Gubberock

Eide Olsen har hjertet på rett plass

Eide Olsen: Med hjertet på rett plass (album 2025)

Den aller beste sangen på Eide Olsens nye album «Med hjertet på rett plass» kommer til slutt. En hjertevarm sang om et samliv i endring, den ene har blitt dement, den andre husker for dem begge, og bevarer minnet om det som var og det som fortsatt er dypt inni hjertet – ”Jeg husker alt“. Sangen er lavmælt med en vakker melodi. Den trenger ikke mye staffasje, men får lekre detaljer likevel som en blåsersolo av Guds nåde. Dette er én av ni sanger på et album som ser kjærligheten fra en manns perspektiv.

Sangene på Eide Olsens nye album er skrevet til forestillingen Med hjertet på rett plass. Den har vært vist i Asgeir Eide-Olsens hjemby, Bergen, og man kan tro at litt fortelling mellom sangene kan bidra til å kaste lys over de gode tekstene, at det vil gjøre stoffet godt. Denne omtalen er dog kun basert på de ni sangene som fremstår som et helhetlig og fint, til dels veldig fint, album.

«Platen er en samling betraktninger om mannens forhold til kjærlighet og samliv,» sier Eide Olsen. «De fleste låtene har humor i blikket, men noen ligger litt dypere i vannet.»

Om rett plass for hjertet er i baklomma, som det Bruce Springsteen-inspirerte omslaget – se bilde nederst i saken – kan tyde på, vites dog ikke. Stort sett synges det uansett med hjertet utenpå skjorta.

På sine to foregående album sang Eide Olsen på engelsk. Skifte til norsk språk gjør at vi kommer nærmere tekstene. Jeg liker også Asgeir Eide-Olsens vokal enda bedre på morsmålet. Noe er likevel som før. Albumet er spilt inn i Gdansk med en rekke polske musikere der blant annet Irek Wojtczak bidrar med blåsere. Det er også bidrag fra folk her hjemme: Albumet er produsert av Eirik Grønner, Thommas Schønberg spiller gitar, og Inger Lise Drabløs samt Gina Aspenes korer.

Sjangermessig tenker jeg viser ala Espen Gunstein, både skråblikket på tilværelsen i tekstene, men også i visepreget på flere av låtene. Eide Olsen er dog mer pop enn den mer viserocka Gunstein. Av de artigste sangene på albumet er «Chiahuaha». Den skiller seg litt ut musikalsk, men ikke minst synes jeg måten Asgeir og korer synger på er fornøyelig i denne sangen om å slippe seg kanskje i overkant løs.

Albumet åpner med den gitarintensive – herlig solo til slutt– «Livet er en reise». Akkurat tittelen er jo klisjéaktig, men prøv å finne andre ord for alle de metaforiske reisene vi er på, det er sannelig ikke lett. og når det er sagt, er dette ellers en nokså klisjéfri tekst med svart humor der tradisjonelle kjønnsroller er snudd om.

Tekstene er gode på dette albumet. To låter som ikke er av mine favoritter på albumet, «Like greit» – det er likevel en bra sang – og «Månesølv» har likevel to av de beste tekstene. «Like greit» beskriver kjærligheten som ikke gir seg så lett på en fin måte, «Månesølv» er av de roligste sangene på albumet, og teksten tåler å stå alene. Heller ikke «Sier ingenting» når helt opp hos meg. Men derfra og ut er det strålende. Humørsprederen «I parken», «Nokia 3310», den bare glitrende «En helt ny dag» – ”Like greit å bare stå opp og møte veggen en gang til“ – og altså avslutningslåten «Jeg husker alt».

Jeg liker dette albumet. Jeg liker de fleste av sangene, og lekenheten både musikere, korister og ikke minst Eide-Olsen selv fremviser. Men best av alt er Eide Olsen i den alvorlige og beint fram vakre «Jeg husker alt». Den blir stående.

Jerry Leger som popens prins

Jerry Leger spiller flere steder i Norge i begynnelsen av november og er tilbake på den nye, spennende Kaktusfestivalen i Halden i slutten av mai til neste år. Men allerede nå er han ute med nytt album!

Pressefoto med Suzan Köcher. Fotograf: Katie Methot

Jerry Leger: Waves Of Desire (album 2025)

Det var skrevet i stjernene at vi ville få et popalbum fra Jerry Leger. Om han synger rock, folk eller country har det alltid ligget en popnerve under. Noen ganger nesten usynlig, men hook, meloditeft og en altomfattende musikk-smak gjør at det i hvert fall ikke er noen grunn til å la seg overraske. Uansett hva Jerry foretar seg hører vi at det er ham. Vokalen, melodiene og ikke minst de gyldne overgangene. Det er nesten alltid en fin bro i Jerrys sanger. Mannen nekter å lage dårlige sanger eller album som ikke henger sammen. Så også denne gangen.

