Frøkedal både mistet og fikk nær familie med ukers mellomrom. Med tittelen på sangen «Stay», som også er tittelen på hele albumet ønsker Frøkedal å slå et slag for hverdagslivet, roen og våre nærmeste. De nære ting som Engerdal og Stordahl sang om, altså. Det er ikke alltid man finner lykken gjennom rastløs reiselyst:
Livet er fint, men også hardt for dei fleste på eitt eller anna tidspunkt. Så STAY er eit forsøk å halde fast ved alt som er godt og menneskeleg – og vere ein påminnar: Me må prøve å vere til stades i dette kaotiske og overrumplande eventyret me har blitt ein del av. For til sjuande og sist er me jo heldige som får love til å vere med.
Anne Lise Frøkedal har etterhvert en lang karriere bak seg, både som medlem av grupper som I Was A King, som musiker for andre og som bare Frøkedal. Det vil si «bare» Frøkedal er ikke helt riktig. Hun har nemlig med seg bandet Familien, et band som kombinerer pop/rock med elementer av både britisk og norsk folkemusikk. Innledningsvis på den nye plata Stay synes jeg det smaker av band som Fairport Convention og vokalist Sandy Denny når Frøkedal & Familien fremfører de glimrende «Crushing Candies» og «Ellis Valls».
Foto: Vidar Landa
Frøkedal forteller at albumet startet som følge av at hun ble nyforelsket i fele, og klangen av fele går som en rød tråd gjennom albumet. Da hun lagde slåtten «Springdans Frå Tøyen», tok Olav Christer Rossebø låten med på fest og spredte den til andre folkemusikere. Men særlig fele spiller hun ikke selv på plata, om noe i det hele tatt. På albumet bidrar også Selma French Bolstad og Ingeleiv Berstad med feler, i tillegg til Olav Christer. Bandet som også teller Erlend Ringseth, Thomas Petterson og Anders Hana spiller også på instrumenter som langeleik, munnharpe, gitar, tangenter og perkusjon, noe som bør gi et pek på hva slags smeltedigel musikken på denne plata har blitt.
Kanskje er valget av tekster og låttitler på både engelsk og norsk også et hint om at her er det hentet inspirasjon fra flere land og flere musikksjangre, med sikte på å lage et helt eget uttrykk. Dette har Frøkedal i så tilfelle lyktes godt med. Så kanskje er du likevel litt rastløs, Frøkedal? Enda viktigere er det at melodiene er gode og at det låter bra. «Summer In Fall» heter den siste sangen på plata. Dette er ei fin sommerplate, også på sommeren!
Liv Eli: The Struggle For Peace Of Mind (album 2024)
Liv-Eli Lapinskas Engesnes fra Orkanger med artistnavnet Liv Eli er ute med det helt nye albumet Struggle For Peace Of Mind. Albumet nå høyt på lista over årets beste norske album.
Tilfeldigheter og fatale hendelser. Mange av oss har lest novellen Att döda ett barn av Stig Dagerman, og ingen som har lest novellen, glemmer den. Novellen forteller to historier der tilfeldigheter leder fram til en mann som har drept og ei jente som blir drept i trafikken. Åpningssangen «Incidents» – tilfeldigheter, hendelser – på The Struggle For Peace tyder på at Liv-Eli har lest den novellen:
”If she hadn´t crossed the street the second that she did She’d still be here If he hadn’t spilled that coffee on his shirt He wouldn’t be too late for work And he wouldn´t have to drive that fast“
Resten av teksten følger ikke opp novellen, men peker likevel på hvordan tilfeldighetene, og noen ganger egne valg, former oss. Den korte veien fra ro til uro understrekes også av musikken.
På leting etter ro. Platetittelen sier mye om hva tekstene denne gangen handler om, og Liv Eli utdyper i presseskrivet:
Slik jeg ser det, er det fred og harmoni vi alle jakter på gjennom livet. Det er det alt koker ned til, enten vi har store eller små utfordringer gjennom alle livets faser.
Liv Eli i presseskriv
Stemningen fra åpningslåten fortsetter i «Goodbye Innocence» om hvordan alt endres etter et fatalt valg og likevel er som før. Krefter river og sliter i deg. Musikken river og sliter i deg. Tar deg av sted. Til et nytt sted. Det samme stedet.
