«Norgesmesteren» i pop tar sommeren på forskudd

Haakon Ellingsen – Every Day The Weather’s Changing (album 2024)

Haakon med de to han gjør spillejobber med, Gaute Storsve og Jacob Holthe Thorsen. Foto: Dag Thrane. Albumcover

”What did I do to get out of the blue?
Pay due to the melody, the melody
What did I do to overcome you?
Paid due to the melody
It’s holy and it’s happening all the time”

Hva skulle vi gjort uten musikken. Godt humør, småmelankolsk, eller trist. Musikken er der. Trofast. Noen ganger er en poplåt med en fin melodi nok. «The Melody» på Haakon Ellingsen nye album, Every Day The Weather’s Changing, har ikke ambisjoner utover å være en hyllest til selve melodien. Men det er da ambisjon nok. Og låten innfrir! Gitarene! Albumets aller fineste låt. Trolig én av de aller fineste låtene i 2024. Og joda, det er flere fine melodier med fine tekster på dette albumet. Og nå seiler enda en låt opp i den uhøytidlige konkurransen om å være albumets beste, «The Text Message»!

Nå er de tilbake, parhestene Haakon Ellingsen Kyrre Fritzner. Haakon lager låtene, Kyrre Fritzner produserer. Haakon forteller at de er gode på helt ulike ting, og at de derfor utfyller hverandre perfekt. Komplementære egenskaper kalte vi slikt da jeg studerte samfunnsøkonomi en gang i forrige årtusen.

Popgeniet. Jeg har også tidligere skrevet om musikken til Haakon Ellingsen og betegnet ham som et popgeni som blander de ingrediensene som skal til for å lage et både fengende og spennende popbrygg. Haakon Ellingsen har bakgrunn fra The Last James, WHEN og Gramophones og fra tidligere soloutgivelser. Han synger og spiller på flere etniske instrumenter, gitar og keyboard. Med seg har Haakon og Kyrre fått Jørn Christensen, kjent fra blant annet Can Can og Mercury Motors, og Lars Lundevall fra deLillos. Bjarne Gustavsen spiller piano på ett av sporene.

Et sommerlig bilde av Haakon.
Foto: Henriette Nilsson

Sommermusikk i januar? Haakon Ellingsens lager melodiske poplåter inspirert av Ron Sexsmith, The Beatles – særlig George Harrison – The Byrds, The Beach Boys, Donovan, Tom Petty og mange flere. Flotte vokalharmonier. For meg er dette sommermusikk. Eller musikk om du lengter etter sommeren. Flotte «Fields Of Heather» som ble gitt ut i desember var nettopp Haakons julesang, eller rettere en sang som fikk oss til å drømme oss til sommeren. Jeg elsker den åpne lyden av gitaren på denne og andre låter som for eksempel den etterfølgende «Something So Great». Om det ikke er tradisjonell gitar, så låter det i hvert fall himmelsk fra strengene og resten av popbrygget til Haakon, Kyrre og vennene deres.

Tittelen på platen antyder noe som er i kontinuerlig endring. Tematikken er mangfoldig og eksistensiell: Kjærlighet, død, savn, oppbrudd, forelskelse, vennskap, humor, barndom, dagen derpå.

Haakon Ellingsen

Jeg opplever nettopp «drøm» som et stikkord for disse låtene. Og nå trenger vi slik musikk mer enn noen gang. Hør på den første låten «Butterfly» og på «Fire Engine Man» som både bokstavelig talt og i overført betydning lar deg fly av sted. Om å tenke tilbake på barndommen, kanskje noen hint av Paul Simon med platas tittel i bakhodet:
“No, it isn’t strange,
After changes upon changes
We are more or less the same,
After changes we are more or less the same.» – Paul Simon i ekstraverset på «The Boxer»

Lars Lundevalls Rickenbacker,
12-strenger, i studio. Foto: Haakon Ellingsen

Uimotståelig. Låten som mer enn noen annen handler om endring er naturlig nok den tittelen på albumet er hentet fra, «Rusty Morning». Humøret skifter med været – og kanskje med grad av bakrus, ikke vet jeg. Låten begynner med et nydelig piano og Haakons stemme, før flere musikalske effekter kommer inn. Melodien står og dirrer en stund før trommene smyger seg inn og leder an når Haakon girer forsiktig opp.

