The Greatest Night In Pop (film, Netflix 2024). Om hvordan «We Are The World» ble til. Artikkelen inneholder detaljer fra filmen.
Foto: Fra Netflix
Det var hungersnød i Etiopia. Bob Geldof hadde gått foran med «Do They Know It’s Christmas?“ Filantropen Harry Belafonte tok initiativ for samle inn mer penger til å bøte på den prekære situasjonen. Lionel Richie og Michael Jackson tok ballen og skrev sangen. Superprodusenten Quincy Jones tok styringen. Omtrent ingen kunne si nei til ham. På Netflix kan du nå se historien om én av 1980-årenes aller viktigste sanger.
Hvordan samle 40–50 superstjerner? Jo, man bruker natta etter American Music Awards, et show ledet av Lionel Richie. Da var de fleste i Los Angeles uansett. Jeg var inntil i går ikke Richies største fan. Men å først lede dette showet, for deretter sammen med Quincy Jones ta styringen over 40 til dels forvirrede – og minst én som hadde festet for mye – superstjerner, og komme i mål klokka 8:00 på morgenen fortjener all mulig respekt.
Artistene blir møtt med et skilt som oppfordrer dem til å legge fra seg egoet før de går inn i studioet. De må også legge fra seg egne managere og andre hjelpere. Bob Geldof holder en liten tale for å sette dem i den riktige stemningen. Så får vi se superstjerner som på mange måter er som oss vanlige dødelige. Nei, ikke alle. Geniet Stevie Wonder viser en bortkommen Bob Dylan hvordan Dylan skal synge sin strofe ved å synge som Dylan selv! Huey Lewis forteller om hvor nervøs han var for sin egen lille linje. De er der, Willie Nelson, Steve Perry, Dionne Warwick og Paul Simon. Koselige Kenny Rogers. Tina Turner. Råtassen Cindy Lauper. Husker du Kim Carnes, hun med «Bette Davies Eyes»? Waylon Jennings forlater innspillingen. Blinde Ray Charles som viser Blinde Stevie Wonder toalettet, eller var det motsatt? Bruce Springsteen er én av flere som forteller i ettertid. De vil ha autografer av hverandre! Vi blir påminnet Michael Jacksons ufattelige talent.
Og da natta var over, Diana Ross ble igjen og var trist for at denne magiske natta har kommet til en ende. Familien til Lionel Richie gratulerte ham med programlederjobben kvelden før. Richie selv var mest opptatt av at han hadde hatt en stor rolle i den største natta i popens historie.
”Jeg husker henne Jeg husker hennes ansikt i profil Det kledde hennes smil“
Fra min ringe hukommelse mener jeg å huske at Lillebjørn Nilsen ble intervjuet i radioprogrammet «Norsk på norsk» tilbake i 1988. Han var opptatt av av begrepet «Sanger». Nå for tiden var alt «låter». Han lagde sanger. Derav navnet på albumet fra samme år. Jeg mener at jeg seinere på konsert hørte ham si «låt», det var sikkert bare et arbeidsuhell. Når jeg selv skriver «låt», tenker jeg ofte på Lillebjørn. Noen ganger endrer jeg til «sang».
Da meldinga om Lillebjørns død dukket opp for ei uke siden, begynte jeg med Sanger. Kanskje tenkte jeg på det han sa i dokumentaren fra 2022 av Mona B. Riise. At han håpet at noen også spilte de litt dypere kuttene enn «Tante til Beate» og «Se alltid lyst på livet» fra albumet Original Nilsen (1982), et album med 10 hiter, som kompisen Helge Westbye fra Grappa beskrivende kalte det. Sanger ble aldri noen stor kommersiell suksess, men har likevel noen av Lillebjørn Nilsens aller beste sanger. Ikke minst den stemningsfulle og fantastiske «Se deg aldri tilbake» skrevet sammen med Arild Andersen for filmen «Blücher». Einar Flaa gjør en fin versjon på Lillebjørn-hyllesten fra 2020, Crescendo i gågata. Men det er mer; i Lillebjørns leilighet hadde han fått seg skiltet i messing med «tunge tanker uønsket», et nøkkelsitat fra «Kjærlighet & Karlsons lim». Den politiske «Troll!» hadde kraftige spark mot Fremskrittspartiet. Litt seinere skapte Lillebjørn brudulje da han helte et ølglass i hodet på Vidar Kleppe og viste til låten. Unnskyld, sangen. Lillebjørn hadde blitt allemannseie med sine mellommenneskelige sanger, men brodden fra noen av 1970-tallsplatene hans var intakt. ”Om det først skal være litt bråk og rabalder, så kan du regne med meg. Men ellers tror jeg at jeg er litt stille“.
Sangen «Hav og himmel» beskriver Skagen-maleren Peder Severin Krøyer, som han maler kons Marie på Østerstrand før hun forlater ham til fordel for den svenske komponisten Hugo Alfvén. Himmel og hav, den er vakker! Og du har enda mer, gjerne inspirert av kunstnere som «Chagalls gylne snitt», «Språkets Poesi» og «Ord over sannhetens bord» blant annet. Er det lov å skrive at Sanger er Lillebjørns mest undervurderte album?
Da jeg hadde hørt Sanger, tok jeg for meg resten av Lillebjørns katalog, det jeg fant på Tidal i hvert fall. Jeg hadde en runde med de fleste av Lillebjørns album for ett år siden. Nå utvidet jeg med gruppene han hadde vært med i. Platene med Ballade! og Gitarkameratene er festlige nok, og Lillebjørn fikk nok utløp for en side av seg selv som ofte kom litt i bakgrunn. Humoren. Og musikeren. Musikeren som rett og slett fikk lov å ta et skritt tilbake å konsentrere seg om instrumentene. Lillebjørns gitarbok ble jo et fenomen. I dokumentaren fra 2022 ser vi en helsemessig svekket Lillebjørn som nå skyr scenen. Men gi ham en ukulele i handa, og musikeren er der med en gang. For Lillebjørn var musiker, formidler, aldri klovn. Som det heter i «Jiris sang» på Original Nilsen:
”Og noen drømmer lykkes, og jeg ble en tanke usikker Nå er jeg musiker, og lengter hjem fra Grand Hotell“
Om du som meg, nesten har glemt sangen blant alle de andre slagerne hans på plata, sett den på!
Lillebjørn startet sin platekarriere i The Young Norwegians, og deres album nummer to, Music (1968) er en ny oppdagelse for meg. Lillebjørn var bare 17 år. Skal høre mer på den. Så kom de som perler på en snor. På soloplata Tilbake (1971) pryder faren forsiden. Plata har mye bra, men sangene «Far har fortalt» og «Nattestemning» er kanskje de som man særlig legger merke til blant mange fine sanger. Oppfølgeren Portrett ble et slags gjennombrudd, ikke minst takket være «Gategutt» med en tekst av Rudolf Nilsen. Samme år ble det en hel plate med Rudolf Nilsen- tekster På stengrunn sammen med Jon Arne Corell, Kari Svendsen, Lars Klevstrand, Steinar Ofsdal & Carl Morten Iversen. Men på Portrett er det mye annet fint; sanger, instrumentering. Lillebjørn er Oslos store visekunstner. Jeg tror det er på grunn av – ikke på tross av – sin glede i å hente inspirasjon utenfra, for deretter som en trekkfugl å vende tilbake. Norsk folkemusikk, nynorsk, hardingfele, Setesdal. Sigøynermusikk, banjo, Hellas, Spania, Frankrike, Sør-Amerika. Med Steinar Ofsdal i USA. Pete Seeger og «Barn av Regnbuen» («My Rainbow Race»). Det var Seeger som overtalte en tvilende Lillebjørn til så lede allsangen på Youngstorget som protest mot terroristen (jeg klarer ikke å skrive navnet hans), og terroristens hat mot nettopp den sangen.
Jeg hører barneplata hans, Haba Haba (1974 – opprinnelig …Og Fia hadde sko). For ei energisk, og humørfylt plate. Den passer like godt for voksne!
”Men alt det regnet jeg har kjent har rent på mine kinn Min følgesvenn har alltid vært en rastløs nattevind Og alle mine sanger har morgengryet tatt Jeg skulle ønske jeg var regn som falt i natt“
Lillebjørn ble hedret mens han levde. Noe sky, engstelig, tar han i mot St. Olavs Orden. «Dette skulle mor og far opplevd!». Rørende. Lillebjørn, jeg spiller sangene dine en lørdags morgen. Du er: ”Langt, langt borte, likevel så nær, nesten som om du var her“
«Kor e alle helter hen», spurte Jan Eggum. Heltene dør nå. I stadig høyere hastighet. Det er bare en del av livet. Jeg hadde aldri trodd Lillebjørn Nilsen skulle leve evig. Ikke etter å ha sett den glimrende dokumentaren og hyllesten av Mona B. Riise på NRK for vel ett år siden i hvert fall.
Men da jeg leste en overskrift om at Lillebjørn er død, snek det seg likevel et stort kaldt kuldegufs inn gjennom vinduet og ned gjennom ryggraden. Det er så kaldt nå.
Jeg synes jeg kjente Lillebjørn. Han visste jo absolutt ikke hvem jeg er. Slik er det jo ofte med disse heltene. Eller helt og helt. Jeg vet ikke jeg. Han ville nok ikke være det. Det nærmeste jeg kom Lillebjørn var på en Kinky Friedman-konsert for seks-syv år siden. Han skulle synge en sang sammen med Friedman. Han stilte seg ved siden av meg, og varmet opp. Bokstavelig talt. Det sier jeg helt uten moralisme. Jeg vet ikke hva det kostet ham å stå på en scene. Trolig kostet det mer og mer.
