Bob Dylan And The Band: The 1974 Live Recordings (boks med 27 CD-er)
”You walk into the room with your pencil in your hand…“
Noen folk som vet jeg er glad i musikk, vil gjerne ha meg med på pop-quiz. Det går som regel svært dårlig. Noe av svaret ligger nok i at jeg er selektiv og også at jeg bruker mye tid på sanger jeg har hørt før. Mye av desember gikk for eksempel med til å høre på Bob Dylans nye boks, tid jeg kunne brukt på å pugge listetopper og annet som jeg har for lite forhold til. Jeg driver nå på med mitt.
Men hvordan hører man 27 disker, til sammen over 29 timer, med nokså like – eller ikke helt, men dog– med Bob Dylan-konserter fra 1974? Nei, jeg har ikke vært like konsentrert hele tiden. Men plutselig skvetter jeg til. Det kommer en versjon av en Bob Dylan-sang jeg har hørt mange ganger. En versjon som har det lille ekstra. Og akkurat det gjør det verdt å ha hørt alle diskene i denne boksen. «Ballad Of A Thin Man» utvikler seg gradvis fra å være en mystisk låt til en hektisk rocker. På hvor mange måter kan man synge ”But nobody has any respect, anyway they already expect you to all give a check To tax-deductible charity organizations“? Hør noen av de utallige versjonene av sangen som åpner og ofte også avslutter konsertene, «Most Likely You Go Your Way (and I’ll Go Mine»). Sjelden like, nye følelser, nye fraseringer.
Bob Dylan hadde vært på veien med The Band tidligere. Men mye hadde skjedd siden 1966 og Bobs omfavnelse av den elektriske musikken. The Band hadde blitt store. Bob selv hadde prioritert en litt roligere tilværelse, men klassiske album hadde fortsatt å trille ut av ham. I 1974 var det endelig tid for en ny turné, denne gangen på store arenaer. Siden har han stort sett levd livet sitt på veien for å overdrive en smule.
”There ought to be a law against you comin’ around“
1974-turnéen er tidligere dokumentert på dobbeltalbumet Before The Flood, min favoritt blant alle Bob Dylans liveplater. At det er min favoritt, kan selvsagt ha å gjøre med at det også var den første jeg kjøpte. Men det er noe med den nervøse energien som Bob Dylan og bandet utstråler. Og The Bands sanger låter storveis.
De seinere årene er vi blitt velsignet med mange liveutgivelser med Bob Dylan, og når alt kommer til alt, er det disse jeg foretrekker å lytte til når jeg skal høre på Bob Dylan. The Complete Budokan fra i fjor med 1978-utgaven av Bob låter nokså suverent. Sterke Rolling Thunder Revue løftes av låtene fra Desire, men jeg er i lengden ikke overbegeistret når Joan Baez og Bob synger sammen. Der har du meg. Live 1966 har noen glimrende akustiske versjoner, joda, også de elektriske er tøffe. Hard Rain fra andre del av Rolling Thunder-turneén har blant annet noen fantastiske, deseperate versjoner av sanger fra Blood On The Tracks. Men må jeg velge – det må jeg heldigvis ikke – blir det altså Before The Flood.
For noen år siden kom det en boks med 14 CD-er med liveinnspillinger og opptak fra øvinger fra Rolling Thunder Revue. I overkant mye, men de fem konsertene som ti av CD-ene dekker er gode!
”But something is happening here and you don’t know what it”
Men hva da med 27 CD-er fra 1974-turnéen? Jeg fikk lyttelenker og pressestoff fra Sony tidlig i fjor høst. Da jeg var klar for å studere dette, var lenkene for lengst deaktivert, og en sampler med 20 spor var tilgjengelig på Tidal. Turnéen varte fra begynnelsen av januar 1974 til midten av februar samme året. Sporene i sampleren er i hovedsak fra siste del av turnéen da opptakskvaliteten er best. Denne sampleren skal man ikke kimse av. Her får du 20 spor med en Bob Dylan og ett The Band i toppform. Glimrende versjoner. Fantastisk «Most Likely You Go Your Way (And I’ll Go mine)» og «It Ain’t Me Babe», f.eks. Den elektriske versjonen av «Mr. Tambourine Man» er etter mitt syn ikke så drøy – unnskyld – og tenderende mot kjedelig som de akustiske versjonene fra andre turnéer kan være. «All Along The Watchtower» og «Highway 61 Revisited» får deg opp fra stolen og ut på golvet om du vil eller ikke. Som det svinger av Bob og The Band. Glem tekstene – nei, ikke gjør det – men Bob Dylan og The Band handler om så mye mer enn det. Song and dance man, indeed. Om noen skulle mene sampleren er den beste liveplata som er gitt ut med Bob Dylan, skulle jeg ikke protestere. Men den har to svakheter: uteblivelsen av «Ballad Of A Thin Man» og at rytmen låtrekkefølgen skaper blir annerledes enn på de enkelte konsertene.
Men jeg kunne ikke stoppe med sampleren, så hele boksen med 27 CD-er ble kjøpt inn. Det man går glipp av med kun å høre sampleren er jo hvordan konsertene og låtlisten utvikler seg gjennom turnéen. Boksen er kompakt og har en fin artikkel med bakgrunnstoff fra Elizabeth Nelson. Her får du blant annet vite at Bob ikke var ubetinget begeistret for turnéen. Arenaene var for store.
