Neil Youngs mørke mesterverk er 50 år

Neil Young: Tonight’s The Night (album 1975)
Neil Young: Roxy Tonight’s The Night Live (album 1973/2018)
Neil Young: Tonights The Night 50th Anniversary (album 2025)
Neil Young with the Santa Monica Flyers: Somewhere Under The Rainbow (album 1973/2023)

”…and sing a song in a shaky, shaky voice“.

Da jeg var student i Trondheim noen måneder i 1990, hendte det rett som det var at jeg lot sivilingeniørstudier være sivilingeniørstudier og dro ned til sentrum for å handle plater. Jeg hadde begynt å samle på plater med Neil Young, og en fredag fant jeg Neil Youngs Tonight’s The Night i en av Trondheims legendariske platebutikker. Hva jeg fikk høre denne fredagskvelden er noe av det mørkeste og mest upolerte som rocken har gitt oss.

Da jeg spilte «Mellom My Mind» for en av de andre studentene i et hus i Oslo noen måneder seinere, sa han noe slikt som at dette hørtes sykt ut, og han mente intet positivt med det. Sangen hadde rukket å bli én av mine absolutte favoritter med Neil. Han legger sjelen på bordet og synger med en hudløs nerve som er umulig å kopiere, også for Neil selv når han mange år seinere plukker den frem på konserter.

”Tell me more, was he just a heavy doper, or?“ Året er 1973. Neil Young hadde nettopp mistet sin roadie Bruce Berry som hadde død av en overdose heroin. Noen måneder tidligere døde også gitaristen Danny Whitten i noe som trolig også var en overdose etter at Neil hadde sendt han hjem fra en turné fordi han var for langt ute å kjøre. Dette, sammen med samlivsproblemer, etterlot Neil i en desperat og skakkjørt situasjonen. Berømmelsen, eller skal vi heller si, artistlivet hadde sin pris. Alt var ikke bare Harvest (1972), midten av gata og fryd og gammen.

Neil preker.

Neil, Ben Keith, Nils Lofgren , Ralph Molina og Billy Talbot kom sammen i et platestudio Los Angeles. Der spilte de Neils nyskrevne sanger to ganger hver natt. De holdt noe som liknet en vake over sine døde venner, drakk altfor mye tequila, og kjørte nedover Santa Monica Boulevard hver morgen for å komme seg til husrom og litt søvn, derav bandnavnet Santa Monica Flyers. Jeg vet ikke om jeg synes det er direkte moralsk å drikke seg fra noe som kan ha vært sans og samling for å hedre venner som er døde i heroinoverdoser, men jeg har fortrengt problemstillinger knyttet til dette. Det handler kanskje ikke først og fremt som moral og umoral, men amoral og å finne en måte å håndtere tunge følelser, og til og med samtidig kunne feire livet.

Før jeg kjøpte Tonight’s The Night hadde jeg skaffet meg Live Rust (1979. Sangen «Tonight’s The Night» var rett og slett av de sporene jeg likte aller minst der. Som tittelspor som startet og sluttet albumet Tonight’s The Night var saken noe helt annet. Her var låten i sitt rette element. Det dirrer og rister av følelser i Neils stemme, piano og øvrige instrumenter. Skremmende. «Tired Eyes» er i samme liga. I «Borrowed Tune» synger Neil at han er så ute at han måte rappe melodien fra Rolling Stones.

Alt er ikke like beksvart. Sanger som «New Mama» og «Roll Another Number» har noe lettere over seg. «World On A String» balanserer verdens fortredeligheter på en slakk line, mens «Lookout Joe» er albumet retningsløse bråkebøtte. Den slentrende «Alberquerque» har alltid vært en favoritt her i gården. Med på albumet har man også et liveopptak med Danny Whitten på vokal, «Come On Baby Let’s Go Downtown».

Albumet ble ikke gitt ut før ett par år etter det var spilt inn i 1975, og ble da det siste i dommedagstrilogien, eller grøftekanttrilogien som albumene Time Fades Away, On The Beach og Tonight’s The Night også ble kalt. Nokså nylig ble albumet Homegrown fra samme tids også gitt ut, og kan tas med i samme åndedrag. I mine øyne blir rock aldri bedre, selv om Neil selv har tangert seg selv seinere i album som Zuma og Sleeps With Angels.