Waves Of Desire er spilt inn i Køln i Tyskland under noen fridager på en Europa-turne med Jerrys faste band The Situation som teller Dan Mock på bass, Kyle Sullivan på trommer og Alan Zemaitis på tangenter.

Jerry er av disse artistene som har en klar visjon for albumene han lager. Jerry kjenner musikkhistorien bedre enn de fleste andre, og han vet hvilke deler av den historien han skal plukke fra når han skal velge ingredienser. Tidligere har han laget musikk som dekker punk, rock, folk, country, pop og mer til. Samtidig har han særpreg i massevis så det er aldri tvil om hvem vi har med å gjøre. Da jeg skrev om hans forrige album med nytt, eget materiale – det litt ”spooky“ Donlands (2023), skrev jeg at jeg at ikke helt klarer å plassere den sjangermessig: “Den sitter plata og skuer ned på fengende poplåter, trist countrymusikk, rocklåter og folkemusikk og tenker at den har en venn i dem alle.“ Samtidig skrev jeg at Donlands kunne være Jerrys aller beste og mest konsistente album til dags dato. Det sier ikke så lite når vi vet at Jerry i år feirer 20 årsbubileum som plateartist, med en rekke fremragende album i bagasjen. I Norge ble mange oppmerksomme på han med den flotte dobbeltplata Nonsense And Heartache, utgitt for rundt ti år siden, og siden har vi vært så heldige å kunne opplevde denne canadieren i Norge flere ganger.

”Pure pop“. Under innspillingen av Waves Of Desire, kalte Jerry albumet for ”Pure Pop For Jerry People“ som en parallell til Nick Lowes Pure Pop for Now People. Som bakgrunn for å forstå musikken på Waves Of Desire, trekker Jerry også fram folk som Everly Brothers, The Drifters, Roy Orbison og The Beatles. I tillegg til The Situation fikk Jerry med seg to venner fra Køln-traktene. Suzan Köcher synger de Everly Brothers-harmoniene Jerry søkte, og Julian Müller bidrar til et større lydbilde med sin gitar. Jerry forteller at han mens klassekameratene ville bli brannmenn og astronauter, drømte han allerede i barnehagen om å bli musikkartist. Waves Of Desire skal være en gave til den lille drømmeren.

Sangene. Flere av tekstene handler om kjærlighet, naturlig nok: om å forlate, bli forlatt og om å starte på nytt. Det er nærliggende å tenke at sangene er personlige og preget av de senere årene i Jerrys eget liv. «Alcatraz» åpner. Forholdet går mot slutten, minner mer og mer om et fengsel for den ene parten, den andre er forvirret. For meg er dette av albumets beste låter, fin fremdrift der uttalen av tittelen fremstår som det aller beste med sangen. Som på mange av sangene på albumet er trommene til Kyle Sullivan og orgelet til Alan Zemaitis sentrale i et nokså gedigent lydbilde.

Neste sang «Strange» har uimotståelige vers. Så skulle jeg gjerne si at «You Don’t Have To Stay Long» er en svakere låt, og det er den kanskje, men i dag var det den jeg våknet med og ikke kunne få ut av hodet. Nå er ikke det alltid nødvendigvis et kvalitetsstempel på en låt, det kan også være ganske irriterende, men jeg setter det på kontoen for at Leger lykkes med å lage fengende popmusikk.

Litt lenger ut kommer en ny favoritt: «Calling It A Bluff». Her røsker det mer, og Jerry slipper til rockeren i seg. Alan Zemaitis’ tangenter danser over og under en engasjert Leger. Sangen ender med et slags musikalsk sukk. «Willow Ave» er i utgangspunktet av de kjedeligere låtene på albumet, men reddes godt av detaljer som i trommingen til Sullivan og som nesten alltid hos Leger – en smått fantastisk overgang. Tittellåten «Waves Of Desire» rocker igjen sprekt, denne gangen må orgelet vike litt til fordel for herjinger fra gitarer. Herlig låt!

Så roes det ned med «Let Me See How It Ends», der man får ørene opp for den fine stemningen pianoet og den taktfaste trommingen skaper. Så rockes det sånn passelig med nok en favoritt på albumet, «Stranded» der om ikke bølger av begjær så i hvert fall bølger av orgelet til Zemaitis slår inn over deg. ”I can’t stay one more night“.

