”No home no job no peace no rest…“ Det er 1. mai. Jeg markerer dette med å minnes Tom Joad og verdiene han stod for.
I 1939 ga den amerikanske forfatteren John Steinbeck ut romanen Vredens druer. Året etter kom filmen basert på boka og med samme navn, regissert av John Ford og med Henry Fonda i hovedrollen.
Boka og filmen handler om familien Joad som sammen med mange andre bønder ble fordrevet av jordeiere i Oklahoma til California for å søke arbeid på bomullsplantasjer under den økonomiske depresjonen i 1930-årene. Plantasjeeiernes arbeidspolitiske metoder drev dem ut i ny elendighet. Familievennen pastor Casey blir drept, og Tom Joad dreper morderen. Tom må flykte og forlate familien. Familien Joad settes på store prøver, og gjennom deres historie settes småkårsfolkets verdier opp mot det kapitalistiske systemet.
I 1940 lagde Woody Guthrie en sang inspirert av filmen. Sangen tar oss gjennom store deler av historien og ender med en oppfordring som gjelder like mye i dag. For meg handler ikke dette om blå eller rød side i dagens Norge, men om verdier som forener på tvers – bør forene på tvers – av store deler av den politiske skalaen og som også peker utover vårt eget lille land.
“Wherever little children are hungry and cry Wherever people ain’t free. Wherever men are fightin’ for their rights That’s where I’m gonna be, Ma. That’s where I’m a gonna be“
1995 lot Bruce Springsteen seg inspirere av både boka, filmen og Woody Guthries låt om Tom Joad og familien hans og lagde sangen The Ghost Of Tom Joad som også dannet fundamentet for et helt album. Originalversjonen til Bruce er en lavmælt, sparsommelig låt, men er seinere spilt i mer arrangerte versjoner av Bruce og andre. En sterk tekst, av Springsteens aller beste:
”Tom said, «Mom, wherever there’s a cop beating a guy Wherever a hungry newborn baby cries Where there’s a fight against the blood and hatred in the air Look for me, Mom, I’ll be there Where there’s somebody fighting for a place to stand Or a decent job or a helping hand Wherever somebody’s struggling to be free Look in their eyes, Mom, you’ll see me”
I dag er det ikke nødvendig å skrive så mye mer. Sangene taler. Gratulerer med dagen!
Roger Græsberg & Foreningen – Blomsterspråk (album 2023)
Coverdesign: Dag Eirik Clausen. Foto: Nina Noreen
Roger Græsberg & Foreningen holder seg i naturen. Sist var det Årringer (2020). Nå er det Blomsterspråk, en tittel som reflekterer at Roger og bandet hans har laget en liten bukett av både eldre og nyere låter som ikke har passet helt inn på tidligere prosjekter. Roger er stadig i samtale med seg selv om livet og de evige spørsmålene. «Hvor var jeg? Hvor står jeg? Hvor skal jeg?» På den friske åpningslåten «Ung mann» kan vi ane en litt eldre mann som som ser fortidens problemer i perspektiv. Var de egentlig så store? Dette fikser jeg lett i dag. Og kanskje er det ofte slik at vi bør forsøke å løfte blikket litt når vi baler med vårt:
”Det som nå går så lett var så tungt for en ung mann Det som før lå så tungt som en stein i mitt unge sinn Nei, det gjør meg ingenting“
The Anti Music Bonanza. Det er bare to-tre måneder siden jeg omtalte det nye albumet til Roger Græsberg, Shangri-La, med hans The Anti-Music Bonanza. Roger betrakter The Anti-Music Bonanza som et overskuddsprosjekt, og jeg synes da også at det bandet oser av spilleglede, der man blant annet kan høre inspirasjon fra Faces, Wilco, Rolling Stones, Daniel Johnston og Giant Sand.
Roger og deler av Foreningen. Mono, september 2017. Foto: Tormod Reiersen
Viser. Med The Anti-Music Bonanza er språket engelsk. Med Roger Græsberg & Foreningen går det på norsk. Selv om temaene til dels er de samme, blir mye av filteret borte når språket er norsk på en ikke veldig brei innlandsdialekt. Selv om mange vil kunne mene at man kan høre både country og litt vestkystrock på det nye albumet fra Roger og Foreningen, Blomsterspråk, tenker jeg like mye visesang. Det har sammenheng med at tekstene er sentrale og vokalen dermed langt framme i lydbildet. Jeg tenker også Trond Granlund og Roy Lønhøiden. Det er noe genuint ekte i det Roger Græsberg & Foreningen leverer.
Sterkt mannskap. Låtene er ofte rolige, men med noen rocka utskeielser underveis som på «Løgn eller sannhet». Det er likevel aldri overdreven briljering fra musikerne. Det kunne de gjort, for bandet har musikere på øverste hylle. Men det kan lønne seg å høre etter hva som foregår der like under overflaten og lenger ned. Man hører at Alexander Lindbäck spiller og ikke slår på trommer – «Sylvia»! Bassen til Morten Andreassen låter akkurat som den skal – hør åpningen på plata f.eks. – og på steelgitar og elgitar kan vi høre ingen ringere enn Krister Skadsdammen; han løfter hva det skal være. Så har vi Unnveig Aas på vokal og gitar; det er ikke lenge siden hun slapp et sterkt album med eget prosjekt. Roger Græsberg har skrevet låtene, synger og spiller gitar. Og hører du etter vil du høre Bendik Brænne på blåsere på tre låter, og Hanna Gjermundrød korer også på flere låter. Albumet er produsert av Kenneth Ishak som har sørget for at produksjonen er akkurat slik den skal være, hverken mer eller mindre.
Natur. Låtene er gode, det låter lekkert. Natur, ja. Hør den fine – skal vi kalle den oppfølger til «Skogssang» på Trøst (2018) – «Skogssang 2». Skogen synger til Roger, Roger synger tilbake. Av albumets fineste sanger. Det er også tittellåten «Blomsterspråk», en låt Roger brukte lang tid på å lage. Det er blitt en flott låt, med levende naturmetaforer om å lage sin egen kunst. «Hjerteflom» oppfatter jeg som en låt om å lengte ut av bygda og småbyen – i Rogers tilfelle Finnskogen – men likevel høre til. Som årene går blir røttene både sterkere og når lenger ut. Man må ikke være hjemme for å høre til.
Helstøpt. Jeg prøver meg med et ordtak for å beskrive dette prosjektet, det er jo en naturmetafor det også, og bør passe bra: “Stille vann har dypest bunn”. Dette er ikke et album som roper. ”Alt det store jeg tenkte//Og alt det lille jeg sa“, synger Roger Græsberg. Nja, dette er i hvert fall stort nok for meg. Hør Roger Græsberg & Foreningen og bli litt klokere, kanskje også på deg selv. Helstøpt.
”You can never go back so they say And it’s a bank now anyway But I can still feel it like yesterday The bed of roses“
Låt nummer to på britiske Ian Hunters nye album, DEFIANCE PART 1 – Ian Hunters første nye album på 7 år – viser at det er bra liv i den gamle mannen. En strålende rocker der Ian Hunter synger nesten, ja, kanskje helt som i gamle dager med noen typiske Hunter-fraseringer. Med seg på laget har han gamle helter som Ringo Starr på trommer og Mike Campbell (Tom Petty m.fl.) på glitrende gitar. «Bed Of Roses» er en nostalgisk låt som feirer den gamle og nå nedlagte klubbscenen Star-Club i Hamburg og en ung artists måte å leve på. Det er albumets beste låt – i hvert fall beste rocker – og en låt som bør kunne løfte enhver konsert om Ian Hunter skulle gi seg ut på veien igjen. Det er mer nostalgi på albumet, og at albumet er gitt ut på det legendariske selskapet Sun, gir et ekstra pluss i margen.
This Is What I’m Here For. Jeg vet ikke hva jeg gjør om jeg blir 83 år gammel. Sannsynligheten for at jeg er i arbeid er nok liten, og sannsynligheten for at jeg gir ut musikk er nok enda mindre. Men så er ikke jeg Ian Hunter. ”Jeg skriver sanger”, sier Hunter, ”det er det jeg lever av“. Og jeg vil tro lever for. Det må være minst 15 år siden min storebror, som er stor fan, snakket om at han håpet på en plate til, for da ble det sikkert en turné og enda en mulighet til å se Ian Hunter i konsert. Siden har det blitt flere respektable album, og mange Ian Hunter- konserter for broren min. Og når jeg har snakket om alderen til Bob Dylan, har jeg alltid fått høre at to år eldre Ian Hunter har gått foran.
Jeg tror ikke jeg skal dra hele historien om Ian Hunter, langt derfra. Han var fra rundt 1969 til 1974 frontmann i Mott The Hoople, et band David Bowie forbarmet seg over og bidro til at fikk suksess. Bowie skrev deres største hit, «All The Young Dudes». Så ble det solokarriere med og uten Mick Ronson. Det selvtitulerte albumet fra 1976 og You’re Never Alone With a Schizophrenic (1979) regnes av mange som hans beste album, men ikke få trekker også frem nyere album.
Strings Attached. Siste gang jeg selv opplevde Hunter var på Union Scene i Drammen i 2016. Mye fint! Det var godt liv i den da 76 år gamle mannen. Men enda noen hakk bedre var han med Trondheimssolistene på Scentrum Scene i 2002, på den siste av to konserter som ble spilt inn og utgitt på DVD og CD, Strings Attached. Og den konserten var nok så bra som en Hunter- konsert kan bli for meg. Jeg er nemlig ikke større fan enn at jeg foretrekker hans mest kjente låter, enten det er som soloartist eller som frontfigur i Mott The Hoople. Jeg kikket litt på DVDen forleden. Det var virkelig et band og et strykeorkester i godt slag. Noen synes kanskje de strykerne kunne bli litt vel mye av og til. Ikke jeg. Både «Boy» og «Saturday Gigs» var store! Og det var fint å høre landeplagen «Ships» igjen, én sang jeg ikke kunne unngå å høre mye for rundt 40 år siden. Jeg har også hatt gjenhør med eldre plater. Den forrige f.eks., Fingers Crossed (2016), har flere fine låter; «Dandy» og «Ghosts» er blant dem. Samtidig må jeg innrømme at både denne og den like gode forgjengeren When I Am President (2012) har fått stå i fred i CD-hylla og på Tidal i flere år fram til nå.
Union Scene i Drammen, 2016. Foto: Tormod Reiersen
Tilbake til DEFIANCE PART 1. Under pandemien skrev Ian Hunter sanger. Han begynte å arbeide med låtene sammen med hans gamle samarbeidspartner gitarist, produsent og multiinstrumentalist Andy York. Siden pandemien gjorde det vanskelig å spille inn albumet konvensjonelt med The Rant Band, så de etter andre muligheter. De sendte ut demoer til en rekke artister og fikk bidrag tilbake. Mange hadde god tid, isolerte som de var. Rekken over kjente bidragsytere er lang, for lang til å nevne alle, men henger du med, får du flere enn de jeg allerede har navngitt åpningsavsnittet. De nylig avdøde Jeff Beck på gitar og Foo Fighters Taylor Hawkins på trommer er blant dem. Når det er sagt, det er sjelden sammenheng mellom antall kjente bidragsytere og hvor bra et album er. På DEFIANCE PART 1 er det heldigvis ingen som skygger for sjefen selv.
Albumet åpner fett nok med tittellåten «Defiance», og viser en mann som lever opp til låttittelen, han rocker som man ikke kan forvente av en mann på hans alder. Dog er den ikke av albumets beste låter, men den løftes noen hakk av Slash på gitar mot slutten av låten. Seinere skal det rockes enda hardere, og tøffest av den alle i så måte er ”Pavlov’s Dog“. Herlig!
Ballader. Blant albumets beste låter sammen med «Bed Of Roses» er balladene «Angel» – flotte gitarer – og «Guernica». Kanskje synger ikke Hunter like sterkt som på «Bed Of Roses», men det er kanskje unødvendig igjen å minne om at Hunter ikke er en ungsau på 70 år lenger. «Guernica» er en sterk låt som er inspirert av Picassos maleri med samme navn, et bilde som viser terrorbombingen mot sivilbefolkningen i den baskiske byen Gernika 26. april i 1937. En sterk tekst. «Angel» må være noe i nærheten av en typisk nydelig Ian Hunter-ballade. Så må jeg også nevne «Don’t Tread On Me» der Tod Rundgren deltar. En liten smygende outsider oppi det hele.
“Guernica was bad because they not only bombed the place, but they chased people who were leaving“
Ian Hunter til NJARTS.net
Mye bra, trekker litt. Det er flust med gode sanger her, og det er ganske tett i toppen, og låter som ikke er nevnt er også med i tetkampen. Jeg har likevel litt å trekke for: Den sære snakkesangen «Kiss N’ Make Up» med blant andre Billy Bob Thornton har jeg ikke fått taket på. «I Hate Hate» har et fint budskap og pianoriff, og er også en låt som har vokst litt de siste dagene. Kanskje en litt typisk rocker for Ian bak pianoet? Jeg vet at jeg har sagt det før, men to versjoner av samme låt er som oftest unødvendig og ødelegger flyten når de kommer med litt korte mellomrom. Joda, versjonen med Jeff Tweedy til slutt er kanskje en bonuslåt, og med tøffere gitarer enn hovedsporet, men jeg hadde sett at albumet – også på Tidal – hadde sluttet med «This Is What I’m Here For», der blant annet selveste Waddy Wachtel deltar. Den hadde vært en perfekt avslutning, en låt som oppsummerer Ian Hunters virke og peker framover mot DEFIANCE PART 2, et album som er meldt på Gratishaugen. ”Den første delen er en ganske morsom plate“, sier Hunter. ”Den andre delen er tyngre og mer politisk.“
Meget pluss. Noen små innvendinger til tross; dette er en mer enn solid plate fra Ian Hunter. Langt bedre enn vi bør forvente oss av artister man kunne frykte hadde pensjonert seg for 15–20 år siden. Et rocka album, med noen fine ballader innimellom. Mye moro, ja. Det er bare å glede seg til del 2!
“All I wanted was a song I could sing/A little music in a band that can swing … when I was 30 I was over the hill/50 years later I can still kill ’em all/I ain’t thru … when I’m thru, I’ll notify you“
Jeg spør meg flere ganger i løpet av de ti sporene på Natalie Merchants nye album, Keep Your Courage, om sangen allerede er over, den har jo akkurat begynt. Ikke minst gjelder dette den nesten åtte minutter lange «Sister Tilly». Karakteren i sangen er satt sammen av mange eldre kvinner som har hatt sin plass i Natalie Merchants liv. Sangen begynner valsaktig med strykere og utvikler seg mer og mer mot det storslåtte og setter også opp tempoet underveis. Hele tiden snor Natalies vakre stemme seg rundt en vidunderlig melodi. «Sister Tilly» er foreløpig min største favoritt på Keep Your Courage. Et album som har mange kandidater til den tittelen.
10,000 Maniacs. Mitt forhold til musikken til Natalie Merchant fra Jamestown i USA går tilbake til slutten av 1990-årene der hun lånte stemme til flere av låtene på Wilco og Billy Braggs samarbeidsprosjekt om gamle Woody Guthrie-tekster, Mermaid Avenue. Ellers må jeg innrømme at jeg ikke har fulgt henne, hverken som vokalist i 10,000 Maniacs tidlig på åttitallet eller som soloartist. Når jeg lytter på hennes forrige album som inneholder nyinnspillinger av eldre låter, Butterfly (2017), tenker jeg at det fort kan være en liten tabbe, det er mye fint der! Hennes forrige album med bare nye sanger ble gitt ut for hele ni år siden.
Kjærlighet fra mange sider. Natalie forteller i et intervju med THE LINE of BEST FIT at hun begynte med låtene på Keep Your Courage rundt år 2020. Albumet ser på kjærlighet fra mange sider, de gode, men også de mer krevende sidene av den. 59-årige Natalie har også hatt alvorlige helseproblemer de siste årene, noe som trolig også har påvirket låtene på albumet, om ikke direkte i tekstene, men i måten hun har jobbet med låtene. Natalie forteller at hun har vært interessert i språk, men at det var så mange gode poeter der ute, at hun selv knapt synes det var verdt å utvikle sitt talent på dét området. Heldigvis har hun latt seg inspirere av den skotske forfatteren Robin Robertson gjennom både hans bøker og brevveksling, og tekstene på Keep Your Courage er både meningsfylte og poetiske og bidrar i stor grad til den store opplevelsen dette albumet er.
Åpningstrio. Albumet åpner forsiktig med Natalie bak pianoet – jeg regner med det er henne selv som spiller piano albumet gjennom– deretter økes tempoet og det blir feiende flott på de to første låtene, «Big Girls» og «Come on, Aphrodite», to duetter med Abena Koomson-Davis. «Big Girl» er om søsterlig kjærlighet mellom kvinner, mens «Come On Aphrodite» feirer den romantiske kjærligheten. Stemmeprakt og blåsere med en trompetsolo underveis gir låtene også et anstrøk av jublende gospel. Deretter følger den allerede nevnte «Sister Tilly». For en åpningstrio!
Fanger og holder interessen. Det hender jeg skriver om en plate at den ikke har svake spor. Keep Your Courage har virkelig ikke svake spor. Om enkelte av de lange låtene oppleves som ferdige før de har begynt, kan man si det samme om hele det 55 minutter lange albumet. Låtene utvikler seg uanstrengt, men endrer karakter underveis, ikke mye, men tilstrekkelig til at det ikke blir et kjedelig øyeblikk. På «Narcissus» – basert på historien om den greske guden som foraktet de som forelsket seg i ham, og som til slutt ble fortapt gjennom å forelske seg i sitt eget speilbilde – fascinerer samspillet mellom strykerne og de akustiske gitarene. Fantastisk melodi:
”You made me feel the way I do without you now Convinced that I was your reflection Poor Narcissus aching for perfect love”
«Guardian Angel» er skrevet for en venn som i løpet av to år måtte begrave både barna og mannen sin. Så kanskje handler låten som fravær av beskyttende engler. ”Guardian Angel, I don’t believe//You could ever takе from me//All the love had еver belonged to me“. Gripende tekst, gripende låt.
Melodier, tekster, vokal og arrangementer på øverste hylle. Albumet har bare så mye å by på. De umiddelbare låtene som gjør at du går tilbake til albumet etter de første gjennomlyttingene. Så kommer flere låter snikende: «Hunting The Wren» og avslutningslåten «The Feast Of St. Valentine» for eksempel. Gåsehudfremkallende begge to. Om du trenger litt bakgrunn for hva ”Hunt The Wren” innebærer, kan du besøke wikipedia, slik jeg følte for.
Konklusjon? For et album!
”In the deep and darkest night of your soul When you curse and rue the day That you did dare to give your heart away Take courage in the thought that you belong Good comrade, you’re not alone We’re here to give you shelter from the storm”
Gubberock 