Pressefoto med Suzan Köcher. Fotograf: Katie Methot
Jerry Leger: Waves Of Desire (album 2025)
Det var skrevet i stjernene at vi ville få et popalbum fra Jerry Leger. Om han synger rock, folk eller country har det alltid ligget en popnerve under. Noen ganger nesten usynlig, men hook, meloditeft og en altomfattende musikk-smak gjør at det i hvert fall ikke er noen grunn til å la seg overraske. Uansett hva Jerry foretar seg hører vi at det er ham. Vokalen, melodiene og ikke minst de gyldne overgangene. Det er nesten alltid en fin bro i Jerrys sanger. Mannen nekter å lage dårlige sanger eller album som ikke henger sammen. Så også denne gangen.
Waves Of Desire er spilt inn i Køln i Tyskland under noen fridager på en Europa-turne med Jerrys faste band The Situation som teller Dan Mock på bass, Kyle Sullivan på trommer og Alan Zemaitis på tangenter.
Jerry er av disse artistene som har en klar visjon for albumene han lager. Jerry kjenner musikkhistorien bedre enn de fleste andre, og han vet hvilke deler av den historien han skal plukke fra når han skal velge ingredienser. Tidligere har han laget musikk som dekker punk, rock, folk, country, pop og mer til. Samtidig har han særpreg i massevis så det er aldri tvil om hvem vi har med å gjøre. Da jeg skrev om hans forrige album med nytt, eget materiale – det litt ”spooky“ Donlands (2023), skrev jeg at jeg at ikke helt klarer å plassere den sjangermessig: “Den sitter plata og skuer ned på fengende poplåter, trist countrymusikk, rocklåter og folkemusikk og tenker at den har en venn i dem alle.“ Samtidig skrev jeg at Donlands kunne være Jerrys aller beste og mest konsistente album til dags dato. Det sier ikke så lite når vi vet at Jerry i år feirer 20 årsbubileum som plateartist, med en rekke fremragende album i bagasjen. I Norge ble mange oppmerksomme på han med den flotte dobbeltplata Nonsense And Heartache, utgitt for rundt ti år siden, og siden har vi vært så heldige å kunne opplevde denne canadieren i Norge flere ganger.
Foto: Tormod Reiersen
”Pure pop“. Under innspillingen av Waves Of Desire, kalte Jerry albumet for ”Pure Pop For Jerry People“ som en parallell til Nick Lowes Pure Pop for Now People. Som bakgrunn for å forstå musikken på Waves Of Desire, trekker Jerry også fram folk som Everly Brothers, The Drifters, Roy Orbison og The Beatles. I tillegg til The Situation fikk Jerry med seg to venner fra Køln-traktene. Suzan Köcher synger de Everly Brothers-harmoniene Jerry søkte, og Julian Müller bidrar til et større lydbilde med sin gitar. Jerry forteller at han mens klassekameratene ville bli brannmenn og astronauter, drømte han allerede i barnehagen om å bli musikkartist. Waves Of Desire skal være en gave til den lille drømmeren.
Sangene. Flere av tekstene handler om kjærlighet, naturlig nok: om å forlate, bli forlatt og om å starte på nytt. Det er nærliggende å tenke at sangene er personlige og preget av de senere årene i Jerrys eget liv. «Alcatraz» åpner. Forholdet går mot slutten, minner mer og mer om et fengsel for den ene parten, den andre er forvirret. For meg er dette av albumets beste låter, fin fremdrift der uttalen av tittelen fremstår som det aller beste med sangen. Som på mange av sangene på albumet er trommene til Kyle Sullivan og orgelet til Alan Zemaitis sentrale i et nokså gedigent lydbilde.
Neste sang «Strange» har uimotståelige vers. Så skulle jeg gjerne si at «You Don’t Have To Stay Long» er en svakere låt, og det er den kanskje, men i dag var det den jeg våknet med og ikke kunne få ut av hodet. Nå er ikke det alltid nødvendigvis et kvalitetsstempel på en låt, det kan også være ganske irriterende, men jeg setter det på kontoen for at Leger lykkes med å lage fengende popmusikk.
