Musikkomtaler av Tormod Reiersen
Jeg fikk med meg flere gode konserter også i 2023. Under kan du se bilder og en kort omtale av konsertene. Se lenker under bildene for fulle konsertomtaler! Ingen spesiell rekkefølge.
(Alle bilder av Tormod Reiersen bortsett fra to som er merket spesielt).
Neil Young – Before + After (album 2023)
”I’m an accident
I was driving way too fast
Couldn’t stop though
So I let the moment last”
”Er dette Neil Young? Er han virkelig 78 år? Dette er slik jeg liker ham“. Dette var kortanmeldelsene fra foreldrene mine og kona mi da vi hørte Neil Youngs plate, Before + After, en lørdags morgen tidligere i desember. Neil Young synger nemlig fortsatt svært bra, og når han er solo, er det ofte – men ikke alltid – lite av støyrockeren å høre. Det blir pent.
”…a concept album of songs throughout my life presented as a musical montage with no beginnings or endings“
–Neil Young
Et sammenhengende konseptalbum. Dette er ikke nye sanger. Neil Young har gravd i kista etter eldre sanger. Sanger som hører sammen, som forteller noe om hvor han nå står i livet, om tida som går og verden som endrer seg. Den gamle historien om da det ble ropt ”They all sound the same“ på en Neil Young-konsert, hvorpå Neil svarte ”It’s all one song“ er for lengst hentet fram av fansen. Paul Simon gjorde noe tilsvarende med sin plate med ny musikk i år; Seven Psalms var ikke en samling sanger, men et musikkstykke som skulle spilles som et verk. Paul Simons musikkstykker var til forskjell fra Youngs nye.
Live-album? Plata er ikke markedsført som ei liveplate, men Neil Young-entusiaster har avslørt at fremføringene stammer fra vårens vestkyst-turné uten publikumsstøy og med noe bearbeiding i studio; omtrent som legendariske Rust Never Sleeps (1979), ei plate som hadde bare tidligere uutgitte låter. Så kan man jo spekulere i om Neil som den gangen med Live Rust tenker å gi ut ei ren liveplate også, men det kan fort fremstå som unødvendig.
Kassegitar. Albumet begynner med låter der Neil er alene med kassegitaren. Først ut er fine «I’m The Ocean» fra samarbeidet med Pearl Jam, Mirror Ball (1995). Teksten er sitert innledningvis, og jeg forestiller meg i større grad en gammel mann som har slått seg til ro. I forbindelse med pandemien trakk Neil Young frem den da uutgitte og fine «Homefires» fra 1970-årene på en av sine «hjemme hos»-videoer innspilt av Kona Daryl Hannah. Den kler konseptet perfekt. Så går Neil helt tilbake til Buffalo Springfield-tida og 1960-årene med låtene «Burned» og «On The Way Home», men i litt, skal vi si, resignerte utgaver: ”Now I’m finding out that it’s so confusin’// No time left and I know I’m losin’“
Orgel og munnspill. Når Neil Young spiller solo, har jeg alltid likt Neil bedre bak tangenter enn hamrende løs på en kassegitar, og alltid bedre med piano enn bak orgel. Joda, jeg elsker også munnspillet hans. Når vi nå går fra kassegitar og over på orgel med den største kuriositeten her, den tidligere uutgitte «If You Got Love», beveger vi oss inn mot kjernen av dette albumet.
Piano! Men det er de fire pianolåtene som følger deretter som virkelig får frem godfølelsen hos denne skribenten. Sleeps With Angels (1994) er ei av de absolutte favorittplatene mine med Neil Young, litt annerledes og mørkere enn de øvrige platene hans med Crazy Horse. Å få de to inderlige låtene «My Heart» og «A Dream That Can Last» med nydelig piano og varme i fremføringen fra den gamle mannen er bare utrolig fint:
”My heart, my heart
I gotta keep my heart
It’s not too late, it’s not too late
I gotta keep my heart“
Og sammen med «Birds» og vakre «When I Hold You In My Arms» i en bedre og mer ektefølt versjon enn på Are You Passionate? (2002) er disse fire låtene den største beholdningen på Before + After.
Neil finner frem pumpeorgelet for miljøhymnen «Mother Earth». Den er ikke av mine favorittlåter med Neil, men en fin versjon. Mot slutten får vi nesten 60 år gamle «Mr. Soul» og 45 år gamle «Comes A Time». To å gamle «Don’t Forget Love» summerer opp albumet og Neils hovedbudskap helt til slutt. Denne slet jeg med på Barn (2021), men Neil bak piano får virkelig frem en nerve i denne enkle sangen her. Store sprang i tid, men alle låter som skal fortelle noe om hvor Neil står i livet og hvordan han ser på verden nå, kanskje med nye tolkninger av noen av tekstene.
