The Felice Brothers: Valley Of Abandoned Songs (album 2024)
Foto: Tormod Reiersen
Er det mulig å tøyse så mye som på slutten av albumets alvorlige og kanskje aller beste låt, ”Tomorrow’s Just A Day Away»? Jo, The Felice Brothers kan. De til tider dypt alvorlige samfunnsanalysene som fremføres av en litt desillusjonert Ian Felice, står ofte i kontrast til den skakke spillegleden til det det øvrige bandet, anført av James Felice, fremviser. På deres nye album, Valley Of Abandoned Songs, fortsetter The Felice Brothers sin rekke av uimotståelige album.
På en kreativ topp. Det er bare gått et halvt år siden The Felice Brothers gav ut det sterke albumet Asylum On The Hill, et album som kun ble gitt ut digialt via Bandcamp. Asylum On The Hill er trolig det albumet fra 2023 jeg har spilt aller mest i år. Det New York-baserte bandet har rukket å bli 18 år og blir bare bedre og bedre. Fra de seinere årene må også Undressed (2019) og From Dreams To Dust (2022) trekkes fram. De siste fire årene har bandet besøkt Oslo to ganger. Begge store opplevelser.
Conor Oberst. Ian Felice forteller på hjemmesiden til bandet at han for noen år siden begynte å høre gamle demoer med sanger som aldri hadde funnet et hjem på tidligere album. Han begynte å tenke på dem som Valley of Abandoned Songs og ville dele dem med fansen på nettet. Kompisen Conor Oberst, blant annet kjent fra Bright Eyes, hørte sangene og likte dem så godt at han like gjerne startet et nytt plateselskap for å kunne gi dem ut. Er det noen artist det er nærliggende å sammenlikne The Felice Brothers med, er det nettopp Conor Oberst og hans Bright Eyes. Stemme, melodier, tekster og til dels musikken ellers også. Conor Oberst har uttalige ganger uttalt at The Felice Brothers er hans favorittband, og de var da også backingband for hans flotte album Salutations (2017).
Foto: Tormod Reiersen
Valley of Abandoned Songsåpner knallsterkt med «Crime Scene Queen». Ian Felice plasserer oss umiddelbart i tid og sted slik han er en mester i:
”It was at the Whisky a Go-Go In the long ago go At the dawn of the digital age“
Så får resten av den mørke historien utfolde seg med karakteristisk falsettkoring på en seng av tangenter, bass og gitar og med dramatiske små pauser. De to neste sangene er like sterke. Igjen plasserer Ian effektivt bilder i hodene våre, titlene på låtene sier mye: «Flowers By The Roadside» og «New York In Moonlight». Åpningslinjene sier enda mer: ”Are you// High as Mr Albert was// When he drove the cross town bus//Straight into the sky“ og ”The exhaust hangs blue on the avenue//My shoes are damp with rain.“ To strålende og fengende låter. Etter denne sterke åpningstrioen holder kvaliteten seg bra oppe i albumets midtparti. Litt mer skranglete, litt flere musikalske påfunn. Hør låter som «Younger As The Days Go By» og «Raccoon, Rooster and Crow» og de penere «Black Is My True Love’s Hair» og «Stranger’s Arms». Poeten John Ashbery blir hedret i låten «So Long, John», og et googlesøk tilsier at der kan være verdt å lete opp diktene hans.
Svartsyn ala Leonard Cohen? Etter disse seks låtene går vi inn i sluttpartiet, med låter som matcher den fantastiske åpningstrioen. Fire helt uimotståelige låter der bandet igjen kombinerer sitt svartsyn med musikalsk tvisyn og svært fengende låter, ja, også svært fengende låttitler. Det er ikke mange gitt å synge titler som «Tommorrow Is Just A Dream Away», «Let Me Ride Away With The Horsemen» og «It’s Midnight And The Doves Are in Tears» og få det til å høres ut som om titlene i seg selv er nok, i hvert fall når det spes på med litt herlig ”da da dada“. Det er beint fram til å bli glad av. Samtidig til å bli dønn trist av:
“From the jawbone of a donkey To the atom bomb Science and progress What have you done Our children to their graves have gone Still your tanks keep rolling on Science and progress What have you done“
For en tekstforfatter han er denne litt tilbakeholdne fyren. Ian Felice altså. Jeg tenker på Leonard Cohens apokalypsespådommer i «The Future» og Cohens rå vokal i «Diamond In The Mine».