Litt lenger ut kommer en ny favoritt: «Calling It A Bluff». Her røsker det mer, og Jerry slipper til rockeren i seg. Alan Zemaitis’ tangenter danser over og under en engasjert Leger. Sangen ender med et slags musikalsk sukk. «Willow Ave» er i utgangspunktet av de kjedeligere låtene på albumet, men reddes godt av detaljer som i trommingen til Sullivan og som nesten alltid hos Leger – en smått fantastisk overgang. Tittellåten «Waves Of Desire» rocker igjen sprekt, denne gangen må orgelet vike litt til fordel for herjinger fra gitarer. Herlig låt!
Pressefoto: Katie Methot
Så roes det ned med «Let Me See How It Ends», der man får ørene opp for den fine stemningen pianoet og den taktfaste trommingen skaper. Så rockes det sånn passelig med nok en favoritt på albumet, «Stranded» der om ikke bølger av begjær så i hvert fall bølger av orgelet til Zemaitis slår inn over deg. ”I can’t stay one more night“.
Da ble det visst å nevne alle låtene denne gangen. Det er to igjen, og da kan vi bo ikke gi oss. Albumet veksler mellom rolige og litt lavmælte sanger og sanger med høyere tempo. «We’re Living In This World» er i utgangspunktet av de rolige, men intensiteten og tempoet skrus til noen hakk underveis. Fin sang! Her synger Leger med sympati for partneren som virker å være forlatt av ham, eller i det minste av fortelleren i sangen. Siste sang «Back In Love With Me Again» er en nokså klassisk Leger-ballade som kunne klart seg med Leger og et nakent piano omtrent som på glitrende enkle albumet Songs From The Apartment, men i tråd med resten av albumet er lydbildet rikere enn som så. Flott avslutning!
Jerry Leger har alltid en visjon for albumene. De fremstår helhetlige og konsistente. Lager man et folk-album, så lager man et folk-album, eller som denne gangen et reinspikka pop-album med gode vers, refrenger og overganger. Om et par uker kommer altså Jerry Leger med trommeslager Kyle Sullivan på trommer, Sullivan som er sterkt delaktig i at dette albumet har blitt så flott som det har blitt. Det blir spennende å høre hvordan sangene tas ned fra en ganske massiv produksjon til et mer spartansk format. Jerry pleier å beherske de fleste formater, så det blir garantert bra!
Chuck Prophet & His Cumbia Shoes (konsert John Dee i Oslo oktober 2025)
Chuck Prophet kommer på scenen med verdens største smil og en fremtoning som en sirkusdirektør eller kanskje hjerterknekt.
Det ble usedvanlig trivelig da gitaristen i det legendariske 80- og tidlig 90-tallsbandet Green on Red besøkte John Dee i Oslo i går kveld. Neida, Chuck Prophet har gjennom en lang karriere blitt legendarisk helt på egen hånd. I går kveld hadde han med seg bandet Cumbia Shoes og mer enn en håndfull sanger med dansbare latinamerikanske rytmer.
Etter forrige album, det glimrende Land That Time Forgot (2020), fikk Chuck lymfekreft og trodde han skulle dø. Under behandlingen fant han trøst i den latinamerikanske musikksjangeren cumbia, og da behandlingen begynte å virke, dro han noen timer med bil sørover fra San Francisco til Salinas for å jamme med den lokale cumbagruppen, og resten er historie.
Hele fjorårets album, Wake The Dead, ble spilt, sånn omtrent i hvert fall. Og dette var musikk som i det minste kunne få oss gamle til å våkne og riste aldri så lite og mer til på hodet og godfoten. Bandet er glimrende og virket å beherske de fleste stilarter og instrumenter. Nykommeren i bandet, Lesli, fikk mye hyggelig oppmerksomhet, og Chuck visste å vise at han setter pris på bandet. Og publikum: det beste til å synge så langt på turnéen kunne Chuck fortelle etter å ha konferert med et bandmedlem. Det var bare det at det også var den første konserten.
