Chip Taylor: Behind The Sky (album 2024)
Er det et inntrykk jeg sitter igjen med etter å ha hørt chip Taylors siste plate – også han siste plate– er det at dette er en mann man kan stole på, en mann som opplever å ha fått sin del av kjærlighet og hjelp her i livet fra mennesker og Vårherre. Han vil gi noe tilbake til oss alle. Som en gammel bestefar øser han av sin visdom. Oppfordringen i den første sangen på den nye plata hans, Behind The Sky, er rett og slett å gjøre noe godt, «Do Something Good», og du hjelper deg selv. Så enkelt og ofte så vanskelig.
Vakre og vemodige ord. James Wesley Voight som han egentlig heter, er kanskje best kjent for å ha skrevet sanger som «Wild Thing» og «Angel In The Morning». I årene 1980 til 1995 var han en suksessfull gambler, og han spilte blant annet på hester. Suksess eller ikke, han var avhengig. Han ble skilt fra kona Joan, men de fant tilbake til hverandre. Sangen «Speakin’ Of Horses» ser tilbake til denne tida. Og inn i nåtida og framtida med vemodige, men likevel noen av de vakreste setningene du får høre i år:
”Now this is a tough one, what do you say? We started this together and will go out the same. Still holdning hands when the race almost run like Black Mast… Didn’t he shine with his duel in the sun?“
Godt forhold til Norge. Chip Taylor har blitt 83 år gammel. Han er blitt en aldrende mann, men produksjonen av egne låter ser ikke ut til å avta. Det er under ett år siden han ga ut et dobbeltalbum, og nå er han er altså igjen. Han har skapt sin egen stil. Litt småpludrende forteller han historier. Ofte i samarbeid med norske Gøran Grini. Paal Flaata har spilt inn er helt album med Taylors sanger, og de har også holdt konserter sammen. Taylor er godt kjent i Norge og spilte inn sangen «This Darkest Day» i Halden, like etter terrorangrepet i Norge i 2011. Han har et stort engasjement for trengende, noe han blant annet viser gjennom sanger som «Refugee Children» og «Fuck All The Perfect People». Mine favoritter blant album fra de seinere årene er «The Little Prayers Trilogy» (2014) og «A Song I Can Live With» (2017).
Under behandling. Denne gangen handler mange av historiene hans om behandlingen han fikk for strupekreft. Pleierne og legen som tok seg av ham. Og hvordan John Prines sanger hjalp ham gjennom strålebehandlingen, Prine som for 25 år siden også ble operert for kreft i hals-/nakkeområdet. I ett par av sangene sender chip sin respekt og kjærlighet til foreldrene som følger med fra «Behind The Sky». Og til Gud. Og igjen og igjen hedrer han kona Joan. Joan som pleier ham i den varme blueslåten «Nurse Joan». Er hos ham, nesten har mistet hørselen, beskrevet i sangen «Without Hearing»:
”And you’re listening to me
Without hearing at all
And you see from my eyes
When I rise and fall“
Les de to første linjene av verset om igjen. Fint?
Balsam og mat for sjelen. Chip Taylors sanger og ikke minst fremføring er balsam for sjelen. Og med de tekstene han serverer, tror jeg også vi kan si mat for sjelen. Disse tekstene høres til dels ut som ufiltrerte tanker skrevet ut omtrent samtidig som de tenkes. Når det gjelder enkelte tidligere plater, kan det derfor innvendes at de av og til blir vel pratete. Men ikke denne gangen. Gøran Grini bidrar også nå på tangenter, men vi får også tromme, bass og elektriske gitarer som bidrar til å løfte albumet litt ut av det ellers koselige kjøkkenet. Men det blir aldri bråkete, snarere tvert i mot. Less is still more. Melodiene er ofte gode, aller best liker jeg «Speakin’ Of Horses», men det er umulig ikke å la seg berøre av flere av de øvrige sangene også.
Dette har i flere dager vært mitt foretrukne album med en kaffekopp etter middag. Chip Taylor gjør virkelig godt, og hva mer kan man forlange av ei plate, og en mann?
Gubberock 