Gubberock

Venner for livet

Dave Alvin & Jimme Dale Gilmore: TexiCali (album 2024)

Helt til slutt på det nye albumet til Dave Alvin og Jimmie Dale Gilmore, får vi en låt de har skrevet sammen. Tittelen «We’re Still Here» sier det meste og er tematisk svært beslektet med avslutningen «We Roll» på det nye albumet til en annen aldrende musiker, Richard Thompson. Mange musikere kan bare ikke slutte med å lage musikk før helsa eller graven krever sitt. Heldigvis.

Musikalsk forbrødring. Når californieren Dave Alvin og texaneren Jimmie Dale Gilmore lager sitt andre album sammen, kaller de det like gjerne TexiCali. Det indikerer ikke bare hvor de kommer fra geografisk, men like mye at det er to beslektede, men likevel ulike musikalske stilretninger som møtes; Gilmore med minst et bein i countryen, Alvin med sine bluesrøtter. Slik sett beveger de seg ikke langt fra tittelen på deres første samarbeidsprosjekt, Downey To Lubbock. Den gangen hadde de kun skrevet tittellåten, denne gangen er de sentrale som låtskrivere på albumets første halvdel samt skrevet siste låt sammen. Med seg har de bandet The Gulity Ones som har flere musikere som har spilt i bandet til Alvin.

Gamle ringrever. Begge artistene har en lang karriere bak seg, både solo og i samarbeidsprosjekt. Gilmore dannet The Flatlanders sammen sammen med Joe Ely og Butch Hancock. Dave Alvin har blant annet spilt sammen med broren Phil i The Blasters. Et høydepunkt på TexiCali er «Death Of The Last Stripper», en låt som Alvin skrev sammen med Terry Allen og hans kone Joe Harvey Allen og tidligere utgitt på Terry Allens aldeles glimrende Just Like Moby Dick (2020). Min kanskje største favoritt på TexiCali er likevel låten «Southwest Chief» som Alvin er kreditert for sammen med Bill Morrissey som døde i 2011. Riktignok synger Alvin i denne sangen at de skulle skrive en sang sammen, så hvor mye gubberock-helt Bill Morrissey bidro med er usikkert. Alvin har også skrevet et par låter til. Disse låtene har mer blues over seg og noen strålende gitarsoloer. «Blind Owl» er kanskje albumets aller tøffeste låt.

Flott stemme. Jimmie Dale Gilmores stemme er uttrykksfull og særpreget, men likner litt på Willie Nelsons. Litt artig da at Gilmores stemme får sette sitt preg på den fine åpningslåten, hans egen «Borderland». Willie Nelsons åpnet sitt første (?) album av året med tittellåten «The Border». Gilmore bringer også sin femti år gamle låt, «Trying To Be Free» til bordet, veldig fin låt. Av coverversjonene på dette albumet er jeg særlig svak for «Betty And Dupree», ført i pennen av Brownie McGhee. Vi får også en strålende cover av Gilmores samarbeidsprtner i The Flatlanders, Butch Hancock.

Dette er blitt ei veldig trivelig plate. Dave Alvin og Jimmie Dale Gilmore står godt til hverandre både i vokal og musikalsk, samtidig som prosjektet bidrar til å utvide den enkeltes rammer. Det gjør heller ikke noe at de fleste låtene er svært bra, og at bandet både kan gnistre i blueslåtene og spille tilbakelent når det kreves.

Et enestående og sammenvevd verk

Rick White And The Sadies (Selvtitulert album 2024)

Klokka er litt over 20 her jeg sitter på en balkong i regntiden på den andre siden av jordkloden. Etter en lang reise, endring av tidsone og lite søvn et par døgn er det krevende å holde seg våken, andre i familien har gitt opp, men jeg prøver en time til. Og da kan kanskje litt selskap av Rick White og The Sadies være det som gjør det mulig? De har rett og slett laget et vakkert, sorgtungt, men også livsbejaende album med særdeles flotte psykedeliske gitarer, tett komp og en flott stemme.