I går blir det spesielt gøy når rytmene glir over i massiv rock. Høydepunkt 1: å digge musikk som det må en gammel rocker som Chuck Prophet til for å få meg til å like. Høydepunkt 2: mer streite rockere som den monumentale «You Did», «Ford Econoline» og ikke minst «Sally Was A Cop» med sin rå avslutning. Fint spark til Elon Musk som han håpet ville lykkes med romskipene sine og fylle dem opp med seg selv og vennene hans før sangen «In The Shadows (For Elon)».
Og Chuck selv dirigerte noe som særlig innledningvis minte om en teaterforestilling. Veldig godt humør på hovedperson og bandet. Fantastiske gitarsoloer. Chuck Prophet går av scenen med verdens største smil. Og det gjorde vi også.
«Kunstig lys» er den sangen Trine Harbak forventer at mange skal hoppe over. Nei, nei, nei! Den skranglete låten i Tom Waits-land er rett og slett av de aller fineste sangene på Trine Harbaks debut-plate, Da æ va a skog. Det går jo ikke an å ikke like den. Den er til og med finere enn duetten Trine gjør med ett av sine store idoler, Stefan Sundstöm. Om Trine en dag skulle få lyst til å fylle et helt album med slike sanger, har hun min velsignelse. Men de er ikke helt borte de mer stillferdige sangene på albumet, heller. For å si det forsiktig. «Kunstig lys» er ei vise om barndom og lengsel. De tekstene er det flere av på dette albumet, et album som må vøre av de aller beste debutalbumene jeg har hørt i år, norske eller utenlandske.
Trine Harbak debuterer ikke med brak. Dette er altså stort sett mer av den stillferdige sorten. Tidlig i 2024 ga hun seg selv en utfordring. Hun skulle skrive ei vise hver uke. De som følger Gubberock vil vite at den slags arbeidsmoral ville få Jeff Tweedy i Wilco til å juble. Trine Harbak skrev 60 viser, og gir nå ut ti av dem på sitt debutalbum Da æ va a skog. Litt mer beskjeden enn Tweedy som nettopp ga ut et trippelalbum med 30 sanger, der noen kanskje kunne vært utelatt. Hos Trine er det ingen grunn til å lete etter sanger som ikke hadde trengt å være med. Her krever alle sin plass.
Albumet er i hovedsak spilt inn med Trine selv på gitar og trekkspill, med produsentene Alexander Pettersen på gitarer og Pål Brekkås på tangenter og bass. Trine forteller at hun har stortrivdes i studio med disse behagelige og proffe karene fra Trondheimsmiljøet som vi var vært borti før her på bloggen. Bak det ofte stillferdige skaper de spenning og uro i passe porsjoner. Skjalg Raaen spiller lapsteel på «Visa te sorga», trommene på «En blås og en bønn» er ved Stian Lundgren, og det glitrende pianoet på «Kunstig lys» er ved Kriss Stemland.
Foto: Lars Tveito
Trine forteller at hun er svært begeistret for folk som Jacques Brel, Odd Nordstoga og Stein Torleif Bjella. Én av av hennes største idoler, Stefan Sundström, synger med henne på «En blås og en bønn». Tekstene skal være påvirket av den litt værbitte naturen på Harbak ved kysten av Trøndelag. Harbak lengter etter et liv der ikke alt alltid haster. Tekstene handler også om søken etter og funnet av den store kjærligheten og redselen for å miste det hun har vunnet. Livet selv, altså. Livet og kjærligheten. Døden lar vi ligge.
Jeg tror ikke det er tilfeldig at hun liker lyng bedre enn roser:
”Æ vil bare syng om nå som vare som tåle det som kjem av vind og regn”
Rosene finner man i byen i hjemmene, kastes så fort de mister glansen. Lyngen er mer vill, naturlig, tåler mer. Varer. Musikken på denne sangen er også litt urolig, en lillebror til «Kunstig lys». To andre sanger har jord og skog i titlene. Naturen gir en forankring til Trine og hennes sanger, liker jeg å forestille meg i hvert fall.