Så ligger det litt forsiktig håp i den aller siste låten «To Be A Papa». Ikke bare svartsyn, også tvisyn i teksten denne gangen. Vi har ikke noe valg, vi må gjøre det beste for barna våre.
Treffer. Jeg vet ikke enda om Valley Of Abandoned Songs når opp til forgjengerne. Det jeg vet er at albumet blir av mine aller mest spilte i 2024. The Felice Brothers har noe som treffer meg midt i magen: Noe alvorlig, upretensiøst og originalt på en gang. Stemmen til Ian Felice og resten av musikerne. Melodiene og tekstene. Og noe udefinerbart.
Foto: Hjemmeside. Will Lawrence, James Felice, Jesske Hume og Ian Felice utgjør The Felice Brothers
I dag blir det oppsummering av mine favoritter blant internasjonale favoritter så langt i år. Her er det usedvanlig mye bra, så nå tenker jeg å skyve helt nye utgivelser foran meg og bare spille disse en stund. Så får vi se hvor lenge det holder. Et par av albumene som følger omtalt under, er ikke gitt en ordentlig omtale av Gubberock. De er så gode, at det kommer nok!
Platene er ikke rangert. Glimrende spilleliste nederst i saken!
Old 97’s holder koken. De har igjen laget an humørpille av et album med mange rockere og noen neddempete låter innimellom. Old 97’s er trofaste mot sine visjoner. Det lønner seg i det lange løp.
Kacey Mushgraves’ Deeper Well er et nydelig produsert album der instrumentene må spille annenfiolin bak Kaceys stemme. Men likevel gjennomtenkt helt fra cello og fiolin og ned til trommene. Ikke et grensesprengende album, men fint. Veldig fint. Country og pop sammenvevd på den riktige måten.
Sierra Ferrell har levert ei av årets friskeste og mest umiddelbare plater, helt uten dødpunkter. Dette er musikk som tar deg tilbake til røttene og inn i framtiden på en gang. Låter du bare må synge med på, som får opp humøret. Historiefortelling og personlige bekjennelser i skjønn forening.
Svenske Jesper Lindell har lager ei veldig flott plate, med flere sanger både The Band og Van Morrison kunne ønsket seg, også i sine storhetstider. Og musikerne står vel heller ikke mye tilbake? Likhetstrekk med gamle storheter til tross – eller ikke til tross – denne plata trenger vi. Den fungerer både under ei treningsøkt eller ved kjøkkenbordet en tidlig lørdags morgen. Jeg har prøvd begge deler. Jesper og bandet holdt en veldig sterk konsert i Oslo i april.
Fantastisk album med gode melodier og flotte gitarer når Rick White slår seg sammen med kompisene i The Sadies. Flere av tekstene handler om tap av kjære der bortgangen til Dallas Good i The Sadies i 2023 danner er bakteppe. Egon Holstad i Feedback skrøt voldsomt av plata. Det hadde han all grunn til.
Jeg røper ingen hemmelighet når jeg forteller at det nye albumet Waxahatchee har fått strålende og grundige omtaler, ofte til toppkarakter.De gode låtene kommer som perler på en snor. Hør den fantastiske «Crowbar». Det skal ha sittet langt inne å få på plass «365 Days». Først Crutchfield med piano, før gitarene ble tatt fram og vokalen omsider falt på plass. Som hun synger på denne rolige låten. Stemmen til Crutchfield, ja, den høres ut som en krysning mellom vokalene til forbildet hennes Lucinda Williams, Edie Brickell og kanskje en angstbitersk Alanis Morrisette når det spisser deg til som i den røffe låten «Bored». Hypnotisk på sitt beste.