Lillebjørn var en legende. Er en legende. Han viste det selv, og ble minnet om det da han ble vist «Danse, ikke gråte nå» i en skolesangbok på Island. Et minne som kom til meg var at jeg ble gratulert med dagen på Sørlandssendinga med sangen «Alexander Kiellands Plass». Men hvilken sang er favoritten med ham diskuterte vi i lunsjen? Jeg trakk først frem «Crescendo i gågata», så «Vinterbror». Men kanskje «Tanta til Beate», «Stilleste gutt på sovesal 1» Eller «Se deg aldri tilbake»? «God natt, Oslo» har en helt spesiell plass hos mange, ikke minst i forbindelse med pandemien.
De fleste nye sanger glemmer vi etter ett år eller så. Lillebjørn har ikke gitt ut plater siden 1993, men legenden har fortsatt å vokse. Heltene dør, Lillebjørns sanger lever. Kanskje evig. I dag er vi triste, men seinere, vi vet det jo:
«Denne jorda skal bli din grav Sakte dansen trå Danse, ikke gråte nå».
Kinky Friedman og Lillebjørn Nilsen. Oslo, 1. mai 2017
Konsert med Best i Motlys med Trøgstad Musikkompni på Bellevue, (Cosmopolite), Oslo 27. januar 2024
Bjørn Sundquist!
”Jeg kan ikke synge en sang som heter «Nuet», den må hete «Det er her jeg hører tel». Jepp, Trond Granlund kan ikke synge en sang som heter «Nuet», selv om ordet vel er der, i låten. Men før jeg kom så langt, altså så langt som å komme på slippfest med bandet Best i motlys på Soria Moria, hadde jeg kjørt rundt på Torshov i Oslo for å finne parkeringsplass. Presis klokka 20 gikk jeg inn døra, og presis klokka 20 startet slippkonserten for Best i Motlys sin flunkende nye plate Dagslyset venter. Og jeg var ikke ett sekund i tvil: «Det er her jeg hører tel». Diktene, artistene, musikken. Ja, publikum. Dette er mi gate, og da tenker jeg ikke på gateparkeringen.
Dagslyset venter er nettopp anmeldt til terningkast seks her på Gubberock. Yngve Kveine er initiativtaker og mannen bak tekstene, og Johan Berggren har skrevet alle melodiene. Denne ringe skribent kom i sin omtale i skade for å kalle Trond Granlund og Bjørn Sundquist for gode hjelpere, og fikk passet mitt vennlig påskrevet da mor til Yngve sa noen ord til slutt. Deilig å være en anonym tilskuer da. Vil du vite mer om prosjektet kan du lese her.
Yngve, Johan og Bjørn
Men hjelpere eller hovedattraksjoner; jeg kunne ikke bry meg mindre. Trond Granlund åpnet forestillingen, det blir nesten en forestilling når Bjørn Sundquist fyller rommet med sin blotte tilstedeværelse. Sangen Trond åpnet med, var den nydelige «Mitt Oslo». Og siden gikk det slag i slag, men ikke i samme rekkefølge som på plata. Når Bjørn leser dikt, så høres det forskjellig ut hver gang, også på plate. Nye oppdagelser. Musikken som Trøgstad Musikkompani krydrer med er så dirrende og intens at det er aldri mer musikk enn når Bjørn leser. Sånn omtrent!
Trond og Johan!
Jeg liker ikke å snakke om høydepunkt verken på konsert eller plate. Dette er gjennomført bra, selv om man sikkert kan finne svakheter om man dissekerer prosjektet, men det skal man da ikke! Men jeg synes det var gøy å høre «Strafferunder i september» og «Groruddalen Blues» snakket fram av Yngve selv og sunget av Johan Berggren. Og spilt av Trøgstad Musikkompani. Som Johan sang, som bandet spelte! De utvider stadig sitt spekter i flere retninger. Ekstra gøy at vennegjengen til Yngve fra «Groruddalen Blues» var tilstede, og vi fikk noen fornøyelige dansetrinn fra én av dem. En annen låt som virkelig vokser, er episke «Grus og ledninger». Dyster, men også – som på flere andre av låtene – med humor: ”Men alt dette er minner nå//kanskje er hun stua vekk//i en villa oppi åsen//med boblebad og hekk“.
Best i motlys i svart og hvitt
Joda, vi fikk countrysviska «Bleike minner» anført av Trond, en sprudlende «Vindunken» med Johan & co der publikum klappet takten, den fengende «Så godt» – for en låt! – og Trond og Bjørn i kompaniskap med det glitrende, denne gangen antydende bandet, på teksten «Tapte dikt» som Yngve har skrevet i dialog med seg selv. To legender og Trøgstad Musikkompani. Denne kvelden kommer jeg til å huske lenge!
Så da jeg kom tilbake til bilen, måtte plata på igjen, og det passet vel godt at Trond Granlund synger om Torshov, nettopp når jeg passerer Soria Moria-bygget på Torshov. Der pågår nok festen enda!
Gubberock 