Verdens beste band? Det finnes de som mener The Sadies er verdens beste band. Og skal man dømme etter deres samarbeidsprosjekt med Rick White av året, er de også nær verdens beste backingband. Makan til oppvisning og forståelse for å lage et felles prosjekt skal man lete lenge etter.

Jeg har satt stor pris på The Sadies to siste album, men ikke i vesentlig grad utforsket deres tidligere utgivelser. Rick White har jeg ikke forkunnskaper om. For en grundig gjennomgang av det nye albumet til Rick White And The Sadies anbefaler jeg Egon Holstads artikkel i iTomsø/Feedback. Hans gjennomgang fikk meg til å sjekke det ut. Her følger en langt kortere beskrivelse med utgangspunkt i min opplevelse av dette trollbindende albumet. Litt bakgrunn skal jeg imidlertid by på:

Rick White har lenge fulgt The Sadies. Rick White er en 53 å gammel kanadier som har vært med i en rekke band og gitt ut flere soloalbum. Han er også en visuell kunstner. Han forteller at han alltid hatt et nært forhold til The Sadies. Han møtte Dallas Good, sanger og gitarist i bandet, i 1996, og delte leilighet i Toronto med ham på begynnelsen av 2000-tallet. I 2003 spilte Rick og The Sadies inn et album kalt THE UINTENDED. Helt siden den gangen skal de ha hatt planer om å spille inn enda et album sammen, men det ble det ikke noe av før Dallas Good døde i 2022.

Døden, mørket og selve livet. Nå foreligger det endelig et album med Rick og resterende medlemmer i bandet. Dallas Goods bortgang preger naturlig nok mange av tekstene, forteller Rick. Det handler om død og mørke, men også om liv. Albumet åpner med slutten, bokstavelig talt, med den korte snutten «The End». “Where will I be when life comes to the end?“. En akustisk, nydelig sak. Man kunne nesten føle seg avspist med bare 40 sekunder. Heldigvis er det nesten 37 minutter og 12 sanger til, alle renskårne uten en eneste lyd for mye. Albumet avsluttes over samme lest med «Life». Innholdet i teksten er omtrent den samme:

”It’s too bad that all those todays
are now yesterdays.
And i guess that one day i’ll find out.
Just what this whole thing was about“

Men selve tittelen på «Life» er mer løfterik enn «The End». Sangen er ellers saktegående og helt overjordisk vakker. Som Rick synger! På andre låter er tempoet langt høyere, det kan gå unna når The Sadies spiller opp med tromme bass og ulike gitarer. «A Love So Blue» er i så måte kanskje en liten favoritt.

Mange favoritter. Det er ellers ikke mulig å peke på soleklare favoritter på denne plata. Når du tror «Try» må være best, kommer det en ny låt som gir den konkurranse, og slik fortsetter det: «Sin», «Fly Away, «Green», «Spellbound». Og så videre, og så videre.

Tre sider av samme sak. Vokalen til Rick White er særdeles uttrykksfull, og tilsynelatende helt uanstrengt gir han med små endringer i fraseringen ekstra dybde til sangene. Det sies av enkelte at tekster ikke er viktig for musikkopplevelsen. Her vil jeg påstå at denne musikken ikke hadde kunne blitt den samme om ikke tekstene hadde betydd noe for artistene. Tekstene, vokalen og musikken er tre sider av samme sak på denne plata, og å dissekere de tre elementene fra hverandre her gir liten mening.

Rick White skriver at han tror Dallas Good ville likt plata. Det tror jeg også. Det er nesten umulig å ikke like den!

Og da har det gått mer enn én time.

17 minutter med sommer, støy og søtsaker fra Wilco

Wilco: Hot Sun Cool Shroud (EP 2024)

Jeff Tweedy og Wilco fortsetter å levere godsaker. De tre siste albumene har virkelig innfridd, og der den nesten helt renspikka countryplata fra 2022, Cruel Country, står fram som ei av Wilcos aller beste plater. Cousin fra i fjor er nesten like bra og tok bandet tilbake til kunstrocken. Albumet hadde flere knallåter som «Evicted», «Pittsburgh» og «Soldier Child».

