Ja, da er tiden kommet for å kåre de beste norske albumene i 2024. Slik jeg ser det. Eller i hvert fall har sett det akkurat i dag. Les om de beste utenlandske albumene her.
Gubberock har som vanlig hatt mer enn nok med å krangle med seg selv. Album er flyttet oppover på listen etter hvert som jeg har hatt gjenhør med dem, noe som er et godt tegn for hver og én av dem. Samtidig viser dette at selv om jeg har tatt jobben alvorlig og hørt på alle albumene på lista de siste ukene, må dette aldri tas for mer enn hva det er; en alvorlig og samtidig uhøytidelig hyllest til god musikk! Dette er som i breddeidretten; alle er egentlig vinnere. Jeg rangerer ikke platene fra 16. plass og nedover, men plasserer de gjenstående på en særdeles sterk delt 16. plass! Under finner du hele 30 norske album, aldri har jeg omtalt mer norsk musikk, aldri har det vært tettere i toppen og i bredden.
På et tidspunkt måtte jeg sette strek. Det ligger fortsatt album i innboksen jeg skal høre på, men som jeg ikke har gyvet løs på enda. Jeg lukket rett og slett min hjertedør for ny musikk.
Men topp 5, den har vært selvskreven en stund, selv om rekkefølgen den i mellom er tilfeldig, eller ikke helt tilfeldig, men noe i nærheten.
Noen regler har det vært. Kun fulle album er omtalt. Levi Henriksen har gitt ut fem sanger på nytt. Aldri har han vært bedre. Les her.
Så da gyver vi løs. Spilleliste nederst i saken.
1. Best i motlys: Dagslyset venter
Jo, Best i motlys trakk det aller lengste strået. Fantastisk gruppe, fantastisk dobbeltalbum! For to-tre år siden tok forfatter og Oslo-beboer Yngve Kveine kontakt med musiker Johan Berggren fra Lillehammertraktene. Om ikke Johan kunne tenke seg å skrive melodier til noen tekster han har liggende? Og slik ble der. Som om dette ikke er nok, har de fått med seg Trond Granlund og skuespiller Bjørn Sundquist. Bandet Trøgstad Musikkkompani gjør trolig sin aller beste platejobb til nå, og om jeg ikke har fått med meg det før, er jeg nå ikke i tvil om at de kan spille omtrent hva det skal være; viser, country, bluegrass, jazz, rufserock, blues. Både band og artister strekker seg i litt nye retninger, uten at det blir for mye av det gode. Fantastisk også å se Best i motlys, som de kaller seg, live!
2. Villskudd: Det kommer til å regne snart
Villskudd, ja, det tenker jeg er et passe navn for et band med en så punka holdning som dette. Alt er lov, bare det låter bra. Låtene i seg selv blir små villskudd satt sammen til en vakker bukett, en slik du plukker ved svabergene om sommeren. Noen strå, noen blomster. Forskjellige farger. Jeg var så begeistret da jeg skrev om plata at jeg raskt utropte den til «Gubberocks gledesspreder 2024» og ga dem en sekser. Live som oppvarming for Jerry Leger i juni var de helt storartet. Se opp for denne gjengen med tilknytning til Hamar!
3. Utan Dom.: Och man äter inte Nuggets vid en sjö
Fjorårets vinner Utan Dom. må ta til takke med en tredjeplass. Livet kan være hardt, og hardt er det for persongalleriet til gruppen. Det er helheten som er viktig her. Alt bygger opp om en stemning: Trekkspillet og gitarene til Frederik Bjørnstad, bassen til Torro Sollie, den elektriske gitaren til produsenten Lars-Jørgen Gabestad. Nevnte jeg trombonen til Arnt Martin Brynildsen? Når du tror det ikke kan bli blåere, så blir det selvfølgelig det.
4. Tom Roger Aadland: Lysvandring
Har Tom Roger Aadland laget et bedre album? Helt alene, dvs. sammen med sin produsent Kjetil Steensnæs spilte han inn en kruttsterk samling låter der gitarene og stemmen står i fokus. Og historiene og de gode melodiene. Alle variasjonene i spillet og gitarstrengene, er faktorer som bidrar til at interessen mer enn holdes oppe hele albumet gjennom. Plata er ikke bare den lange, fantastiske avslutningslåten «Salmer unda palmer», men det også!
5. Espen Gunstein: Vi kan så mangt
Jeg kjenner meg igjen i Espen Gunstein. I hvert fall i tekstene hans. Tilsynelatende en helt vanlig mann, som synger om et helt vanlig liv. Nå er ikke Espen Gunstein en ny Øystein Sunde. Men hans nye album Vi kan så mangt har en slags stille og underfundig humor fylt av selvironi som tiltaler meg. Espen Gunstein er min mann. Han er vår mann.