Sundstrøm sammenlikner Trine Harbak med Leonard Cohen. Kanskje har han sanger som oppbruddslåten som får lov til å avslutte albumet, «Kan du tru på drømma», «Jord» og «Elskervals» i tankene. «Elskervals» er en sang der syntesen mellom det kroppslige begjæret og den dypere kjærligheten beskrives samtidig på en måte som ingen gjorde bedre enn Cohen, men Harbak er sannelig ikke langt unna mesteren selv i sangen som også både metaforisk og bokstavelig talt går dypere. Og kanskje er selv gitaren litt cohensk? Fantastisk sang, flott produsert.
Og æ holdt ordan dine høyt og blikket mitt i ditt som bare man kan gjør når tåka lette over sengetøy og salighet og ublu fantasi
Jeg må plukke fram én sang til, kanskje den fineste av den alle. «Visa te sorgen» er ei vise om å gi sorgen tid, om sorgen og savnet som til slutt kan bli til noe fint på sitt vis. Også til noe fint. Sorgen blir nesten som en venn som hjelper deg på veien videre etter at den kjære er borte. Ei klok vise. Ei vakker vise.
Et aldeles nydelig album til å bli glad i har det blitt. Et album med ti melodisterke og stilsikre sanger som danner en veldig fin helhet. Ikke noen grunn til å hoppe over noen sanger. Jeg ser at jeg ikke har nevnt tittellåten. Om du liker den aller best, er det forståelig. Med dette albumet har Trine Harbak laget noe varig bortenfor kjas og mas, noe varig som fortjener plass på mange årsbestelister for 2025. En klokkeklar terningkast fem, dette albumet!
Bruce Springsteen: Nebraska ‘82 (Boks med uutgitte spor, demoer, elektriske versjoner av sanger spilt inn i forbindelse med Nebraska og konsert med sangene, våren 2025)
Jeg krever tålmodighet av leseren i dag. Før jeg forteller om innholdet i den nye Bruce Springsteen-boksen Nebraska ‘82 ønsker jeg å gi et innblikk i hva originalplata betyr for meg. Og du trenger vel også en ny gjennomlytting av albumet før du går i gang med resten av boksen for å komme inn i den stillfarne og dramatiske Nebraska-stemningen? Men for å foregripe litt, Electric Nebraska låter som bare rakkeren.
Pressebilde via Sony Music Norway
I saw her standing on her front lawn just twirling her baton//Me and her went for a ride, sir, and ten innocent people died
Et rivende munnspill, så er vi der. Åpningen på Bruce Springsteens album «Nebraska» (1982), tittellåten, tar oss rett inn i et landskap befolket av massemordere og andre kriminelle. Selve låten tar utgangspunkt i Charles Starkweather, som sammen med sin kjæreste drepte 11 personer i 1958, inkl. en som var drept før låtens historie startet. Men Nebraska handler ikke bare om kriminelle, men også om barndom, håp og drømmer. Ulike utgangspunkt til tross, er det tematisk også forbindelseslinjer mellom livene som har gått over styr og Springsteens egne erfaringer. «Hvorfor gikk det galt?» versus «kunne det gått galt?», kanskje. Eller feilsteg på ulike nivåer, om du vil. Springsteen var ute etter en følelse på Nebraska, en grunnstemning, som skulle føles som en verden han kjente fra barndommens mysterier, og som han fortsatt bar inni seg, forteller han i sin selvbiografi, Born To Run.
Bruce Springsteen – folkartisten
Mitt beste minne fra ganske mange stadionkonserter med Bruce Springsteen og hans E Street Band er fra snart ti år siden på Telenor Arena. Vi er tidlig ute, folk sitter ute i sola og koser seg. Kona og jeg blir likevel enige om å gå inn og finne feltet vårt. På vei inn sier kona: -Hør, det er Bruce». – Nei, sier jeg, det kan det ikke være. Jo, det var det. Der framme står Bruce Springsteen alene og gjør én av mine favorittlåter med mannen, «Growin’ Up», og deretter får vi enda noen låter med Bruce Springsteen, The Folksinger, før det hele egentlig har startet.
Og det er folkesangeren vi møter på albumet Nebraska. Nebraska var Bruce Springsteens sjette studioalbum og hans mest primitivt innspilte. Nei, ikke et heidundrende rockalbum, denne gangen. På tidligere album hadde Bruce jobbet lenge i studio – til dels med storslåtte produksjoner. Springsteen skapte denne gangen musikken fra et lite hus han leide, og fikk hjelp av roadien Mike Batlan til å sette opp en fire spors TEAC kassettopptaker på soverommet. Bruce var alene med gitar og munnspill, og litt til når han syntes det var nødvendig. Den gangen en nokså revolusjonerende måte å spille inn musikk.
