I dag er jeg kommet fram til en oppsummering av mine favoritter blant årets internasjonale album. Du kan lese om mine norske favoritter her.
Som vanlig er dette med rangering en litt vanskelig lek, der plater som ikke er fullkomne når opp, fordi de har noe ved seg som gjør at jeg spiller dem mange ganger. Noen plater gir masse glede der og da, men er ikke så slitesterke som for eksempel albumene til Jason Isbell og Wilco som bare stiger i bevisstheten ettersom tiden går. Likevel er jeg nesten sjokkert over hvor bra jeg synes albumene fra nummer 20 og utover er. Et usedvanlig jevnt heat, dette.
Jeg har latt de nye albumene til Bob Dylan og Neil Young ligge. Begge har sluppet nye plater med eldre låter, og begge har åpnet arkivene. Jeg har som vanlig skrevet flere artikler om dem begge, og vil komme tilbake til den helt ferske Before And After med Neil Young.
Helt på tampen snek det seg inn et album høyt på lista som jeg enda ikke har omtalt. Men nå går vi i gang! Spilleliste nederst i saken.
1. Natalie Merchant – Keep Your Courage
Jeg spør meg flere ganger i løpet av de ti sporene på Natalie Merchants nye album, Keep Your Courage, om sangen allerede er over, den har jo akkurat begynt. Ikke minst gjelder dette den nesten åtte minutter lange «Sister Tilly». Karakteren i sangen er satt sammen av mange eldre kvinner som har hatt sin plass i Natalie Merchants liv. Sangen begynner valsaktig med strykere og utvikler seg mer og mer mot det storslåtte og setter også opp tempoet underveis. Hele tiden snor Natalies vakre stemme seg rundt en vidunderlig melodi. Albumet har bare så mye å by på. De umiddelbare låtene som gjør at du går tilbake til albumet etter de første gjennomlyttingene. Så kommer flere låter snikende. Konklusjon? For et album!
2. Paul Simon – Seven Psalms
Paul Simon forholder seg ikke til grenser. Ikke musikalsk, og ikke i tekstene. Han har hele livet vært på søken etter noe nytt. Stillstand er stagnasjon. For meg er Seven Psalms årets gledeligste album. Min gamle helt Paul Simon har gitt ut et nydelig musikkstykke, godt tilpasset livsfasen han er i. Selv om musikken er flytende og mediativ og dermed ikke vil irritere så mye som bakgrunnsmusikk, har den mange andre kvaliteter også. Som alltid gir Paul oss også noe å bite i tekstene.
3. Jason Isbell and the 400 Unit – Weathervanes
Årets album med Jason Isbell krabbet seg gradvis helt opp på pallen. Albumet er ikke uten svakheter, men selv de minst gode låtene har kvaliteter ved seg som innbyr til gjentatt lytting. Denne plata fungerer like godt i sofakroken som på treningssenter. Objektivt sett – hva det måtte bety – er det sikkert gitt ut flere bedre plater, men få album passer meg bedre.
Les også om den glimrende dokumentaren om Jason Isbell og Amanda Shires her.
4. Jerry Leger – Donlands
Kanadieren Jerry Leger har opparbeidet seg en solid katalog av album. Hans forrige album Nothing Pressing (2022) ble omtalt som hans mest personlige, noen mente også at det flotte albumet var hans beste. Årets album er enda bedre. Jeg er vanligvis tilbakeholden med å si at det nyeste albumet til artister er deres beste. Donlands kan dog være Jerry Legers aller sterkeste og mest konsistente. Og det sier jeg om et album av en artist jeg har brukt særdeles mye tid på å lytte til de siste fem årene. Donlands slipper ikke taket.
5. The Felice Brothers – Asylum On The Hill
Så kom det skranglende inn for få dager siden. Et nytt album med The Felice Brothers, kun distribuert via Bandcamp. Først tenkte jeg at dette var andre sortering. Men så griper det tak. På konsert ser det ut som Ian Felice nesten ikke henger sammen. Og sånn er det med musikken også. Herlig slentrende vokal, ditto piano, trekkspill og trommer. Flotte melodier, noen veldig allsangvennlige. Og kjenner jeg dem rett, så kommer onelinerne til å smyge seg fram, én etter én. Det er altfor tidlig å rangere dette albumet, men jeg prøver meg med en femteplass. Herlig plate åkkesom!