Mye! Joda, det er mye mer på dette albumet. 12 låter på over 40 minutter. Jeg hører nå instrumentalpartiet på «The Text Message». Elsker det, ja, hele låten, denne er glitrende! Men slik er det jo med Haakon Ellingsen musikk, og dette albumet. Mye å oppdage, mye å kose seg med. Legg merke til melodien! Men la deg også forføre av instrumenteringene og hele lydbildet. Poesi både i musikk og tekster. Jepp, saker!

Jeg kliner til å gjetter på at denne er til kona Henriette Nilsson; hvis det er hun som er «Loyal As My Martin Guitar» tenker jeg Haakon har brukt den sterkeste kjærlighetserklæringen han har i skuffen, og:

”I was searching
all the time
And I found you there at last, I did

You are my superstar“.

Wilcos Jeff Tweedy om livet og musikken

Omtale av følgende bøker av Jeff Tweedy:

Let’s Go (So We Can Get Back), A memoir of recording and discording with Wilco, etc. 2018)

How To Write One Song, Music that changed my life and life that changed my music ( 2020)

World Within A Song (2023)

Jeff Tweedy har gjennom en årrekke vært en svært produktiv artist, ikke minst med bandet hans, Wilco, men også som soloartist, familieprosjekter og i andre bandprosjekter. Senest i fjor ga han ut ei sterk plate med Wilco. Mange av røttene hans er festet i countrymusikken, men han lar seg ikke så lett båssette, og det er også noe av det han har på hjertet i bøkene sine. Jeg har brukt desember på å lese de tre bøkene han har gitt ut de seinere årene, for uordens skyld i motsatt rekkefølge av når de ble gitt ut. Men vi tar dem kronologisk her:

Let’s Go (So We Can Get Back) (2018)

Let’s Go (So We Can Get Back) er tilegnet kona Susise og sønnene Spencer og Sammy. Barna er nå store, og det er fint å lese om hvordan denne familien nå fremstår som en sammensveiset familie som også samarbeider om musikk. Det trengte ikke gå slik. Da Jeff Tweedy jobbet med albumet A Ghost Is Born (2004), var han redd han jobbet med sitt testamente til barna. Han var sterkt pilleavhengig, og det hadde gått så langt at han stjal lindrende kreftmedisin fra den døende svigermoren.

Pilleavhengigheten hadde trolig sin rot i en kombinasjon av migrene og depresjon. Alkohol hadde han kuttet ut tvert rundt 1990. Rusavhengigheten lå i familien. Jeffs far var en relativt velfungerende alkoholiker som skjøttet din jobb, til tross for at han drakk et par sekspakninger med øl hver kveld. Jeff vokste opp i et hjem med uklare grenser, sterkest knyttet til sin mor, men med et avklart forhold til sin far mot slutten av farens liv. Han fattet tidlig stor interesse for musikk, og fikk tidlig bred kunnskap om artister.

Tweedy forteller om sitt vennskap og samarbeid med Jeff Farrar i det banebrytende bandet Uncle Tupelo i første halvdel av 1990-årene og det som han i ettertid ser som et uunngåelig brudd med Farrar. Men det ligger en sårhet her, en sårhet vi også finner i omtalen av den andre Jay. Jeff beskriver nemlig også sitt forhold til Jay Bennett i Wilco, en svært talentfull musiker som utviklet en vanskelig personlighet – trolig som følge av rusproblemer – og som døde i 2009.