”You try so hard but you don’t understand“
Som følgesvenn til alle diskene hadde jeg en flott oversiktsartikkel fra Ray Padgett. Han gir sine vurderinger av hver enkelt disk, og hvilke konserter som er spesielt bra. Man trenger ikke være enig i alt han skriver, men artikkelen er en veldig fin veiviser for å forstå hva som skjer. Her får du også vite hvilke konserter som ikke er med, utelatte sanger og annen fakta det er verdt å ha med seg.
Så er det selvsagt anvendt tid å lese tankene Dylanekspert- og nerd Johnny Borgan gjør seg om boksen. Fra meg blir det bare noen tanker om boksen samlet, og ikke inngående analyser av de enkelte konsertene.
”You’ve been through all of F. Scott Fitzgerald’s books//You’re very well-read, it’s well-known”
Selv om det er siste del av boksen som har best lydkvalitet – det er de aller siste konsertene opptakene fra Before The Flood er hentet fra – lyder stort sett alle diskene forbausende bra. På alle konsertene er det et akustisk parti, men heller ikke her høres sangene like ut fra kveld til kveld. Noen ganger tar Bob det med ro, andre ganger spiller og synger han som om han skal sette rekord i rask fremførelse. Selv i solopartiene høres Bob nesten ut som han har et band i ryggen. Energien synes ubegrenset. Normalt ville jeg foretrekke en mer intim setting. Utover i boksen får vi mange eksempler på at Bob snarere roper enn synger. Han er mer avslappet innledningsvis. For meg gjør det boksen mer attraktiv, ikke mindre.
And you say, «Oh my God, am I here all alone?»
Boksens fokus er Dylans sanger, men som andre har innvendt, kanskje kunne én disk vært reservert for The Bands låter? Det blir kanskje en egen utgivelse.
Bob Dylan & The Band ga ut studioalbumet Planet Waves litt etter at turnéen startet. Planet Waves er ei av mine favorittplater med Bob, og om jeg skal innvende noe mot noe som fant sted for mer enn 50 år siden, er det at det ikke er flere sanger herfra. Men heldigvis er «Forever Young» med på mange av diskene, og vi får også høre «Wedding Song». Aller best er noen gnistrende versjoner av «Something There Is About You». Mot slutten av turnéen var alle disse tre ute av setlista.
Jeg tror denne boksen har de versjonene jeg liker best av mange av Bobs låter som nevnte «Ballad Of A Thin Man», «Highway 61 Revisited», «Like A Rolling Stone» og mange andre. Men det kan være litt jobb å finne fram til hvilken du synes er aller best.The Band er et perfekt band for Bobs musikk. Noen ganger oppdager du en gitarsolo fra Robbie Robertson eller at tangentene til Garth Hudson er mikset lenger frem i lydbildet. Disk 23 skiller seg eksempelvis ut, og er av de diskene som må høres selv om Padgett ikke har markert den som det.
Jeg hører nok ikke alle CD-ene igjen med det første. Det har vært litt utmattende. Men å høre disse sangene framført på ulike måter med ulik energi, med variasjon fra følsom sang til roping og skriking har egentlig først og fremst vært en fornøyelse. Og enkeltCD-er og sampleren vil fortsatt få sine runder.
”And you know something is happening but you don’t know what it is, Do you, Mr. Jones?“
Nick Cave og Stefan Sundstrøm var to høydepunkter fra året som gikk.
Det ble noen knall konserter i 2024 også. Her får du en liten gjennomgang av store opplevelser i året som gikk. Opplevelsene er ikke rangert! Kanskje var konserten med Stefan Sundstrøm den særeste!
Best i motlys med Trøgstad Musikkompni på Bellevue, (Cosmopolite), Oslo 27. januar 2024
Gubberocks hadde nettopp gitt Best i motlys terningkast seks for albumet «Dagslyset venter». Deres releasekonsert på Torshov i Oslo ble en flott opplevelse. Yngve Kveine, Trond Granlund, Bjørn Sundquist og ikke minst Johan Berggren & Trøgstad Muikkompani på samme scene!
Erik Lukashaugen og Arbeidslaget. Support: Baardsen. Herr Nilsen, Oslo, 13. februar 2024
”Mot slutten kom det fantastiske høydepunktet. Jeg kan få kick av elektriske gitarsoloer. Noen ganger. Men den vanvittige felespillinga til altmuligmann Tarjei Nysted på klassikeren «Kont-Jo» fra Erik Lukashaugens første Hans Børli-plate Fra en sliters memoarer fikk virkelig i gang godfoten og nakkehårene til å reise seg“.
Men aller først fikk vi stifte bekjentskap med Trond Helge Bårdsens prosjekt Baardsen. Tre sanger, vi hadde tålt mer!
Trond Granlund og band, Olsen På Bryn i Oslo. 24. februar 2024
”Dette er koselig, sa Vibeke Sjøvold hos arrangøren Norsk Americana Forum etter første sett av ettermiddagens konsert med Trond Granlund og hans helt eminente band. Etter andre sett er gripende et mer dekkende ord.“
Brown Horse: Konsert på John Dee i Oslo, 26. februar 2024
Patrick Turner i Brown Horse
Også Brown Horse gjorde en sterk albumdebut i 2024 og besøkte Oslo kort tid etter. Sterk slentrende amerikana fra England: ”Skal jeg trekke frem kun én viktig ingrediens til musikken til bandet Brown Horse, må det bli stemmen til vokalisten Patrick Turner. Den har det slentrende, særpreget som er beslektet, men langtfra likt som hos Ian Felice i The Felice Brothers.“
REVYGULL! – SANGER OG HISTORIER FRA NORSK REVYS GULLALDER. Chat Noir i Oslo, 3. mars 2024
Med Gutta på skauen (Per Vollestad, Fredrik Øie Jensen og Svein Olav Blindheim). Fin musikk, gode tekster og opplysende historiefortelling mellom sangene. Akkurat det Gubberock liker. Takk for en strålende aften!