Da ble det visst å nevne alle låtene denne gangen. Det er to igjen, og da kan vi bo ikke gi oss. Albumet veksler mellom rolige og litt lavmælte sanger og sanger med høyere tempo. «We’re Living In This World» er i utgangspunktet av de rolige, men intensiteten og tempoet skrus til noen hakk underveis. Fin sang! Her synger Leger med sympati for partneren som virker å være forlatt av ham, eller i det minste av fortelleren i sangen. Siste sang «Back In Love With Me Again» er en nokså klassisk Leger-ballade som kunne klart seg med Leger og et nakent piano omtrent som på glitrende enkle albumet Songs From The Apartment, men i tråd med resten av albumet er lydbildet rikere enn som så. Flott avslutning!

Jerry Leger har alltid en visjon for albumene. De fremstår helhetlige og konsistente. Lager man et folk-album, så lager man et folk-album, eller som denne gangen et reinspikka pop-album med gode vers, refrenger og overganger. Om et par uker kommer altså Jerry Leger med trommeslager Kyle Sullivan på trommer, Sullivan som er sterkt delaktig i at dette albumet har blitt så flott som det har blitt. Det blir spennende å høre hvordan sangene tas ned fra en ganske massiv produksjon til et mer spartansk format. Jerry pleier å beherske de fleste formater, så det blir garantert bra!

Spilleglede fra Chuck Prophet og band i Oslo

Chuck Prophet & His Cumbia Shoes (konsert John Dee i Oslo oktober 2025)

Chuck Prophet kommer på scenen med verdens største smil og en fremtoning som en sirkusdirektør eller kanskje hjerterknekt.

Det ble usedvanlig trivelig da gitaristen i det legendariske 80- og tidlig 90-tallsbandet Green on Red besøkte John Dee i Oslo i går kveld. Neida, Chuck Prophet har gjennom en lang karriere blitt legendarisk helt på egen hånd. I går kveld hadde han med seg bandet Cumbia Shoes og mer enn en håndfull sanger med dansbare latinamerikanske rytmer.

Etter forrige album, det glimrende Land That Time Forgot (2020), fikk Chuck lymfekreft og trodde han skulle dø. Under behandlingen fant han trøst i den latinamerikanske musikksjangeren cumbia, og da behandlingen begynte å virke, dro han noen timer med bil sørover fra San Francisco til Salinas for å jamme med den lokale cumbagruppen, og resten er historie.

Hele fjorårets album, Wake The Dead, ble spilt, sånn omtrent i hvert fall. Og dette var musikk som i det minste kunne få oss gamle til å våkne og riste aldri så lite og mer til på hodet og godfoten. Bandet er glimrende og virket å beherske de fleste stilarter og instrumenter. Nykommeren i bandet, Lesli, fikk mye hyggelig oppmerksomhet, og Chuck visste å vise at han setter pris på bandet. Og publikum: det beste til å synge så langt på turnéen kunne Chuck fortelle etter å ha konferert med et bandmedlem. Det var bare det at det også var den første konserten.

I går blir det spesielt gøy når rytmene glir over i massiv rock. Høydepunkt 1: å digge musikk som det må en gammel rocker som Chuck Prophet til for å få meg til å like. Høydepunkt 2: mer streite rockere som den monumentale «You Did», «Ford Econoline» og ikke minst «Sally Was A Cop» med sin rå avslutning. Fint spark til Elon Musk som han håpet ville lykkes med romskipene sine og fylle dem opp med seg selv og vennene hans før sangen «In The Shadows (For Elon)».

Og Chuck selv dirigerte noe som særlig innledningvis minte om en teaterforestilling. Veldig godt humør på hovedperson og bandet. Fantastiske gitarsoloer. Chuck Prophet går av scenen med verdens største smil. Og det gjorde vi også.

(Ett avsnitt er hentet fra albumomtalen min.)

Av årets aller beste albumdebutanter

Trine Harbak: Da æ va a skog (album 2025)

«Kunstig lys» er den sangen Trine Harbak forventer at mange skal hoppe over. Nei, nei, nei! Den skranglete låten i Tom Waits-land er rett og slett av de aller fineste sangene på Trine Harbaks debut-plate, Da æ va a skog. Det går jo ikke an å ikke like den. Den er til og med finere enn duetten Trine gjør med ett av sine store idoler, Stefan Sundstöm. Om Trine en dag skulle få lyst til å fylle et helt album med slike sanger, har hun min velsignelse. Men de er ikke helt borte de mer stillferdige sangene på albumet, heller. For å si det forsiktig. «Kunstig lys» er ei vise om barndom og lengsel. De tekstene er det flere av på dette albumet, et album som må vøre av de aller beste debutalbumene jeg har hørt i år, norske eller utenlandske.