All the pieces of summer, including the broody cicadas.” – Jeff Tweedy

Nå foreligger det en sytten minutters lang EP med materiale trolig spilt inn i forbindelse med fjorårets Cousin. Det er ikke alltid Wilco trenger så lang tid til å vise fram hvor mangefasetterte og eksperimentvillige de er. EP-en begynner med morsomme Hot Sun med mye uro på slutten. Livid er en instrumental bråkebøtte på ett minutt, herlig! «Ice Cream» er søtere – mer klassisk Wilco, om vi kan snakke om slikt. «Annhilation» rocker skikkelig, og er kanskje den aller mest tilgjengelige låten her. Flott, utsøkte gitarer. Nels Cline kan!

På «Inside Bell» får vi mer herlig perkusjonistisk støy før EP-en avsluttes med en fin ballade, «Say You Love Me». EP plukker på mange måter opp trådene fra Cousin, men fremstår likevel, sine seks spor og 17 minutter til tross, som mer polarisert, mer støy og mer søtt og pent!

EP-en avsluttes altså med en sommerlig bris, etter at de har presentert låter som er mer aggressive enn de har vært på en stund, samt litt søtsuppe, om en skal tro hjemmesiden deres. Og det kan man.

Jepp, synes dette er fint! EP-en er over før den får begynt. Å ha den følelsen etter å å ha hørt et album med Wilco er ingen selvfølge; noen album fra dem er lange, noen er krevende. Denne tåler flere runder på rappen! Og deretter blir det Cousin!

Neil Young & Crazy Horse: Early Daze

Neil Young & Crazy Horse: Early Daze (album 2024, spilt inn i 1969)

”It was at the Whisky a Go-Go
In the long ago go
At the dawn of the digital age“

Ja, den strofen åpner The Felice Brothers sitt nye glimrende album med. Men det var også på stedet Whiskey A Go Go i Los Angeles Neil Young spilte med The Rockets tilbake i 1968. Han spilte så publikum fikk hakeslepp, og snart tok han med seg Danny Whitten, Ralp Molina og Billy Talbot og omdøpte dem til Crazy Horse. Et musikalsk samarbeid var født. Neil hadde nettopp forlatt Buffalo Springfield, hans første soloalbum var i komminga, men det ble han ikke fornøyd med.

Everybody Knows This Is Nowhere. Det var først med Everybody Knows This Is Nowhere Neil fant et utrykk som han stadig skulle vende tilbake til. Neil, Crazy Horse og produsent David Briggs definerte hva Neil Young & Crazy Horse skulle være helt fram til i dag. Neil har sagt at man i løpet av et liv kun treffer en person som blir musikalsk sjelevenn. Danny Whitten var hans. Danny Whitten fikk kun et fullt album sammen med Neil. Danny Whitten døde av en overdose i 1972. Samtidig har alle gitaristene som har fulgt i hans fotspor enten det har vært Frank Sampedro over lenger tid, eller Nils Lofgren og Micah Nelson, fått sin del av Crazy Horse-ånden når de trer inn i bandet. Neil og Crazy Horse var på en kritikerrost turné i år. Den måtte dessverre avlyses på grunn av sykdom. Men musikken lever.

Tenger man arkivutgivelsene til Neil? Årets tredje utgivelse fra Neil Young, alle med ulike konstellasjoner av Crazy Horse, er er faktum. Fra før har vi fått klassikeren Zuma (1975) i den utvidede versjonen Dume på vinyl, riktignok tidligere utgitt på CD med boksen Archives Vol.2 for får år siden. Og vi har fått konsertversjonen av Ragged Glory (1990), innspilt i november i fjor. Nå får vi Early Daze, og det er den viktigste av dem. Tittelen på albumet er et aldri så lite ordspill.