Innfrir dette albumet? Låtvalgene er bra og ganske sjeldne. På mine 15 konserter med Neil tror jeg bare jeg har hørt «Mother Earth», «Mr. Soul» og «Comes A Time» fremført. Jeg har likevel spilt alle låtene her mange ganger, så for meg er ikke selve låtene nye. Om du har et mer avslappet forhold til Neils musikk på forhånd, kan låtvalgene her være ekstra interessante. Jeg liker det jeg hører på plata, og elsker pianolåtene. Neils vokal gir dybde til mange av låtene. Kanskje kunne det vært mer arrangement, litt mer avansert gitarspill– sier jeg som ikke kan spille på instrumenter – på låtene som fremføres stort sett bare med kassegitar. Karakter på et slikt verk er vanskelig. Isolert sett står låtene og flere av fremføringene til karakter 6. Hadde hele albumet vært et pianoprosjekt, hadde jeg neppe vært i tvil. Siden dette ikke er det, og siden jeg kjenner låtene fra før, nøyer jeg meg med 5 av 6. Jeg føler meg da snill og streng på en gang. Albumet er spilt mange ganger, og jeg koser meg med det!
Skriver jeg at den gamle – ingen grunn til å holde på klisjeen Forever Young – høres resignert ut? Om han lever og har helsa, får vi sikkert flere støyrockere, for som han synger:
”Old heart’s going up
Old heart’s coming down
My feelings going up
My feelings coming down
You gotta hold onto someone in this life“
The Felice Brothers – Asylum On The Hill (album 2023)
”I can hear the mumbling of the lunatic echoing down the hall“
Tittellåten på The Felice Brothers’ nye album, Asylum On The Hill, er en klar favoritt til årets beste låt. En rolig, nydelig låt, som får frem en rekke bilder på netthinnen. Hovedpersonen er på en psykiatrisk institusjon og ser ut av vinduet. Om det er personlige opplevelser eller et bilde på verden, vet jeg ikke, og det kan jeg fortsette å fundere på etterhvert som stadig mer av teksten åpenbarer seg.
Dette er amerikansk folkrock fra et band som har holdt på siden 2006.
Jeg har sett The Felice Brothers på konsert to ganger. De fremstår som litt gærne på den positive måten. Det er lite i fremtoningen til brødrene Ian og James som tilsier at de står bak noen av de mest intelligente låtene, både musikalsk og tekstmessig som er laget de siste årene. Ian med den slentrende vokalen og kroppen, James med sine herjinger bak tangenter og trekkspill. Deres forrige plate, From Dreams To Dusk, havnet bare på en fjerdeplass over de beste albumene i 2021 hos meg, men er nå en sterk kandidat til dette tiårets beste album, et kandidatur som ble styrket etter gårsdagens gjennomlytting.
Så kom det skranglende inn for få dager siden. Et nytt album med The Felice Brothers, kun distribuert via Bandcamp. Først tenkte jeg at dette var 2. sortering. Men så griper det tak. Jeg ser at noen påstår at dette er deres beste album, andre har dem helt på topp over årets beste album. Jeg hadde det på en foreløpig femte plass. Vi lar konkurranseelementet ligge og fryder oss heller over et nytt storartet album fra denne herlige gjengen som lover nytt ordinært album til sommeren!
The Felice Brothers bringer ofte inn historiske karakterer i sangene sine, og allerede på den første låten får vi en samtale mellom filosofen Thomas Aquinas og en dame med navnet «Candy Gallow». Hvilket navn på en sang, bare tittelen kan få oss til å, ehm, filosofere. Og det er vel nettopp de store spørsmål om liv og død som er utgangspunktet for teksten. «Candy Gallow» er en rolig og pen låt. Tempoet skrues opp flere hakk med «Strawberry Blonde», og hele The Felice Brothers slår seg løs på kor, ja, for stemmene til Jesske Hume på bass og Will Lawrence på trommer er sammen med kompet deres en sentral del av det typiske lydbildet til The Felice Brothers. Og for noen herlige tangentlyder James Felice tryller fram, mens Ian krydrer med tilsynelatende umotiverte, men likevel perfekte lyder fra gitaren. Herlig låt!
Og festen har bare så vidt begynt. Vi får en deilig blanding av rolige låter, skrudde historier og allsangvennlige refereng. Magiske biler, og er David Allen Coe og Edgar Allen Poe i samme vers bare et billig nødrim? Neida, det funker helt fint. Tekstene til The Felice Brothers rommer mye, men høres aldri anstrengte ut.
Sitter du stille til «When Susie Was A Skeleton», har du trolig vondt i beina: ”We all go clackety-clack!“.
Det beste til slutt? Etter ni låter, ville de fleste plater gå inn for landing, og kanskje spe på med litt fyllstoff, for å kunne nærme seg de obligatoriske 30 minuttene som ofte er ei psykologisk grense for hvor langt et album minst bør være. The Felice Brothers sper like gjerne på med tre av albumets aller beste låter.