Tilbake til nåtiden: Jon Niklas Rønning. Latter, Oslo, 13. april 2024
Med Hanna Solemdal Idsø (vokal), Ole M. Aagenæs (vokal, piano), Lise Sørensen (fiolin med mer) og Andreas Haga (bass). Regi: Vemund Vik.
Veldig trivelig! “Et annet av kveldens høydepunkter – det er noen stykker – er når Jon Niklas fremfører en rektors avgangstale, der noe av alt vi lar oss krenke av blir kommentert. Som opprinnelig sørlending, synes jeg som oftest at de som parodierer dialekter fra Sørlandet, overdriver mer enn en smule. Jon Niklas er intet unntak, men vi setter det på satirekontoen. Og gøy er det jo, at bøker som Kardemomme by må omskrives, fordi bygde-Norge kan bli krenket!“
Jesper Lindell & Brunnsvik Sounds, Røverstaden i Oslo, 20.april 2024
”Det er ikke sikkert vi får mange muligheter til å oppleve Jesper Lindell & Brunsvik Sounds på en liten klubbscene i Norge. Jesper og bandet har egentlig et internasjonalt format. Men samtidig har jeg følelsen av at de uansett er fornøyd med å kunne spille musikken de elsker. Ikke ta alt for høytidelig, men være en kameratgjeng som trives sammen.“
Miller Sessions på Herr Nilsen i Oslo 30. april 2024
Miller Sessions!
Historiefortelling og sanger på øverste hylle het det etter at Espen Langsbråten hadde besøkt Herr Nilsen med Miller Sessions. Hyggelig å bli ønsket velkommen i døra!
Jerry Leger & The Situation, konsert på Dunk i Oslo, 12. juni 2024. Support: Villskudd
Jerry Leger!
“Høyt oppe etter å ha sett fantastiske Jerry Leger på Dunk i Oslo. Han spilte hele det siste albumet. Det gjorde ingenting. Innlevelse og dynamikk i fremføringen løftet de suverene låtene ett par hakk til. Og mange gamle, gode! «Factory Made» åpnet i de dype daler, og eksplodert på toppen av fjellet. Herlig! Sett ham og bandet tre ganger. De to andre var svært gode, men denne toppet dem!
Før Jerry Leger og hans band slapp til fikk vi en veldig morsom og energisk oppvarming med det norske stjerneskuddet, nei Villskudd!»
Stefan Sundström & Den Sista Jäntan + Fjodor, Rockefeller, Oslo, 28. juni 2024
Fantastisk!
”Dette var av de morsomste, alvorligste, styggeste og vakreste konsertene jeg noen ganger har vært på… Visesangen tar vi en annen gang. Så etter at vi hadde sunget med på «Alla ska i jorden» går vi ut i Oslonatta godt fornøyd, mens vi tenker at «Bara va en del av nånting större» noen ganger er det aller beste.“
Hellbillies, Vulkan Open Air, Oslo, 23. august 2024
Hellbillies var gøy!
Det er mange ting i her i livet jeg har ugjort. Nå er det én mindre. Nå har jeg nemlig opplevd Hellbillies i levende live. Og det ble en riktig fin opplevelse. Uværet holdt seg unna, og musikken varmet i det som faktisk ble en riktig fin Oslo-kveld.
Lars Winnerbäck pluss David Ritschard og venner: Vulkan Open Air, Oslo 24. august 2024.
Lars Winnerbäck skapte god stemning i regnværet
”Det ble en kveld alle som var på Vulkan Open Air langs Akerselva i Oslo vil huske. Jeg skulle gjerne vært det uavbrutte regnet foruten. Men når det ble som det ble, er det fristende å skrive at regnet forsterket felleskapsfølelsen og den musikalske opplevelsen da Lars Winnerbäck igjen ga sin själ och hjärta til publikum i Oslo.“
”Før siste runde med ekstranummer fra Lars Winnerbäck kommer kveldens festligste øyeblikk: Den svært originale David Ritschard hadde sammen med venner underholdt en drøy time før Lars Winnerbäck entret scenen. Makan til sprudlende originalitet skal man lete lenge etter. De lager folk som Ritschard i Norge.“
Torgeir Waldemar med support Vilde Bye i Oslo Konserthus, 22. september 2024
Vakkert og bråkete da Vilde Bye og Torgeir Waldemar spilte i Oslo Konserthus
Det var perioder med magi da Vilde Bye innledet gårsdagens for Torgeir Waldemar i Oslo Konserthus. Nær sensasjonelt fine fremføringer. Deretter Torgeir Waldemar og Michael Barrett Donovan som fremfører Torgeir nye folkalbum «Mercy» i sin helhet. Så smeller det løs!
Oslo Spektrum, 2. oktober 2024 med Nick Cave & The Bad Seeds. Support: Dry Cleaning
Suverent fra Nick Cave & The Bad Seeds i Oslo Spektrum
”Nick Cave synger om det vakre og vidunderlige i verden for et fullsatt Oslo Spektrum. Og for noen timer er det alt vi tenker på. Hvor vakker verden er. Vi opplever det særlig sterkt hver gang Nick Cave har vært ute på vår flanke. Folk smiler og ler litt. Vedkommende som fikk litt ekstra oppmerksomhet fra Nick Cave denne gangen stråler og får noen nikk fra oss rundt. Dette er gøy. For noen timer i det minste er vi alle frelst fra grusomhetene i verden. Gubberock begravde terningen. Den har stått opp fra de døde, for i dag i hvert fall. Sekser!“
(Konsertene i Oslo 2017 og 2022 var kanskje litt bedre, men hvem bryr seg om slikt etter en slik konsert som vi fikk i 2024?)
