OJ Stensland: Little Wonders (album 2024 på Dark Valley Records)
Coverdesign: Sten E. Moe. Pressebilde.
Dystert og flott var overskriften da jeg skrev om Stenslands debutplate, Dark Valley Blues. Nå har Ole Johnny skiftet artistnavn fra Stensland til OJ Stensland, etter sigende for å komme høyere opp på googlesøk. Samtidig har han gått fra moll til dur, sier han. Sangene er ikke lenger så triste, hans nye plate er ikke en reise i skyggenes dal. Nå slentrer musikken til dels lystelig av sted, selv om Gubberock aner litt mørk ironi bak flere av låtene. Litt ensomhet og litt ugjengjeldt kjærlighet. I en pratesyngende låt med en en flott melodi og ditto instrumentering deles ei flaske vin med en selv.
Jeg har sett Stensland fremføre låter fra Dark Valley Blues. Det var fint. Jeg har også sett ham fremføre Tom Waits-låter sammen med Ole Jonas Storli. Stensland må være Norges fremste Tom Waits-tolker. Det kan simpelthen ikke være mulig å toppe Tom Waits-brølene- og følsomheten til Stensland når han briljerer sammen med Ole Jonas Storli.
Med egen musikk går ikke Stensland helt i Tom Waits sine fotspor. Stemmen har fortsatt likhetstrekk med Waits og folk som Mark Lanegan. Det er mulig å høre at Stensland er inspirert av Tom Waits, ikke minst på favorittlåten min på det nye albumet, Little Wonders, «Everything Must Die». Det er ikke bare tittelen på låta som sender tankene mine i retning av «Everything Goes To Hell» på albumet Blood Money. Men også sang, Charlotte Lunøes sag, kontrabassen til Andreas Hamre og en melodi Tom Waits kunne laget. Ellers har Stensland med seg en god gjeng musikere som gir sangene det de skal ha. Håkon Berre som slår, – nei, spiller– på trommer og perkusjon. Anne-Grethe Nyhaug fra Fayen bidrar med vokal på «Love And Theft», en tittel som er stjålet fra Bob Dylan som igjen stjal den fra en bok av Eric Lott.
Ole Jonas Storli og Ole Johnny Stensland i Raindogs Celebrating Tom Waits
Og våpendrager Ole Jonas Storli, jo, han er i førersetet med tangenter og som produsent. Vi kaller også dette albumet americana, gjør vi ikke?
Albumet åpner frisk med «Nature Girl», og man aner øyeblikkelig en Stensland som koser seg med tunga i kinnet, og Ole Jonas på tangenter og det jeg gjetter på er Ask Nørholm på gitar bytter på å sparke låten framover i de instrumentale partiene. Neste låt «Ramblin’» er enda bedre. Her drar Ole Johnny fram banjoen og munnspillet, og jeg får følelsen av at vi sitter på en irsk pub der det skåles og skråles. Topp stemning! Og den gode pubfølelsen har jeg på flere av låtene.
Albumet har ti låter, og de fleste holder mål og vel så det. Ei perfekt uperfekt og tilsynelatende upretensiøs plate til å skråle og kanskje skåle til, ikke minst til å bli i godt humør av, enten vi er på reisefot, går tilbake i tid eller har en billett i hånda eller alt på en gang for å omskrive noen av låttitlene. Musikk i dur, men i hvert fall noen tekster i moll! Litt mindre dystert, fortsatt flott.
Helt til slutt får vi fine og rolige «Lonesome Road», men om du er i humør til en hjemme alene-fest starter du på ‘an igjen.
Terje Espenes: Bondesønn (album på Nordicana 2024). Terje Espenes med band: Olsen på Bryn i Oslo, lørdag 26. oktober 2024
Foto til høyre: Tormod Reiersen
Fjorårets album fra Terje Espenes, Røtter, hadde ett spor som var enda litt bedre enn de øvrige. «Evig mørke» er en fantastisk låt med utgangspunkt i flyktninger fra Ukraina som må slå rot i et nytt land. Sangen ble spilt i en nydelig versjon på Olsen på Bryn i Oslo i går. På årets album, Bondesønn, skiller «Mor di skal danse på enga» seg litt ut. Heldigvis var det plass også til den på konserten.
