Even Martinsen & The Sly Spring Band på Belleville i Oslo, 18. januar 2025
Endelig holdt Even Martinsen slippfest i Oslo. Debutalbumet med den talende tittelen Poetically True ble utgitt i oktober og er mye spilt her i Gubberocks lokaler. Musikerne var omtrent de samme som på albumet, noe som lovet godt. To av Evens store helter er Warren Zevon og Townes Van Zandt, men det er fristende å skrive at første del av konserten bar mer preg av The Eagles enn av disse. Stødig og fengende. Under de første låtene var lyden på vokalen lav, men etter oppfordring fra publikum ble det stort sett ordnet.
Jeg har ikke helt kontroll på hvilke sanger som ble spilt, men vi fikk naturlig nok mange fra det nye albumet. Konsertens åpningslåt med en lang intro fra bandet før Even kom på scenen fungerte utmerket! For meg kom ett eller skal vi si to av kveldens høydepunkter da Even stod omtrent alene på scenen, til dels hjulpet av den dyktige steelgitaristen Stian Jørgen Sveen som spiller med flere norske countryartister. Vi gikk i Townes-modus med et par mørke, depressive låter som kler Even godt. «Stories Untold» var aldeles nydelig.
Svein Åge Lade Lillehamre på trommer, Even og steelgitarist Stian Jørgen Sveen
Etter hvert ble bandet mer løssluppent, og gitarist Daniel Vidarson Gullien fikk slå seg mer løs. Mot slutten ble det flere coverlåter blant annet en sang av Delbert McClinton som de lærte av Jan Dahlen, som for øvrig var til stede på konserten, Gram Parsons «Hickory Wind» og Little Feats «Willin’». Johnny Cash-låten «Folsom Prison Blues» ble servert i en steintøff versjon. Helt til slutt og flere sanger etter at Even egentlig hadde satt punktum ble det plass til en soloversjon av Warren Zevons «Mohammeds Radio».
Dette var og skulle være en countrykonsert, regner jeg med. Veldig bra! Om Even vil variere, kan han neste gang være litt røffere i kantene der ytterpunkter som rufsete rock og depressive folkesanger blir dyrket enda mer. Jeg tror han har det i seg. Uansett; det ble en veldig fin kveld, gode låter og et kompetent band!
Gitarist Daniel Vidarson Gullien og bassist Miles Anderson
Creedence i Royal Albert Hall 1970 (dokumentar 2022) Brev til Håkon Banken. Regi og manus: Sven Arild Storberget, Martin Walther (dokumentar 2024)
I jula så jeg to musikk-dokumentarer på nrk.no. Helt forskjellige, like ekte.
I 1970 var Creedence Clearwater Revival helt på toppen av sin karriere. I løpet av perioden 1968–1970 ga de ut hele seks til dels glimrende album og en haug med singler på toppen listene, noe få om noe band kan matche. Sangene rant ut av John Fogerty, og hans stemme og gitar er av rockens aller tøffeste. Ja, John sammen med broren Tom på rytmegitar, Stu Cook på bass og Doug Clifford på trommer utgjorde et band som kunne blitt det helt store, helt der oppe sammen med The Beatles og The Rolling Stones. Og det helt store ble de for så vidt også. Dokumentaren Creedence i Royal Albert Hall gir et innblikk i bandets historie og medlemmer og har konsertopptak som viser bandets storhet. Dette er musikk det er lett å like, som går rett i kroppen og får opp humøret, til tross for John Fogertys ofte alvorlige og samfunnskritiske tekster.
Musikken til Håkon Banken var på mange måter noe helt annet. Han døde for få år siden etter et liv fylt med musikk, men også med depresjoner, angst og sceneskrekk. Hans musikk treffer ikke meg helt hjemme, selv om mye av det jeg hører på står i gjeld til skillingsviser og sanger som også Håkon Banken er påvirket av, og ja, har kanskje påvirket selv også. Men det dokumentaren får fram er hva musikk kan gjøre med folk, hva musikk kan gjøre for folk. Og da er det ikke så viktig om vi liker musikken til Håkon Banken, Creedence, Paul Simon eller Townes Van Zandt eller dem alle sammen. Og det er ikke så viktig å definere hva som er godt og dårlig. Musikk kan gi glede, og den kan trøste, og den kan forsterke og lindre i omtrent hele følelsespekteret mennesker er i besittelse av.
Musikk kan også redde liv. Fan av Håkon Bankens musikk eller ei, dokumentaren Brev til Håkon Banken er en rørende historie om en artist som blottla følelsene sine, sine egne skyggesider gjennom musikken og tekstene og på den måten ga trøst, felleskap og håp til mange av sine lyttere, lyttere som ofte selv ikke hadde det så lett. Håkon møtte dem, forstod dem, tok dem på alvor. Han fikk brev fra dem, og følte med og som dem. Arne Bendiksen oppdaget ham og satset på en artist som ble banebrytende gjennom å rive ned tabuer knyttet til psykiske plager. På plate hadde Håkon Banken sin storhetstid fra slutten av 1970-årene og gjennom 1980-årene.
