakke om Lily Seabird. Gubberock er den som har hørt nest mest på dette albumet hos Tidal. Ta gjerne opp konkurransen.
I fjor platedebuterte Brown Horse fra Norwich i England med Reservoir, ei plate som sammen med konserten deres på John Dee i Oslo satte preg på musikkvinteren 2024. Den gangen sammenliknet jeg dem med countryrockerne i The Felice Brothers, The Jayhawks og The Band, men også Crazy Horse. Med deres andre album beveger de seg bort fra countryrocken og mot mer støyrock. Jeg holder derfor fast på Crazy Horse, men trekker nå også Jason Molina og The Dream Syndicate opp av hatten.Melodier som tar tak, særpreget vokal og gode tekster som ikke er overtydelige. Herlige gitarer. Hvem kan be om mer? Joda, det er banjo, fele og steelgitarer også. Og piano, den siste låta «Far Off Places» er i stor grad pianodrevet. Amerikana eller ikke. Dette er av de beste rockealbumene jeg har hørt i år.
12 James McMurtry: The Black Dog and The Wandering Boy
Som på tidligere album fra James McMurtry tar sangene først form i hodet mitt når ordene begynner å sitte. Det musikalske og tekstene går hånd i hånd og er en enhet, heldigvis. Samlet viser The Black Dog and The Wandering Boy en James McMurtry i en mer enn solid form på et album omtrent uten dødpunkter. Kanskje når toppene ikke helt opp til toppene på de de særdeles sterke forgjengerne Complicated Game(2015) og The Horses and the Hounds (2021), men sterkt uansett. Dette er et album som bør treffe blink hos mange av leserne av denne bloggen, og de som for eksempel liker Patterson Hoods flotte album av året. Jeg gleder meg til konsert i Oslo til neste år.
13 Mike Reid & Joe Henry: Life And Time, 14 Rhett Miller: A Lifetime Of Riding By Night og 15 Paul Kelly: Seventy
De tre albumene til Mike Reid/Joe Henry, Rhett Miller og Paul Kelly er plassert under samme overskrift fordi de gir meg mye av den samme følelsen. Countryrockeren Rhett Miller kjent fra Old 97’s viser seg på sitt personlige og følsomme på et lavmælt, men sterkt album. Joe Henry kan noen gang bli for ekseperimentell for meg, men sammen med Mike Reid har han gitt et veldig fint og reflektert album. Australieren Paul Kelly insisterer på at sangene hans ikke er selvbiografiske, men at Seventy kan være hans mest personlige så langt, noe også tittelen på albumet til syttiåringen indikerer.
Selvsagt skulle alle disse albumene vært inne på topp 3. Les mer om dem:
Det var skrevet i stjernene at vi ville få et popalbum fra canadieren Jerry Leger. Om han synger rock, folk eller country har det alltid ligget en popnerve under. Noen ganger nesten usynlig, men hook, meloditeft og en altomfattende musikk-smak gjør at det i hvert fall ikke er noen grunn til å la seg overraske. Uansett hva Jerry foretar seg hører vi at det er ham. Vokalen, melodiene og ikke minst de gyldne overgangene. Det er nesten alltid en fin bro i Jerrys sanger. Mannen nekter å lage dårlige sanger eller album som ikke henger sammen. Så også denne gangen.
I 2023 kom det personlige The Candle And The Flame, omtalt tidligere her i Gubberock. Albumet ble spilt inn i hjemlige omgivelser og er preget av at Robert Forsters kone led av en alvorlig kreftsykdom. Et veldig fint album! Årets album, Strawberries, er et langt lysere og popete album, og blir aldri lysere enn i duetten Robert har med nettopp sin kone på tittellåten, «The Strawberries». Når du kjenner til utfordringene de har hatt med sykdommen hennes, og kanskje også ser videoen til låten, kan man ikke annet enn å bli i godt humør!Albumet er denne gangen spilt inn i Sverige, med et svensk band. De låter veldig fint sammen. Flott album!
Jeg er svært glad i bøkene til Willy Vlautin. Der får han plass til å skrive for et større lerret. I fjor var det The Horse om den avdankede alkoholiserte musikeren. Nå er han ute med 11 nye noveller med musikk til, eller kanskje skal vi heller si nydelig musikk der du gjennom tekstene får fortettede noveller. Jeg har skrevet det før: Willy heier på outsiderne. Han heier på det gode selv om karakterbrist og ei hånd med dårlige kort skulle gjøre det vanskelig å få fram det beste i oss. Man blir bare glad i karakterene til Willy Vlautin. Dette kan være opp mot The Delines aller beste plate til nå.
I stedet for å klage over at 30 sanger og nesten to timer er for mye, gleder jeg meg over denne skattekista med svært gode låter, gode låter og låter som bare er helt all right. Det er gjerne slik at etter en skisseaktig låt, kommer en sang med tydeligere Tweedy-punch. Den svært gode låten løftes fram av den mer middelmådige. Min manglende evne til å fange alle låtene, i hvert fall med en gang, er også noe av totalpakken til Jeff Tweedy som gjør ham til én av de aller største der ute for meg. De siste to-tre albumene med Wilco og dette trippelabumet har til de grader bekreftet at Jeff Tweedy er en mann å regne med. Men albumet kunne fått flere runder og hadde vært enda bedre om det var litt strammere?
Dette er et veldig kjærkomment album for alle fans av Elliott Murphy. Tekster og musikk på et høyt nivå. På alle måter et typisk album for Elliott Murphy. Den skumle «Three Shadows» er av Infinitys beste låter. Tre skygger – fortiden, nåtiden og framtiden, forteller Elliott. På mange måter er det det hele albumet handler om, evigheten.
22 Willie Nelson: Oh What A Wonderful World og 23 Rodney Crowell:Airline Highway
Willie Nelson gjør sanger av Rodney Crowell på årets første album fra den kanten. For meg blir da dette albumet noe mer enn «bare» ei coverplate. En gammel sang jeg har et forhold til, er «Banks Of The Old Bandera», den ble gitt ut i 1976 med Jerry Jeff Walker og spilt inn for The Houston Kid av Rodney selv. Jeg elsker Rodneys versjon, men her får Willie virkelig fram nye vemodige nyanser i sangen. Det blir spesielt å høre den 92 år gamle mannen synge om tider som var: ”And that rope we used to swing on, now it just hangs tattered by the wind“. Glimrende, og et høydepunkt på dette albumet. Det er også «Open Season To My Heart». Gåsehud og tårer. De gjør kjærlighetssorg om til kunst, Willie og Rodney.
Rodney selv kom med nytt album seinere på året. Airline Highway er blitt ei veldig fin plate som står seg godt målt mot de fleste andre gode Crowell-platene fra de siste 25 årene. Gode tekster, selvfølgelig når de kommer fra Crowells hånd. Og igjen et stort pluss for en solid musikalsk, men også leken og lekker produksjon der Crowells stemme er i forgrunnen, men der de enkelte instrumenter – være seg lette trommer, gitarer, piano, strykere eller koring – trer tydelig fram. En klar femmer for dere som er opptatt av terningkast.
Jeg gleder meg til konsert med Rodney Crowell i 2026.
24 Hayes Carll: We’re Only Human
Vi holder oss i samme musikalske landskap, og kvaliteten er fortsatt høy når vi nå har kommet til Hayes Carll og hans We’re Only Human. Tittelen på albumet sier mye. We’re Only Human. Vi er menneskelige, vi gjør feil, men til syvende og sist handler mye på dette albumet om å gjøre det beste ut av kortene vi har fått tildelt og ha fred med seg selv. Flere av sangene på albumet har Carll skrevet i samarbeid med andre, blant annet to i samarbeid med talentet Aaron Raitiere. Gode melodier og fine skråblikk på tilværelsen ikke ulikt det man finner hos John Prine.
Fjorårets album Five Dice, All Threes var godt representert da Bright Eyes holdt noe som må ha vært årets Oslo-konsert i sommer. Nå har Bright Eyes gitt ut en EP med åtte spor som var til overs etter innspillingen av Five Dice, All Threes, hvorav EP-ens tittelspor, «Kids Table», var vurdert som single til det albumet. EP-en tikker inn på 29 minutter, så vi snakker om en EP som er lenger enn mange langspillere som er omtalt i Gubberock. Så er nok Kids Table like mye en EP i konsept som i lengde. Den røde tråden er nok svakere, selv om vi også her hører litt småprating og mulig klipp fra film slik Five Dice, All Threes er gjennomsyret av Heller ikke Kids Table har dårlige spor, og om du som meg er svak for Conors dirrende vokal, melodiske og tekstlige kvaliteter og bandets musikalske krumspring, er det mye å glede seg over også her.
Det er nye fele på denne lista over årets beste album. Shawn Camp tar det et skritt lenger når han utgir et album med sanger han og Guy Clark lagde om felespilleren Sis Draper. Plata med den treffende tittelen The Ghost Of Sis Draper er blitt et fint og interessant tilskudd ikke bare til Shawn Camps produksjon, men den fungerer også som en flott hyllest til Guy Clark slik at tittelen nesten kunne vært The Ghost Of Sis Draper And Guy Clark. Spill høyt!
27 Esther Rose: Want og 28 Suzanne Vega: Flying With Angels
Suzanne nye album, Flying With Angels, er det første med nytt materiale på ti år. Det er utvilsomt det jeg har hørt mest på av hennes album de siste 30 årene. Første halvdel av albumet er riktig så bra. Melodiene er gode, historiene interessante. Kanskje høres Suzanne litt mindre Vega ut enn hun gjorde tidligere, men hun har heldigvis bevart mye av særpreget i stemmen. Albumet åpner med trioen «Speakers Corner», «Flying With Angels» og «Witch», tre popviser der Suzanne Vega kommenterer samtiden, vel, «Whitch» kan også være det eller den som påførte mannen hennes slag. Den finurlige «Chambermaid» ser Bob Dylans «I Want You» fra den kvinnelige inspirasjonen til sangens synsvinkel. Herlig! Utover er det mer ujevnt, men likevel er fint gjenhør med denne artisten.
Jeg har brukt litt tid på de to siste albumene til Esther Rose, men når de virkelig sitter, så sitter de bom fast. Jeg plasserer årets, Want, litt bak de to fotgjengerne, men holder det for å være et hakk eller to bedre enn Suzanne Vegas fine Flying With Angels. Esther Rose er en spennende artist å følge. Noen av dere var kanskje så heldige å se henne i Oslo som oppvarmingsartist for Andrew Comb. Jeg må ha vært i koma og skaffet ikke billetter før det var utsolgt. Neste gang!
Neil Young-utgivelser er en egen kategori her på bloggen. Høydepunkter for mitt vedkommende har dog vært de tre konsertene jeg har fått med meg med mannen.
Hans nye album av året, Talkin To The Trees, skjemmes noe av at enda flere melodier enn vanlig fra den kanten er stjålet av andre eller gjenbruk av egne. Dessuten er tekstene, noen ganger pinlige, særlig gjelder dette de to første sangene og «Let’s Roll Again». Det er dog også fine ting her, og Neil får jo alltid noen gratispoeng av meg, så om jeg hadde terningkast ville det blitt en svak firer eller sterk treer, så den hører ikke hjemme blant årets beste utgivelser når alt kommer til alt. Litt underlig – eller forståelig vil noen si – at ingen av sangene herfra var å høre på de tre konsertene jeg var på i sommer.
Det har også kommet ei coverplate med Neil Young-sanger, Heart Of Gold: The Songs of Neil Young, Vol 1.”Anders Osborne er et nytt navn for meg. Han åpner «Cowgirl In The Sand» klimprende på en akustisk gitar, og synger den slik også Neil har gjort noen ganger. Så kjører han på midtveis og han og bandet gir oss en flott elektrisk avslutning på låten med fine gitardetaljer. Glimrende! Jeg ser at Anders har samarbeidet med Neils gamle venner Chad Cromwell. Cromwell er medprodusent på dette sporet. Bolas bidrar som produsent og mikser på flere andre spor på denne hyllesten. Vi har spart det beste til slutt både på albumet og i denne omtalen. Chris Pearce gjør en strålende «Southern Man». Sangens antirasistiske budskap blir ekstra sterkt når Pearce trøkker til og fremfører teksten litt omskrevet slik at fortelleren selv blir i sentrum for handlingen som den uretten blir begått mot. Gåsehud!“
Og til slutt: Det har kommer både film og soundtrack til filmen The Coastal om Neil Youngs soloturné våren 2023 på vestkysten av USA. Filmen er nydelig, og soundtracket var opprinnelig veldig flott. Litt svakere ble soundtracket etter at en feil ble rettet; det var lagt på vokal som ikke stammet fra turnéen på to-tre sanger. Da vokalen var renset bort, ble soundtracket svakere. Det får være grenser for purisme. Les den ikke-korrigere omtalen her.
32 Mavis Staples: Sad And Beautiful World
Denne ble først uteglemt ved en feiltakelse.
Mavis Staples har blitt 86 år gammel, men det hindrer henne ikke fra å gi ut et svært fint album. Datter av Pops Staples og sanger i The Staples Singers har gitt henne en solid ballast. Tidligere i år forførte hun Notodden med sin gospelpregede musikk. Noen av hennes nyere album ble produsert av Jeff Tweedy. Denne gangen er det Brad Cook som står bak spakene.
Hun har tatt for seg en solid rekke låter, og gitt dem hennes eget særpreg. Det er nesten så jeg tenker på Johnny Cash og hans American Recordings.
For å banne litt i gospel- og Tom Waitskjerka: albumet åpner med åpningslåten på det siste albumet til Tom Waits, et album som er fint, men hverken sangen «Chicago» eller albumet «Bad As Me» er blant Toms aller beste. Og heller ikke på Mavis Staples album, når sangen opp til de aller beste. For her er det mye fint. Tittelåten «Sad And Beautiful World» av Mark Linkous fra Sparklehouse og «Beautiful Strangers» av Kevin Morby for eksempel. Andre eksempler er «Anthem» av Leonard Cohen og «Hard Times» av duoen Welch & Rawlings. Her får du også servert låter av Frank Ocean, Curtis Mayfield og Rhodes/Hayes. Blant musikerne finner vi Spencer Tweedy – sønn av Jeff – og MJ Lenderman.
Et fint album som må med når 2025 skal oppsummeres.
Spilleliste
Og her er den fantastiske spillelista. God fornøyelse!
Maybe you are getting by and getting through Maybe you, I never knew you
Jason Isbell ga i vår ut et av de peneste albumene som er gitt ut i år. Foxes In The Snow er ei soloplate med gode sanger og glitrende akustisk gitarspill. Albumet tok blant annet for seg livet etter at ekteskap og samliv med Amanda Shires tok slutt. Det ble mange endringer i livet hans, han følte også på skyld, og klandrer ikke Amanda for at ekteskapet sprakk, sier han. Mye tyder på at Jason Isbell er på en bra sted i livet med ny kjæreste. Albumet hans mangler først og fremst en ting, og det er nerve, at noe står på spill.
Er der noe som kjennetegner Amanda Shires sitt nye album Nobody’s Girl, er det nettopp nerve. Hun har sorg i hjertet. Men skal videre! Hun er lei seg for at hun tilsynelatende har betydd så lite for Jason, hun som kanskje reddet livet hans gjennom å få ham behandlet for alvorlige rusproblemer. Hun synger i klare ordlag om at Jason «casher in» på deres ekteskap. Jason har tidligere uttalt at én av hans beste sanger «Cover Me Up», som tidligere ble tilegnet Amanda, nå får leve et annet liv. Amanda nevner sangen spesifikt i én av låtene som eksempel på hvor lett hennes tidligere store kjærlighet tar på det de hadde sammen.
Hun er også innom Jasons album Reunion, et album som ble spilt inn da de hadde samlivsproblemer, noe som er godt dokumentert i den gripende dokumentaren Running With Our Eyes Closed. Etter å ha sett dokumentaren satt jeg igjen med et inntrykk av at Jason trengte Amanda mer enn hun trengte ham, akkurat når det gjaldt å utvikle kunsten i hvert fall. I samlivet var det muligens omvendt. Uansett fikk jeg sterk sympati for Amanda Shires. Samtidig ønsker jeg ikke å underkjenne Isbell på noen som helst måte, en av vår tids største personlige låtskrivere. Når kunstnere er så personlige som Isbell og Shires blir det nesten umulig å skille kunst og privatliv, det er likevel ikke vår oppgave å dele ut skyld.
Men det er uansett fint å få Amanda Shires versjon. Hun ønsker at albumet ikke skal skape problemer for Jason og hennes felles barn. Om hun får ønsket oppfylt, vet jeg ikke. Nobody’s Girl er et hudløst album, hun synger med hjertet langt utenpå skjorta, for noen kan det nok bli voldsomt når så mye følelser skal få utløp. Mange av sangene er særdeles gode og slitesterke, selv om der kanskje er to-tre litt svakere låter. Amanda tvinger melodiene på lytteren. Etter noen runder vokser sanger som «Maybe I», «»Lose It For A While», «Streetlights And Stars» og «Lately» seg opp i øverste divisjon. Noen ganger drar hun sangene ut gjennom å utforske litt ulike soniske uttrykk, andre ganger klemmer hun til og gir alt gjennom bruken av stemmen som i «Can’t Hold Your Breath». Jeg holder i hvert fall pusten underveis i denne sangen.
Et sterkt og rørende skilsmissealbum, dette. Ukas klart mest spilte, selv om det har gått en stund siden det ble gitt ut, og selv om jeg egentlig skulle snekre på årsbestelista. Denne kommer høyt opp på den lista!
Og Amanda drar videre, men tankene stopper opp i blant, går tilbake i tid:
But the streetlights and stars They bring up old scars In the backseat of a car Wondering how you are Under the streetlights and stars
Det blir laget en uhorvelig stor mengde musikk i Norge, og jeg har som vanlig bare hørt en liten brøkdel. De siste par ukene har jeg hatt gjenhør med rundt 30 av dem, tatt fram regnearket og flyttet album opp og ned. Ikke verdens mest vitenskapelige – eller endog meningsfylte – syssel å sette opp slike lister, men gjenhørene var uansett meningsfylte. Kanskje får tilfeldighetene rå mer enn vanlig. Det er jevnt, og jeg rangerer bare opp til og med de 15 beste, de øvrige får en fin 16. plass.
Tre av årets vakreste album har jeg ikke tatt med, men hør gjerne de vakre EP-ene og/eller livealbumene fra Dag Vagle, Sweetheart og Silver Lining.
Spilleliste nederst i saken.
1. The Shallow Riverbanks: Broken Ballads
Den aller fineste låten på Østfold-bandet The Shallow Riverbanks debutplate Broken Ballads er morderballaden «A Grave Over Yonder» med en suggererende melodi, musikkfremføring og vokal som Nick Cave burde nikke anerkjennende til. Det er stemningen som er viktig, men hører du etter får du kanskje med deg uttrykksfull koring, tangenter, og skrudde lyder jeg ikke vet hvor kommer fra. Er det så nøye da – nydelig sang, av årets fineste! Men: Et jevnt og sterkt debutalbum som har noen topper som gjør at albumet skriker på gjentatt lytting. Helheten. Detaljene. Men alltid sangene. De gode refrengene som griper tak i deg og setter seg i pannebrasken, uten å kjede deg når du har hørt dem noen ganger.
Det er virkelig på plass å mine om Gone Norths nye album! Hvor skal jeg begynne? Første låten «A Place In The Sun» er en drivende og fengende countrylåt der Martine Haugens flotte stemme virkelig får kjørt seg. Prøv å sitte stille til den låten der det svinger avsindig bra av bandet med en heftig rocka gitarsolo mot slutten. Slikt digger jeg, og det er et ord jeg ikke bruker så ofte. Avslutningslåten «Another Place In The Sun» er like bra, en roligere og aldeles nydelig – det ordet bruker jeg oftere – sang med flotte instrumentalpartier fra tangenter og steelgitarer.
«Kunstig lys» er den sangen Trine Harbak forventer at mange skal hoppe over. Nei, nei, nei! Den skranglete låten i Tom Waits-land er rett og slett av de aller fineste sangene på Trine Harbaks debut-plate, Da æ va a skog. Det går jo ikke an å ikke like den. Den er til og med finere enn duetten Trine gjør med ett av sine store idoler, Stefan Sundstöm. Om Trine en dag skulle få lyst til å fylle et helt album med slike sanger, har hun min velsignelse. Men de er ikke helt borte de mer stillferdige sangene på albumet, heller. For å si det forsiktig. «Kunstig lys» er ei vise om barndom og lengsel. De tekstene er det flere av på dette albumet, et album som må vøre av de aller beste debutalbumene jeg har hørt i år, norske eller utenlandske.
”Dette har blitt et engasjerende rockalbum. Tekster og gitarer som river og sliter i deg. Gode melodier. Passe doser råskap ispedd litt varere ettertenksomhet. Et viktig bidrag mot apati og handlingslammelse og utvilsomt ei av de beste norske albumene jeg har hørt i år.“
Jørgen Nordeng hørte på Lou Reed og Velvet Underground for noen år siden. Han ble inspirert, inspirert til å la musikken ta en ny retning. Singer-songwriter- sjangeren, inspirert av folk som Lou Reed, Neil Young, Joni Mitchell og Leonard Cohen og den dramatiske Nick Cave. Og Terje Nilsen. Jørgen har bodd mye av sitt liv i Bodø og kjente Terje Nilsen.
Ja, for Joddski eller Jørg-1 er Jørgen Nordeng, og Jørgen Nordeng er navnet han nå bruker når han gir ut plate i en låtskrivertradisjon som denne skribenten føler seg mer hjemme. Hva er det ikke å like? Ikke meget. Denne plata har mye. Mange ulike sanger, gode melodier, glitrende tekster. Mangeslungen produksjon. Mye å oppdage. Du hører at dette betyr noe, noe står på spill. Noen ganger tenker jeg på Jørgen som en slags nordnorsk Tom Waits.
”…Og kanskje er det litt av kjernen i dette albumet. Ofte synes jeg det er en uting å beskrive alle låtene på et album, men nå følte jeg for å følge Hallesby hele veien og dele det med leseren og forhåpentligvis lytteren. De nokså fantastiske høydepunktene «High Up On These Mountains», «All The Way Given», «On The Outside», «Demons Everywhere», «Stone Cold Eyes» og «Absent Struck Of Love», ville ikke vært de samme i en sammenheng uten de litt svakere – ikke svake – låtene. Ten Cold Days er bra. I Need A MasterPlan er et par hakk bedre! Minst. Takk for at slike som Thor-Martin Hallesby finnes.“
Det er utfordrende å skrive om instrumental-musikk der jeg i liten grad kan gjemme meg bak ordene. Enda mer krevende må det være å skulle bevege og engasjere når eventuelle budskap og tanker bak musikken i liten grad tydeliggjøres gjennom tekster. Men det er også noe frigjørende over å bare bli med inn i lydlandskapene, la tankene fly til det stedet du tror Geir Sundstøl og musikerne hans har vært når de har laget denne musikken, eller mer sannsynlig til et helt annet sted. Dette er musikk som berører der ord ikke slipper til eller gir mening.
Først må jeg langt inn i kjøkkenskapet. Vi har fått flere nye, forskjellige kaffekopper. Jeg synes det er noe fint med kaffekopper. Du har kanskje ikke tenkt på det, men det visuelle uttrykket, materialet koppen er laget av, hvor slitt den er, alt dette setter sitt preg på kaffen. Jeg har de siste ukene opplevd kaffe litt forskjellig avhengig av hvilken kopp jeg drikker av. Én av koppene er faktisk identisk med de som er anskaffet på jobben. Den kan jeg jo ikke finne fram nå. Jeg skal jo ikke regne på kommuneøkonomi. Nei, jeg finner fram en eldre, en som har stått meg bi mang en helgemorgen når jeg skriver om musikk. Det er en blå kopp med en form som det er deilig å ta hendene rundt.
Hva har dette har med Siste sjanse å gjøre? Les her!
9. Rebekka Lundstrøm: Accidentally Happy
”Accidentally Happy er rett og slett et imponerende album. Du får ikke stort bedre norske countryalbum i år enn dette. Om det er like bra som eller bedre enn forgjengerne, ønsker jeg ikke å felle en dom over. Jeg har ikke gravd meg like langt ned i det enda, og jeg tror heller ikke jeg skal gjøre det. Da er det også lettere å vende tilbake til det. Kanskje har albumet åpnet noen nye musikalske dører slik at vi møter en enda mer rocka Rebekka ved neste korsvei. En spennende tanke!“
10. Trond Granlund: Livet er så mye og Granlunds blues
Trond Geanlund bare måtte med på lista over de ti beste. To flotte album, konsert og en «hjemme hos-reportasje».