Røtter og Springsteen. Konserten i går var i hovedsak viet albumet Røtter og Terjes album med tolkninger av sanger av Bruce Springsteen. Bandet hadde ikke spilt sammen på et halvt år, og det er nok årsaken til at nye sanger fra fredagens utgivelse i begrenset grad er øvd inn for scene. Konserten hadde også i lang tid vært annonsert med at det var sanger fra Røtter og Springsteen-albumet som skulle spilles. Og jeg klager ikke på det vi får, det blir en særdeles hyggelig ettermiddag bare en ti minutters T-banetur unna der jeg bor.
Release-konsert for Bondesønn får bli en annen gang. Men det blir to sanger derfra også: flotte «Svart Mustang» og altså «Mor di skal danse på enga», en mørk låt om å gjøre gale valg for å få endene til å møtes. Men håpet om en bedre framtid der mor di skal danse på enga er der. Såvidt?
Bondesønn. Jeg hadde tenkt å skrive at Bondesønn er enda bedre enn hans første norskspråklige plate fra i fjor, Røtter. Etter å ha hørt plata Røtter tre ganger i går, samt fått det jeg tror er alle låtene på albumet servert av Terje Espenes med band, har jeg bestemt meg for å vente med en slik konklusjon. Jeg kommer tilbake til konserten, la oss begynne med litt bakgrunn og deretter den nye plata.
Terje Espenes er bosatt i Hokksund. Han har gitt ut flere flotte album på engelsk med bandet Jack Stillwater. Med hans første norskspråklige album under eget navn tok musikk-karrieren hans en ny vending. Terje hentet inspirasjon fra eget liv, egne røtter i Dyrøy kommune i Troms. Røtter ble ei jordnær viseplate med gode sanger, meningsfylte tekster og mange lekre musikalske detaljer. Det samme kan sies om Bondesønn:
”Eg kom te verden en vinterkveld Født på et nes under høge fjell langt nord i landet der frosten riv der mange før meg har skapt et liv Kor arbeidshender dreiv jern imot jord med krumma nakke og garn i en fjord Kor tøffe kår har knust mang en drøm Dem kalte meg alltid for bondesønn“
Albumet ble utgitt på fredag. Tittellåten avslutter albumet og oppummerer på mange måter hva som er Terjes – nettopp – røtter. Fortsatt er det nemlig røttene bondesønnen Terje Espenes synger om. Vi aner likevel at han har utvidet persongalleriet. På albumets øvrige låter er det i mindre grad ham selv det handler om. Det er de som har gått foran. De som slet med å få endene til å møtes i et værbitt landskap.
En trivelig gjeng på jobb, fra venstre: Terje Johannesen, Eivind Kløverød, Terje Espenes og Lars Endrerud
Jeg har nevnt tittellåten og «Mor di skal danse på enga». Det er syv sanger til. Sanger som hører sammen, sanger som forteller en historie. Titlene på sangene er stort sett korte, men lange nok til at vi tas raskt inn i historiene som fortelles: «Landevei», «Bryllupsdagen», «Kniven» og «Arbeidshender». Kanskje er helheten enda sterkere enn sist.
Bandet er viktig. Hovedstammen i bandet på Bondesønn er den samme som på Røtter og som på konserten i Oslo i går: Terje på sang og gitar, Eivind Kløverød på perkusjonsinstrumenter, Terje Johannesen på mange ulike gitarer og trompet og Lars Endrerud på strengeinstrumenter og tangenter. Ingunn Børli Øksnes bidrar med nøkkelharpe og fiolin. Georg Storhaug har med sine skarpe ører – som det står på albumomslaget– produsert albumet. Lyden på vinylplata og sikkert andre formater også er helt prima.
På omslaget takker også Terje de tre bandmedlemene for deres musikalitet og fantastiske samarbeidsevner. En liten prat med Lars Endrerud i pausen på Bryn avslørte at Terje gir bandmedlemmene stor kreativ frihet både i studio og på scenen. Dette er et samarbeidsprosjekt, og alle bandmedlemmene står da også oppført som ansvarlige for arrangementene. Disse sangene kan fremføres av Terje alene, men musikerne løfter dem mange hakk med blant annet skurrete gitarer, rene gitarer, piano og perkusjon.
Konserten. På Bryn i Oslo spiller Lars Endrerud bass, han får til og med lov til å tøffe seg litt på «På min veg te deg». På albumene er hans piano en viktig ingrediens. Og han er mannen som spiller piano på et av Terje Espenes fineste øyeblikk, Springsteen-låta «Point Blank». Det er alltid en fryd å høre og se perkusjonsmester Eivind Kløverød i aksjon. I går biter jeg meg litt ekstra merke i Terje Johannesen. Som den mannen kan spille på ulike gitarer! Et lite orkester i seg selv, og nydelig fargelegging med trompet på et par av låtene, noe som sender nesten sangene over i jazzens verden.
Bandmedlemmene vil sikkert kunne si at ikke alle detaljer er helt på plass. Sånt skjønner ikke jeg meg på; jeg er mer ute etter følelse og opplevelser enn perfeksjon. Det får vi til gangs i går. Espenes og band kan Bruce Springsteen. Et par av dem som «Tougher Than The Rest» og «Streets Of Philadelphia» gir meg faktisk mer enn studioversjonene til Springsteen, «Factory» og «The River» – som begge passer godt inn sammen med sanger om røtter – satt som kuler. Best av dem alle er kanskje «Downbound Train».
Nattseilere! Men som sagt, vi får alle sangene fra «Røtter». En god påminnelse om at gode sanger alltid kommer nærmere når man hører dem live og ser musikerne i aksjon. Avslutningen, en drivende «Nattseilere», er et strålende punktum på en flott ettermiddagskonsert. Det er ikke ofte man er på konsert klokka 15 om ettermiddagen. For meg er det perfekt å kunne rusle hjem til familien og ha kvelden sammen med dem. Nok et fint arrangement i regi av Norsk Americana Forum.
Flott konsert, sterke plater. Med platene Røtter og Bondesønn er Terje i gang med noe særpreget og eget. Akkurat nå gleder jeg meg ikke til mer, det kan jeg gjøre seinere. Nei, nå er det Bondesønn som gjelder. Jeg setter den på en tredje gang denne søndags morgenen. Les gjerne Jon Erik Eriksen omtale i Popklikk. Han beskriver dette albumet godt!
(Redigert 28. oktober 2024)
Terje Johannesen gir ettermiddagen det lille ekstra.
”Jag vet inte vad du tror Men en sak är säker Du måste lära dig att ta emot“
Det er det det handler om når man lytter til Thåströms nye album, Somliga av oss, ta i mot. Forsvinne inn i musikken. Oppleve musikkens suggererende kraft. Noen øyeblikksbilder fra livet der ute i verden. I Thåströms verden. I vår verden. Det finns ingen annanstans jag hellre skulle vilja va. Uendelig magisk.
De kommer meg selvsagt i forkjøpet de anmelderne som spiller på tittelen på åpningslåten «Magisk oändligt» når de skal lage overskrift på omtaler av Thåströms nye plate Somliga av oss. Har du sett Thåström på konsert, er magiker ett av de ordene som kan komme til pannebrasken når han slynger seg rundt mikrofonstativet og synger sin blues. Det kan være fristende å sammenlikne Thåström med jevngamle og også plateaktuelle Nick Cave. Men der Nick Cave fremstår mer og mer utadvendt, beholder 67-åringen Thåström en litt mystisk avstand til sitt publikum. Samtidig er han rett så nære. Hvem av dem som har gitt ut det beste albumet i år, kan sikkert gis en lite meningsfull diskusjon, men jeg kan røpe med én gang at Thåström ikke står noe tilbake for Cave om man absolutt måste jamföra.
En anmelder mener Somliga av oss er Thåström på det jevne. Jeg vil snu litt på det og skrive at Somliga av oss er et usedvanlig jevnt album om man sammenlikner med hans foregående album. Jeg uttrykte både tvil og tro da jeg omtalte Den som skiner (2021), men toppene på det albumet var uansett høye, med fantastiske «Stora långa gatan» i førersetet. Lydbildet var den gangen synthtungt og massivt. Men når Thåström synger, vil musikken uansett låte Thåströmsk.
Riktignok har Thåström og hans mangeårige samarbeidspartner Niklas Hellberg med synther også på Somliga av oss, og riktignok er deler av albumet spilt inn i Berlin, men strykere og blåsere setter et mye sterkere preg på albumet og gjør at i hvert fall denne lytteren blir enda mer oppmerksom på hva som skjer litt lengre bak i lydbildet. Tekstene kretser rundt enkelthendelser og samspillet med musikken gjør at du aldri vet om du befinner deg i drøm eller virkelighet.
Nå valgte jeg å ta utgangspunkt i magisk når jeg skulle velge overskrift på denne artikkelen. Jeg kunne like gjerne gått til låt nummer fem på albumet, «Majestätisk». For en låt! Utrolig flott saksofon fra Andreas Dorman.
