Av årets beste album?

Waxahatchee: Tigers Blood (album 2024)

Foto: Hjemmeside

De siste dagene har jeg kommet løpende med musikk alle andre har skrevet om for lengst, så for mange lesere blir disse omtalene mer å betrakte som min musikalske dagbok enn nye musikktips. Om du vil ha helt fersk musikk, kan du sjekke ut de nye albumene til John Moreland og Old 97’s. Jeg har tro på dem, og kommer kanskje tilbake til dem seinere.

Blant årets beste? Jeg røper ingen hemmelighet når jeg forteller at det nye albumet Waxahatchee har fått strålende og grundige omtaler, ofte til toppkarakter. Om jeg synes det er fortjent? Les videre!

Gode musikalske forbilder. Waxahatchee var opprinnelig et amerikansk indeprosjekt, stiftet i 2010 av den amerikanske sanger-låtskriveren Katie Crutchfield etter oppløsningen av hennes forrige band, et band med den finurlige tittelen P.S. Eliot. Hennes nåværende band er oppkalt etter Waxahatchee Creek, i Alabama, der Crutchfield vokste opp. Waxahtcee fikk mye ros for albumet Saint Cloud som har rukket å bli fire år gammelt. I mellomtiden har Crutchfield også gitt ut et album med duoen Plains sammen med Jess Williamson.

Americana. Men nok trivialiteter, vi er ”only in it for the music“, er vi ikke? Chruthfield forteller til musikkmagasinet Mojo at hun hørte på lite annet enn Lucinda Williams i to år. Og i samme artikkel nevnes Drive-By Truckers. Waxahatchee har derfor utviklet seg til å bli et røft countryrockband med meningsfylte tekster, der gitarene og Katies vokal er viktige ingredienser samtidig som flere av sangene har nok luft til at det har blitt plass til også å gi dem et akustisk countrypreg. Stemmen til Crutchfield, ja, den høres ut som en krysning mellom vokalene til forbildet hennes Lucinda Williams, Edie Brickell og kanskje en angstbitersk Alanis Morrisette når det spisser deg til som i den røffe låten «Bored». Stemmen er hypnotisk på sitt beste.

Tekstene er preget av et liv i oppover- og nedoverbakker. Et alkoholproblem holdt på å ta livet av henne. I 2018 tok hun et oppgjør med seg selv og flyttet også inn med kjæresten artisten Kevin Morby.

«Crowbar»! Best av alle låtene på Tigers Blood er «Crowbar», en av de uanstrengte låtene med middels tempo som bare kan høres igjen og igjen. På toppen av det hele strør Chrutchfield rundt seg med formuleringer som denne skribenten elsker: ”I left your heart of glass in my unmade bed…You can take it pretty far on a prayer that’s pale and synthetic“.

To andre låter fremstår også som litt bedre enn de øvrige. Hør fraseringen på tittelen i «Burns Out At Midnight». Fascinerende. Ellers ser jeg at noen mener «Right Back To It», må være av årets aller beste låter. Og solid er den, med en vimsete og fengende melodi der Phil Cooks banjo får lov til å skinne litt ekstra. Jeg har allerede nevnt den sinte «Bored», og nå begynner oppdagelsesreisen i litt mindre umiddelbare låter, men erfaringsmessig er det da også her mange av skattene ligger begravd.

I pick you up inside a hopeless prayer. Ja, hun er god med formuleringene, og gir oss et gullkorn allerede på første linje i åpningslåten «3 Sisters». Låten begynner nokså forsiktig for så å øke i intensitet. Dog ikke av platas beste, men en fin oppvarming til der som skal komme. Vi blir nokså tidlig kjent med gitaristen M.J. Lenderman som setter et elektrisk preg på flere av låtene her. Og bak trommene? Sønn til Wilco-sjef Jeff Tweedy, Spencer Tweedy. Og vi fortsetter i Lucinda Williams-land med «Evil Spawn» og «Ice Cold». Nå får gitarene enda friere spillerom. Tøft, dette vil jeg se live! Perfekt opptakt til tre av albumets beste låter, låter som allerede er trukket fram.

Deretter fortsetter de som perler på en snor. Fine og følsomme «Lone Star Lake» og «Crimes Of The Heart», før altså den fantastiske «Crowbar». Det skal ha sittet langt inne å få på plass «365 Days». Først Crutchfield med piano, før gitarene ble tatt fram og vokalen omsider falt på plass. Som hun synger på denne rolige låten! Og plata holder helt inn, «Wolves» og «Tigers Blood».