Terje Espenes med band: Olsen på Bryn i Oslo, lørdag 26. oktober 2024
Terje Espenes med band på Olsen på Bryn i Oslo
”Men som sagt, vi får alle sangene fra «Røtter». En god påminnelse om at gode sanger alltid kommer nærmere når man hører dem live og ser musikerne i aksjon. Avslutningen, en drivende «Nattseilere», er et strålende punktum på en flott ettermiddagskonsert. Det er ikke ofte man er på konsert klokka 15 om ettermiddagen. For meg er det perfekt å kunne rusle hjem til familien og ha kvelden sammen med dem. Nok et fint arrangement i regi av Norsk Americana Forum.“
Jason Isbell and the 400 Unit på Sentrum Scene i Oslo 5. november 2024
Flott kveld med Jason Isbell på Sentrum Scene
”På kvelder som dette skjønner jeg ikke hvorfor jeg hører på annen musikk enn Jason Isbells. Med hans stemme, sanger og band er det fort gjort å glemme hvor god gitarist han er, men etter oppvisningen på kveldens andre låt er minnet inntakt. «King Of Oklahoma» fra fjorårets album Weathervanes er rett og slett kveldens aller største øyeblikk. Du glemmer all verdens Trumper for en stakket stund som føles som en evighet og ett øyeblikk på samme tid.“
Robert Hilburn: A Few Words in Defense of Our Country: The Biography of Randy Newman (2024)
”Humor is rarely heard in pop music because it is so difficult to employ effectively, especially when dealing with significant subject matter. It’s such a delicate creative balance that no one has come close to matching Newman in the rock era, and it would be surprising if anyone ever does“. – biograf Robert Hilburn
Det er få artister som har laget så mange sanger der jeg kan mesteparten av tekstene som Randy Newman. Det betyr ikke at jeg forstår dem. De har ofte mange lag. Men som Randy Newman sier i den nye biografien om ham: Han har aldri ønsket at sangene skulle være en slags IQ-test, han ønsker at de skal kommunisere med lytteren. Og kommunisere med meg har sangene gjort siden jeg som 18-åring kjøpte en samling med noen av hans beste sanger og plaget klassekameratene med stadig å sitere fra dem.
Robert Hilburn har blant annet vært musikkredaktør i Los Angeles Times. Fra før har jeg to biografier av ham stående i hylla; om Johnny Cash og om Paul Simon. Begge veldig bra. Denne gangen har han muligens overgått seg selv. Hilburn har nå skrevet en bok om Randy Newman som på forbilledlig vis kaster lys over sangene og bakgrunnen for dem, samtidig som han nokså sømløst følger Randy gjennom livet. Da lever jeg godt med at boka fremstår mer som en hyllest av mannen enn som en kritisk gjennomgang av Randys produksjon. Dette er svært nær å være Randy Newmans selvbiografi samtidig som Hilburn belyser Randys personelighet og kunstneriske geni på en måte Newman selv neppe ville ønsket eller ha vært i stand til.
Hilburn har hatt god tilgang til intervjuobjekter. Foruten Randy selv har familie og venner av Randy stilt opp. Artister som Bob Dylan, Paul Simon, Linda Ronstadt, Don Henley med flere har skrevet små hyllester som brukes som en slags innledninger til de ulike delene av boka.
Robert Hilburn er hele 85 år gammel. Boka om Newman virker som en «labour of love». Jeg har tidligere lest David Staffords bok «Maybe I’m Doing It Wrong» om Newman. Stafford slo raskt fast at det var lite ekstraordinært med personen Randy Newman, og slik var vel egentlig også boka. Den engasjerte meg ikke så veldig.
Robert Hilburns bok over mer enn 450 sider slukte jeg derimot i løpet av rundt fire dager. Boka fremstår gjennomarbeidet og spennende for en fan av Randy Newman. Jeg er først og fremst fan av sanger/låtskriver Randy Newman, og alle de 12 originale studioplatene er spilt i jula. Jeg har dem i flere fysiske varianter, men de to boksene som ble utgitt for få år siden på vinyl av Nonesuch låter fortreffelig.
Når det gjelder filmmusikken som har vært en stor del av Randys karriere de siste 30 årene, har jeg et mindre forhold til dem. Det blir ofte ikke det samme å høre musikken uten å se filmene. Men også passasjene det Hilburn skriver om den, er høyest leseverdige. Det er tydelig at alle som har vært involvert med Randy Newman har den største respekt for hvordan han klarer å tonesette og arrangere musikk som får fram de følelsene filmene skal formidle. Mest kjent er kanskje Randy for musikken til Toy Stories-filmene, men han har laget musikk også til et utall andre filmer og har mottatt to Oscar og en rekke Oscar-nominasjoner for sanger og annen musikk til film.
Randy Newmans liv har alltid vært preget av musikk, og onkler og søskenbarn er eller har vært anerkjente skapere av filmmusikk. Randy var bare ett år år da han første gang møtte Lenny Waronker. Waronker har vært produsent og plateselskap-direktør blant annet i Warner/Reprise, og har til dags dato forblitt bestevenn og musikalsk støttespiller for Newman. Waronker skal ha sin del av æren for den kunstneriske friheten Newman har hatt gjennom hele karrieren, også når det har kladdet kommersielt.