Sven Arild Storberget og Martin Walther tegner et portrett av en spesiell skikkelse i norsk musikk. De forteller gjennom arkivopptak, rekonstruksjoner og intervjuer med personer han har hjulpet eller på annen måte gjort inntrykk på. En sterk og viktig historie!
Heil ved på Det Norske Teatret 11. januar 2025. Basert på Lars Myttings saksprosa. Musikk av Stein Torleif Bjella. Regi ved Erik Ulfsby
”E treng å gjere livet mindre…e treng å kjenne at e trengs, e treng å gå utslitt til sengs“. Stykket Heil ved kan tolkes litt nostalgisk om det fysiske arbeidet som blir borte, og at personligheter som tidligere kunne blomstre, visner i kontorarbeid eller faller utenfor.
Ti kuldegrader ute denne søndags morgenen i januar. Men jeg får lett fyr på peisen. Det skulle da også bare mangle etter en meditativ opplevelse på Det Norske Teatret i går. Det handler naturlig nok om ved i forestillingen Heil ved som igjen kan oppleves på Det Norske Teatret. Heil ved er basert på Lars Myttings saksprosa. Musikken er av Stein Torleif Bjella.
Digresjon: Men det tok litt tid før vi var på plass. Vi kom nemlig 20 minutter for seint til forestillingen som varer i vel 80 minutter. Vi og noen andre forseintkommende ble profesjonelt vist plassene våre på et egnet tidspunkt av teatrets personale på en måte som gjorde at vi forstyrret minst mulig. Men det ble bakerste rad istedenfor første. Hvorfor vi kom for seint? Med all respekt for Ruter og Oslo Sporveier – jeg takker Vårherre daglig for at det er dem og ikke Bane Nor og Vy som skal frakte meg til jobb – makan til klønete buss for bane mellom Ryen og Bergkrystallen skal det letes lenge etter. Det endte med at vi måtte ringe sønnen vår for at vi i det hele tatt skulle komme oss til byen. Turen hjem gikk nesten like dårlig. Men «lete lenge etter»? Jeg har jo opplevd det noen ganger. Så fruen som ga teaterbilletter i bursdagspresang har jo rett i at det var min feil også. Jeg hadde nemlig vært utegubbe på ski og somlet for mye til at vi rakk avgangen før. Da ville det kanskje ordnet seg. Slik naiv lesning av Ruters app som tilsier at vår avgang får oss til Det Norske Teatret et kvarter før forestillingen begynner, må jeg slutte med. Sukk.
I-landsproblemer. I dag sorterer jeg problemene ut gjennom øksa og brenner dem opp i ovnen. Som i forestillingen, sånn omtrent. Men vi fikk uansett ikke med oss hele forestillingen. Litt oppjaget bruker jeg også noe tid på å komme inn i forestillingens rytme. Stress er ikke akkurat fornavnet på Heil ved. Men etterhvert sitter det. Vi trer inn i en meditativ stemning. Følger en mann som driver med ved helt til han stuper. Lærer om å hogge ved, kviste den, kløyve ved og om hvorfor den må las ordentlig. Jeg tenker på min far som i store deler av livet har hatt ved som en viktig del av identiteten sin.
Og jeg digger musikken. Jeg digger den her jeg sitter og skriver dagen derpå. Forestillingen er basert på Myttings bok, ja. Men den kunne like gjerne vært basert på Bjellas musikk. Bjella gjør for tiden stor suksess i tårepersen Hver gang vi møtes. Her får vi oppleve ham i levende live med et band som spiller «wooden» musikk som Crosby, Stills & Nash betegnet deler av sin musikk. Som kjent kan for eksempel sag brukes både til å bearbeide tre og til å spille på. Flotte, typiske Bjella-sanger. Fine instrumentalpartier. De er både spennende og gode å høre på. Tankene får fly. De både er der og er borte. Og det er vel det som også skjer når man jobber med ved? Og Bjella selv går rundt blant all veden. Her er han hjemme. Her hører han til.
Dette ble – alle viderverdigheter til tross – en nydelig time. Så kan jeg jo sitte her og lure på hva som hender de første 20 minuttene av teaterstykket. Sannsynligvis hender det ikke så mye, men akkurat det er jo noe vi trenger i vår tid. At det ikke hender så mye. At vi går inn i et univers der det ikke brukes store ord. ”Sørg for varme, sørg for mat. Det er viktig hele året, det er viktigere enn prat“.
Når jeg hører 19-åringen Tore Ragnar Sollien fra Fredrikstadområdet, tenker jeg at nå må jeg rope ulv: Dette kan være den neste store sanger/låtskriveren i Norge. Joda, slike ting er sikkert tilfeldigheter også. Og jeg har egentlig ikke lyst til å gi artisten forhåpninger som skulle vise seg ikke å kunne innfris. Men denne skarve skribenten liker det han hører ualminnelig godt. John Ross kaller han seg når han driver med musikk. Eller John Ross er fortelleren i sangene. Hele tre album ga John Ross ut i fjor, foruten en EP og singler. Sollien puster tekster og musikk.