6. Jaimee Harris – Boomerang Town
Bruce Springsteen synger om å være født til å flykte, om å følge drømmene og løsrive seg. For Jaimee Harris og hennes karakterer i Boomerang Town er situasjonen annerledes. De sitter fast, de blir trukket tilbake dit de kom fra. Et liv i små kår. Psykiske problemer og avhengighet som går i arv. Jeg kjente henne best som den litt mer stillfarne makkeren til hennes livspartner Mary Gauthier på livesendinger under koronatiden. Nå er hun definitivt ute av Marys skygge! Glimrende folkalbum!
7. Iris DeMent – Workin’ On A World
Iris DeMent er tilbake, nesten åtte år siden forrige studioalbum. Hun startet på dette nye albumet ikke så lenge etter at hun hadde gitt ut Trackless Woods, et album der hun hadde tonesatt oversatte dikt av Anna Akhmatova. Hun våknet opp en dag etter valget av Trump og spurte seg selv hvordan vi skulle overleve dette. Det neste traumet overtok etter det foregående, og slik har det vel egentlig vært helt fram til i dag? Iris møter krisene på sin måte. Kampvilje, håp og kjærlighet. Med noen originale og fengende låter som snor seg rundt, og ikke slipper taket når de først – jeg trengte noen runder med albumet – smyger seg inn i kropp og sinn.
8. Wilco – Cousin
Wilcos album fra i fjor, Cruel Country, er rett og slett ett av deres aller beste album, et album innenfor et behagelig, men ikke ortodoks countrylandskap. Årets album er i et mer futuristisk og eksperimentelt landskap, men ikke stort dårligere. Jeg spilte det én gang i går, og da ble det raskt to. Samtidig er jeg i gang med den tredje Jeff Tweedy-boka i løpet av kort tid. Litt fan altså.
9. Karen Jonas – The Restless
Jeg tenker Ingmar Bergman. Jeg tenker den nye franske filmbølgen. Jeg tenker ikke spesielt på kammermusikk i den vanlige betydningen av ordet. Nei, Karen Jonas gir meg assosiasjoner til film. Intense dramaer der en stor del av handlingen foregår på kammerset, eller der du i utgangspunktet ikke kjenner forhistorien, men der du går inn rett inn i en liten del av handlingen, får mye informasjon om hva som skjer i nåtiden, og der fortiden, delvis i hvert fall, overlates til seeren å finne ut av. Og stemningene som skapes gjør at jeg også forsøker meg på et begrep som country noir for å beskrive musikken og stemningene som skapes på Karen Jonas’ nye album The Restless.
10. Esther Rose – Safe To Run
Jeg ble kjent med Esthers musikk gjennom hennes forrige album, How Many Times. Jeg skrev den gangen at flere av låtene er direkte suggererende og tar deg med på musikalske utflukter som fenger så til de grader. Lekker country i toppklasse var overskriften. Jeg er ikke så langt unna å kunne bruke samme beskrivelse av Safe To Run. Som du har skjønt, er mange låter også på dette albumet suggererende. Musikken er også lekker og i toppklasse. Basert på hvor ofte jeg har spilt albumet den siste uka, er den kanskje til og med bedre enn How Many Times.
11. Lars Winnerbäck – Neutronstjärnan
Jeg brukte litt tid på denne. Uvant lydbilde. Men låtene med tekster om både det personlige og samfunnet vi lever i vokser og satt som ei kule i Oslo Spektrum i høst!
12. Terry Klein – Leave The Light On
Terry Klein fanger oppmerksomheten min. Det er noe eget å få slike artister inn i livet. Artister du vet du må høre alle albumene til etterhvert som de blir utgitt. Omtrent som det var med folk som Guy Clark, Warren Zevon og Leonard Cohen. Lekkert, innholdsrikt og fascinerende. Historiefortelling, ja, i et utrolig bildesterkt og poetisk språk. Fengende melodier pakket inn i et tilsynelatende tradisjonelt lydbilde, men som likevel vet å overraske om du lytter ordentlig.