I boka følger vi nå 81 år gamle Newman fra han i 1960-årene lagde musikk for andre og fram til i dag. Vi blir kjent med en litt introvert person som ser mye på TV og leser bøker når han ikke lager musikk. Han beskrives som en god og varm ektemann og familiefar, i hvert fall med årene. Som jevngamle Paul Simon er han en sammensatt person som lenge har mye usikkerhet knyttet til egen verdi som kunstner, utrolig nok. På sine eldre dager har han fått så mye anerkjennelse og hatt såpass mye suksess at han ikke trenger å tvile på egen dyktighet.
Vi får innblikk i Newmans politiske sympatier. For fansen er det neppe noen overraskelse at den jødiske Randy Newman særlig har vært opptatt av de fargedes sak. Sangen «Rednecks» som ble opptakten til ett av hans beste album, Good Old Boys (1974), tar i bruk «n-ordet» som et viktig virkemiddel for å få frem nordstatenes dobbeltmoralske holdning til rassismen i sørstatene. På sine eldre dager forklarer Newman hvorfor før han synger sangen på konserter. Sånn har det blitt. Visste du at sangen «Lonely At The Top» opprinnelig var laget for at Frank Sinatra skulle fremføre den, forresten? Hør sangen, og du forstår hvorfor Sinatra avslo.
Mange av Newmans sanger handler om rasisme, men også om menneskenes dårskap og utnyttelse av andre. Tittelen på boka, «A Few Words In Defense Of Our Country» er hentet fra en sang Newman skrev som en kommentar til Bush-administrasjonen for rundt 20 år siden, senere fikk både Trump og Putin sine pass påskrevet. Snart skulle dessverre originalene overgå parodiene med mange lysår. Newman skriver også sanger som borer dypt om følelser knyttet til personer som trår feil, faller utenfor. Andre sanger er mest morsomme, men kan gjerne ha et lag eller to under. Om man ikke oppdager disse lagene, kan sangene fungere utmerket likevel. Om tekstene er suverene, gjelder det samme i høyeste grad melodiene, pianospillet og de til tider storslåtte arrangementene, arrangementer som ofte er laget av den klassisk skolerte Newman selv. På sine siste album synger Newman enkelte varme og personlige sanger om kone samt sin eks-kone, en dame som forblir en familievenn fram til dags dato.
Hilburn peker på at Newman er én av disse sjeldne personene som knapt har noen svakhet i produksjonen. Siden 1999 har han kun gitt ut tre ordinære Randy Newman-album med nye sanger, Bad Love (1999) Harps And Angels (2008) og Dark Matter (2017). Disse tre albumene lovprises som en samlet trilogi som er av det aller beste Newman har laget. De får i skrivende stund en ekstra runde. Fantastiske. Han gir seg aldri før han er 100 prosent fornøyd, Newman. Det krever tid, samtidig som han har hatt mange prosjekter knyttet til film. De senere årene har Newman hatt flere operasjoner, og helsa har vært så som så. Hilburn etterlater likevel et visst håp om flere Newman-album og konserter i framtida.
Og før jeg gir meg: I åresvis jobbet Randy Newman med musikalen Randy Newman’s Faust. Den ble bare en måtelig suksess. Albumet (1995) derimot – til tross for lunkne norske anmeldelser om jeg husker riktig – fremstilles som noe av det morsomste Newman og de involverte har jobbet med. Folk som Linda Ronstadt, Don Henley, Elton John, James Taylor og Randy selv skal ha storkost seg. Resultatet er både morsomt, tankefullt og med glimrende melodier. Her fikk Randy virkelig vist fram mange sider av seg selv! Mange gode vokalister, og Randy selv er Djevelen, naturlig nok. Nevnte jeg det; jeg elsker stemmen hans. Ikke skjønnsang, men med et særpreg som fanger min oppmerksomhet umiddelbart.
Uansett; ei svært leseverdig bok, som anbefales på det varmeste for alle med den minste interesse for denne usedvanlige helt vanlige mannen.
Selvfølgelig er dette helt subjektivt, og selvfølgelig har jeg bare hørt en brøkdel av all musikken som er gitt ut i år, også innenfor de musikksjangerene jeg ofte hører på. Albumene er forsøkt rangert etter hvor stor glede jeg har hatt av dem og ikke så mye mer enn det.
Jeg har bare tatt med album med nye sanger, men på spillelista nederst i saken finner du også sanger fra flotte nye bokser med Neil Young og Bob Dylan samt en fantastisk tolkning av en David Olney-låt av Mary Gauthier og enda mer.
Om du ser bort fra det litt håpløse forsøket på å rangere, her er det mye bra musikk! Ikke vær bekymret for at gubberockfavoritter som Mt. Morning og Lost Dog Street Band/Benjamin Todd ikke er på første halvdel av lista. Jeg elsker dem ,og hørte på dem mens jeg skrev.
Da gyver vi løs!
1. The Felice Brothers: Valley Of Abandoned Songs
Jeg liker albumformatet og en helhetlig tanke bak albumet. Her halter det litt når The Felice Brothers gir ut et album med etterlatte sanger fra to ulike albumprosjektet. Det er også mulig å trekke for at albumets midtparti er litt svakere enn den knallsterke åpningen og avslutningen. Men jeg kommer ikke unna at dette er plata jeg har spilt aller mest og hatt mest glede av i året som gikk. Jeg er usedvanlig glad i sangene og den rufsete fremføringen til The Felice Brothers.