Det er ikke alltid de som roper høyest som er råest. Åpningen på Adrianne Lenkers nye album, Bright Future, er så lavmælt, så skakk, så hudløs og så original at jeg må sitere én av de andre flotte låtene på dette originale albumet: ”A thousand years or more//And I’ve never seen this face// Never heard this voice before“. Plata avslutter like fint og stillferdig som den åpner med «Ruined». Nydelig er fornavnet. Den mest umiddelbare av dem alle er «Sadness Is A Gift» – årets vakreste hynne er det sagt.
Den kandiske folklegenden Ian Tyson døde 89 år gammel i 2022. Han var Corb Lunds mentor og venn. Corb Lund har skrevet tittellåten på sitt nye album, El Viejo, spesielt for Ian Tyson, og dedisert hele albumet til ham. El Viejo er et godt, gammeldags folkalbum. Gode melodier og historier, ofte med både musikalsk og lyrisk humor som krydder.
Ian Hunters Defiance Part 1 fra i fjor stod til meget pluss, og etter gjentatte lyttinger synes jeg ikke Defiance Part 2: Fiction er dårligere, snarere tvert i mot. Åpningslåten «People» er brutalt bra og fengende. At Joe Elliott fra Def Leppard bidrar på låten, føles helt riktig. Her legger Ian Hunter mye av det rockeren i ham er best på i potten. Én av rockens beste og mest distinkte stemmer, engasjement, koring, taktskifter og hele tiden fremdrift. Ian Hunter ser på samfunnet rundt seg og liker selvsagt ikke alt han ser. Og om gitarsoloen mot slutten av låten er klisjépreget er den ikke noe mindre bra av den grunn. Innertier! Ryktene går om at 84-åringen Hunter jobber med Defiance Part 3. Vi tåler én til!
Skal jeg trekke frem kun én viktig ingrediens til musikken til bandet Brown Horse, må det bli stemmen til vokalisten Patrick Turner. Den har det slentrende særpreget som er beslektet med, men langtfra likt som Ian Felice i The Felice Brothers. Har du hørt Patrick, glemmer du ham ikke. Når man ser fremtoningen til både Turner og flere i bandet, er det nærliggende å tenke på nettopp The Felice Brothers. Men platedebutanten Brown Horse er mer gitar, mer støyrock – i hvert fall på konsert.
Charley Crockett har reist langt. Mange hadde ikke troen på ham om man skal ta sangen «Lead The Way» bokstavelig. Født i Texas og oppvokst i en trailerpark med to søsken og en alenemor. Som 17-åring sluttet han på skolen og dro ut med gitaren. Han skjønte selv at han hadde et talent, og nå har han fått belønning for hardt arbeid. Flott stemme. Praktfull produksjon. Charley Crockett, som for øvrig skal være en fjern slektning av Davy, har ord for seg på å være strålende live. Neste gang han er i Oslo kan han regne med meg.
Er det et inntrykk jeg sitter igjen med etter å ha hørt chip Taylors siste plate – også han siste plate– er det at dette er en mann man kan stole på, en mann som opplever å ha fått sin del av kjærlighet og hjelp her i livet fra mennesker og Vårherre. Han vil gi noe tilbake til oss alle. Som en gammel bestefar øser han av sin visdom. Oppfordringen i den første sangen på den nye plata hans, Behind The Sky, er rett og slett å gjøre noe godt, «Do Something Good», og du hjelper deg selv. Så enkelt og ofte så vanskelig.