Til tross for stor suksess, i hvert fall innenfor normale rammer, klarer ikke Tweedy å se på selv selv som stjerne. Han har gått i diskusjoner med publikummere og oppfattet at de er på likefot. Det har resultert i at fans har følt seg tråkket på av helten. Noen av oss husker også solokonserten i Oslo i 2018 der flere i publikum fikk sitt pass påskrevet, og der han hadde en lengre bisarr diskusjon med en publikummer på galleriet på Sentrum Scene.

Joda, ei svært leseverdig bok om Jeff Tweedys liv og musikk!

How To Write One Song (2020)

I selvbiografien er Tweedy opptatt av hvordan han opprettholder kreativiten, er en skapende artist. Dette diskuterer han videre i How To Write One Song. Her er det gleden ved å skape noe som ingen andre har skapt før som er i sentrum. Låtskrivere kan lære om kreative metoder for å komme opp med noe unikt. Men Tweedy er også opptatt av at dette er en glede alle kan ha, selv om det ikke blir stor kunst av det. Bare se på barn som ligger på gulvet og tegner!

Man må ikke vente på inspirasjon, men ha disiplin, sette seg ned med arbeidsredskap, enten det et malepensel, penn og papir, PC eller mobil. Selv lager Tweedy en mengde låter, låter som han ikke gir ut, men som bidrar til at han er kreativ og hele tiden opplever gleden ved å skape; ved å leke. En kort og lettlest bok på 160 sider.

World Within a Song (2023)

I fjorårets bok, World Within a Song, skriver Jeff Tweedy om sanger som har endret livet og musikken hans. Boka er i så måte ikke så ulik Bob Dylans The Philosphy Of Modern Song (2022). Han viser her en svært variert musikksmak og har noen overraskende valg som «Dancing Queen» med ABBA, en låt som han først har sett storheten i de seinere årene. Jeg er personlig svært glad for å se Randy Newmans «In Germany Before The War» fra Little Criminals (1977) omtalt, en fantastisk sang som altfor ofte kommer i skyggen av «Short People» på samme album.

Vi får også lese om hvordan en gretten Timothy B. Schmidt fra The Ealges ødela Tweedys forhold til Zevons låter da Uncle Tupelo skulle varme opp for Warren Zevon med Schmidt i bandet. Tweedy er heller ikke noen stor fan av Bon Jovi, får å si det forsiktig. Men han skriver engasjert om låter av 10CC, The Band, Bob Dylan, The Beatles, R.E.M, Paul Westerberg, Joni Mitchell og mange flere. «Happy Birthday»? Nei, alle forventer at han skal lese ann i bursdagsselskap.

En fornøyelig bok om mye bra musikk!

Jeff Tweedy med Wilco, Oslo 2019. Foto: Tormod Reiersen

Kur mot vinterkulda

Erik Lukashaugen – Midt på treet (album 2024)

Artwork: Erik Lukashaugen. Foto: Petter Rustad

“Og Elverum var hele verden
Fra Søbakken til Hanstad
Elverum var hele verden
Om bare tida kunne stansa“

Erik Lukashaugen er nostalgisk på «Elverum var hele verden», den kanskje aller fineste låten på det nye albumet hans, men det lukter både skog og tid som har gått også på flere av de andre låtene på Midt på treet.

Midt på treet er Erik Lukashaugens sjette album. Mest kjent for meg og for mange andre er han for sin tonesetting av Hans Børlis dikt på Av en sliters memoarer (2013) og den Spellemann- nominerte Vi eier skogene (2018). For vel to år siden ga han ut det svært solide albumet Det vi rakk. Etter det flotte albumomslaget å dømme er Midt på treet beslektet med Det vi rakk. Om ikke alle sangene utspiller seg i Elverum og omegn, føles de i hvert fall slik.