14-åringens munnspillsoloer med Bruce
Jeg har en storebror – mange musikkinteresserte har det – og den dag i dag har vi berøringspunkter når det gjelder musikk. Det er dog ikke til å komme unna at mens han sverger til litt tøffere rock, beveger jeg meg oftere mot singer-songwritertradisjonen. Og slik var det nok også for 40 år siden. Rundt 1984 spilte han ofte Born In The USA på full guffe. Jeg har siden lært meg å elske mange av låtene på det albumet, men den gangen var det først og fremst «My Hometown» som talte til denne daværende fjortenåringen. Men da storebror fant frem Nebraska var jeg med. Selv sa han noe slikt som at albumet var en tapt mulighet. Her har Bruce mulighet til å bruke verdens beste band, så gjør han dette, alene? Storebror om det. Nå har han mulighet til å sjekke påstanden. Jeg fant nå frem munnspillet og forsøkte etter beste evne å kopiere Bruce, mens han dro sine fortvilte munnspillsoloer på flere av låtene.
Pressebilde via Sony Music Norway
Dype karakterskildringer
Der en på tidligere album kunne mistenke Bruce for å suge historiene fra eget og kameraters liv, må en tro at han på Nebraska ofte beveget seg lenger bort fra egen navle. Johnny Cash gjorde to coverversjoner av sanger på Nebraska, «Johnny 99» og «Highway Patrolman». Cash hadde en egen evne til å gjøre andres låter til sine, men når det gjelder disse låtene, har de alltid forblitt Bruce sine i min bevissthet. Begge låtene handler om kriminelle, og man må la seg berøre av «Highway Patrolman», om politimannen og hans lovløse bror. Slikt bør det lages film av, og det gjorde da også Sean Penn med sin Indian Runner! Det er mange sterkt karakterdrevne låter på Nebraska, og Bruce tar oss med helt inn i hodet på dem, hva som driver dem, hva de føler, som på «Johnny 99»:
Now judge, judge I had debts no honest man could pay// The bank was holdin’ my mortgage and they were gonna take my house away//Now I ain’t sayin’ that make me an innocent man//But it was more ‘n all this that put that gun in my hand
Selv om flere av låtene beveger seg et betydelig stykke unna Springsteens eget liv, er det også sanger som har bakgrunn i hans egen barndom. Sangene «Mansion On The Hill», «Used Cars» og «My Father’s House» tar alle utgangspunkt i egne opplevelser med familien, forteller Springsteen. Her fra «Used Car»:
Now the neighbors come from near and far// As we pull up in our brand new used car// I wish he’d just hit the gas and let out a cry// And tell them all they can kiss our asses goodbye
Det ligger utenfor formålet med denne beskrivelsen av Nebraska å gå gjennom alle låtene på albumet, et album som ved siden av Darkness On The Edge Of Town har Bruce Springsteens mest solide låtrekke av hans samtlige album. Men det må likevel nevnes at albumet er fylt av gode onelinere. Nja, ikke onelinere i egentlig forstand, men tekstfragmenter man tar med seg, og som minner en på hva låtene egentlig handler om, som denne fra «Atlantic City»:
Now I been looking for a job, but it’s hard to findDown here, it’s just winners and losers and «Don’t get caught on the wrong side of that line
Flere album fra samme kreative kilde
Vi møter igjen den ensomme folksangeren Bruce Springsteen på senere album som The Ghost Of Tom Joad (1995) og Devils & Dust (2005). Begge albumene har sterke låter, men som helhet når de ikke opp til Nebraskas nivå, noe som selvsagt er for mye forlangt. I 2019 kom den langt mer produserte Western Stars, Bruce Springsteens beste album siden 1980-årene. Produksjonen med strykeorkester til tross, føler jeg at vi igjen møter folksangeren Bruce Springsteen. Igjen et karakterdrevet album der vi møter temaer som motorvei, ørken og isolasjon, men også om hjem, felleskap, håp og drømmer. Albumet kan derfor komme fra samme kreative åre som Nebraska. Western Stars er en slik plate som minner en på at en aldri skal gi opp gamle helter. Men Nebraska er og blir den store folk-klassikeren til Bruce Springsteen! Den store og smått fantastiske Bruce Springsteen-boksen med tidligere uutgitte album som kom tidligere i år, og som vi har vi omtalt her Gubberock, møter vi flere ganger folksangeren Bruce, så dette er en side som er viktig og som ofte blir tonet ned når han reiser rundt med de gedigne stadionproduksjonene.
Pressebilde via Sony Music Norway
Electric Nebraska
Nå tar vi omsider en runde med hva som er nytt i boksen. Det har lenge gått rykter om at mange av låtene på albumet finnes i elektriske studioversjoner. Bruce har inntil nylig benektet at han kjente til hvor disse innspillingene befant seg. Men nå er de altså her.
På Electric Nebraska møter vi E Street Band, men på flere av dem er det kun trioen Bruce Springsteen, Gary Tallent og Max Weinberg som spiller slik at lydmuren ikke blir for tett. To sanger er ikke på originalen, og det mangler fire låter. «Born In The USA» kommer her i en rå elektrisk versjon som hverken likner på den mer stillferdige demovesjonen som åpner boksen eller muskelversjonen på Born In The USA som nok ikke klarte å formidle budskapet like godt som disse alternative versjonene. Vi får også en tidlig versjon av «Downbound Train» som er spilt omtrent over samme lest og er råest av alle på Electric Nebraska. Den er mer interessant enn pen og likner knapt på den som ble utgitt på albumet Born In The USA to år seinere.
Springsteen forteller i selvbiografien at halvparten av låtene på albumet Born In The USA ble spilt inn samtidig med Nebraska og at de på et tidspunkt vurderte å lage et dobbeltalbum. Konklusjonen ble at det ville vært for sprikende. De elektriske og mer produserte versjonene er også strålende og låter naturlig nok også oppgradert, selv om den siste dråpen med magi mangler om en absolutt skal sammenlikne. Den tilfører jo også et annet perspektiv og tilbyr en alternativ måte å høre låtene på når f.eks. orgel og piano ruller over og under «Mansion On The Hill».
Én av de mest nødvendige versjonene, er en tung full-bands versjon av «Atlantic City», en sang som alltid har trivdes med band. Kanskje overspiller trommene, om jeg skal klage litt, men det svinger bra, og Bruce synger engasjert i overgangene. Én annen versjon som fremstår friskere er den rocka «Johnny 99», en herlig versjon som gjør det vanskelig å sitte stille og lytte samtidig. Så kan man jo si at teksten kommer mer i bakgrunnen når det skjer så mye morsomt musikalsk. Jeg liker også godt «Open All Nights» fine driv.
Om originalplata ikke fantes, hadde den elektriske Nebraska vært ei strøken terningkast 6-plate. Det er den egentlig uansett. Det svinger av mange av låtene her. Spill høyt! Om du tenker at dette høres ut som Born In The USA, tar du feil. Dette har et mindre massivt og mer tidløst lydbilde med en Bruce som kjører stemmen hardere, råere.
For Bruce var ikke poenget hvilke versjoner som var best, forteller han i et nytt intervju i musikkmagasinet Mojo, poenget var at det var soveromsversjonene som betydde mest for ham da. Og som mange har påpekt; det er disse som er Nebraska, og som bidro til å gi ham kunstnerisk frihet til å gå sine egne veier resten av karrieren.
Pressebilde via Sony Music Norway
Demoer og rariteter
Da rykker vi tilbake til starten, til åpningen av denne boksen. Her får du 9 spor med demoer og andre spor som ikke nådde albumet. Flere av sangene hadde keg ikke hørt før, noen av dem ble senere bearbeidet til sanger vi kjenner. Helt først kommer en dyster demoversjon av «Born In The USA» kjent fra samlingen Tracks. Deretter får vi noe som høres ut som en beslektet sang av «Highway Patrolman» men med et annet lydbilde. «Losin’ Kind» er flott historiefortelling, men Springsteen fikk den aldri til slik han ønsket.
«Downbound Train» er i likhet med versjonen på den elektriske versjonen på leting etter sin identitet. Jeg liker denne nervøse versjonen ganske godt, men egentlig synes jeg det er helt greit at den ble som den ble på Born In The USA.
«Child Bride» er av høydepunktene blant disse ni sporene. Stemningsmessig ville den passet godt inn på Nebraska. «Working On A Highway» på Born In The USA er basert på denne, uten at jeg synes likhetene er veldig iørefallende. Fin sang, uansett! Blant demoene er får du også en tøff og gjenkjennelig versjon av nettopp «Working On A Highway». «Pink Cadillac» har du kanskje hørt som single i en grandios stadionversjon. Her er den tatt helt ned. Jeg liker den best slik.
Blant de tidligere uutgitte sporene bidrar også den bråkete rockabillyen «The Big Payback», «On The Prowl» og den fineste av dem og mest Nebraska av dem, «Gun In Every Home», til at denne første plata i boksen er veldig flott å høre på. Plata har gode sanger og gode versjoner!
Konsert fra våren 2025
I boksen får du også film og CD/LP med opptak fra våren 2025 der Bruce uten publikum spiller Nebraska i sin helhet sammen med multi-instrumentalisten Larry Campbell og Charlie Giordano i Count Basie Theatre i Red Bank, New Jersey. Bruce synger sangene tro mot originalene, men med en stemme som selvsagt ikke er 31 år, men med stor innlevelse og en eldre manns erfaring.
Filmen om Nebraska, Deliver Me From Nowhere, er snart klar for kino. Jeg gleder meg til å se den!
Oppsummert er Electric Nebraska den virkelige nye godbiten her, men også den første disken med demoer og utelatte spor tåler mange gjennomlyttinger. Med på kjøpet får du et fint essay av Erik Flannigan, mannen som også hadde en finger med i spillet på Tracks II som ble gitt ut for få måneder siden.
Still at the end of every hard earned day people find som reason to believe. Og akkurat det er det vel Bruce Springsteens oppgave her i livet å hjelpe oss til.
Filmen om Nebraska
Filmen om Nebraska, Deliver Me From Nowhere, er klar for kino. Fin film som gir interessant bakgrunn for albumet. «Deliver Me From Nowhere» er den beskrivelse tittelen på filmen og er hentet fra to av sangene på albumet. Året var 1982, og han var da rundt 32–33 år. Vi møter en deprimert Bruce Springsteen som ønsker å lage kunst oppi all støyen som er rundt ham. Han forsøker å spille inn sangene med band og alene i studio, men blir ikke fornøyd. De mangler noe av nerven og magien som soveromsopptakene har. Han vil derfor gi ut soveromsopptakene som de var, uten markedsføring, intervjuer og turné.
Etter stor suksess med det foregående albumet stod han foran og nesten midt i et stort internasjonalt gjennombrudd. Plateselskapet skjønte ikke hva han drev med. Han skulle jo erobre verden med et heidundrende rockalbum. Manager, venn og nær psykolog Jon Landau tar seg av støyen og forsvarer og kjemper for at Bruce skal kunne følge sine kunstneriske drømmer. Man blir glad i mannen. Samtidig får vi film i svart/hvitt fra Bruce sin barndom og hans kjærlige forhold til moren og problemene med faren. En av de mest rørende scenene i filmen er når den voksne Bruce blir forsonet med faren; som Bruce sier: ”Du hadde dine kamper å kjempe“. Skuespiller Jeremy Allen White samarbeidet tett med Bruce, og han og regissør Steve Copper tegner et troverdig bilde av Bruce Springsteen basert på boka «Deliver Me From Nowhere». White er ikke prikklik Springsteen i utseende og vokal men lik nok.
”I saw her standing on her front lawn just twirling her baton//Me and her went for a ride, sir, and ten innocent people died“
!
Pressebilde via Sony Music Norway
Redigert 20. oktober 2025. (Deler av omtalen av selve albumet Nebraska er publisert tidligere).
Gubberock 