«17 million fucking flies». Du drar på ferie, du kan flykte, men du kan ikke gjemme deg. Du ligger på stranda, men fluene flyr rundt deg. Inni deg. «Still searching for peace of mind» som Neil Young sang. Og som Liv Eli synger om. «It’s all in your mind», som det heter i den stillferdige, men likefullt dirrende «Lost». Etter fire sanger er vi inne i en egen musikalsk verden. Liv Elis verden. Lost. Lost. Rannveig Ryeng spiller nydelig fiolin på denne og flere av låtene.
Foto: Anna-Julia Granberg
Spennende produksjon. Noen låter er bygget opp av piano og synther fra produsent Kristoffer Lo som også bidrar med blåsere og gitar på plata. På alle sanger utenom åpningen «Incidents» er det Thomas Järmyr som spiller, og da mener jeg spiller, på trommer. På «Incidents» er det Torstein Lofthus som har hånd om trommene på beste vis. Liv Eli selv gir mye av seg selv i vokalen. Samlet blir dette stemningsfullt. Storslått og mektig, nesten sakralt, men også dvelende og neddempet i partier.
Too Blue» har kalde og interessante – om jeg kan bruke et slikt ord – tangentslag som gjentas og gjentas. De alene skaper mye av låten for meg. Liv Eli synger og lydene rundt vokser for så å tas helt ned. Hvordan realisere seg selv? Hva vil det si å realisere seg selv? Det er så mange sider ved oss vi aldri får brukt. Igjen tilfeldigheter? Håkon Soldal korer.
Dette er på én måte ikke ei plate med flere sanger. Det er ei stemning. Én sang. Nei, ikke helt det heller. Forskjellige spor, men en udiskutabel helhet. Mange variasjoner. Jeg liker de variasjonene «Fly Away» byr på. Igjen piano. Varmere nå. Gir deg tid til å puste, ber deg puste. Puste. Trekker oss opp når vi ligger nede. En annen gang kan det være meg. Deg. Sangen gir gåsehud.
Vi blir med videre. «I’m More», «Pale Moonlight». Hør plukkingen på gitaren, perkusjonen. Varierte, flotte! Vi er Liv Eli på farens dødsleie i «Never Gonna Die». Faren lever videre for Liv-Eli, gjennom Liv-Eli. En sang til trøst når kjære dør og må videre til den andre siden. Ida Kateraas spiller flott klarinett på denne låten. Høres ut som kammermusikk. Så får sangen nesten bokstavelig talt vinger. Én av flere låter på dette albumet som inneholder så mange musikalske elementer at de oppleves litt forskjellig om du tar på hodetelefoner og nilytter, eller skrur opp stereoen og lar musikken fylle rommet. Og til slutt «Gratitude»:
”This moment in time That is all mine Fills me with gratitude For what I can do Fills me with gratitude For what I can do“
Mektig dette. Vakkert. Høyde og dybde. I tekst og musikk. Originale melodier og passasjer. Kammermusikk, pop og kirkemusikk i skjønn forening. Her har jeg også hatt enda større utfordringer enn vanlig med å høre hvilke instrumenter som spiller hva. Liv-Eli Engesnes forteller at produsenten Kristoffer Lo er veldig glad i å eksperimentere med å bruke instrumenter som gitar, blås, og piano, på nye måter, og de lot fantasien få fritt utløp på denne plata, i form av effekter og uttrykk. Resultatet er blitt bemerkelsesverdig og annerledes, i hvert fall for denne lytteren.
Unn deg tid i Liv Elis selskap. Belønningen er stor, her er det mye å oppdage.
Terningkast til The Struggle For Peace Of Mind. Med mulighet for oppjustering.
På Rodney Crowells noe ujevne album Texas fra 2019 var det særlig en sang som utmerket seg. Willie Nelson har utallige ganger vist sin gode smak og plukket like gjerne opp denne sangen til å være tittelspor på sitt nye album, The Border. Sangen handler om en vakt på grensen til Mexico. Det han opplever der setter merke på kropp og sjel: «I work on the border, and it’s working on me». På Rodneys plate druknet sangen litt. Her får den lov til å skinne aller først. Resten av plata holder kvaliteten oppe, om ikke på samme nivå hele veien, så likevel imponerende høyt.
Willie Nelson har passert 91 år, og selv om han i disse dager må avlyse noen konserter, har han fram til nå holdt et imponerende høyt tempo. Over 150 album skal det ha blitt. Jeg har bare et svært lite utvalg av dem, og når Arild Rønsen i Puls skriver at han tidligere ofte har holdt seg med nokså svake backingband, kan jeg velge å tro på ham, men også tenke at det trenger ikke lyde så verst, det heller. Med Willies stemme og spansklydende gitar kan det vel aldri gå helt galt.
Willie Nelson stemme har jo den egenskapen at den løfter enhver sang mange hakk. Synger han duett, er det akkurat som sangen girer opp når Willie kommer inn, du lytter. Han gjør ikke sangene til sine. Nei, han bare gjør dem til noe eget. Tar ikke glansen fra originalene enten det er en sang av Peter Gabriel eller Paul Simon. Bare viser dem hvordan han gjør det. Hør ham synge «Marie» av Townes Van Zandt alene eller i duett med Townes. Fantastisk! Noen sier stemmen er nasal. Jeg tenker aldri på den slik. Nei, det er bare Willie. Kona mi, som ikke er utpreget glad i stemmen til mange av de kvinnelige artistene jeg spiller for tiden, trekker et lettelsens sukk når jeg foreslår Willie. Ham liker vi!
Foto: Pamela Springsteen. Kjekkere enn broren?
På The Border er uansett musikerne hentet på øverste hylle. Plata er produsert av den gamle samarbeidspartneren Buddy Cannon som også har skrevet fire av låtene sammen med Willie pluss én til i samarbeid med andre. Rodney Crowell har ikke bare skrevet «The Border» sammen med Allen Shamblin, Willie har også plukket med seg Crowell-/Will Jenningslåten «Many A Long And Lonesome Highway», også det en svært fin låt! På Crowell-låtene er det heldigvis spor av at stemmen til Nelson har eldet kledelig, på enkelte andre låter høres han uforskammet ung ut.
Skal jeg plukke to låter til fra albumet, kan det gjerne bli Nelson-/Cannonlåtene «Once Up On A Yesterday» og «How Much Does It Cost». Sistnevnte avslutter plata på en glimrende måte: ”’Cause I am a songwriter and always will be, but how much does it cost to be free?“ Nja, si det. For mye synger Willie. Og det er nok riktig skal vi tro kompisen Kris Kristofferson og hans ”Freedom’s just another word for nothing left to lose“. Men her er enda flere gode låter som «Nobody Knows Me Like You» av Mike Reid og «I Wrote This Song For You» av Erin Enderlin og Larry Cordle.
Audun Vinger skriver i Dagens Næringsliv om den nye John Cale-plata noe slikt som at det er musikk for folk som orker å bruke litt tid på å sette seg inn i den. Willie Nelsons The Border er ikke ei slik plate. Den sitter på første forsøk. Men det må da være greit, det også. Willie Nelson, gode sanger og ditto musikere er mer enn nok for meg. Og jeg liker å tro at noen av de deiligste strengelydene kommer fra Willie selv. Det er ingen grunn til å tro at dette er siste album fra den produktive artisten, men skulle det likevel være det, så gir han seg nær toppen!
Anana Kaye: Live At Moskus (livealbum 2024, konsert mai 2023)
Foto til høyre: Dimitri Mais
Det er fristende å si at Anana Kaye spiller piano akkurat som hun synger. Stemmen hennes og lyden av pianoet er så sammenvevd at man føler at de er to sider av samme sak og kommer fra akkurat samme sted. Og tid. Dramatisk, engasjert, vakkert og litt kjølig. Len deg tilbake, og la gåsehuden krype oppover armene og nedover nakken og ryggen.