Opptakten. Første album i fjor het bare John Ross. Det begynner med «Sweet Margaret», en fantastisk sang han skrev som 16–17-åring. Her har Sollien med seg band, og stemmen her og på flere andre sanger høres litt ut som Gubberock-favoritt Jerry Leger, og da snakker vi klasse. Om albumet bare hadde denne låta av klasse, ville det vært helt greit. «I’m Waiting Here For You» fortsetter imidlertid i samme fine spor. Jeg må også trekke fram «Soldier Come Home». Nydelig sang! Bob Dylan-inspirasjonen skinner tydelig gjennom på flere av låtene. Noen av dem har så tydelige Dylan-referanser at man nesten kan snakke om Dylan-parodier. Og helt til slutt får vi en coverversjon av Dylans «Spanish Boots Of Spanish Letter». Albumet som helhet høres veldig fin ut, men om jeg skal være litt kritisk, forsvinner Solliens egen stemme litt bak Dylan-inspirasjonen noen ganger. Men bevares!
Seinere i fjor kom albumet Spontaneous og EP-en Even More Spontaneous. Jeg antar tittelen sier det meste. Sangene renner ut av Sollien, han må bare få gitt dem ut. Sollien forteller til Fredrikstad Blad at han liker det urene og det røffe. Her er han helt alene, og det er ikke fritt for at munnspill og stemme sender tankene i retning av Dylan også her, men likevel i mindre grad enn på enkelte av sangene på fjorårets første album. Litt folk og litt punk-holdning. Etter tre-fire runder fremstår låtmaterialet som solid, kanskje særlig de første seks-syv sangene. Even More Spontaneous følger fint opp. Mange av sangene kunne trolig med hell vært videreutviklet med band.
Nevnes må også singler med sanger som «The Lonely Voice Of The Youth» og «St. Joseph’s Home». Glitrende låter vi får håpe kan passe inn på et seinere album. I likhet med Gubberock er Sollien veldig glad i albumformatet.
Begge de to første albumene til Ross ville trolig fått plass på en topp 30 blant norske album i fjor om de hadde nådd fram til meg tidsnok. De kan også bli stående som et manifest over en stor artist i støpeskjeen. Kanskje får vi noen av de beste sangene i nye versjoner seinere. Og må jeg tilføye; tiden jeg har hatt med dem er litt knapp til å yte dem rettferdighet.
Foto: Privat
Set Me Free. Men den aller beste plata fra John Ross kom i november 2024. På Set Me Free har Ross med fullt band, og det låter strålende helt fra åpningen «Advisors From The Road» og til avslutningen.
”Advisors from the road Burning every single path No matter where you go They put words on your mouth“
Ross har fjernet seg litt fra tidlig Dylan, og låter nå mer rocka som f.eks. Steve Wynn i The Dream Syndicate ispedd Dylans husband The Band. Igjen vil jeg nevne en annen som gjerne går i flere musikalske retninger, canadieren Jerry Leger.
”Albumet er alt fra Rocka Funk til mini romaner med melodi. Fra psykedelisk rock til rock før Dylan plugga inn elgitaren.”
-Tore Ragner Sollien på egen Facebook-side.
Mange av sangene til Ross har vært gode hele veien, men til tross for Wynn-og Leger-sammenlikningene er han nå for alvor i ferd med å finne sin egen stemme. Med stort hell trår han til og drar vokalen i flere retninger. Røffe «Sable Eyes» er et høydepunkt, sterk! Joda, litt Dylan her også, kun med positivt fortegn denne gangen. Albumet avsluttes nemlig med den åtte minutter lange «Destination Bay». En slags «Desolation Road» del 2. Strålende fra 19-åringen. Om det ikke helt er på Dylans nivå, er ambisjonene løfterike. Og det fungerer!
”Be says out loud to his quartermaster As a waiter gives him a plate That they should get a sentence That no man can escape“
Nevnes må også «The Night Writer», «What Do You Want From Me», «The Spanish Girl» den litt bluesaktige «Underground Boys»og helt sikkert en håndfull til. Egentlig meningsløst å nevne sanger. Har ikke fått øre for særlig svakheter på dette albumet, 12 sanger og 47 minutter til tross. Stort kred til bandet! Dette låter tøft med herlige og til dels psykedeliske gitarer og rytmekomp:
Bass: Alexander Frost Christiansen, Gitar: Johannes Bjørneli, Trommer: Leo Edmund Hole, Orgel: Jens Nyland. Leif Bråten har mikset og er tekniker i studio til LB lyd.
John Ross og band har altså så mange kvaliteter at han kan nå ut til et langt større publikum enn i dag. Litt profesjonalisering i markedsføring og retningsvalg for album vil kunne bidra. Det passer muligens ikke personligheten til Sollien helt, hva vet jeg. Kanskje skal Tore Ragnar Sollien få lov til å lytte til seg selv og utvikle seg i det tempo han selv har lyst til. Han har allerede kommet langt som det er. Jeg vil ikke være den som gir for mange råd på veien eller være en «advisor from the road».
Av fjorårets aller beste norske album, dette, slik Gubberock ser det. Men glem det. Glem alderen hans. Glem at han er norsk. Sett på Set Me Free. Kanskje liker du det du hører.