Sprer glede med intelligent alvor. Her er det mye å sette tennene i, men ikke «Teeths In The Tabloids». Unnskyld. Få band klarer å skape så mye glede og så mye alvor og subtile budskap på en gang. Hvis dette er ei overskuddsplate som bare skal høres av de mest hengivne fansene til The Felice Brothers, må man bare lure på hvor bra albumet som kommer til sommeren er. Jeg sparer ett øye på terningen for å kunne være klar for dette albumet! Men magien er her allerede:
”Now I’m hovering above the trees
In a wonderland of galaxies
The world itself could ceasе to be
In this green automobile
Green automobile
In this green, green, green automobilе“
Stein Torleif Bjella – Heil ved. Musikken til teaterstykket basert på Lars Myttings bok «Hel ved».
”Me må spare på straumen og spare på gassen, nokon tek ansvaret på veaplassen“
Morgenen 1. juledag. Kona er kjørt på jobben. Barna sover. Barn og barn, de gror til. Ute er det fem kuldegrader og snø. Kaffen er snart klar, og jeg forsøker å få fyr på litt gjenstridig ved. Da passer det vel med musikken til Heil ved?
Lars Mytting traff den norske folkesjelen med beskrivelsen av en norsk vedfyringtradisjon der han diskuterer hva som gir den beste veden, og hvordan man skal stable ved for at den skal tørke. Og hva vil det si å være hel ved?
Hvem andre enn Stein Torleif Bjella har laget musikken når Det Norske Teateret har satt opp en forestilling basert på Lars Myttings bok «Hel ved»? Mytting og Bjella må være hel ved. Bjella er selv småbruker med skog. På scenen står fire av Det Norsk Teatrets skuespillere, sammen med Bjella. Regien er ved teatersjef Erik Ulfsby. Så mye om forestillingen. Jeg har dessverre ikke sett den.
Ei sagprosaframsyning for to motorsagar og ei sag, fire skodespelarar, ein trubadur og ei bjørk
– hjemmesiden til Det Norske Teateret.
De siste femten årene har Stein Torleif Bjella skjemt oss bort med gode historier om livet i bygde-Norge, og om mennene som blir igjen når kvinnene flytter til byen. Bjella ga i høst ut albumet Nysetmåne. Nysetmåne er tvers gjennom fint og artig produsert, det gir en slentrende litt uhøytidelig jazzfølelse, noen ganger med innslag av funk. Bjella viser stadig vilje og evne til å gå gå nye veier. Både tekstene og musikken har mye å by på. Hør det gjerne fra hodetelefoner om du vil dykke ned i alle de lekre detaljene musikerne og produsent Geir Sundstøl har jobbet fram. Samtidig kan det på enkelte låter bli vel mye «Kompleksitet», for å låne en låttittel fra Nysetmåne.
Albumet Heil ved åpner med fire sanger, hvorav trolig tre er nye. De høres mer ut som den gamle gamle Bjella enn flere av låtene på Nysetmåne. Det har nok sammenheng med at musikken bare er en del av forestillingen. Den skal ikke gå i veien for resten. Instrumentalene som følger er dog mer lekne.
Blant de nye sangene er «Flokken» en favoritt: Det er unektelig en sang som får meg til å tenke på pappa med hobbier som å fiske og dyrke poteter. Og ordne med ved. Alle deler av prosessen. Han kan ikke lenger felle store trær, men han kunne fortsatt sluppet ut katten, om han hadde én. ”Sørg for varme, sørg for mat. Det er viktig hele året, det er viktigere enn prat“. Her er vi rett inni Bjellas univers som ofte tar utgangspunkt i litt tause menn som har handlinger i sentrum framfor prat om følelser. Og passende nok er noe som høres ut som en sag en del av lydbildet.
Så har vi den fornøyelige «Veamannen». Litt Hans Rotmo og Vømmøl Spellmannslag over denne eldre sangen fra Tolv Volt-tida? Ved og produksjon av ved har mange gode egenskaper. Varme. Naturlig treningssenter. Mentalhygiene. Det litt langsomme, fysiske arbeidet som får målbare resultater. og som det heter i «2023»: ”E treng å gjere livet mindre…e treng å kjenne at e trengs, e treng å gå utslitt til sengs“. Litt nostalgisk om det fysiske arbeidet som blir borte, og at personligheter som tidligere kunne blomstre, visner i kontorarbeid eller faller utenfor.
Etter de fire sangene kommer det (stort sett) instrumentale låter med titler som beskriver ulike deler av prosessen med å lage «Heil ved»: Felling», «Kvisting», «Kubbing», «Kløyving» og «Stabling» samt «Morgon på veaplassen» (skrevet av Sundstøl og Per Anders Buen Garnås) og «Eldst på veaplassen». Alle låter med et interessant lydbilde som må være er resultat av at Sundstøl har tillatt seg å leke litt. De er både spennende og gode å høre på. Mediative kvaliteter. Tankene får fly. De både er der og er borte. Og det er vel det som også skjer når man jobber med ved?
Kos deg med varme fra peisen eller andre varmekilder og noe godt i koppen før du finner fram ei av de nye bøkene du fikk til jul. Her er det tid for den siste til Levi Henriksen – litt slektskap med Heil ved, kanskje?
Redigert 26. desember 2023.
Gubberock