Sist gang hadde Erik Tarjei Nysted som medprodusent. Denne gangen har han produsert plata alene. På flere av låtene spiller han alle instrumenter selv, slik at dette i større grad bærer preg av å være Eriks eget prosjekt. Når det er sagt, er plata svært velprodusert og behagelig å høre på. Vi kommer nær, men det blir aldri kjedelig. På noen låter får vi fullt band med blant annet Krister Skadsdammmen på ulike strengeinstrumenter, fetter Børge Verbaan på piano og Børre Flyen på slaginstrumenter. Multiinstrumentalist Tarjei Nysted bidrar i tillegg på flere låter. Erik selv spiller en rekke instrumenter. Det blir derfor feil å si at produksjonen er sparsommelig –det er rom for mange lekre detaljer – men albumet føles heller aldri overlesset.

Til mor og livsledsager. Albumet åpner med fullt band på låten «En gang en mor». Kanskje er det denne låten som får meg til å tenke at dette albumet, fellestrekk til tross, er mer personlig enn forgjengeren. Det trenger ikke være Eriks egen mor han synger om, men det er nærliggende å tenke at denne detaljrike teksten er en hyllest til Eriks egen mor; en mor som alltid har vært der for ham og barna hans. En nydelig låt, som jeg spår mange vil trekke frem på bursdager og morsdager framover. «Så mye jeg skulle savne» er en låt som er beslektet med «En gang en mor». Denne gangen er det livsledsageren som får sin hyllest.

Egne tekster og tekster han gjør til sine. Andre sanger som nesten må ta utgangspunkt i Erik selv er «Byen jeg forlot» og «Elverum var hele verden», og er det kanskje litt paradoksalt at tekstene som er skrevet av andre også føles som de handler om Erik? Disse tekstene er er noe mer sparsomme med ordene enn Eriks egne, og skaper en fin balanse i stoffet. Den flotte teksten til den fine låta «Skogsblues» er skrevet av Tom Roger Aadland, trolig med Erik i tankene. Sigbjørn Obstfelders «Jeg ser» og Hans Børlis «Junikveld» og «Under himmelen» er skrevet i en annen tid, men er så universelle at de aldri går av moten. «Junikveld» er så langt favoritten blant disse, med en melodi som kler teksten, og der ikke minst hardingfela til Tarjei Nysted og celloen til Siri Northeim bidrar. Ellers er jeg svært glad i Eriks egen tekst på «Fiskespråk»; den mest poetiske av hans egne?

”Skulle snakka fiskespråk
Sendt ut enkle små bobler
Som ikke kunne misforstås
Skulle hatt små gjeller
Holdt munn og rømt til havets bunn“

Hvit desember. Det handler ikke om Bing Crosbys drøm i «Hvit desember» – eller kanskje på en måte det også – men den enkle videoen som ble sluppet sammen med låten, indikerer at dette handler om livets utfordringer, og at noen bør unne seg en rusfri måned. Ettertenksom tekst. Fin. Erik har fått hjelp av musikere i toppklasse, og her får du både pedal steel, dvelende kontrabass og cello, trommer med mer. Nydelige stemninger, hør etter! Åpningen med Erik på piano er ekstra flott.

Trist, men ikke håpløs:

”Nå har jeg bært opp den gamle forsterkeren
Og den står her og venter på deg
Og straks bør du se lyset i fra drosjen
Få med deg gitaren så jammer vi i vei“

10 år som heltidsmusiker. Det passer utmerket å gi Midt på treet ut 5. januar, nøyaktig 10 år etter at Erik ble heltidsmusiker. I november og desember kunne platafort ha druknet i julerushet. Denne plata skriker ikke etter oppmerksomhet, men tilbyr god varme. Sett deg ned med en kaffekopp – kanskje bør det være kokekaffe – og lag litt junikveld med Hans Børli og Erik Lukashaugen:

“Å, flytt deg nærmere inn til meg
her på kjøkkentrammen!
Den er så svinnende kort den stund
vi mennesker er sammen“

Mer enn midt på treet! Han la lissepasning med tittelen på albumet, men jeg tror ikke jeg treffer den ballen; dette er da mer enn «Midt på treet»? Lytt selv! Du kan oppleve Erik allerede lørdag i platebutikken Big Dipper i Oslo, og han kan oppleves mange steder denne vinteren og våren.

Foto: Petter Rustad

(Redigert 6. januar 2024)

”And what doesn’t kill you just makes you crazier“

Nick Cave & Warren Ellis – Australian Carnage, Live At The Sydney Opera House

Bilde til høyre er tatt av Tormod Reiersen, august 2022

”The king in time died, the queen’s heart broke like a vow
And the tree returned to the earth with the nest and the bird
But the feather spun upward, upward and upward
Spinning all the weather vanes
And you’re sitting at the kitchen table, listening to the radio“

To verdener møtes. Én skapt av Nick Cave for kona Susan, den avdøde sønnen Arthur og han selv, én her og nå, vår felles verden. På Nick Cave & Warren Ellis’ nye liveplate viskes grensene mellom disse to helt bort.

Du store min! Liveplater er en litt utdøende rase. Filmer med konserter har overtatt. Og 100 minutter med Nick Cave og Warren Ellis bør vel nytes med bilder? Ikke nødvendigvis. Glem vinylversjonen. Den har bare åtte låter, og den stemningsskapende praten mellom låtene er utelatt. Vinylentusiaster får ha meg unnskyldt om det er mulig – jeg liker vinylplater selv – her er det strømmeversjonen som gjelder! Jeg trodde disse låtene knapt kunne fremføres live. Så feil kan man ta.

Brutalt vakkert. Nick Cave har gjennom samtaleboka Faith, Hope And Carnage og The Red Hand Files på Internett utviklet seg mot å bli nesten min favorittfilosof. Les utgave 267 om å se problemstillinger fra flere sider og bli litt klokere. Mange har gitt utrykk for at Nick Caves håndtering av en livskrise har vært til inspirasjon i møte med det de selv står oppe i. Og den nye liveplata med Nick Cave & Warren Ellis kan være et nytt skritt, ikke bare i å håndtere egen sorg og smerte etter sønnen Arthurs tragiske død, men også i å dele erfaringer og vise vei for andre som møter store og små utfordringer i livet. Midt det brutale vokser det fram noe vakkert, som man ikke hadde fått øye på om det ikke var for all smerten. Slik det brutale og vakre går hånd i hånd på denne liveplata.

”And this much I know to be true
Yeah, this much I know to be true
This morning is amazing and so are you“

Brutalt og vakkert. Oslo, august 2022. Foto: Tormod Reiersen

Ghosteen og Carnage. På hjemmesiden til Nick Cave heter det at Nick Cave og Warren Ellis kom tilbake til Australia for 16 show i 2022. Tre forestillinger ble holdt i operahuset i Sydney 16., 17. og 18. desember og skal ha vært klimaksene for en følelsesladet tur. Med seg hadde de Radiohead-bassist Colin Greenwood, Bad Seed-trommeslager Larry Mullins, og koristene Wendi Rose, Janet Ramus and T Jae Cole. På livealbumet får vi de fleste låtene fra Ghosteen (2019) og Carnage (2021) samt «I Need You» fra Skeleton Tree (2016), «Breathless» fra Abbatoir Blues/Lyre Of The Orpheus (2004) og en coverversjon av «Cosmic Dancer» av T-Rex. På konsertene ble det også fremført flere eldre låter, men de er heldigvis utelatt her.