”Trond Granlund Band tar seg god tid når de framfører sangene. Fem, seks og syv minutter. Det tåler vi når sangene er så gode, og fremføringene tilfører sangene så mye som her. Stein Ove Bergs «Manda morra blues» passer inn i dette selskapet. En tilsynelatende koselig sang i Stein Ove Bergs nær perfekte fremførelse. Trond Granlund ville få frem det triste i sangen. En dag er det verre ikke å skulle stå opp klokka fire for å reise på jobb, enn faktisk å måtte stå opp. Livet mister mening. Det er vel unødvendig å skrive at jeg liker versjonen til Trond Granlund Band, en versjon som kaster lys over en viktig side av sangen.“
11. The Good Old Days: There Is Hope On The Other Side Of The Grey Clouds
Denne skulle sannsynligvis vært høyere:
Husker du The Walkabouts? En slags rock-noir eller mørk americana om du vil, der Chris Eckmans spøkelsesaktige vokal gikk opp i en høyere enhet når den var i tospann med Carla Torgerson. Bandet The Good Old Days Tønsberg har mye til felles med The Walkabouts, men har også egen identitet…Det er helt unødvendig å trekke fram enkeltlåter. Du har tid til å nyte dem alle sammen flere ganger. Balsam for sjelen. Tekstene handler blant om å gå gjennom tunge stunder, men også om å finne veien ut av mørket. De kan handle om ham selv, eller om andre. Under dette ligger en oppfordring om å se og bli sett!“
”Noe av det fineste man kan skrive om en norsk artist er at vedkommende er visesanger. Ordet rommer mye. Vi snakker musikk med norske røtter, gode tekster og melodien i sentrum. Ikke noe overdrevent fiksfakseri. Erik Lukashaugen er visesanger. Når du setter på hans nye album Bumerke, hører du med en gang at det er Erik. Sangen «Heme i Trysil» høres akkurat ut som Erik skal høres ut…Det høres enkelt ut, men detaljrikdommen gjør dette til et album man kan og bør lytte til igjen og igjen. Dette er et bumerke“.
”For to år siden utga Tor Johan Haugland sitt debutalbum som norskspråklig soloartist, På vei. Albumet ble omtalt av Gubberock – mye fint, der «Kaffen fra i går» framstår som det største høydepunktet. Når Haugland nå utgir sitt andre album, er det en glede å kunne skrive at dette er enda bedre“
14. Haakon Ellingsen: Why Act As Love Doesn’t Exist
Kona er kjørt til jobb, kaffen er satt på, og jeg tror det er fyr på peisen, omtrent. Da er det tid for besøk til Haakon Ellingsens pop-verksted, et lunt og hyggelig sted jeg har besøkt noen ganger de siste årene. Her tryller veteranen Haakon fram den ene melodien finere enn andre med musikk inspirert av band og folk som Beach Boys, Ron Sexsmith, The Beatles og mange andre.«Guess I’m Happy Now» kan fort bli et nytt munnhell her i gården. Er du ikke i bedre humør når sistelåten «Lullaby For My Butterfly» toner ut, er det ikke Haakons skyld. Nydelig!
”Tore Ragnar Sollien fortjener å nå ut til flere. Som en ung Bob Dylan har han mye på hjertet som bare må ut. Jeg nevnte det også sist: Om målet er å nå et stort publikum, trenges det kanskje litt mer spissing av materialet, tålmodighet og profesjonalisering i markedsføringen. Men for det jeg vet har ikke Sollien et slikt mål, eller har i hvert fall ikke hastverk med å nå det. Så kan vi lyttere bare føle oss velsignet med å få ta del i denne overfloden av sanger som Sollien for tiden er i stand til å gi oss.“
”Ja, tenk om Jesus hadde blitt fydde ude på Jæren… ja sjølv om Jesus ikkje scora alle de målan, hadde det nesten vore like stort som Erling Braut Haaland“. Jesus på Jæren er kanskje den aller morsomste sangen på Tønes sitt nye album med alle sine finurlige rim.
Hører humor hjemme i musikk, spurte Frank Zappa ei gang. Ja, tenker jeg, når jeg hører Tønes’ nye album «I år gjør me det heilt enkelt». Ja, det handler selvfølgelig om jula og juleforberedelser. Her har han samlet noen av sine revyviser, mens det er en flunkende ny og alvorlig sang med tekst av Ingvar Hovland, Hovland som er en stødig tekstleverandør til mange norske artister om dagen.
Jeg kom seint til festen, Tønes har holdt på ei stund. Joda, jeg har hatt «Genseren bag fram» og «Waldorfsalat» er hysterisk morsomme. Tønes har en snill humor, som likevel kan treffe meg og mange andre knallhardt. Jeg vil tro noen og enhver kan kjenne seg igjen i diskusjoner om hvordan og med hvem jula skal feires. Og hvem skal man egentlig kjøpe gaver til?
Vi slutter med gaver når de er konfirmert. Men så var det én som plutselig ikke skulle konfirmere seg…
Er du hundeeier, har Tønes en sang til deg også. Og kanskje kjenner du deg igjen i sangen om juletreet: «Ville du hatt et sånt et tre i stua?»
Gubberock 