13. Josh Gray – Walk Alone
Joda, stemmen til Josh Gray er sterk der den ligger i grenselandet mellom folk som Sam Baker, James McMurtry og Robert Earl Keen med store doser av eget særpreg, røffhet – og autoritet. Men han har rett når det gjelder sangene. Noen ganger tøffe rockelåter, andre ganger folk og country, alltid med høy kvalitet. De siste årene har jeg oppdaget minst én ny artist jeg må grave meg litt ned i forhistorien til. I 2021 var det Kyle Jenkins med og uten bandet Suicide Swans, i fjor var det Terry Klein samt Benjamin Tod med og uten Lost Dog Street Band. Og i 2023 er det Josh Gray.
14. Lucinda Williams – Stories From A Rock N Roll Heart
Den tøffest dama vender tilbake. Sangene har atter funnet henne. Hun lar ikke hjerneslaget knekke henne, hun nekter å svinne bort. Hun har samlet bandet sitt, hun feirer sitt comeback med sitt rock ‘n’ roll-hjerte utenpå skjorta. Bluesrock, countryrock, countryballader. Akkurat slik vi har lært oss å like 70-åringen Lucinda Williams. Tøff og sårbar. Les også hennes selvbiografi!
15. Charles Wesley Godwin – Family Ties
Charles Wesley Godwin fra West Virginia har laget et album om å høre til, å høre til i en sammenheng som går fra forfedre til barn, ikke bare gjennom tekstene som fremføres av en god og effektfull stemme langt framme i lydbildet, men like mye i countrymusikken hans som er like tradisjonell som den er kledd i en moderne drakt med et tidvis rocka uttrykk. Dette albumet snuser på sekseren, skrev jeg, så kvaliteten er skyhøy også på femtende plass!
16. Bobbie Nelson & Amanda Shires – Loving You
I mars 2022 døde Bobbie Nelson 91 gammel. Da hadde hun rukket å spille inn albumet Loving You sammen med Amanda Shires et halvt år i forveien. For få uker siden ble albumet utgitt. Tror du at du ikke orker å høre låter som «Summertime», «Over The Rainbow» og «Angel Flying To Close To The Ground» enda en gang? Tro om igjen!
17. Ian Hunter – DEFIANCE PART 1
Låt nummer to på britiske Ian Hunters nye album, DEFIANCE PART 1 – Ian Hunters første nye album på 7 år – viser at det er bra liv i den gamle mannen. En strålende rocker der Ian Hunter synger nesten, ja, kanskje helt som i gamle dager med noen typiske Hunter-fraseringer. Med seg på laget har han gamle helter som Ringo Starr på trommer og Mike Campbell (Tom Petty m.fl.) på glitrende gitar. «Bed Of Roses» er en nostalgisk låt som feirer den gamle og nå nedlagte klubbscenen Star-Club i Hamburg og en ung artists måte å leve på. Hunter har flere gode ballader i ermet også.
18. Vincent Neil Emerson – The Golden Crystal Kingdom
Det er en aldeles nydelig countryplate han har laget, Vincent Neil Emerson med hjelp av produsenten Shooter Jennings. Og med Jennings på laget, er det ikke overraskende at countryen har et mer enn et snev av rock over seg. Det er tøffe rockelåter, men også låter der den akustiske gitaren og Vincents stemme får skinne helt på egen hånd. For sangens skyld. De ville vært stolte av ham, heltene hans Townes Van Zandt og Guy Clark.
19. Cowboy Junkies – Such Ferocious Beauty
Tankefullt om livets mørkere sider der bakteppet er foreldres død og covid-19. Albumet er også svært vakkert. Om du som meg på et eller annet tidspunkt lot Cowboy Junkies lo-fi-musikk forsvinne fra radaren, er det på tide å gjøre noe med dette nå. Such A Ferocious Beauty har blitt både ei vakker og meningsfylt plate. I tekstene klarer de å gjøre det personlige universelt, og kanskje også det universelle personlig.