Ship To Shore med Richard Thompson er av den typen plater du spiller mye fordi den blir bedre for hver gang. Sangene, de elektriske gitarene! På den flotte avslutningslåten «We Roll» høres det ut som Thompson summerer opp og tar farvel med sitt publikum. ”It’s near the end now and the curtain’s coming down“. Heldigvis skal han allerede ha spilt inn ei plate til. I går kom selvbiografien hans, Beeswing i posten. La oss rulle videre!
Lost Dog Street Band er country. Country på gamlemåten. Hivedrolleinnehaver i bandet, Benjamin Tod, er som det heter i en låt på hans nye album, «Lonely Old Soul». Dette er musikk og vokal som synger til oss fra en annen tid; en tid med sanger fra prærien og togloffere. En tid med Hank Williams og Jimmie Rodgers. Men ikke et øyeblikk føles sangene hans utdatert. Gode sanger sunget fra dypet av sjelen. Og «Lonely Old Soul» handler nettopp da han levde livet på gamlemåten som landstryker. Her er det mye bra! Forrige album fra bandet ble kåret til årets internasjonale album i Gubberock i 2022.
Superprodusenten og plateartisten T Bone Burnett har sammen med medprodusent Colin Linden laget en av vårens store plater. Dette er virkelig en innertier. Melodiene, produksjonen, stemningen. Gitarene. Vokalen til Lucius. Og det gjør vel ikke noe om ikke alle tekstene er forstått og gjennomanalysert enda, nei, det er en liten bonus å ha noe å tygge på!
Det ble bursdagsgave én dag på forskudd den januardagen i 2016. Jason Isbell & 400 Unit leverte en forrykende konsert på Sentrum Scene, og jeg gikk ut med John Morelands album High On Tulsa Heat under armen. Sjelden har det vært så mye høytid, så stille når en oppvarmingsartist sitter alene på en scene. Men når sangene er gode, og stemmen er like stor som mannen, er det ingen som våger å prøve seg, våger å prøve seg på å snakke i hjel musikken på scenen. Hør John Morelands plate fra i år, The Visitor, tidlig en morgen eller på kveldstid. Kanskje er dette en by følgesvenn som du trekker helt opp mot toppen når plateåret 2024 skal oppsummeres. Dette er ikke gladlåter, men om «sad songs make you happy», vil jeg ikke se bort fra at du kommer i bedre humør av den.
Gill Landry er en av de beste jeg vet til å omsette blå følelser til saktegående og deilige melodier som løfter og løfter deg inn i musikkens øvre etasjer. Der setter han deg ned. Du er fortumlet, men såre fornøyd. Det er et par slike sanger på Gill Landrys nye plate, Cinnamon Canyon Blues. Minst. Dette er utvilsomt ei av Gill Landrys beste player til nå. En fin nattplate. Jeg spilte den fram og tilbake til flyplasen i fire-femtida i dag morges. Den fungerte utmerket da, og den fungerer utmerket i sofaen nå, fem-seks timer seinere.
Fjorårets utgivelse fra The Felice Brothers, Songs From The Asylum, er nok det albumet fra 2023 jeg har spilt mest i år. Og det er ikke bare fordi det kom sent på året. Nå er de her med Valley Of Abandoned Songs, sanger stort sett spilt inn i forbindelse med albumene Songs From The Asylum og Undressed. Tror du dette er B-tar du feil. Gode melodier, fargerike og meningsfylte tekster og lyden av Ians vokal og bandets musikk er en uimotståelig oppskrift. Ian Felice sendte kompis Conor Oberst sangene og skrev at han ville gi dem ut kun digitalt. Conor opprettet et nytt plateselskap for albumet!
På Rodney Crowells noe ujevne album Texas fra 2019 var det særlig en sang som utmerket seg. Willie Nelson har utallige ganger vist sin gode smak og plukket like gjerne opp denne sangen til å være tittelspor på sitt nye album, The Border. Sangen handler om en vakt på grensen til Mexico. Det han opplever der setter merke på kropp og sjel: «I work on the border, and it’s working on me». På Rodneys plate druknet sangen litt. Her får den lov til å skinne aller først. Resten av plata holder kvaliteten oppe, om ikke på samme nivå hele veien, så likevel imponerende høyt.