Tidligere denne uka skrev jeg om at det kunne være en liten fordel å komme under huden på musikken før man skriver om den. Jeg kommer ikke under huden på en plata med Thåström, det er plata som sniker seg under huden på meg. På «Förälskad» er det Thåströms messende vokal, noen lette pianoanstrøk og strykerne som lager – unnskyld– magien over et lag av industrirock.
Siste låten «Det årets kallaste kväll» åpner med den fantastiske saksofonen til Dorman før Thåström på dette albumets aller roligste låt maner fram bilder på netthinnen og synger på Nina Simones «Wild Is The Wind».
Mine adjektiver er egentlig oppbrukt. Jeg glemte å nevne at «Mathilde» er av dette albumets aller beste låter. ”Det va så här der blev, vi som hadde alt“. Og så var det den drivende ”Norrut/Söderut» med sine hissige strykere. Jeg avslutter med å gjenta meg selv og sikkert mange andre: Jevnt, uendelig magisk, majestetisk, rolig, intenst. Som pärlor på en rad. Thåström på sitt aller beste. Gleder meg til konsert i Oslo til våren!
“Magiskt oändligt Kommer så sakta nu Kommer så nära“
Magikeren Thåström i Oslo Spektrum mai 2022. Foto: Tormod Reiersen
Jeg kjenner ikke Even Martinsen. Men når han skrev hilsen Excitable Boy i en facebook-tråd, ble det for fristende å bruke dette i overskriften på artikkelen. Kanskje et det «poetically true»?
Det er veldig mye som er bra med Even Martinsen debutalbum. La oss begynne med det utenomsportslige. Albumcoveret er fint, og enda finere er tittelen på plata, Poetically True. Det er det det handler om, ikke om alt er biografisk korrekt.
Nå må vi videre til musikken. Presseskrivet gjør det lett for den late siden av meg, en side som til tider tar overhånd. Skrivet nevner nemlig både Warren Zevon og Townes Van Zandt. Townes Van Zandt dukker opp i omtrent annet hvert presseskriv jeg leser, så den referansen er ikke direkte overraskende. Mer sjeldent er det å se Warren Zevon nevnt. Jeg stiller meg bak referansene. Store sko å fylle, men Even fyller likevel sine egne sko, han. Det er bra nok!
Even har spilt inn plata sammen med sitt faste orkester, The Sly Spring Band, et band som består av Miles Anderson på bass, Daniel Vidarson Gullien på gitar og Svein Åge Lade Lillehamre på trommer. I tillegg er det gjestemusikere, ikke minst Michael Barrett Donovan som jeg vil tro bidrar med den folksy fela på de flotte låtene «Hiding» og «Alaskan». Sjur Lyseid har gjort en ypperlig jobb som produsent. Dette låter bra!
Sangene handler om personer på livets skyggeside og tapt kjærlighet, temaer vi ikke er helt ukjent med her i Gubberock, i hvert fall når denne utsendte medarbeideren hører på musikk.
Albumet åpner med «Lifetime», og tankene mine går umiddelbart i retning av Warren Zevons «Excitable Boy» før de glir over i «Frank And Jesse James», også det en Zevon-låt. Det er noe med drivet og samspillet mellom gitar og piano, ikke bare i denne låten, men under flere av låtene tar jeg meg i å glede meg over at yes, de lager slik musikk enda. Men for å smette inn med enda en referanse synes jeg også det er noe litt ubesværet Eagles over flere av låtene. Her beveger vi oss sømløst mellom rock noir, countryrock og, ja folk. Musikalsk er nok de tøffeste låta «Long Way Home» og «Favorite Game».
Og når vi snakker folk, kommer legenden Townes Van Zandt og unge Ian Noe inn i bildet. Even har vært tøff nok til å spare den beste låten til slutt. «Stories Untold» er en glimrende og nydelig låt nettopp i fotsporene til de to nevnte herrer. Og i de fotsporene er det godt å være. Her serveres en sannhet på beste poetiske måte. En av de store låtene av en norsk artist.
”Endless hours by the window, looking for the things I cannot see Over the mountains, and the broken pine trees But nothing passes over this heartworn old road, except for bitterness and cold And stories untold“
Og låten før, «Alaskan», er nesten like bra. Snakk om å avslutte plata med stil. Noen ganger kan man ta det rolig. Deilig å høre at de bare spiller og spiller og spiller på «The Course Of His Relationship» midtveis. Låta er god vaksine mot høstdepresjon, om du er litt mollstemt i utgangspunktet.
Poetically True er blitt ei potent, variert plate med veldig mye bra. Dette var et hyggelig nytt bekjentskap. Live må jo dette bare være helt strålende.