Tigers Blood er en strålende samling låter. Albumet klokker inn på 43 minutter. Tida går fort samtidig som du opplever mye. Jeg sitter med en følelse av at helheten er ørlite svakere enn enkeltlåtene. Noen av de raskere låtene kan oppleves som litt masete om du ikke er påskrudd. Nå føler jeg meg streng, og det kan være feil. For du verden; med låter som «Crowbar», «Burns Out At Midnight» og «Right Back To It» og mange flere som også er gode, er ikke toppkarakteren langt unna. Kanskje når vi oppsummerer i desember?

Ei gylden og snill plate

Kacey Musgraves: Deeper Well (album 2024)

Foto fra hjemmeside

Jeg var en smule skeptisk da jeg hørte Kacey Musgraves nye plate, Deeper Well, for første gang. Riktignok hadde hun fått flere gode anmeldelser, og noen lunkne, men flere mente at dette albumet var svakere enn hennes store gjennombrudd, Golden Hour fra 2018. Til tross for noen fine sanger, Golden Hour falt ikke riktig i smak hos meg. Så det sier deg kanskje ikke all verden når jeg nå går mot strømmen og forteller at jeg liker Deeper Well bedre. Men dette nærmer seg absolutt en gylden time, eller gylne 42 minutter for å være mer nøyaktig. Og i konkurranse med Waxahatchee og Adrianne Lenker, har Musgraves vært den jeg har tydd til når jeg vil høre noe behagelig, ikke noe som røsker og drar i meg. Men ikke misforstå; dette er alvorlig nok.

Anmeldere har ment at tekstene tenderer til å være banale. La gå at kjærlighetsforhold som slutter og begynner og spørsmål om Gud finnes ikke er særlig originalt, men likevel er det noe som er viktig i mange menneskers liv. Andre peker på at det kan bli i overkant mye astrologi og himmelobjekter.

På både tittellåten «Deeper Well» og «Giver/Taker» er hun opptatt av at det finnes to typer mennesker, de som gir og de som tar. Hun forlater de som tar og har funnet noen som gir. En dypere brønn for kjærlighet, omsorg og innsikt.

Det er mye fint på denne plata. Favoritten har lenge vært den unnselige «Dinner With Friends», men jeg trekker også gjerne fram nydelige «Too Good To Be True» og «Jade Green». Den fine «The Architect» handler om skjønnheten, tragedien og kompleksiteten i verden. Musgraves ber om hjelp fra arkitekten bak alt, men er etter hvert tvilende til om arkitekten finnes. Like fine «Heaven Is» kunne man jo tenke at følger opp problemstillingen. Nei, her handler det om himmelen på jorda, selv om hun mot slutten nevner at vi ikke vet hva som skjer når vi dør.

Første låten, «Cardinal», skiller seg litt ut, både musikalsk og tekstmessig. Kardinaler i én betydning er fugler sendt fra himmelen som åndelige budbringere og bærere av sjelen. Og når Musgraves forteller at låten er inspirert av mentor John Prine, er det nærliggende å tenke at det er oppmuntring fra musikkens kardinal hun ønsker. Den har virkelig vokst med gjentatt lytting, denne sangen. «Anime Eyes» helt mot slutten, røsker også litt mer i oss enn de øvrige sangene.

Nydelig produsert der instrumentene må spille annenfiolin bak Kaceys stemme. Men likevel gjennomtenkt helt fra cello og fiolin og ned til trommene. Ikke et grensesprengende album, men fint. Veldig fint. Country og pop i forening på den riktige måten.

Get Back To The Country!

Konsert, Herr Nilsen, Oslo, 4. april 2024

Get Back To The Country rocket bandet med Claudia Scott i førersetet på et arrangement av Norsk Americana Forum. Og tilbake til countryen kom vi iblandet litt rock.

Kanskje får vi ikke oppleve Neil Young live igjen i Norge. Men i kveld fikk vi høre Norges svar på The International Harvesters gjøre countrylåter av Neil på et utsolgt Herr Nilsen i Oslo. Pluss en fantastisk Ohio med bursdagsbarnet Mike Beck på vokal og en countryfisert Powderfinger som fungerte. Flere sanger jeg ikke har hørt live før som Journey Through The Past og Old Country Waltz. Moro. Det var et par stykker som før konserten ytret en viss skepsis til å få søtladne låter som Once An Angel, Harvest Moon og Bound For Glory. Men de fikk vi, og det satte mange pris på! Mitt første møte med Neil Young var Live Aid-konerten i 1985. Da jeg våknet mitt på natta gikk det en energisk mann fram og tilbake og sang. Litt seinere kjøpte jeg countryplata Old Ways med mannen. Neil Young, altså.

En ekstra tommel opp for musikerne i bakgrunnen! Mye bra fra dem! Det er for eksempel mulig å mene at Alexander Lindbäck på trommer, pianist Kenneth Bjørdal («Wasn’t that beautiful», som Beck sa etter en oppvisning fra Bjørdal), bassist Ivar Brynildsen samt gitaristen Dagfin Hjort Hovind kunne fungert sammen med Neil. Med Claudia Scott på koring? Jan Dahlen og Liz Tove Vespestad kunne sin Neil og var også vokalister på flere av låtene, og de koret. Vespestad som hadde full kontroll, og hadde noen historier på lur, som hun bare hadde hørt av andre. Vel, de færreste gjør noe mer enn å gjenfortelle om Neil. Bra folk! Bassisten gråt seg til å synge ikke bare én med tre låter. Helt på sin plass da han så ut til å kunne tekstene på alle låtene som ble spilt.

Alle nevnt? Alle bidro under hele konserten. En liten utfordring for lydmannen. Glimrende av bandet på Don’t Let It Bring You Down! Og om du lurte; ingen låter fra Harvest, fem fra fantastiske After The Gold Rush, tre fra Comes A Time, tre fra Harvest Moon og tre fra Old Ways, Powderfinger fra Rust Never Sleeps, Old Country Waltz fra American Stars ‘n’ Bars, og Helpless og Ohio fra Crosby, Stills, Nash & Young. Og enda kan jeg ha glemt noen.

Ikke akkurat Young Neils dette, Neil Young kan spilles på flere måter. Pluss for bursdagskake i pausen til alle som ville ha!

Skakk og vakker råskap

Adrianne Lenker: Bright Future (album 2024)

«Real House». Det er ikke alltid de som roper høyest som er råest. Åpningen på Adrianne Lenkers nye album, Bright Future, er så lavmælt, så skakk, så hudløs og så original at jeg må sitere én av de andre flotte låtene på dette originale albumet: ”A thousand years or more//And I’ve never seen this face// Never heard this voice before“.

Så kan jeg føye til at jeg bare så vidt var innom det siste kritikerroste albumet fra hennes gruppeprosjekt Big Thief da det kom i 2022, og at jeg nå bare har skrapt litt i overflaten på tidligere soloalbum. Jeg pleier å si at et album også må ses i lys av tidligere album. Denne gangen føles det nesten som en fordel å kunne la seg overraske av en stemme jeg ikke har hørt før, og, når jeg ser på videoene med henne, av et ansikt jeg ikke har sett før. Skal man tro disse videoene, liker 32 år gamle Adrianne fra Indiana i USA seg ute i naturen.

Adrianne Lenker nær dyrker stillheten mellom låtene, lange deilige pauser, la musikken synke inn. Hun gjør et poeng ut av at innspillingen er helanalog. Det enkle står i fokus i stemme, instrumenter. Ofte en akustisk gitar, fiolin, piano. Sjelden samtidig. Ingen trommer. Selv om dette høres enkelt ut, er det så vindskeivt at det kan ta litt tid før alt høres helt riktig ut. Det er to låter her som ikke har falt på plass, og det er «Fool» og «Vampire Empire». Sistnevnte må jo likevel nesten være slik; om et vanskelig kjærlighetsforhold og rusmisbruk. Stygg og fascinerende på en gang. Begge disse låtene kommer på side 1, og må ikke få deg til å stoppe opp. De ti øvrige låtene er aldeles nydelige, og kanskje sitter de til slutt, de to rareste låtene, også.

Plata avslutter like fint og stillferdig som den åpner med «Ruined». Vakkert er fornavnet. Den mest umiddelbare av dem alle er «Sadness Is A Gift» – årets vakreste hynne er det sagt. Andre låter som fort kan bli den store favoritten på dette albumet, er «Evol» og «Free Treasure». Jeg fatter meg i korthet denne gangen. Lytt selv til sanger om nyforelskelse, om barndom og mor og ensomhet. Terningkast? Dette er ikke musikk jeg orker å måle i dag.

Adrianne kommer til Oslo i mai. Utsolgt. Jeg kom for seint til festen. Dette ville det vært fint å oppleve live!

Adrianne Lenker, medprodusenten Philip Weinrobe og musikerne har laget ei plate med et felles mål: ”You and I could see into the same eternity“.