Vi er nå over i avdelingen for liveutgivelser og andre litt spesielle utgivelser.
Vi går tilbake til 1993. Før Johnny Cash ble en kandidat til det største comebacket siden Lasarus. Johnny spilte inn noen demoer. Disse demoene har Johnnys sønn John nå børstet støv av. Ja, mer enn det; han renset dem for alt utenom Johnnys gitar og stemme. Deretter la han til musikk fra et knippe musikere som blant annet inkluderer gamle samarbeidspartnere som Marty Stuart og David Roe og en rekke andre. Songwriter har blitt ei riktig fin plate som står godt på egne bein. Jeg liker den! Den oppleves dog ikke som essensiell. For meg ble den også en fin påminnelse om å finne frem American-platene enda en gang.
Neil Young & Crazy Horse måtte nylig avbryte USA-turné på grunn av sykdom, men Neil slipper stadig musikk fra arkivet. Høydepunktet denne våren ble sluppet for kort tid siden. Early Daze er studioinnspillinger med Neil Young & Crazy Horse fra rundt 1969. Alternativ vokal på «Down By The River» er én godbit herdea, versjonen av «Wonderin’» en annen. På to av låtene har Danny Whitten hovedvokal. På Gubberock kan du også lese om vinylutgivelsen av Dume – en utvidet versjon av det klassiske albumet Zuma (1975) og utgivelsen av den ferske konserten med låter fra Ragged Glory.
Det er fristende å si at Anana Kaye spiller piano akkurat som hun synger. Stemmen hennes og lyden av pianoet er så sammenvevd at man føler at de er to sider av samme sak og kommer fra akkurat samme sted. Og tid. Dramatisk, engasjert, vakkert og litt kjølig. Len deg tilbake og la gåsehuden krype oppover armene og nedover nakken og ryggen. Sanger fra det mesterlige David Olney-samarbeidet Whispers And Sighs med mer fremført av Anana Kaye og Irakli Gabriel i Trondheim i 2023.
Guy Clarks barnebarn digitaliserte utallige demoinnspillinger fra bånd. Guys venn Rodney Crowell jobbet videre med opptakene og satte noen av dem sammen til til dette friske albumet med flere av Guy Clarks tidlige sanger, mange ikke gitt ut tidligere. Noen ganger – ikke så ofte i lengden egentlig – er en mann, hans gitar og hans sanger nok. Denne gangen er det nær perfekt.
Shooter Jennings And The Werewolves Of Los Angeles Do Warren Zevon (livealbum 2023)
Jeg tar med denne godbiten fra 2023 på tampen siden jeg først ble oppmerksom på det i år. Shooter Jennings gjør glimrende liveversjoner av Warren Zevon-sanger, stort sett de mest kjente. Det er versjonene av de fire nyere låtene som oppleves som aller mest nødvendige. Så vidt jeg vet, finnes det ingen eller få liveversjoner med Warren selv av disse. Bandversjonene til Shooter og gjengen er sterke, og jeg er særlig svak for den bluesete «My Shit’s Fucked up» – ”The rich folks suffer like the rest of us//It’ll happen to you“. Og joda, den rørende «Keep Me In Your Heart» slipper litt fri i denne liveversjonen sammenliknet med Warrens egne nakne versjon på The Wind.
Jeff Tweedy og Wilco fortsetter å levere godsaker.godsaker. De tre siste albumene har virkelig innfridd, og nåforeligger det en sytten minutters lang EP med materiale trolig spilt inn i forbindelse med fjorårets Cousin. Det er ikke alltid Wilco trenger så lang tid til å vise fram hvor mangefasetterte og eksperimentvillige de er. EP-en begynner med morsomme Hot Sun med mye uro på slutten. Livid er en instrumental bråkebøtte på ett minutt, herlig!
Gill Landry er en av de beste jeg vet til å omsette blå følelser til saktegående og deilige melodier som løfter og løfter deg inn i musikkens øvre etasjer. Der setter han deg ned. Du er fortumlet, men såre fornøyd. Det er et par slike sanger på Gill Landrys nye plate, Cinnamon Canyon Blues. Minst.
Forrige soloplate, fire år gamle Skeleton At The Banquet, var en foreløpig karrieretopp for den nå 48 år gamle Gill Landry, født i Louisiana og medstifter av bandet Old Crow Medicine Show. Denne nye plata er nesten like bra, og kanskje er endog toppene enda bedre.
I ensomhet. Uten hjem i forkant av pandemien slo Gill Landry seg ned i Cinnamon Canyon ved foten av Sierra Nevada. Der bodde han i ensomhet. Måneder ble til nærmere to år. Han knekket noen koder om selve livet. Han bruker store ord om det som skjedde ham. Død og gjenfødelse. Gill Landry forteller at Cinnamon Canyon Blues er et lite dokument fra oppholdet i dalen. Albumet ble spilt inn i London med Ted Dwane, Paul Frith og Gill som produsenter. La oss ta musikerne med en gang, gjengen som skaper den særegne stemningen som preger så mye av albumet: Chris Maas spiller på trommer, Nick Pini på bass, Klara Soderberg på backing vokal, Nick Etwell på trompet og flygelhorn, Georgina Leach & Odessa Jorgensen på fiolin, og Malcolm McCarthy på tangenter.
Den vanskelige kjærligheten. På forrige album var temaet som oftest den politiske situasjonen i hjemlandet USA, gjerne med metaforer som skapte litt usikkerhet om det istedet var vanskelige kjærlighetsforhold det dreide seg om. På Cinnamon Canyon Blues er den vanskelige kjærligheten et tydeligere tema. Om du tror at det betyr klisjéfylte tekster, må du tro om igjen. Gill Landry skaper gode bilder, og tolkningene er ikke rett fram. Langt framme i lydbildet står Gills mørke barrytonrøst og ofte glimrende gitarspill. Når det virkelig spisser seg til, kommer fiolinen og trompeten inn og sender låten opp mot toppen, og noen ganger, som på den ellers flotte «The Ferryman», over toppen.
Sparer litt på de beste låtene. Og når jeg er i det litt kritiske hjørnet; kanskje – og bare kanskje – hadde albumet vært enda bedre uten den litt pompøse åpningen «Make It Through The Night (Antropochene Blues)». Låten er fin nok, men «Dead Language» som følger etter, er en bedre opptakt til resten av albumet, et album som nå trenger et par låter på å nå sitt toppnivå. Dette skriver jeg vel vitende om at mange album aldri når nivået til disse to sangene. ”Man måsta jamföra“, som svenskene sier. Det skal han nemlig ha, Gill Landry, han har laget et album der han ikke spiller ut de beste kortene med en gang, men snarere sparer litt på den beste konfekten. Og leser man de glimrende tekstene på albumet, får man også en følelse av at disse sangene er sentrale for at Gill skal kunne fortelle historien om disse to årene i hans liv, der han ser tilbake og framover:
”We all need something to believe in It’s hard get there on your own There’ll be time enough for grieving Don’t let your heartaches turn to stone“
«Broken Hearts Keep Beating» og «Bedroom Of Sats» er aller best. Når vi når den tredje låten, «She’s Gone», nærmer vi oss Gill Landry på sitt aller beste. En nokså saktegående låt, der fiolinen og trompeten forsiktig forsterker spenningen i det indre dramaet som utspiller deg, mens den deilige bassen skvulper i bakgrunnen. På «When It Gets There» kjøres tempo opp litt, mer perkusjon, akkurat nok til at det skapes dynamikk og variasjon. Dette er fint. Og finere blir det! «Broken Hearts Keep Beating» skrur ned tempoet igjen. Og nå snakker vi Gill Landry på sitt aller, aller beste. Forsiktige tangenter. Mørk og fyldig vokal fyller rommet. Gåsehud. Kanskje tårer. Trommer og trompet som følger hjertet og låten på veien, før pianoet får lov til å avslutte det hele:
”In these throes where sorrows grow Like flowers on a tomb I reached for you in vain“
Etter alt dette er det fint med en liten pustepause. En riktig fin pustepause med instrumentalen, tittellåten «Cinnamon Canyon Blues», der gitaren til Gill får lov til å dominere. Så er det bare å gjøre seg klar igjen; først for flotte «The Fountain» så for albumets kanskje beste låt, «Bedroom Of Stars». Jeg får bilder på netthinnen av et flyktningepar. De har ikke et hjem, men de har hverandre. Og et soverom med stjernene til tak. Vakkert!