20. Robert Forster – The Candle And The Flame
Sangene på et album med Robert Forster er som vanlig mer fengende enn man får øre for ved de første gjennomlyttingene. Men etterhvert trer favorittene fram. I «Tender Years» ser Robert tilbake på et felles liv – i en felles historie – med ei kone som var alvorlig syk, og som han ikke kan leve uten. En vokser, dette albumet.
21. Bruce Cockburn – O Sun O Moon
Allerede på låt nummer to får vi nydelige «Orders». Som på på flere låter, er Bruce selv i førersetet med sin tilbakelente, men engasjerte stemme, og fantastiske akustiske gitar. Likevel, det er helheten som gir den store opplevelsen. Jeg oppsummerer med behagelig og uanstrengt, meningsfylt og mange gode låter. Ja, Cockburn har mye på hjertet, men som han sier, alt handler om kjærlighet, ikke minst til sin kone gjennom mange år.
22. Robert Ellis – Yesterday’s News
Roberts nydelige og særpregede stemme og stort sett bare hans fantastiske gitar med nylonstrenger og litt bass er av og til alt som skal til. I utgangspunktet synes jeg den første halvdelen av albumet har de beste låtene. Samtidig er det kanskje den siste halvdelen som har den aller flotteste gitarspillingen, så her er det bare å sette seg ned og nyte det hele.
23. EP’s Trailer Park – Once When We Were Birds
Her hjemme har det vært skrevet mye om den norske americana-bølgen, en bølge som har beveget seg mer og mer mot California-pop. Her har du en svensk utgave av americanaen, også her med anstrøk av California, men av og til mer rock, flere skarpe kanter enn i mange av de norske utgavene. Sjekk ut EP’s Trailer Parks nye album. Kanskje faller ikke brikkene på plass umiddelbart. Dette albumet er bedre på tiende lytt enn på første, uten å være utilgjengelig av den grunn. Stort sterkere anbefaling kan man vel ikke gi?
24. Dropkick Murphys – Okemah Rising
I fjor høst kom første plate fra Dropkick Murphys med tekster av Woody Guthrie. Konklusjonen min den gangen var at låtene på This Machine Still Kills Facists stort sett er enkle, energiske og allsangvennlige.Men jeg synes faktisk del 2, det nye albumet med Woody Guthries tekster er enda bedre. Okemah Rising henspeiler på Woodys hjemby. Om forrige album var energisk – de skal egentlig ha forsøkt å ta det litt rolig for å få bevissthet rundt Woodys og eget sosiale engasjement – så når Dropkick Murphy nye høyder med Okemah Rising. Det er igjen nærliggende å peke på Pogues som en inspirasjonskilde til mange av låtene.
25. Rodney Crowell – The Chicago Sessions
Halvparten av låtene på årets album fra Rodney Crowell er mer enn gode, mens de øvrige ikke når de store høydene. Albumet er spilt inn i Jeff Tweedy studio i Chicago med god hjelp fra nettopp Tweedy, kjent fra Wilco. Den lekre produksjonen trekker opp. Fint dette, jeg liker Rodney Crowell!
25. Charlie Sutton – Phantom Drifter
Litt akustisk gitar så plystring. På netthinnen får jeg et bilde av en gammel westernfilm. Scenen er satt, og vi rir ut på prærien sammen med Charlie Sutton og hans band The Changelings. Åpningssangen, «Heroine of the Plains», er blant platas aller beste, en lang historie som sender mine tanker mot låter som «Camouflage» med Stan Ridgway, «Roland The Headless Thompson Gunner» med Warren Zevon og kanskje også «Ring Of Fire» med Johnny Cash. God melodi og spennende tekst.
25. Benjamin Dakota Rogers – Paint Horse
Benjamin Dakota Rogers fremfører musikk der fortid og nåtid glir over i hverandre. Musikken er til dels gammeldags folk med flere snev av bluegrass, og musikk og tekster er inspirert av et liv på gård. Men dette er ikke alt. Måten Benjamin synger på i flere av låtene har en villskap over seg som også må være inspirert av naturen og dyrene utenfor gården. Han drar oss samtidig inn i både velkjent og ukjent terreng.
Gubberock 