Ga ut tiårets beste album? Anana Kaye ga i 2021 ut albumet Whispers & Sighs, et samarbeidsprosjekt med den da nylig avdøde folkartisten David Olney, én av Gubberocks store helter. Fortsatt står dét albumet som et av tiårets aller beste i mi bok, om ikke det beste. David Olney beskrev selv prosjektet slik:
”There is a place, a country, actually, in my imagination. It comes to me as a dream. Sometimes the scenes are in black and white, Sometimes in color. It exists between 1890 and 1920. It is apparently in Europe but is no place I can identify“ – David Olney
Og legger til at det er intense diskusjoner i kafeene om kunst og det som gjør livet verdt å leve. Og på én av disse kafeene sitter David Olney og hans da nye venner og samarbeidspartnere, Anana Kaye og Irakli Gabriel, et ektepar som sammen utgjør duoen Anana Kaye. Irakli Gabriel lagde selv flere flotte videoer til albumet, som understreker snarere enn å gå i veien for albumets sanger og våre egne opplevelser av dem.
Irakli og Anana kommer opprinnelig fra Georgia, og jeg ser at Irakli følger spent med på fotball-EM. 1-1 i går! Irakli har også bodd i Norge, og det er nok bakgrunnen for at Anana Kaye, nå bosatt i Nashville, under en ferietur besøkte Moskus i Trondheim for vel ett år siden. Moskus er et av disse nokså små legendariske konsertstedene mange artister skryter av. Jeg har aldri vært der.
Moskus I Trondheim. Jeg var dessverre ikke på Moskus da Anana Kaye var der heller. Nå foreligger det heldigvis en dokumentasjon av konserten der rundt halvparten av sangene fra Whispers & Sighs fremføres i tillegg til enkelte andre låter. Lyden er strålende! På albumet sang Anana og David omtrent halvparten av sangene hver. På livealbumet synger Anana Kaye både låter der hun satt i førersetet og låter der David hadde hovedvokalen. Livealbumet begynner like gjerne med «My Favourite Goodbye», en fantastisk låt der Davids aldrende stemme og visdom i orginalversjonen ledet oss inn i Whispers & Sighs verden. Det viser seg at sangen fungerer strålende også når Anana Kaye sitter bak rattet, vel det er kanskje der Irakli kommer inn i bildet, bak rattet. Selv om han på plata ofte er noe i bakgrunnen med sine strenger, har jeg ham mistenkt for å stå for mye av regien, der han skaper bilder i hodene våre, som vi tror vi lager selv. Irakli åpner med gitaren før Anana Kaye tar sangen et annet sted enn David Olney, samtidig ender vi egentlig opp på samme sted. Og tid. Her stopper ordene mine, og magien i musikken får overta.
Råere. Det som er sikkert er at sangene fra Whispers & Sighs fremstår naknere, mer upolert på denne liveskiva når Davids stemme og de vakre celloene ikke avbalanserer stoffet. Her får Ananas følelser slippe ut i enda friere dressur. Vi kjenner igjen pianotonene fra Whispers & Sighs. Her skinner de enda sterkere. Og hør det herlige samspillet mellom Irakli og Anana på «Lie To Me Angel»! Jeg merker meg ellers at «Thank You Note» er betydelig utbygd, nå også med det jeg regner med er en georgiansk tekst. Gåsehudversjon!
Introduseres for flere av duoens sanger. Georgiansk tekst får vi trolig også på én av låtene som ikke er fra Whispers & Sighs, veldig fin den også. Av øvrige låter som ikke er å finne der, er en tidligere David Olney-låt, «Soldier Of Misfortune», som i og for seg kunne passet inn. «Shine Alone» er en flott sang for David Bowie. Igjen; som Anana Kaye synger! Irakli Gabriel har spilt med Mike Scott i The Waterboys, og har også samarbeidet med ham om visuelle uttrykk. På livealbumet fremfører Anana Kaye sangen «Ain’t Dead Yet», skrevet av paret i samarbeid med Mike Scott. Her rockes det hardt også fra Iraklis akustiske gitar. Og det pianoet til Anana! Dette livealbumet viser dermed at Anana Kaye har enda mer å fare med enn David Olney-samarbeidet, et samarbeid som uansett er mer enn nok til å gi dem en hedersplass i min musikalske verden.
Magisk. Joda, jeg skulle ha kommer meg til Trondheim og sett denne konserten. Det må ha vært magisk! For oss som ikke kom oss dit, er dette liveopptaket likevel en fin smak på denne magien som fikk utspille seg på en liten scene en maidag i 2023.
Gubberock 