Vi går inn for landing med «The Ferryman», nok en nydelig låt, men der trompetene altså blir i overkant voldsomme mot slutten.
Utmerket nattplate. Den aller siste låten, «Always Here Tonight» danner en fin avslutning. Den oppsummerer trolig mye av det Gill har filosofert over disse to årene. Mennesker som dør, kjærlighet som forsvinner. Nytt liv. Nye muligheter.
Dette er utvilsomt ei av Gill Landrys beste plater til nå. En fin nattplate. Jeg spilte den fram og tilbake til flyplasen i fire-femtida i dag morges. Den fungerte utmerket da, og den fungerer utmerket i sofaen nå, fem-seks timer seinere!
”There’s no answers in the darkness You’ll only find them in the light I wonder what you’re dreaming Tonight
Can’t stop the bleeding But still we carry on Broken hearts keep beating“
Johnny Cash, aktuell med albumet Songwriter (2024)
American Recordings. Tilbake i 1993 gikk karrieren så som så for Johnny Cash. Året før spilte han på Bærum Verk på den nystartede Norwegian Wood-festivalen som snart skulle flytte til Frognerbadet. Riktignok hadde jeg de to platene som ble innspilt i fengsel på slutten av 1960-årene, At Folsom Prison og At San Quentin, samt Johnny 99 stående i platehylla, men tanken om å dra til Bærum streifet denne daværende 22-åringen bare så vidt. Året etter kom første album i American serien, American Recordings, med Rick Rubin i produsent-stolen. Karrieren tok igjen av, samtidig som helsa begynte å skrante. Jeg fikk se Johnny Cash i levende live, med The Johnny Cash Show i 1996. Den gangen irriterte jeg meg nok litt over at Johnnys sønn, John, stjal mye av showet, og jeg var heller ikke udelt begeistret for kona Junes bidrag. Jeg var ung og dum, og er i dag sjeleglad for det jeg fikk oppleve!
Den første plata i American-serien er spartansk produsert med Johnny Cash’ stemme og gitar i fokus. Vi får sanger om skyld og forsoning, død og frelse. Halvparten av sangene er skrevet av Johnny, og som på de øvrige platene i American-serien, høres resten ut som de er skrevet av Johnny selv. Johnny tok aldri sanger fra andre, han bare fremførte dem, plasserte dem i sin parallelle verden slik at hans versjoner kunne leve som gode venner, side om side. Man sammenlikner ikke Simon & Garfunkels versjon av «Bridge Over Troubled Water» med Johnnys. Man bare registrer at tolkningen er forskjellig, men dypest sett den samme. Kanskje. «Mercy Seat» av Nick Cave er mesterlig. En sang man skulle tro var skrevet for Johnny der den messer rundt flere av Johnnys favoritt-temaer, med utgangspunkt i en dødsdømts vei til den elektriske stolen. Nick selv har nok latt seg inspirere av Johnnys versjon i sine nyere tolkninger av den.
På platene som fulgte etter American Recordings inviterte Rick inn rockemusikere som Tom Pettys Heartbreakers. Johnny Cash viste seg fram i all sin sårbare og nakne dødelighet i Nince Inch Nails’ «Hurt», i en udødelig versjon. De to siste platene i American ble gitt ut etter Johnnys død i 2003, A Hundred Highways i 2006 og Aint’t No Grave først i 2008. Noen mener de siste to platene ikke holdt samme kvalitet som foregående. Jeg spiller dem nå, og synes American-serien holder helt inn! Innspillinger helt opp mot Johnnys død, han er svekket, men ikke mindre gripende av den grunn. Fantastisk versjon av Gordon Lightfoots «If You Could Read My Mind»!
Jeg har serien både på CD og i en stor boks på vinyl. Lyden er minst like god digitalt, så ingen grunn til å kjøpe den på vinyl, om det er god lyd du er ute etter. Gå heller for boksen Unearthed. Der får du ei helt ny plate i My Mother’s Hymn Book. Samtidig blir du kjent med Johnnys versjoner av en rekke låter som ble spilt inn med Rick Rubin for American. Man skjønner da at de som nådde fram til albumene stort sett var de Johnny gjorde aller best samtidig som det er en del gull her likevel.
American ga Johnny Cash den oppreisningen han fortjente. Om spør du mange i min generasjon, er det kanskje den perioden vi er aller mest glad i. Så sper vi gjerne på med fengselsplatene Folsom Prison og At San Quentin og aktivistplata Bitter Tears: Ballads Of The American Indian (1964) før vi setter på samlingen med en tittel som oppsummerer mye av det Johnny sang om: Love, God, Murder. Og med dette ønsker jeg ikke å redusere Johnny Cash’ øvrige produksjon. Johnnysposisjon er det i dag ingen som tør å utfordre. Det er bare så mye å rekke over. Les også et par av bøkene om og av ham, og se gjerne filmen. Ingen grav må få holde Johnnys ettermæle nede.
Songwriter. Nei, ingen grav skal få holde Johnny nede. Vi går tilbake til 1993. Før han ble en kandidat til det største comebacket siden Lasarus. Johnny spilte inn noen demoer. Disse demoene har Johnnys sønn John nå børstet støv av. Ja, mer enn det; han renset dem for alt utenom Johnnys gitar og stemme. Deretter la han til musikk fra et musikere som blant annet inkludere gamle samarbeidspartnere som Marty Stuart og David Roe og en rekke andre. To av låtene som ble gitt ut i spartanske versjoner på American Recordings året etter, «Like A Soldier» og «Drive On», kan nå høres i bandversjoner. De gjør nok ikke like sterkt inntrykk, men dette er fine alternative versjoner der vokal og lydbildet på førstnevnte minner oss på hvordan Johnny ofte låt før American-perioden. Moderniseringen av «Drive On» er jeg mer usikker på. Åpningslåten «Hello Out There» har også et sært og ekkopreget lydbilde, noe som også går igjen på flere av de øvrige sporene. Sangen er flott!
På andre låter som for eksempel «Sing It Pretty Sue» legger man merke til den klassiske «boom chicka boom»-gitaren. Favortittsporet mitt her er nok «She Sang Sweet Baby James». En flott hyllest til James Taylor.
Flere av låtene var eldre og gitt ut i 1960- og 1970-årene. Som tittelen på plata antyder, er alle sangene skrevet av Johnny selv.
Selv om det er vanlig at ikke alle bidrag spilles inn simultant i dag, eller i samme studio for den saks skyld, er det noe litt fremmedgjørende over å vite at musikken er spilt inn med 30 års mellomrom. Men ser man bort fra dette, er Songwriter blitt ei riktig fin plate som står godt på egne bein. Jeg liker den! Den oppleves dog ikke som essensiell. For meg ble den også en fin påminnelse om å finne frem American-platene enda en gang.
Gubberock 