Jubileumsutgave. Som kjent lekker det mye fra Neils arkiver, og i disse dager foreligger det en jubileumsutgave av Tonight’s The Night, 50th Anniversary. Ved første gangs gjennomlytting stopper jeg opp ved «Lookout Joe», det er jo en annen versjon. Hvorfor man insisterer på å ha en annen farge på omslaget og bytte ut et spor på en jubileumsutgave, er en liten gåte. Selvsagt skal sporene være identiske, så kan man heller plassere alternative versjoner blant bonusspor. Isolert sett liker jeg den alternative versjonen av «Lookout Joe» – den er ikke gitt ut før – og den kunne for eksempel erstattet «Raised On Robbery» med Joni Mitchell på vokal, en sang som vi allerede har fått gjennom Archives Vol. 2. Blant bonussporene finner vi også versjoner av «Walk On» – denne versjonen er ikke gitt ut før – Everybody’s Alone», «Tonight’s The Night» – denne versjonen er ikke gitt ut før – og en herlig «Speakin’ Out Jam».

Rått!

Tonight’s The Night live.I kjølvannet av innspillingen dro Neil Young og Santa Monica Flyers på turné og spilte disse nye sangene. Næringsinntaket var mye det samme som under innspillingen av plata med en god del sprit før og under konsertene. Publikum kunne høre en Neil som mellom låtene pratet mer eller mindre usammenhengende, men der nettopp dette usammenhengende avslørte både en sorgfull og også humoristisk Neil som forsøker å finne mening der det ikke er mening og klarhet der forvirring rådet, som Pete Long glimrende beskriver i linernotes til dette albumet. Det var kanskje ikke vakkert, men det var ærlig. Det var også en slags feiring av livet, både Neil og Nils, og kanskje resten av bandet også, skal ha hatt det gøy på turneen. Mottakelsen var blandet. Nå skal vi spille en sang dere har hørt før, sa Neil. Så satte de i gang med del 2 av låten «Tonight’s The Night». Ikke et sjakktrekk for karrieren på kort sikt, kanskje. Men i det lange løp så er det jo nettopp slike manøvrer som har bidratt til at fascinasjonen for Neil Young og ikke minst hans 1970-tall fortsatt er så stor.

I 2018 ble livealbumet Roxy Tonight’s The Night Live gitt ut. Dette er konserter i Los Angeles fra tiden Tonight’s The Night ble spilt inn. Veldig bra, og tro mot studioinnspillingene. I likhet med jubileumsutgaven har livealbumet en versjon av «Walk On», noe som understreker at denne On The Beach-låten på sett og vis hører like mye hjemme på Tonight’s The Night.

For to år siden ble også livealbumet Somewhere Under The Rainbow gitt ut. Lyden har bootleg-kvaliteter og er nok mest for de spesielt interesserte. Men de er det jo mange av. Her er det flere sanger som er gitt ut på andre studioalbum. Sangene og fremføringene er så gode at jeg tåler noen runder også med dårligere lydkvalitet. Det er en annen nerve i dette konsertopptaket fra London enn på Roxy et par måneder tidligere. Roxy kan tross alt kan virke noe mer strømlinjeformet, så rart det enn kan høres ut.

”It may not be pretty, but it’s real“– Pete Long

(Passasjer fra denne artikkelen er hentet fra en omtale jeg skrev av Somewhere Under The Rainbow)

Det er bruk for gamle Paul Kelly

Paul Kelly: Seventy (album 2025)

That is no country for old men…–W.B Yeats

Jeg har fått flere oppfordringer om å lytte til Paul Kelly de senere årene. Hans nye album Seventy er rett og slett min ordentlige inngangsport til mannen. Jeg hadde tenkt til å skrive om albumet sist helg, men da Egon Holstad i Feedback allerede hadde skrevet et dypdykk om mannen, syntes jeg ikke det hastet så mye.

Jeg skal være kort innledningsvis. Paul Kelly har over 30 album bak seg, han er en stor artist i hjemlandet Australia og har nettopp en større stadionturné bak seg. På turnéen hadde han med seg snart albumklare Lucinda Williams som på Facebook ga uttrykk for hvor imponert hun er over fenomenet Kelly.

Siden dette albumet et det første av ham jeg lytter på, går jeg glipp av å kunne høre dette i lys av tidligere utgivelser. Det er ofte en fordel og kan gi andre dimensjoner til lyttinga.

Albumet er rammet inn av den tilbakelente «Tell Us A Story» i to deler, A og B. Og kanskje er dette for å fortelle oss at tekstene, historiene er viktig i Kellys musikalske univers. I noen av sangene synes jeg han minner om én av de største når det gjelder tekster, Bob Dylan, men da ikke minst i måten Dylan sang på da han var litt yngre. I det store og hele er Seventy mer popete enn de aller fleste av albumene til Dylan selv om også Kelly kan karakteriseres som folk-rock.

Albumet har ingen irriterende eller dårlige spor, men gir en veldig behagelig lytteopplevelse alle de 42 minuttene der varer. Om noe, kunne jeg ønsket at det var litt skarpere i kantene oftere, hadde litt mer brodd. «I Keep Coming Back For More» har imidlertid mye av den brodden jeg etterlyser med en tekst og fremførelse som vitner om en appetitt på kroppslige gleder, selv i en alder av 70. Flott sang.

På hjemmesiden til Kelly kan man lese at Kelly insisterer på at sangene hans ikke er selvbiografiske, men at Seventy kan være hans mest personlige så langt, noe også tittelen på albumet til syttiåringen indikerer. Kelly synger om det å bli eldre og i fine «Happy Birthday, Ada Mae» synger han trolig om at sjansen for at han vil få oppleve at det to år gamle barnebarnet vil bli tyve år bare er sånn passe stor. Andre høydepunkter på albumet er sangen om kampen mot den onde selv i «The Body Keeps The Score», og «Sailing To Bysanzium» som er et dramatisk tonesatt dikt av W.B. Yeats. Denne har Kelly spilt inn tidligere. «Take My Hand» er rett og slett en lettbeint og fengende poplåt.

”Out of the blue this norning…“Jeg må også nevne nydelige «My Body Felt No Pain» med en tekst om en veldig fin tilstand psykisk og fysisk, der man lever i nuet, og skyldfølelse, skam og smerte er borte for en stund.

Ja, veldig mye å glede seg over på Paul Kellys nye album. Jeg burde nok ta et dypdykk i karrieren hans, jeg også. En klar 5/6.

Foto: Hjemmeside

Alternative juleeventyr

Thomas & Tvilerne: De usalige (singel 2025)
Utan Dom.: Fairytale Of Greåker (singel 2025)

«Og alt som gir oss glede og julestemning – skaper kanskje også disharmoni og ensomhet hos de som ikke får sitte sammen med oss rundt bordet – DE USALIGE.“– Thomas &’Tvilerne

Sarpsborg- bandet Utan Dom. og Thomas & Tvilerne fra Åsgårdsstrand og Lørenskog har mye til felles, også utover å være store favoritter her i gården. Begge er sterkt inspirert av den svenske visetradisjonen, og tekstforfatter i Utan Dom. har også gitt bandet en svensk identitet gjennom sine tekster på broderspråket. Begge har skapt seg et persongalleri med personer som lever litt på utsiden av det vi vanligvis forbinder med gode liv. Jeg ser at jeg i tidligere omtaler av musikk fra bandene har kryssreferanser mellom dem. Nå er de her begge med julesanger om utkantfolket som møter nok kulde, så nå tar jeg dem like gjerne inn i varmen i en felles omtale.

I 2020 utga Thomas & Tvilerne med Thomas Marthon Engevold i spissen et fantastisk dobbeltalbum. «Angelina & Fillefrans/ Elviras hemmelighet» finner sted på den fiktive Heaven Pub. Vi blir kjent med Angelina som drømmer om å synge som Edith Piaf og bohemen Fillefrans som skulle bli en stor poet. Den tidligere menige soldaten, «Obersten», har plass på et hospits, men som foretrekker å sove under åpen himmel. Vi møter også Oberstens venn, Herr Paulsen, en tidligere forretningsmann med for stort hjerte og den ensomme Elvira. En sang som ikke var med på dette albumet er sangen «De usalige», skrevet for førjulkonsertene Julebrev fra de usaliges enger.

Foto: Camilla Aass

«De usalige» er en slags modernisert utgave av H.C. Andersens novelle «Piken med svovelstikkene» eller Tom Waits’ «A Christmascard From A Hooker In Minneapolis» om du vil. Vi tar igjen turen ned trappa til Heavens Pub. Thomas resiterer den rørende teksten om disse skakkjørte, men varme personlighetene som nå feirer jul:

De skitne, gule vinduene på «Heaven Pub» er som tykk hud – som et panser – men klarer likevel ikke å
holde gatenes konstante summing ute.
Byens evige puls – og her inne sitter de: En håndfull bunnløse sjeler med sår som ikke vil gro

Musikken er naturligvis i samme landskap som på dobbeltalbumet med koring som gir en litt ekstra julesakral stemning. Sangen får frem kontrastene i måten vi feirer jula på, ja utenforskapet er jo ekstra tydelig i julehøytida. Men så finner de likevel fellesskap disse litt fortapte sjelene, som kanskje ikke er så mye mer fortapt enn oss andre når det kommer til stykket.

Utan Dom. har laget flere album som er helt i toppen av hva som er gitt ut av norsk musikk de senere årene. Og er vi i et melankolsk landskap når vi hører Thomas & Tvilerne, har vi beveget oss godt over i tristessenes verden med Utan Dom. Musikken går så sakte at du nesten ikke tror det går an, men komponist Olav Mellum Arntzen og musikerne lager uansett både fengende og vakker musikk til de mørke galgenhumoristiske tekstene til Lasse Karlsen. Vi går ut av puben og beveger oss ofte inn i litt mer åpent landskap illustrert gjennom Anita Raas fotografier, det visuelle er en viktig del av Utan Dom. Fjorårets album tar for seg livene til Anders, Mikaela, Allan, Agnes og Calvin gjennom et år av deres liv. Der to av månedene er vinter og resten er høst. Nå er det imidlertid jul i et større bynært område av Østfold, kanskje for siste gang for personene vi møter.

I tre år har Utan Dom. jobbet med plateselskapene Sony og Universal og etterhvert også familieadvokaten til nå avdøde Shane McGowan for å få lov til å utgi Shanes og The Pogues sang «Fairytale Of New York» med svensk tekst. Tittelen «Fairytale Of Greåker» er nok valgt for at ytterligere forsvenskning ville gjøre det mindre tydlige hvilken låt som har fått ny drakt. Låten høres nå ut nesten som noe Utan Dom. kunne laget selv med Lasse Karlsen stemme og Arntzens tangenter lenge i sentrum, før julekor og litt flere instrumenter øker intensiteten forsiktig i partier. Kranglingen er nedtonet og står et stykke unna de hysteriske irske overgangene i originalen. Men persongalleriet har mye til felles, selvsagt har det det:

Du doftar vin och brännvin. Du är en sop full av dop. Du sover i rännstein med spyor i ditt hår. Din jävel, ditt asshål. Med blod svart som grillkol.

Riktig fint, annerledes og stemningsfullt har det blitt, på beste Utan Dom. vis.

God adventstid, og måtte vi alle bli flinkere til å se dem Thomas & Tvilerne og Utan Dom. lager musikk om.

Foto: Anita Raa

På stuekonsert med Tove Bøygard

Folk i Storgata i Oslo, søndag 23. november

Jeg har sett Tove Bøygard med band tidligere. Glimrende! I kveld var hun alene, strømløst til og med, ikke dårligere av den grunn. 30-40 stykker på 22 kvadratmeter i Folk i Storgata i Oslo. Skikkelig hjemmekoselig. Varmt ble det, opp mot 30 grader, og Tove måtte ta av seg ullsokkene. Og da passet det jo godt at hun sang «Kaldt Vatn» som kur mot likegyldigheten.

Men ellers er det varme som preger Tove, så ikke rart det ble varmt i stua. Versjonen hun serverte av «Brest», en sang skrevet om hennes far som døde av Covid-19 for få år siden er av typen som får fram tårer i øynene mine. Sangen er også en hyllest til det lite kravstore småkårsfolket som trives best hjemme med sitt arbeid. Tårer i øynene fikk jeg også under den hudløst vakte «Hjarte», den sangen om hvor hjertevarmen i samfunnet ble av, treffer meg alltid, men denne perfekt timede og stillferdige versjonen er noe helt spesielt. Og det er jammen «Heim» også. Fantastisk rørende og trist sang om den slitne prostituerte og rusmisbrukeren – Tove jobbet for henne og andre med tilsvarende utfordringer – som trengte å komme hjem til mor for å sove ut. Kanskje gikk det bra med henne til slutt?

Mellom de rolige sangene fikk vi mer bråkete rockere som «Likesæla» og Nøkken», «Nøkken» om å gi slipp på angst og tanker om egen utilstrekkelighet, «Fan Fan Fan» av Thåström i Toves Hallingversjon. Denne, «Randi« (norsk oversettelse av Dolly Partons «Jolene») og «Belle Ciao» fikk også frem litt hyggelig allsang. «Haust Willie», «Heimat te Skrindo», javisst vi «Treng deg», Tove!

Tove fortalte om sangene mellom dem, på en konsert med Tove Bøygard er det ikke noen grunn til at vi skal lure på hva de handler om. Dette er varm og intelligent kunst fremført på en folkelig måte med stemme, gitar og munnspill. Godhet, engasjement, gode sanger og sterk og intens fremføring er andre stikkord. Tror ikke det er mange i Norge som behersker dette formatet like godt som Tove. Det krever både dynamikk, trøkk og varhet. Publikum var helt stille, vi turte nesten ikke klappe når sangene var ferdige i frykt for å ødelegge den fine, gode stemningen.

Bildene ble dessverre så som så.

En veldig fin og spesiell kveld!