6. Liv Eli: The Struggle For Peace Of Mind
Mektig dette. Vakkert. Høyde og dybde. I tekst og musikk. Originale melodier og passasjer. Kammermusikk, pop og kirkemusikk i skjønn forening. Her har jeg også hatt enda større utfordringer enn vanlig med å høre hvilke instrumenter som spiller hva. Liv-Eli Engesnes forteller at produsenten Kristoffer Lo er veldig glad i å eksperimentere med å bruke instrumenter som gitar, blås, og piano, på nye måter, og de lot fantasien få fritt utløp på denne plata, i form av effekter og uttrykk. Resultatet er blitt bemerkelsesverdig og annerledes, i hvert fall for denne lytteren. Unne deg tid i Liv Elis selskap. Belønningen er stor, her er det mye å oppdage.
7. Torgeir Waldemar: Mercy
”I was a drifter in the dark…“ To menn, én gitar og ei fele. Og litt til. Torgeir Waldemar Engen omtaler sitt nye album, Mercy som søsteralbumet til Love (2020). En motpol. Som kjærlighet og hat, sol og måne. For eksempel. Der Love var en stor produksjon spekket med instrumenter er Mercy mer som et folkalbum, med kun to musikere, Torgeir Waldemar på gitar og banjo og Michael Barrett Donovan på fiolin eller fele og bakgrunnsvokal. Alene i et rom. Nakent, upolert.
8. Stian Borgen: Kites
Jeg hører Stian Borgens debutplate Kites om igjen, mens jeg setter sammen denne oppsummeringen. For ei plate! Stian Borgens debutalbum åpner like gjerne med fine strykere før en akustisk gitar og Borgens egen stemme overtar på låten «You Forget». Stian Borgen har en stemme som er skapt for sanger- sangskriveralbum, en stemme som ligger i kryssningspunktet mellom folk som Bob Dylan, Jerry Leger og Tom Petty. Musikalsk sjarmbombe!
9. Ida Jenshus: The Grip
Slik jeg tolker tekstene og bakgrunnen for Ida Jenshus nye album, The Grip, har hun valgt en treffende tittel på det. Det handler om å få grepet til å slippe taket. Kvaliteten er skyhøy hele veien. Dette er ei helhetlig plate i et særeget musikalsk landskap. Ei plate som må være som katarsis for Ida Jenshus, men som også blir det for lytteren. Tittellåten «The Grip» starter plata. Vi går inn i et litt tåkete landskap, med en klar gitar som viser vei før Idas stemme bokstavelig talt tar tak. Det er dystert, det er vakkert.
10. Himmelhamn: Sjå eg har teikna deg i hendene mine
Himmelhamn har laget et album som passer godt til religiøs feiring av julehøytiden. For dette er mektig og flott. Litt energifattig etter et par uker som høstsyk var det veldig fint å gå med dette albumet på øret en søndags formiddag. Det fikk bli min gudstjeneste. Ekstra fint og passende var det å høre: ”Du vegen veit, og det er nok for meg! Eg er sliten no“ på favorittsangen «Om eg kje vegen veit» da sofaen begynte å lokke. Nydelig melodi og musikk! Men når du har tatt den tiden du trenger, har du fått flere favorittsanger her. Albumet holder helt inn!
11. Even Martinsen: Poetically True
Det er veldig mye som er bra med Even Martinsen debutalbum. La oss begynne med det utenomsportslige. Albumcoveret er fint, og enda finere er tittelen på plata, Poetically True. Det er det det handler om, ikke om alt er biografisk korrekt. Litt Townes Van Zandt, litt Warren Zevon. Mye eget. Poetically True er blitt ei potent, variert plate med veldig mye bra. Dette var et hyggelig nytt bekjentskap. Live må jo dette bare være helt strålende.
12. Jørund Vålandsmyr & Menigheten: Bakgårdsgater
Gubberocks adventskalender med norske album fra 2024. Luke 19.
Man kjenner igjen Jørund Vålandsmyr. Han har noe helt eget. I stemme, tekster og musikalsk uttrykk. På det nye albumet går Jørund & Menigheten nye veier, ikke minst på tekstfronten. Nå har de til de grader lukket opp hjertedøra for andre. Aldri har der vært mer meningsfylt å lytte til Jørund Vålandsmyr og den utvidede menigheten! Platene deres krever ofte noen runder før de sitter, denne enda mer enn tidligere. Men tålmodighet gir stor avkastning.
13. Terje Espenes: Bondesønn
”Med platene Røtter og Bondesønn er Terje i gang med noe særpreget og eget. Akkurat nå gleder jeg meg ikke til mer, det kan jeg gjøre seinere. Nei, nå er det Bondesønn som gjelder. Jeg setter den på en tredje gang denne søndags morgenen“. «Mor di skal danse på enga», er av årets aller beste låter!
14. BIRRI: For All Those In Mourning
”Her jeg sitter her med dårlig samvittighet, dette albumet hadde fortjent mange flere ord fra meg. Det skal i hvert fall få plass på årsbestelista og mange flere runder; stigningskurven per gjennomlytting har vært bratt. Nå sitter jeg og digger «Let Me Rage, and Let Me Cry», den låta likte jeg overhodet ikke første gang jeg hørte den. Nå er den et godt eksempel på spennvidden på dette strålende albumet. Og mot slutten den fantastiske pianoballaden «So Big, So Brief». Nydelig!“
15. Haakon Ellingsen – Every Day The Weather’s Changing
Hva skulle vi gjort uten musikken. Godt humør, småmelankolsk, eller trist. Musikken er der. Trofast. Noen ganger er en poplåt med en fin melodi nok. «The Melody» på Haakon Ellingsen nye album, Every Day The Weather’s Changing, har ikke ambisjoner utover å være en hyllest til selve melodien. Albumets aller fineste låt. Trolig én av de aller fineste låtene i 2024. Jeg hører nå instrumentalpartiet på «The Text Message». Elsker det, ja, hele låten, denne er glitrende! Men slik er det jo med Haakon Ellingsen musikk, og dette albumet. Mye å oppdage, mye å kose seg med. Legg merke til melodien! Men la deg også forføre av instrumenteringene og hele lydbildet. Poesi både i musikk og tekster. Jepp, saker. Ellingsen tar sommeren på forskudd skrev jeg i januar. Nå er den her!
Nummer 16
Det er lov å synes livet er urettferdig. Albumene som følger, hadde alle fortjent en plass på topp 10, eller topp 15 for den saks skyld. Men dette er ikke Melodi Grand Prix, eller Idol. Vi fortsetter ufortrødent videre med et snes album som alle har bidratt til å gjøre dette til ett av tidenes beste musikkår for meg.
16. Tor Ærlig & Detektivene: Livet er en lek
Jeg begynner med et album jeg ikke har omtalt, og som jeg ikke har full kontroll på. Det jeg har kontroll på er at episke «Dronninga og ungdomsskolen» og «Jeg blir så redd (når allting går så jævla bra)» er blant årets beste norske sanger. Og her er mer som «Detektimen» og «Bølgebryter». For eksempel. Hør selv.
16. Erik Lukashaugen: Midt på treet
Kur mot vinterkulda skrev jeg i januar. I skrivende stund hører jeg plata en junimorgen. Det følger en god ro med musikken, da også. Erik Lukashaugen la lissepasning med tittelen på albumet, men jeg tror ikke jeg treffer den ballen; dette er da mer enn «Midt på treet»? Dette er visesang i ordets aller beste betydning med fine melodier og tekster ofte godt forankret i hverdagsliv og Elverum. Erik er en fremragende formidler av Hans Børli-tekster, men også enda mer enn det. Og konserten på Herr Nilsen i vinter bekreftet at musikk er aller best live!
16. Camille Dávila: The Local Orchestra
Tilknytningen til Norge er så sterk at vi tar Camille Dávilas The Local Orchestra i norskavdelingen. Albumet avslutter med «Pillow» etter 26 minutter. Da er vi fortsatt ikke helt forsynt og tar plata én gang til. Minst. Samlet er dette en flott lytteopplevelse der gode låter og spennende arrangementer, synther og strykere går hånd i hånd. Veldig fint dette med god hjelp av folk som Van Dyke Parks og HP Gundersen og flere til.
16. Ledfoot: Outsiders
Ei ny plate i norskavdelingen som VAR-folket kanskje vil omgjøre. Først og fremst fordi musikken har internasjonalt format så det holder. Ledfoot aka Tim Scott McConnell har vært bosatt i Norge lenge og bruker på sitt nye album band med norske musikere. Albumet The Outsiders avslutter med «Here In My Head», en sang som nesten kan konkurrere med «Thunder And Rain» om å være albumets beste. Sangen er beint fram vakker. Jeg har ikke hørt alle Ledfoots album, og om du påstår at han har gitt ut et bedre album, skal jeg ikke protestere. Men jeg vet ikke om jeg tror på deg. Flere plater med fullt band, Ledfoot!
16. El Cuero: …are we done yet?
Det et ikke over. El Cuero er ute med sitt åttende album etter snart to tiår som band. De hadde nok aldri turt å stille spørsmålet i albumtittelen, …are we done yet? om de trodde svaret var «ja». Og det er det jo ikke. Bandet forteller dog at selve albumtittleen og flere av tekstene spiller på tanker rundt samtiden og den negative utviklingen i samfunnet de siste årene. I tillegg får vi tekster om mer personlige forhold. Etter et par uker med noe innadvendte sanger/sangskriver-album er det deilig å høre litt reinspikka rock, der energien og drivet er i forgrunnen, så får tekstene synke inn etter hvert.
16. Sigrun Loe Sparboe: Blåskjær
Jeg begynner like gjerne med slutten. Om den gamle mannen som ser ned i en barnevogn. Om tida som går, og barn som vokser fra oss. Grip dagene, lev i nuet, og ta med deg de gode minnene. Det handler om det store i det små. Hverdager og slekters gang. Selve livet. Samlet er Blåskjær fra Sigrun Loe Sparboe blitt ei veldig fin plate, ei plate du kan forsvinne inn i, ta til deg tekstene og melodiene, og oppdage litt mer hver gang. Vakkert, meningsfylt, naturligvis med et skjær av blått.
16. Frøkedal: Stay
Kanskje er valget av tekster og låttitler på både engelsk og norsk et hint om at her er det hentet inspirasjon fra flere land og flere musikksjangre med sikte på å lage et helt eget uttrykk. Dette har Frøkedal i så tilfelle lyktes godt med. Enda viktigere er det at melodiene er gode og at det låter bra. «Summer In Fall» heter den siste sangen på plata. Dette er ei fin sommerplate, også på sommeren!
16. Nilsen’s Southern Harmony: Sugarado
Plata har en rekke gode spor, mange av dem nær allsangvennlige med Erik Nielsen flotte munnspill og den solide vokalen – noen ganger likner han selveste Rodney Crowell – til Bjørn Nilsen. Tekstene handler om hverdagsliv med snev av samfunnskommentar. Samlet er dette ei flott countryplate. Alle de ni låtene er fine, men jeg vil særlig trekke fram «Lonely Was My Middle Name», «Defenceless», Pray Like You Mean It» og «Holdin’ On To Nothin’».
16. Erlend Ropstad: Like evige som oss
Rockerne tar tak i deg, løfter deg opp, og slenger deg rundt i rommet. Vi detter av og henger oss på igjen. Kjenner på energien som skyter ut av Erlends stemme og instrumentene når han synger «Like evig som oss». «Alt som er bra» er like flott. Og vi går inn for landing med den rolige «Endelig regn», den drivende og herlige «Filmen om oss» og helt til slutt ettertenksomme «Da kom hvalene», alle gir oss noe å tenke på.
16. plass, du liksom. Jeg gidder ikke snu rundt på lista mer. Les mer her.
16. Kenneth Norum: This Too Will Pass
Sangene er gjennomgående så gode, musikken så fin at det denne gangen er helt uproblematisk å skrive at This Too Will Pass er Kenneth Norums beste album til nå. Med så mye talent og iver, kan også det bli historie ved neste korsvei!
16. OJ Stensland: Little Wonders
Albumet har ti låter, og de fleste holder mål og vel så det. Ei perfekt uperfekt og tilsynelatende upretensiøs plate til å skråle og kanskje skåle til, ikke minst til å bli i godt humør av, enten vi er på reisefot, går tilbake i tid eller har en billett i hånda eller alt på en gang for å omskrive noen av låttitlene. Musikk i dur, men i hvert fall noen tekster i moll! Litt mindre dystert enn sist, fortsatt flott.
16. Jake Ziah: Rising Tide
Gubberocks adventskalender med norske album. Luke 18.
”Jeg har nå spilt den to ganger på rad. Den vokser stadig, og jeg er helt sikker på at låter som «Falling Leaves», «Tyrant’s Child» og «I’m Impervious To Bullets» – for å nevne noen stykker – vil sende dette albumet høyt på lista over norske utgivelser.“ Albumet fikk en sterk 16. plass, men kunne endt enda høyere en annen dag!
16. John Peter and his Collaborators: Back In White
Dette er ei nær perfekt sammensatt samling av gode melodier, interessante arrangementer, entusiasme, smekre ballader og gospel og rocklåter. Det kommer mye ny musikk om dagen. John Peter and his Collaborators må du ikke styre unna! Det er selvfølgelig høreplikt på hele trilogien: John Peter i blått, rødt og hvitt!
16. Vilde Bye: Colder
I det hele tatt en nær sensasjonell sterk rekke sanger på debutalbumet. Det blir spennende å følge Vilde Bye framover!
16. Claudia Scott: The Belle Of Singapore
Når lista avsluttes med sterke album av unge Vilde Bye og veteranen Claudia Scott,
bør jeg bli trodd på at alle albumene på 16. plass kunne vært inne på topp 15 en annen dag. Her er det dagsform og for for lite plass på toppen av lista som har vært utslagsgivende.
Ni gode låter, fremragende fremført av Claudia og bandet hennes. Noen rockere, men mange inderlige personlige, litt såre sanger. Slik kan country låte i 2024. Norges countrydronning!