Trine Harbak debuterer ikke med brak. Dette er altså stort sett mer av den stillferdige sorten. Tidlig i 2024 ga hun seg selv en utfordring. Hun skulle skrive ei vise hver uke. De som følger Gubberock vil vite at den slags arbeidsmoral ville få Jeff Tweedy i Wilco til å juble. Trine Harbak skrev 60 viser, og gir nå ut ti av dem på sitt debutalbum Da æ va a skog. Litt mer beskjeden enn Tweedy som nettopp ga ut et trippelalbum med 30 sanger, der noen kanskje kunne vært utelatt. Hos Trine er det ingen grunn til å lete etter sanger som ikke hadde trengt å være med. Her krever alle sin plass.

Albumet er i hovedsak spilt inn med Trine selv på gitar og trekkspill, med produsentene Alexander Pettersen på gitarer og Pål Brekkås på tangenter og bass. Trine forteller at hun har stortrivdes i studio med disse behagelige og proffe karene fra Trondheimsmiljøet som vi var vært borti før her på bloggen. Bak det ofte stillferdige skaper de spenning og uro i passe porsjoner. Skjalg Raaen spiller lapsteel på «Visa te sorga», trommene på «En blås og en bønn» er ved Stian Lundgren, og det glitrende pianoet på «Kunstig lys» er ved Kriss Stemland.

Trine forteller at hun er svært begeistret for folk som Jacques Brel, Odd Nordstoga og Stein Torleif Bjella. Én av av hennes største idoler, Stefan Sundström, synger med henne på «En blås og en bønn». Tekstene skal være påvirket av den litt værbitte naturen på Harbak ved kysten av Trøndelag. Harbak lengter etter et liv der ikke alt alltid haster. Tekstene handler også om søken etter og funnet av den store kjærligheten og redselen for å miste det hun har vunnet. Livet selv, altså. Livet og kjærligheten. Døden lar vi ligge.

Jeg tror ikke det er tilfeldig at hun liker lyng bedre enn roser:

”Æ vil bare syng om nå som vare som tåle det som kjem av vind og regn”

Rosene finner man i byen i hjemmene, kastes så fort de mister glansen. Lyngen er mer vill, naturlig, tåler mer. Varer. Musikken på denne sangen er også litt urolig, en lillebror til «Kunstig lys». To andre sanger har jord og skog i titlene. Naturen gir en forankring til Trine og hennes sanger, liker jeg å forestille meg i hvert fall.

Sundstrøm sammenlikner Trine Harbak med Leonard Cohen. Kanskje har han sanger som oppbruddslåten som får lov til å avslutte albumet, «Kan du tru på drømma», «Jord» og «Elskervals» i tankene. «Elskervals» er en sang der syntesen mellom det kroppslige begjæret og den dypere kjærligheten beskrives samtidig på en måte som ingen gjorde bedre enn Cohen, men Harbak er sannelig ikke langt unna mesteren selv i sangen som også både metaforisk og bokstavelig talt går dypere. Og kanskje er selv gitaren litt cohensk? Fantastisk sang, flott produsert.

Og æ holdt ordan dine høyt og blikket mitt i ditt som bare man kan gjør når tåka lette over sengetøy og salighet og ublu fantasi

Jeg må plukke fram én sang til, kanskje den fineste av den alle. «Visa te sorgen» er ei vise om å gi sorgen tid, om sorgen og savnet som til slutt kan bli til noe fint på sitt vis. Også til noe fint. Sorgen blir nesten som en venn som hjelper deg på veien videre etter at den kjære er borte. Ei klok vise. Ei vakker vise.

Et aldeles nydelig album til å bli glad i har det blitt. Et album med ti melodisterke og stilsikre sanger som danner en veldig fin helhet. Ikke noen grunn til å hoppe over noen sanger. Jeg ser at jeg ikke har nevnt tittellåten. Om du liker den aller best, er det forståelig. Med dette albumet har Trine Harbak laget noe varig bortenfor kjas og mas, noe varig som fortjener plass på mange årsbestelister for 2025. En klokkeklar terningkast fem, dette albumet!

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette: