Da har jeg kåret mine internasjonale favorittalbum i 2022. Som vanlig gir ikke rekkefølgen seg selv, men her er det uansett mye fint. Spilleliste nederst i saken.
Her kan du lese om mine norske favorittalbum.
Det var tett i toppen, og de fire første albumene vekslet på å ligge helt på topp, med nummer fem og syv som outsidere til pallen. Så bør jeg vel skynde meg å legge til at musikk ikke er konkurranse. Vi går rett på sak:
1. Lost Dog Street Band – Glory
Benjamin Tod er hovedarkitekten bak ikke mine enn to av årets aller beste album. Ettersom dagene har gått er det albumet sammen med kona Ashley Mae og en bassist som sammen utgjør Lost Dog Street som står seg aller best og best av alle årets album i mi bok.
Da jeg var 8-12 år var det to ting jeg var særlig glad i. En bærbar Phillips platespiller og pappas plater. Det som var igjen av platene hans etter at storebrødrene mine hadde brukt dem som skjeinebrett som vi kalte frisbee den gangen. Av platene var jeg særlig glad i Jim Reeves, Don Gibson, Thor Raymond, Stordal og Engerdal, Bjørg og Mikkel. Og, den største av dem alle: Hank Williams. Nå skjønner jeg at det er den samme musikalske åren – onde tunger vil kanskje si mangel på den – som renner gjennom årene mine fra som hos farfar med hans begeistring for Jimmie Rodgers og hos pappas med hans Hank Williams-fascinasjon. Og jeg har vel heller ikke utviklet meg særlig når det kommer til musikk siden jeg satt der på «det lille rommet» som tiåring. Årets beste album for meg er nemlig bandet Lost Dog Street Band med Glory. Kall det gammeldags, kall det tidløst. Uansett «I’m only in it for the songs».Hank eller Benjamin Tod i Lost Dog Street Band, dette er folk som synger fra hjertet og sjelen, de kjenner ingen andre steder å synge fra.
Bandet Lost Dog Street Band har litt Hank Williams og litt bluegrass og noen helt fantastiske låter. For meg er «Beautiful Curse», «Jalisco Bloom» og «Cost Of The High» alle blant årets fineste sanger, og albumet gir seg ikke med det, men tenker knapt på at et par av låtene er noe svakere enn de øveige. Glory!
2. Ian Noe – River Fools & Mountain Saints
Ian Noe er en 31 år gammel singer-songwriter from Beattyville, Kentucky i USA. Hans hjemby har rundt 1 400 innbyggere. Hans debutalbum, «Between The Country», fra 2019 var av de flotteste albumene som ble gitt ut det året. Her synger han om rusmisbrukere, drap og tapt kjærlighet i et musikalsk og stemningsmessig landskap han og Barna Howard har nesten for seg selv. River Fools & Mountain Saints er faktisk omtrent helt oppe på nivået til debutalbumet. På debutalbumet fikk vi fantastiske refrenger og punchlines: «If tonight doesn’t do me in»! Ian Noe har på dette nye albumet utvidet det musikalske spekteret, halvparten av låtene er country-rock-låter med ganske høyt tempo og bluegrasselementer. River Fools & Mountain Saints har melodier og uanstrengte tekster i toppklasse, omtrent hele veien. For meg er det få som kan konkurrere med dette albumet i år.
3. Here It Is: The Songs Of Leonard Cohen
Det finnes hyllestalbum, og så finnes det hyllestalbum. Dette er av det sistnevnte slaget. Den anerkjente musikeren og produsenten Larry Klein fant seg selv stadig å ville lage coverversjoner av vennen Leonard Cohens låter når han jobbet med andre artister. Han bestemte seg derfor for å lage et hyllestalbum til låtskriveren han setter høyest av alle låtskrivere. Han samlet sammen musikere med tilknyting til jazz samt flere fremragende vokalister. Så: Here it Is: The Songs Of Leonard Cohen. Albumet er blitt særdeles helhetlig og stemningsfylt med mange flotte vokalprestasjoner. Musikerne sender deg inn i en stemning fra første tone, og der blir du. Jeg skulle gjerne hørt Leonard selv synge til disse arrangementene.
Mavis Staples som står kanskje for albumets største vokalprestasjon på bønnen «If It Be You Will». Snakk om å løfte en låt!Så kommer en av de aller mest følelsesladede og sterke låter jeg kan tenke meg. «Seems So Long Ago, Nancy», sunget av David Gray. Det er en sang jeg kan sette på repeat mange ganger. Nancy var en promiskuøs ung dame og psykiatrisk pasient som begikk selvmord i en alder av 21 år. Slik jeg opplever teksten – den er litt gåtefull – funderer Leonard på hva han og omgangskretsen kunne gjort for å redde henne.
Les mer om den fantastiske hyllesten her.
4. Wilco – Cruel Country
«Get back to the country», sang Neil Young for snart 40 år siden. På årets album har Wilco gjort nettopp det. Cruel Country ei plate vi kommer til å ha glede av lenge! Tilsynelatende ei enkel countryplate, men her er det mye å oppdage! Dette er ei plate som med fordel kan spilles høyt for å avsløre mest mulig av de subtile detaljene og godlyder. Glem ikke at dette er «verdens beste band», noe de fremmøtte på konsert i Oslo i juni fikk merke! Kanskje kunne albumet vært litt kortere. Wilco er ofte ujevne, men her er de uansett bedre enn på 10 år, kanskje 20 år! Skriver og synger (!) noen countrylåter finere enn Jeff Tweedy når han er på sitt beste?
5. Caleb Caudle – Forsythia
Det er ikke alltid den beste musikken som skriker høyest. På albumet Forsythia (plante i gullbuskfamilien) gir Caleb Caudle meg en følelse av å sitte ved et leirbål og varme meg på hendene ved flammene. Selv om han synger om noe annet, synger han på en måte om det også. Jeg føler på mange måter at Caleb har skreddersydd dette albumet til meg. Nydelig!
6. The Whitmore Sisters – Ghost Stories
The Whitmore Sisters er søstrene Eleanor og Bonnie Whitmore. Bonnie hadde allerede gitt ut fire plater på egenhånd da hun bestemte seg for å så seg sammen med Eleanor og hennes ektemann, Chris Masterson (produsent og instrumenter), kjent fra blant annet The Mastersons og arbeid med artister som Steve Earle. Albumet Ghost Stories er nydelig, men det er så mye mer enn det i tillegg. Albumet er perfekt sammensatt der omtrent annenhver låt har høyt tempo og er utrolig fengende og annenhver låt er en nydelig ballade. Akustiske og elektriske strengeinstrumenter av ymse slag, bass, trommer, tangenter og strykere er sentrale instrumenter på albumet.
Dette er ei av årets beste americana-plater så langt! Americana, ja, eller en blanding av country og pop, men ikke countrypop!
7. Benjamin Tod – Songs I Swore I’d Never Sing
Benjamin Tod er hovedarkitekten bak ikke mine enn to av årets aller beste album. Soloplata er låter som egentlig var for hudløse til å skulle fremføres, derav tittelen på albumet. Når Benjamin først skulle synge låtene, måtte det nok bli alene med kassegitar. Dette er sanger som umulig kunne blitt bedre med stafasje. Flere av låtene er glimrende, og sangene synges kraftfullt som om det handler om å leve eller å dø, og det er jo nettopp det de gjør. Sangene er til dels mørke, dog på langt nær håpløse. Tod synger åpent om både rusavhengighet og veien til å bli ren. Om skuffelser og svik fremført med en sterk poetisk nerve.
8. Lars Winnerbäck – Själ och Hjärta
På Själ och Hjärta har Lars Winnerbäck funnet fram heartland-rockeren i seg på mange av låtene. Men visesangeren i ham roer ned innimellom. Best er kanskje «Skjutna stad» og «Grand Hotel». Samlet er dette blitt ei riktig fin Lars Winnerbäck-plate. Glimrende konsert i Oslo i sommer!
9. Mary Gauthier – Dark Enough To See The Stars
Marys stemme, Danny Mitchells piano og Fats Kaplins klagende pedal steel. Den flotten tittellåten, Dark Enough To See The Stars, på det nye albumet til amerikanske folkartisten Mary Gauthier går rett i kjernen av hva hennes nye album handler om; kjærligheten til partneren Jaimee Harris og sorgen over bortgangen til venner og mentorer som John Prine, David Olney, Nanci Griffith og det jeg tror er en mindre kjent venn, Betsy. Sorgen er der, men jeg ser for meg at stjernene som lyser opp er Jaimee og minnene om vennene og hva de har betydd. Dette er ei plate som passer for ettertanke og vinterkvelder når det også bokstavelig talt er mørkt nok til å se stjernene.
10. Eric Palmqwist – Värmen
Låten «Värmen» starter forsiktig med Andreas Mattessons piano i sentrum. Nydelig melodi før Eric Palmqwist synger «Värmen» på sitt nye album. Sterk låt, sterk poesi som på mange måter oppsummerer albumet: Tilkortkommethet, forsoning med seg selv og fremtidshåp. «Värmen» er tittellåt på svenske Eric Palmqwists tredje album i en trilogi med sanger som tar utgangspunkt i eget liv. Kanskje blir vi litt klokere på oss selv og andre av å høre på albumet Värmen, og stort mer forlanger jeg ikke av et album når også mange av melodiene er særdeles flotte.
11. Terry Klein – Good Luck, Take Care
Terry Klein fra Texas er av årets oppdagelser for meg. Ikke bare hans nye album, Good Luck, Take Care, men også hans to andre album anbefaler jeg deg å sjekke ut. God historiefortelling satt til fine melodier som åpenbarer seg gradvis. Flott musikk, og vel gjennomtenkt låtrekkefølge som skaper nødvendig variasjon. For å gi et ytterligere inntrykk av hva slags musikk dette er, kan jeg nevne at Mary Gauthier og Rodney Crowell har satt sitt godkjenningsstempel på musikken, og at jeg også tenker på artister som Terry Allen og Otis Gibbs når jeg hører platene til Klein. På hjemmesiden hans kan man lese at Klein har jobbet på sykehus, fabrikk og som advokat. En bred bakgrunn å hente historier fra, vil jeg tro!
12. Michael Weston King – The Struggle
Michael Weston King er en del av den svært anerkjente country-duoen My Darling Clementine, og det har gått ti år siden hans forrige soloalbum.
The Struggle er spilt inn på landsbygda i Wales i et lite studio sammen med multi-instrumentalist Clovis Phillips. Plata er et singer-songwriter/ folk album og skal være inspirert av blant annet gubberockfavoritter som blant annet Mickey Newbury, Jesse Winchester og John Prine. Så om jeg til forandring tar for meg en britisk artist, er mange av inspirasjonskildene amerikanske. Michael synger vakkert, og vokalen minner om Jesse Winchesters. Samlet er dette blitt en strålende samling velproduserte låter med meningsfulle tekster. Akkurat midt i mi gate. Her kan det også være mye å hente på ulike stadier i livet, plate til ettertanke, men også til til trøst og mat for sjelen. I en flyktig verden, kan dette være ei plate du tar med deg i livet.
13. Jerry Leger – Nothing Pressing
Canadieren Jerry Leger er for meg av de aller mest interessante låtskriverne de siste 20 årene. I april var han i Norge, og jeg fikk oppleve ham på en flott kveld i Oslo! I forkant av Europaturneen ga han ut albumet Nothing Pressing. Den siste låten på albumet, «Protector», sender på mange måter sender tankene tilbake til åpningslåten «Nothing Pressing». Leger alene med gitaren og litt backingvokal. Nakent og sårbart om å trenge beskyttelse mot seg selv når det røyner på. «Protector» avslutter samtidig Jerry Legers mest modne og selvreflekterende plate! Og når jeg har albumet på repeat, opplever jeg samtidig at åpningslåten «Nothing Pressing» får en ny mening, og nå er det ikke lenger pandemien som kommer fremst i pannebrasken. Albumet har flere lag og er en variert og flott folk-rockplate med mange gode låter!
14. Elliott Murphy – Wonder
Elliott Murpys beste album på mer enn et tiår. Som med mange gode album av gamle helter, var jeg litt skuffet etter de første gjennomlyttingene. Albumet låt flott, sangene var greie, men kanskje litt kjedelige. Heldigvis lot jeg meg ikke stoppe. Sangene åpenbarer seg. Enkeltlåter som «Bystanders», «Lack Of Perspective» og «Something Consequential» trekker meg inn i albumet, og seinere står flere låter frem, og albumet fremstår som jevnt solid. Murphys stemme er mørkere enn før, men flott. Og tilbake til produksjonen – dette må være av hans aller beste album lydmessig.
15. Nitty Gritty Dirt Band – Dirt Does Dylan
Det finnes mange coveralbum med Bob Dylans sanger, og jeg var ikke overbevist om at vi trengte én til. Men når Nitty Gritty Dirt Band gir seg i kast med Dylans ti av Dylans sanger, måtte albumet få en gjennomhøring. Og det har ikke blitt med den ene. Jeg er forsiktig når jeg antyder at enkelte av versjonene er bedre enn originalene, til det setter jeg Dylan for høyt. Jeg er likevel fristet til å påstå nettopp det om Dirts flotte og lekne versjon av «Country Pie» og kanskje også åpningslåten «Tonight I Will Be Staying Here With You». Nitty Ditty Gritty Dirt Band har med seg gjesteartister også på dette albumet, og vi tåler enda en runde med «The Times They Are A-Changin’» når Jason Isbell, Rosanne Cash og Steve Earle synger et vers hver.
Les om flere sterke versjoner av Dylans låter her.
16. American Aquarium – Chicamacomico
Chicamacomico når ikke opp til forrige album, Lamentations, men jeg har omsider innsett at jeg ikke kommer unna dette albumet når musikkåret 2022 skal oppsummeres. Jeg ser av Tidal at dette er av de albumene jeg har strømmet aller mest. Dette albumet slipper ikke taket. Og flere av låtene vokser, om enn ikke riktig alle. Chicamacomico er er album om de store tingene i livet, men det er de små tingene som får oss videre.
17. Drive-By Truckers – Welcome 2 Club Xlll
I forbindelse med at Drive-By Truckers besøkte Oslo i mai skrev jeg at konserten var bra, men at jeg kunne ønsket at bandet litt oftere roet ned, og lot oss få puste ut. Til tider kunne øs med tre gitarer bli litt i overkant. Men samtidig er Drive-By Truckers live øsende gitarer, orgel, bass og trommer, take it or leave it! Og du verden, en artig kveld! Drive By Truckers har holdt det gående over mer enn to tiår og er utvilsomt et av de beste rockebandene der ute. De siste albumene til bandet har hatt preg av et stort samfunnsengasjement. På årets album Welcome 2 Club XIII er det dog «antinostalgi» som gjelder. Mange av låtene er i stor grad selvbiografiske og bærer preg av at alt ikke var bedre før. Albumet har én veldig sterk låt, «The Driver», men alle låtene fungerer imidlertid bare bedre og bedre ved gjentatte lyttinger og er jevnt gode. Små tekstlinjer, eller endog bare tittelen på låten fanger oppmerksomheten: «We Will Never Wake You Up In The Morning» og «Billy Ringo In The Dark» er to eksempler på dette. Solid album, dette!
18. Kaitlin Butts – What Else Can She Do
Kaitlin Butts fra Nashville er ute med sitt andre album. Hun er et helt nytt bekjentskap for meg, men da jeg så en særdeles positiv omtale av henne i Knutobloggen, tenkte jeg at jeg måtte gi henne en sjanse, og det er jeg glad for. Dette er dame som med sin rufsete og til dels rå americana, sender tankene mine i retning av Lucinda Williams, ett av de største komplimentene det er mulig å gi artister. Du har helt sikkert en halvtime å avse til Kaitlin Butts. Men vær advart om at albumet What Else Can She Do er avhengighetsdannende, så det kan bli flere halvtimer.
19. John Fullbright – The Liar
«What’s so bad about happy», spurte John Fullbright fra Oklahoma i åpningslåten på sitt forrige soloalbum, Songs (2014). En låt som blant annet handlet om å skrive låter. Han ser ikke direkte lystelig ut på pressebildene som følger hans første album på åtte år, The Liar. Og musikken, eller nærmere bestemt pianoet, er noe Fullbright finner glede i når livet er litt vanskelig. Samlet sett er dette nye albumet blitt et veldig fint album over 12 låter. Gode og varierte låter innenfor et singer/songwriter-konsept. Ikke la det gå åtte år til neste soloalbum! Ryktene vil ha det til at John Fullbright leverte en magisk konsert i Oslo for noen år siden, og det vil vi også gjerne ha en gjentakelse av.
20. Loudon Wainwright III – Lifetime Achievment
Jeg ble kjent med Loudon kanskje gjennom hans aller beste album, «History» (1992). Deretter kjøpte jeg meg den fine samlingen med 80-tallslåter, «One Man Guy», og liveplata «Career Moves». I år er han her med nok ei fin plate. Noen småhysteriske låter, noen underfundige og noen bare fine. Avslutningslåten «Fun & Free» er et godt eksempel på Loudons evne til å gjemme en fin melodi litt under den tøffe ropesyngingen du ofte finner på overflaten. Og akkurat det er kanskje hemmeligheten bak slitestyrken i mange av låtene.
21. Jake Xerxes Fussell – Good And Green Again
Jeg leser at amerikaneren Jake Xerxes Fussell er inspirert av bluespioneren Mississippi John Hurt, og når jeg hører den flotte «Breast Of Glass» basert på ei tradisjonell folkevise, sendes tankene i retning av selveste Bill Morrissey som også sang om «Handsome Molly», som lagde en hyllestplate til Mississippi John Hurt og lagde album med litt beslektet lydbilde som Fussells nye. Veldig fin plate!
22. The Dream Syndicate – Ultraviolet Battle Hymns and True Confessions
Med Ultraviolet Battle Hymns and True Confessions har The Dream Syndicate laget det første albumet siden 1980-årene som har interessert meg etter mer enn tre gjennomlyttinger. Mye flotte gitarer! Albumet er ganske variert, så mulighetene for at også du finner noe å like, er store. Dette er dog ingen klassiker på linje med 80-tallsalbumene, men har likevel mange låter som tåler flere runder og som jeg kunne tenkt meg å høre live.
23. Steve Forbert – Moving Through America
Da jeg tok på den nye plata til den gamle sliteren Steve Forbert, Moving Through America, og ble møtt med låten «Buffalo Nickel», ble jeg øyeblikkelig atter en gang introdusert for ett nytt album med den Steve Forbert jeg har blitt glad i. Steves karakteriserte stemme, akustiske gitar og en midtempo-låt med Steves flotte overganger. Fengende på en måte bare Steve Forbert kan. Jeg liker dette albumet. Selvfølgelig. Det er ikke revolusjonerende. Men det høres flott og velprodusert ut, enda bedre om du skrur opp volumet litt. Omtrent like mange ganske fine sanger som veldig gode sanger. Det er derfor neppe blant Steves aller beste album. Men når Steve Forbert gir ut gode album, får det mange runder. Jeg spiller det mens, jeg skriver nå; trivelig!
24. Amy Speace – Tucson
For ett år siden skrev jeg om albumet There Usted To Be Horses Here av og med Amy Speace. Albumet tok for seg de 12 månedene som gikk mellom sønnens første bursdag og Amy Speace sitt tap av faren. På hennes nye album Tucson forteller Amy mer fra eget liv. Også dette albumet er inspirert av forholdet til faren. Da faren døde i 2019, mistet Amy stemmen. Dette skulle ha psykiske årsaker. Hun dro til «Cottonwood» – også tittelen på åpningslåten – og fikk behandling for sorg, trauma og depresjon. På Cottonwood skrev hun de fleste av låtene på dette albumet. Tucson er et forsiktig og flott folk-album. Med seg har hun mange av de samme musikerne som sist; Neilson Hubbard (også produsent), Josh Britt og Ben Glover med mange flere. Strykere, gitarer, tangenter, bass med mer. Sammen har de laget et vakkert lydbilde til de fine og til tider litt monotone sangene. Noen ganger nesten bare et piano. Noen ganger er det mer uro. Bra dette!
25. The Delines – The Sea Drift
Første låt på albumet The Sea Drift med The Delines, «Little Earl», tar oss rett inn i en historie om er brødrepar på biltur, og ikke en hvilken som helst biltur. Grepet med å introdusere oss for navnet til hovedpersonen i første linje og i låttitler er ofte brukt av låtskriver Willy Vlautin, trolig for å gjøre historien konkret og lettere å relatere til, og her forsterker han effekten ytterligere gjennom å åpne hvert vers med «Little Earl». «Little Earl’s brother is bleeding in the backseat…»
Og flere slike historier følger. Om «Kid Codeine» som trolig var utsatt for konemishandling, Det samme kan ha vært tilfellet med hovedpersonen som plukker opp resten av eiendelene sine klokken seks om morgenen i «This Ain’t No Getaway». I kanskje det beste sporet på albumet, «Surfers In The Twilight», blir ektemannen til hovedpersonen i sangen på dramatisk vis arrestert av politi foran turistene: Hva har han gjort? The Sea Drift er neppe «The Delines» beste album, og det er låter her som blir vel monotone. Men tre-fire høydepunkter gjør dette til ei bra plate. I følge de som var på konsert i Asker med dem i vår var konserten der magisk. Les også Willy Vlautins bøker!
26. Dropkick Murphys – This Machine Kills Fascists
Det er laget album med etterlatte Woody Guthrie-tekster tidligere. For mer enn 20 år siden samarbeidet Wilco og Billy Bragg om Mermaid Avenue-albumene, og de platene står som påler den dag i dag. Nå har Woodys datter, Nora, funnet frem flere for det meste upubliserte tekster og gitt dem til punkbandet Dropkick Murphys fra Boston. Låtene på This Machine Kills Facists er stort sett enkle, energiske og allsangvennlige. Albumtittelen er tatt fra inskripsjonen på Woodys gitar. Låtene gjør seg trolig glimrende på konserter. Albumet tåler ikke mange gjentatte lyttinger av gangen, men kan være en herlig vitamininsprøyting når du er klar for det.
27. Vandoliers – The Vandoliers
Da jeg gikk inn på Chateu Neuf i Oslo i juni i år for å få med deler av Oslo Americana-festivalen, visste jeg ikke helt hva som ventet meg. Jeg slentret ned i kjelleren for å høre et band kalt Vandoliers. Country-punk. Det kan jo være gøy, tenkte jeg. Og gøy var det i alle de 45 minuttene bandet hadde fått tildelt. Jeg vet ikke helt hvilke låter de spilte, og hva de handlet om, men makan til energisk spilleglede skal man lete lenge etter. Albumet som kom i høst er først og fremst er en flott, fengende samling låter. Vandoliers har levert ett av årets festligste! Likevel, det ligger et alvor bak sjarmen på mange av låtene.
28. Terry Lee Hale – The Gristle & Bone Affair
Terry Lee Hales nye album, The Gristle & Bone Affair, er historier om folk, følelser, nederlag og triumfer. Teksten på åpningslåten «Oh Life» kan også bære preg av at Terry Lee Hale har blitt 69 år, og at han har fått Parkinsons sykdom, noe som gjør at det stadig blir mer utfordrende for den glimrende gitaristen å utføre denne delen av sitt virke. Hale forteller at dette kanskje betyr slutten på ett kapittel, men at ett nytt kapittel åpner seg. Hale har med The Gristle & Bone Affair gitt oss nok et solid album.
29. Courtney Marie Andrews – Loose Future
Samlet er Courtney Marie Andrews’ nye album Loose Future ei bra og vellaget plate. Den treffer ikke meg like godt som forrige, Old Flowers, men det er intet å si på håndverket til denne talentfulle artisten. Litt skuffende, men uansett et fint tilskudd til Courtneys diskografi, og det er bare å glede seg til hun igjen besøker Oslo på nyåret.
30. Neil Young with Crazy Horse – World Record
Neil Youngs utgivelser skulle hatt en egen liste. Årets fineste utgivelse er kanskje Toast, innspilt i 2001. Men årets ordinære utgivelse, World Record, har også sine øyeblikk. Den herlige 15 minutter lange «Chevrolet» går raskt, og da tilgir man greit at ikke alt på plata fra 77-åringen og vennene hans er gull.
Og
Gubberock 