Heldigvis? Konserten i Oslo i august 2022 var en fantastisk oppvisning, der eldre låter fikk god plass. Det er også gitt ut flere liveplater med gamle låter. Det vi får på dette livealbumet er Nick Cave og Warren Ellis som åpner opp låtene på mer krevende plater som ikke minst Ghosteen, men også Carnage. Før den eldre låten «Breathless» sier Cave i introduksjonen at dette er en humørfylt sang og at publikum får gjøre det beste ut av den, etterpå er det kun nedoverbakke…Med unntak av denne og den glimrende coverversjonen av «Cosmic Dancer» – vanvittig felespill fra Ellis – er jo også sanger påvirket av sønnen Arthurs død i sentrum. Carnage kom ut under pandemien, og her er det tematisk bredere enn på Ghosteen, men Arthurs ånd hviler over mange av låtene også her.

«I Need You» er altså eneste låten fra Skeleton Tree, et album med mange låter som tematisk kunne passet passet sammen med låtene fra Ghosteen og Carnage. I samtaleboka Faith, Hope And Carnage sier Cave at for ham er Skeleton Tree et vanskelig album. Kun tittellåten er skrevet etter sønnen Arthurs død, men mange inkludert ham selv tolker låtene i lys av tragedien det var da sønnen Arthur døde femten år gammel. I sommer tilegnet han sangen «I Need You» til Arthur og også sønnen Jethro som døde i 2022, bare 31 år gammel.

Skapte et univers for Arthur. Jeff Tweedy fra Wilco skriver i sin selvbiografi at han aldri vil kunne lage musikk som kan beskrive hva kona betyr for ham. Musikken hans kan være grensesprengende, men her har Tweedy satt en grense. Og det er forståelig. Det er likevel svært givende at Nick Cave med Ghosteen tar musikken over i et eget univers og forsøker å beskrive det uforklarlige. Cave ville skape et rom der Arthur, Nick og Nicks kone, Susie kunne ta farvel med hverandre. Plata er innadvendt, vi blir knapt invitert inn, melodiene er skjøre i den grad man får øye på dem, og multinstrumentalist Warren Ellis setter et stort preg på den blant annet gjennom sin bruk av elektronikk og sampling. Den etterfølgende Carnage var mer utadvendt, men også over den hviler det noe sympatisk uforløst.

”If I could move the night I would
And I would turn the world around if I could
There’s nothing wrong with loving something
You can’t hold in your hand“

Oslo, august 2022. Foto: Tormod Reiersen

Materialet kommer oss i møte. På Australian Carnage blir vi ikke bare invitert inn, Nick Cave og Warren Ellis løfter musikken ut, og vi blir sugd inn. Musikken blir forløst. Man får et inntrykk av at nå er musikken for oss alle, dette er mer enn selvterapi. Humoren mellom låtene bidrar til å ufarliggjøre stoffet. Man kan spørre seg hvorfor denne velartikulerte mannen må banne så mye. Det er kanskje den brutale siden av mannen. Tidligere fant jeg musikken på Ghosteen og til dels Carnage krevende. Kanskje er det fordi jeg ikke ga meg med de albumene og henter en slags belønning nå; jeg finner ikke noe krevende med Australian Carnage. Autstralian Carnage fikk først ei nær plikthøring, og så ble det én til. Og i jula har jeg hørt alle de 100 minuttene minst seks ganger. Om morgenen, i bilen, på T-banen. Plata har ikke et kjedelig øyeblikk. Musikken og melodiene kommer mot meg. Nick synger, prediker, er sint, er var. Instrumenteringen det samme. Piano, elektronikk, fele. Litt bass og trommer. Sakral koring. Dette er vakkert, noen ganger stygt og brutalt, men mest vakkert. Betydningsfullt.

Fantastisk! Vi lager oss regler når vi setter opp årsbestelister. Jeg lar være å ta med livealbum, andre setter bare opp album de har i fysisk format. Men lar vi musikk være musikk, skal det godt gjøres å finne 100 bedre minutter utgitt i 2023!

”Where did they go?
Where did they hide?
We don’t ask who
We don’t ask why
There is a kingdom in the sky“