Du må lete andre steder enn på denne lista om du vil ha de perfekte albumene. Det er både oppturer og nedturer på Peter Perretts album av året. Omtrent som hans liv. Omtrent som våre liv. The Cleansing er er album som på et forunderlig vis oser av livsglede, kjærlighet til kunsten og menneskene. Mye tung livserfaring. Lite bitterhet. Alle lever ikke perfekte liv. Kunst som dette gjør livet litt lettere for oss som ikke har levd like hardt, for oss som ikke har gjort de samme dyrekjøptel erfaringene. ”Everybody suffers in the end“, som det heter i albumets nest siste låt, «Less Than Nothing».
Vi hører noe helt nytt fra Chuck Prophet når vi setter på hans nye plate, Wake The Dead. Plata åpner med tittellåten og latinamerikanske rytmer blandet med Chucks umiskjennelige stemme og gitarer. Her blir vi øyeblikkelig tatt med i et landskap som er nytt og velkjent på én gang. Chucks og hans nye musikalske partnere, cumbagruppen ¿Quiensave¿ er en kombinasjon fra himmelen. Jeg kan godt forstå at Chuck valgte å kalle plata Wake The Dead, musikken og Chucks sykdomshistorie tatt i betraktning.
Ikke bare var Conor Oberst høyest delaktig i at årets beste album ble gitt ut, med sitt orkester Bright Eyes leverte han en ny oppvisning i hvordan musikk kan lages spennende og fengende på en gang. Det er passende når Conor Oberst og Matt Berninger fra The Narional mot slutten av albumets nest siste låt, «The Time I Have Left», synger «Sha-la-la-la-la» på beste Bruce Springsteen-manér. Hadde den siste låta og den første ordentlige låta på det nye albumet til Bright Eyes, Five Dice, All Threes, vært gjort av en artist med Bruce Springsteens konsert-format hadde de kunne løftet en full stadion. Men en slik artist er ikke Conor Oberst i bandet Bright Eyes. Og takk allstyrelsen for det.
”Jag vet inte vad du tror Men en sak är säker Du måste lära dig att ta emot“
Det er det det handler om når man lytter til Thåströms nye album, Somliga av oss, ta i mot. Forsvinne inn i musikken. Oppleve musikkens suggererende kraft. Noen øyeblikksbilder fra livet der ute i verden. I Thåströms verden. I vår verden. Det finns ingen annanstans jag hellre skulle vilja va. Uendelig magisk.
Sierra Ferrell har levert ei av årets friskeste og mest umiddelbare plater, helt uten dødpunkter. Dette er musikk som tar deg tilbake til røttene og inn i framtiden på en gang. Låter du bare må synge med på, som får opp humøret. Historiefortelling og personlige bekjennelser i skjønn forening.
Fantastisk album med gode melodier og flotte gitarer når Rick White slår seg sammen med kompisene i The Sadies. Flere av tekstene handler om tap av kjære der bortgangen til Dallas Good i The Sadies i 2023 danner er bakteppe. Egon Holstad i Feedback skrøt voldsomt av plata. Det hadde han all grunn til.
Noen ganger er det like greit å ikke tro det du hører. Så lenge du hører. Madison Lewis var rundt 13 år da hun spilte inn og ga ut sitt debutalbum i 2017. Med en stemme som oste av autoritet og levd liv, gode sanger og musikk som hadde en bredde som omfattet blues, americana og jazz, gjorde hun det klart for de som lytter at hun ville være å regne med framover. Og nå foreligger hennes album nummer to. Enda bedre enn eneren! Hun kaller seg nå Laurel Lewis som en hyllest til hjembyen i Laurel County i Kentucky. Hennes første album var produsert av hennes gitarlærer. På hennes nye har hun fått hjelp av ikke ukjente Rodney Crowell.
9. Gillian Welch And David Rawlings: Woodland Studios
”Du synes kanskje albumet blir vel ensformig? Egentlig er dette ei svært variert plate. På en subtil måte. Det er er stykke fra flotte «The Bells And The Birds» til like flotte «Turf The Gambler» med et kraftig munnspill og stemmer som glir over i hverandre. Gubberock skulle ha skrevet om albumet i flere uker, men stadig utsatt å skrive. Det har vært helt fint å bare oppdage musikken sakte, sakte som flere av låtene.“
Det ble litt langt nede dette. Målt etter betydningen Nick Cave har for meg og mange andre. Samtidig bleknet albumet ørlite etter å ha sett Nick Cave og bandet fremføre sangene live i Oslo Spektrum tidligere i høst. Jeg unner Nick Cave og lytterne disse til dels oppløftende sangene etter mange mørkere år. Så egentlig; fantastisk!
Superprodusenten og plateartisten T Bone Burnett har sammen med medprodusent Colin Linden laget en av vårens store plater. Dette er virkelig en innertier. Melodiene, produksjonen, stemningen. Gitarene. Vokalen til Lucius. Og det gjør vel ikke noe om ikke alle tekstene er forstått og gjennomanalysert enda, nei, det er en liten bonus å ha noe å tygge på!
Ship To Shore med Richard Thompson er av den typen plater du spiller mye fordi den blir bedre for hver gang. Sangene, de elektriske gitarene! På den flotte avslutningslåten «We Roll» høres det ut som Thompson summerer opp og tar farvel med sitt publikum. ”It’s near the end now and the curtain’s coming down“. Heldigvis skal han allerede ha spilt inn ei plate til. I går kom selvbiografien hans, Beeswing i posten. La oss rulle videre!
Ian Hunters Defiance Part 1 fra i fjor stod til meget pluss, og etter gjentatte lyttinger synes jeg ikke Defiance Part 2: Fiction er dårligere, snarere tvert i mot. Åpningslåten «People» er brutalt bra og fengende. At Joe Elliott fra Def Leppard bidrar på låten, føles helt riktig. Her legger Ian Hunter mye av det rockeren i ham er best på i potten. Én av rockens beste og mest distinkte stemmer, engasjement, koring, taktskifter og hele tiden fremdrift. Ian Hunter ser på samfunnet rundt seg og liker selvsagt ikke alt han ser. Og om gitarsoloen mot slutten av låten er klisjépreget er den ikke noe mindre bra av den grunn. Innertier! Ryktene går om at 85-åringen Hunter jobber med Defiance Part 3. Vi tåler én til!
Skal jeg trekke frem kun én viktig ingrediens til musikken til bandet Brown Horse, må det bli stemmen til vokalisten Patrick Turner. Den har det slentrende særpreget som er beslektet med, men langtfra likt som Ian Felice i The Felice Brothers. Har du hørt Patrick, glemmer du ham ikke. Når man ser fremtoningen til både Turner og flere i bandet, er det nærliggende å tenke på nettopp The Felice Brothers. Men platedebutanten Brown Horse er mer gitar, mer støyrock – i hvert fall på konsert.
Det er ikke alltid de som roper høyest som er råest. Åpningen på Adrianne Lenkers nye album, Bright Future, er så lavmælt, så skakk, så hudløs og så original at jeg må sitere én av de andre flotte låtene på dette originale albumet: ”A thousand years or more//And I’ve never seen this face// Never heard this voice before“. Plata avslutter like fint og stillferdig som den åpner med «Ruined». Nydelig er fornavnet. Den mest umiddelbare av dem alle er «Sadness Is A Gift» – årets vakreste hynne er det sagt.
Er det et inntrykk jeg sitter igjen med etter å ha hørt chip Taylors siste plate – også han siste plate– er det at dette er en mann man kan stole på, en mann som opplever å ha fått sin del av kjærlighet og hjelp her i livet fra mennesker og Vårherre. Han vil gi noe tilbake til oss alle. Som en gammel bestefar øser han av sin visdom. Oppfordringen i den første sangen på den nye plata hans, Behind The Sky, er rett og slett å gjøre noe godt, «Do Something Good», og du hjelper deg selv. Så enkelt og ofte så vanskelig.
17. Lost Dog Street Band: Survived/ Benjamin Tod: Shooting Star
Lost Dog Street Band er country. Country på gamlemåten. Hivedrolleinnehaver i bandet, Benjamin Tod, er som det heter i en låt på hans nye album, «Lonely Old Soul». Dette er musikk og vokal som synger til oss fra en annen tid; en tid med sanger fra prærien og togloffere. En tid med Hank Williams og Jimmie Rodgers. Men ikke et øyeblikk føles sangene hans utdatert. Gode sanger sunget fra dypet av sjelen. Og «Lonely Old Soul» handler nettopp da han levde livet på gamlemåten som landstryker. Her er det mye bra! Forrige album fra bandet ble kåret til årets internasjonale album i Gubberock i 2022.
Og i høst kom jammen ei ny plate med Benjamin Tod. Like bra! Jeg tror aldri Benjamin har benyttet så mange forskjellige musikere, og pianoet som jeg ikke kan huske å ha lagt merke til hos Tod før, løfter mange av sangene flere hakk. Shooting Star er blitt ei mer variert plate enn tidligere hos Tod med veldig mye god countrymusikk! Jeg sier det ofte, men det gjelder denne gangen også. Dette er ei plate som vokser.
Det ble bursdagsgave én dag på forskudd den januardagen i 2016. Jason Isbell & 400 Unit leverte en forrykende konsert på Sentrum Scene, og jeg gikk ut med John Morelands album High On Tulsa Heat under armen. Sjelden har det vært så mye høytid, så stille når en oppvarmingsartist sitter alene på en scene. Men når sangene er gode, og stemmen er like stor som mannen, er det ingen som våger å prøve seg, våger å prøve seg på å snakke i hjel musikken på scenen. Hør John Morelands plate fra i år, The Visitor, tidlig en morgen eller på kveldstid. Kanskje er dette en by følgesvenn som du trekker helt opp mot toppen når plateåret 2024 skal oppsummeres. Dette er ikke gladlåter, men om «sad songs make you happy», vil jeg ikke se bort fra at du kommer i bedre humør av den.
Svenske Jesper Lindell har lager ei veldig flott plate, med flere sanger både The Band og Van Morrison kunne ønsket seg, også i sine storhetstider. Og musikerne står vel heller ikke mye tilbake? Likhetstrekk med gamle storheter til tross – eller ikke til tross – denne plata trenger vi. Den fungerer både under ei treningsøkt eller ved kjøkkenbordet en tidlig lørdags morgen. Jeg har prøvd begge deler. Jesper og bandet holdt en veldig sterk konsert i Oslo i april.
På Rodney Crowells noe ujevne album Texas fra 2019 var det særlig en sang som utmerket seg. Willie Nelson har utallige ganger vist sin gode smak og plukket like gjerne opp denne sangen til å være tittelspor på sitt nye album, The Border. Sangen handler om en vakt på grensen til Mexico. Det han opplever der setter merke på kropp og sjel: «I work on the border, and it’s working on me». På Rodneys plate druknet sangen litt. Her får den lov til å skinne aller først. Resten av plata holder kvaliteten oppe, om ikke på samme nivå hele veien, så likevel imponerende høyt.
I høst kom nok ei plate fra Willie, produsert av sønnen Micah. Litt Daniel Lanois-aktig med sanger av folk som Neil Young, Tom Waits, Beck, Nina Simone og Warren Zevon. For meg likevel litt svakere.
21. Charley Crockett: $10 Cowboy
Charley Crockett har reist langt. Mange hadde ikke troen på ham om man skal ta sangen «Lead The Way» bokstavelig. Født i Texas og oppvokst i en trailerpark med to søsken og en alenemor. Som 17-åring sluttet han på skolen og dro ut med gitaren. Han skjønte selv at han hadde et talent, og nå har han fått belønning for hardt arbeid. Flott stemme. Praktfull produksjon. Charley Crockett, som for øvrig skal være en fjern slektning av Davy, har ord for seg på å være strålende live. Neste gang han er i Oslo kan han regne med meg.
Jeg røper ingen hemmelighet når jeg forteller at det nye albumet Waxahatchee har fått strålende og grundige omtaler, ofte til toppkarakter.De gode låtene kommer som perler på en snor. Hør den fantastiske «Crowbar». Det skal ha sittet langt inne å få på plass «365 Days». Først Crutchfield med piano, før gitarene ble tatt fram og vokalen omsider falt på plass. Som hun synger på denne rolige låten. Stemmen til Crutchfield, ja, den høres ut som en krysning mellom vokalene til forbildet hennes Lucinda Williams, Edie Brickell og kanskje en angstbitersk Alanis Morrisette når det spisser deg til som i den røffe låten «Bored». Hypnotisk på sitt beste.
Caleb Caudle sier han legger mer enn låtskriveren Caleb i potten, han legger også i mye av mennesket. Og det er kanskje dette som gjør at albumet ikke bare er håndverksmessig bra. Bak den vakre musikken – gitar, fele, piano, tromme med mer – og den flotte stemmen befinner det seg levd liv, noe ekte, noe som ikke bare er pent, men noe som har sine sår og arr. Men best av alt; Caleb Caudle virker å befinne seg på et godt sted nå, og han inviterer oss med. Og her føler jeg meg helt hjemme. Dette treffer mitt musikkhjerte.
Kacey Mushgraves’ Deeper Well er et nydelig produsert album der instrumentene må spille annenfiolin bak Kaceys stemme. Men likevel gjennomtenkt helt fra cello og fiolin og ned til trommene. Ikke et grensesprengende album, men fint. Veldig fint. Country og pop sammenvevd på den riktige måten.
Gill Landry er en av de beste jeg vet til å omsette blå følelser til saktegående og deilige melodier som løfter og løfter deg inn i musikkens øvre etasjer. Der setter han deg ned. Du er fortumlet, men såre fornøyd. Det er et par slike sanger på Gill Landrys nye plate, Cinnamon Canyon Blues. Minst. Dette er utvilsomt ei av Gill Landrys beste player til nå. En fin nattplate. Jeg spilte den fram og tilbake til flyplasen i fire-femtida i dag morges. Den fungerte utmerket da, og den fungerer utmerket i sofaen nå, fem-seks timer seinere.
Og joda, det er mer fint her. Så er det også slik at jeg gjerne må bite i meg det jeg måtte ha av innvendinger mot Kyle Jenkins musikk på et seinere tidspunkt. Selv om dette foreløpig ikke oppleves å komme opp mot Kyle Jenkins og hans band på sitt aller beste – tror jeg – forsterker Idle Aches mitt ønske om å se Kyle Jenkins og band i levende live. Jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at musikken på denne plata vil fungere fra herfra til evigheten i en slik setting! Det er lovet soloalbum fra Kyle Jenkins i ikke altfor fjern framtid. Som jeg gleder meg! Det blir Idle Aches på ellipsemaskinen i dag.
27. Karen Jonas: The Rise and Fall of American Kitsch
Ett av høydepunktene på albumet er «Online Shopping», slikt drev de ikke med i 1950-årene. Ikke på samme måten i hvert fall. «Call Dr. Nick» er et annet høydepunkt, legen som tilbyr litt av hvert av piller og kosmetisk pynt. Sangene holder gjennomgående høy kvalitet, gode historier, og musikken med piano gitarer og kontrabass i førersetet er morsom. Karen har en av de beste countrystemmene der ute. Så hva er det ikke å like her? Start dagen med denne plata det gjorde jeg.
Aller best på svenske Eric Palmqwists nye album er låten som kommer midtveis, «KNK» (Kejsarens Nya Kläder). Her har Eric tatt det helt ned, kun piano og Erics inderlige stemme, en vakker melodi og kanskje noen forsiktige virkemidler til. Her beskriver Palmqwist en samling på en tidligere arbeidsplass og det han oppfattet som en strøm av svada. Det handler om New Public Management og tiltak for å få Eric og hans kolleger til å jobbe mer effektivt: Dette er nok en tekst mange kan kjenne seg igjen i. Flere gode sanger!
Fussell knytter tradisjonell musikk sammen med tiden vi lever i. På den måten øker vi forståelsen for både hvem vi er og hvor vi kommer fra. Resultatet er blitt nok ei helhetlig, vakker og dempet plate fra Jake Xerxes Fussells hånd.
Den kandiske folklegenden Ian Tyson døde 89 år gammel i 2022. Han var Corb Lunds mentor og venn. Corb Lund har skrevet tittellåten på sitt nye album, El Viejo, spesielt for Ian Tyson, og dedisert hele albumet til ham. El Viejo er et godt, gammeldags folkalbum. Gode melodier og historier, ofte med både musikalsk og lyrisk humor som krydder.