Blant de som ikke er blant den aller mest hardbarkede fansen, er det stadig en diskusjon om man trenger alle disse utgivelsene. Noen synes endog synd på Neil Young-kompletistene; det er jo så mye man må kjøpe. Nei, man må ingenting. Det er et fritt land, selv om jeg kan forstå elementet av ”tvangshandling“. Joda, jeg lider av det selv, men om man bare vil høre innom, men ikke liker ordinære strømmetjenester, er neilyoungarchives.com et ypperlig alternativ. For en for mange nokså beskjeden sum i året får man tilgang til alle utgivelsene og mer til.

Men det var Early Daze. Innspillingene er fra tiden rundt den første plata til Neil Young & Crazy Horse, Everybody Knows This is Nowhere. Som i dag er Ralph Molina (trommer) og Billy Talbot (bass) medlemmer. Jack Nitzsche spiller tangenter på flere av låtene.

Tilbake til Danny Whitten. Han var en viktig rolle på Early Daze, ikke bare som glitrende gitarist, men også som låtskriver og vokalist. David Whitten er mannen bak Rod Stewart-hiten «I Don’t Wanna Talk About It» og to av sangene på Early Daze er skrever av Whitten, den ene i samarbeid med Neil Young. En liveversjon av «Come On Baby Lets Go Downtown» er tidligere utgitt på Neils Tonights The Night (1975) og en studioversjon med Crazy Horse. Her får vi en utmerket studioversjon. Whitten synger også sin «Look At All The Things», en fin låt som noen år seinere ble gitt ut med Crazy Horse uten Young. Whitten var en god vokalist, og kanskje kunne Neil og Danny byttet på hovedvokalen på seinere utgivelser? Men det ble det jo ikke anledning til. Om en vil høre mer fra Neil Young med Danny Whitten, er Live At Fillmore obligatorisk. Det er én av de aller beste arkivutgivelsene til Neil Young.

Dreamer Of Pictures. Early Daze gir oss to spor fra Everybody Knows This Is Nowhere. Den episke «Down By River» avslutter plata og har god alternativ vokal. Neil har uttalt at et virkelig drap aldri tok sted, men kanskje kjærligheten ble drept i overført betydning? Nyt dramatikken i vokalen og herlige gitardueller! «Cinnamon Girl» er i monomiks med lenger avslutning enn på Everybody Knows This Is Nowhere.

Albumet åpner med «Dance Dance Dance», en sang som først ble utgitt med Crazy Horse uten Young i 1971. Versjonen vi får servert her ble første gang utgitt på Archives Vol.1. Dette er langtfra min favorittsang med Neil, og mange av de soloversjonene som er utgitt fra liveinnspillinger rundt 1970/71, har lite å tilby. Denne er fin!

Helpless i countryrockversjon. Av godbiter på Early Daze må «Everybody’s Alone» og «Wonderin’» nevnes spesielt. Førstnevnte er aldri gitt ut på et ordinært album, mens «Wonderin’» første gang så dagens lys på rockabillyalbumet Everybody’s Rockin’ (1982). Her låter «Wonderin’» flott. «Winterlong» ble først utgitt på sanlealbumet Decade i 1977. To av låtene kommer i litt uferdige – og døsige – versjoner. Nydelige «Birds» som ble gitt ut året etter på After The Gold Rush var enda finere der. Det fremgår her av den litt lakoniske innledningen til låten at den har vært vanskelig å få til å sitte. Helpless» ble spart til Crosby, Stills, Nash & Young og deres Déjà Vu (1970). Den låter nok bedre med piano og munnspill, men jeg kan ikke huske at jeg har hørt låten i en slik versjon som på Early Daze?

Isolert sett knall. Early Daze bringer ellers ikke så mye nytt til bordet. Mange av sangene, og også flere av versjonene – i hvert fall nokså like – vil mange ha hørt før, ikke minst gjennom tidligere arkivutgivelser. Her er de samlet til en ny enhet og gir slik en helhetlig og tilfredsstillende lytteopplevelse. Låtmaterialet er selvsagt prima, versjonene av sangene er gode. Lyden er knall! Har du lyst til å høre albumet, har du lov. Du må ikke som jeg kjøpe.

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette: