Knuste hjerter slår fortsatt

Gill Landry: Cinnamon Canyon Blues (album 2024)

Bildet til høyre via Rootsy Music

Gill Landry er en av de beste jeg vet til å omsette blå følelser til saktegående og deilige melodier som løfter og løfter deg inn i musikkens øvre etasjer. Der setter han deg ned. Du er fortumlet, men såre fornøyd. Det er et par slike sanger på Gill Landrys nye plate, Cinnamon Canyon Blues. Minst.

Forrige soloplate, fire år gamle Skeleton At The Banquet, var en foreløpig karrieretopp for den nå 48 år gamle Gill Landry, født i Louisiana og medstifter av bandet Old Crow Medicine Show. Denne nye plata er nesten like bra, og kanskje er endog toppene enda bedre.

I ensomhet. Uten hjem i forkant av pandemien slo Gill Landry seg ned i Cinnamon Canyon ved foten av Sierra Nevada. Der bodde han i ensomhet. Måneder ble til nærmere to år. Han knekket noen koder om selve livet. Han bruker store ord om det som skjedde ham. Død og gjenfødelse. Gill Landry forteller at Cinnamon Canyon Blues er et lite dokument fra oppholdet i dalen. Albumet ble spilt inn i London med Ted Dwane, Paul Frith og Gill som produsenter. La oss ta musikerne med en gang, gjengen som skaper den særegne stemningen som preger så mye av albumet: Chris Maas spiller på trommer, Nick Pini på bass, Klara Soderberg på backing vokal, Nick Etwell på trompet og flygelhorn, Georgina Leach & Odessa Jorgensen på fiolin, og Malcolm McCarthy på tangenter.

Den vanskelige kjærligheten. På forrige album var temaet som oftest den politiske situasjonen i hjemlandet USA, gjerne med metaforer som skapte litt usikkerhet om det istedet var vanskelige kjærlighetsforhold det dreide seg om. På Cinnamon Canyon Blues er den vanskelige kjærligheten et tydeligere tema. Om du tror at det betyr klisjéfylte tekster, må du tro om igjen. Gill Landry skaper gode bilder, og tolkningene er ikke rett fram. Langt framme i lydbildet står Gills mørke barrytonrøst og ofte glimrende gitarspill. Når det virkelig spisser seg til, kommer fiolinen og trompeten inn og sender låten opp mot toppen, og noen ganger, som på den ellers flotte «The Ferryman», over toppen.

Sparer litt på de beste låtene. Og når jeg er i det litt kritiske hjørnet; kanskje – og bare kanskje – hadde albumet vært enda bedre uten den litt pompøse åpningen «Make It Through The Night (Antropochene Blues)». Låten er fin nok, men «Dead Language» som følger etter, er en bedre opptakt til resten av albumet, et album som nå trenger et par låter på å nå sitt toppnivå. Dette skriver jeg vel vitende om at mange album aldri når nivået til disse to sangene. ”Man måsta jamföra“, som svenskene sier. Det skal han nemlig ha, Gill Landry, han har laget et album der han ikke spiller ut de beste kortene med en gang, men snarere sparer litt på den beste konfekten. Og leser man de glimrende tekstene på albumet, får man også en følelse av at disse sangene er sentrale for at Gill skal kunne fortelle historien om disse to årene i hans liv, der han ser tilbake og framover:

”We all need something to believe in
It’s hard get there on your own
There’ll be time enough for grieving
Don’t let your heartaches turn to stone“

«Broken Hearts Keep Beating» og «Bedroom Of Sats» er aller best. Når vi når den tredje låten, «She’s Gone», nærmer vi oss Gill Landry på sitt aller beste. En nokså saktegående låt, der fiolinen og trompeten forsiktig forsterker spenningen i det indre dramaet som utspiller deg, mens den deilige bassen skvulper i bakgrunnen. På «When It Gets There» kjøres tempo opp litt, mer perkusjon, akkurat nok til at det skapes dynamikk og variasjon. Dette er fint. Og finere blir det! «Broken Hearts Keep Beating» skrur ned tempoet igjen. Og nå snakker vi Gill Landry på sitt aller, aller beste. Forsiktige tangenter. Mørk og fyldig vokal fyller rommet. Gåsehud. Kanskje tårer. Trommer og trompet som følger hjertet og låten på veien, før pianoet får lov til å avslutte det hele:

”In these throes where sorrows grow
Like flowers on a tomb
I reached for you in vain“

Etter alt dette er det fint med en liten pustepause. En riktig fin pustepause med instrumentalen, tittellåten «Cinnamon Canyon Blues», der gitaren til Gill får lov til å dominere. Så er det bare å gjøre seg klar igjen; først for flotte «The Fountain» så for albumets kanskje beste låt, «Bedroom Of Stars». Jeg får bilder på netthinnen av et flyktningepar. De har ikke et hjem, men de har hverandre. Og et soverom med stjernene til tak. Vakkert!

Vi går inn for landing med «The Ferryman», nok en nydelig låt, men der trompetene altså blir i overkant voldsomme mot slutten.

Utmerket nattplate. Den aller siste låten, «Always Here Tonight» danner en fin avslutning. Den oppsummerer trolig mye av det Gill har filosofert over disse to årene. Mennesker som dør, kjærlighet som forsvinner. Nytt liv. Nye muligheter.

Dette er utvilsomt ei av Gill Landrys beste plater til nå. En fin nattplate. Jeg spilte den fram og tilbake til flyplasen i fire-femtida i dag morges. Den fungerte utmerket da, og den fungerer utmerket i sofaen nå, fem-seks timer seinere!

”There’s no answers in the darkness
You’ll only find them in the light
I wonder what you’re dreaming
Tonight

Can’t stop the bleeding
But still we carry on
Broken hearts keep beating“

Ain’t No Grave

Johnny Cash, aktuell med albumet Songwriter (2024)

American Recordings. Tilbake i 1993 gikk karrieren så som så for Johnny Cash. Året før spilte han på Bærum Verk på den nystartede Norwegian Wood-festivalen som snart skulle flytte til Frognerbadet. Riktignok hadde jeg de to platene som ble innspilt i fengsel på slutten av 1960-årene, At Folsom Prison og At San Quentin, samt Johnny 99 stående i platehylla, men tanken om å dra til Bærum streifet denne daværende 22-åringen bare så vidt. Året etter kom første album i American serien, American Recordings, med Rick Rubin i produsent-stolen. Karrieren tok igjen av, samtidig som helsa begynte å skrante. Jeg fikk se Johnny Cash i levende live, med The Johnny Cash Show i 1996. Den gangen irriterte jeg meg nok litt over at Johnnys sønn, John, stjal mye av showet, og jeg var heller ikke udelt begeistret for kona Junes bidrag. Jeg var ung og dum, og er i dag sjeleglad for det jeg fikk oppleve!

Den første plata i American-serien er spartansk produsert med Johnny Cash’ stemme og gitar i fokus. Vi får sanger om skyld og forsoning, død og frelse. Halvparten av sangene er skrevet av Johnny, og som på de øvrige platene i American-serien, høres resten ut som de er skrevet av Johnny selv. Johnny tok aldri sanger fra andre, han bare fremførte dem, plasserte dem i sin parallelle verden slik at hans versjoner kunne leve som gode venner, side om side. Man sammenlikner ikke Simon & Garfunkels versjon av «Bridge Over Troubled Water» med Johnnys. Man bare registrer at tolkningen er forskjellig, men dypest sett den samme. Kanskje. «Mercy Seat» av Nick Cave er mesterlig. En sang man skulle tro var skrevet for Johnny der den messer rundt flere av Johnnys favoritt-temaer, med utgangspunkt i en dødsdømts vei til den elektriske stolen. Nick selv har nok latt seg inspirere av Johnnys versjon i sine nyere tolkninger av den.

På platene som fulgte etter American Recordings inviterte Rick inn rockemusikere som Tom Pettys Heartbreakers. Johnny Cash viste seg fram i all sin sårbare og nakne dødelighet i Nince Inch Nails’ «Hurt», i en udødelig versjon. De to siste platene i American ble gitt ut etter Johnnys død i 2003, A Hundred Highways i 2006 og Aint’t No Grave først i 2008. Noen mener de siste to platene ikke holdt samme kvalitet som foregående. Jeg spiller dem nå, og synes American-serien holder helt inn! Innspillinger helt opp mot Johnnys død, han er svekket, men ikke mindre gripende av den grunn. Fantastisk versjon av Gordon Lightfoots «If You Could Read My Mind»!

Jeg har serien både på CD og i en stor boks på vinyl. Lyden er minst like god digitalt, så ingen grunn til å kjøpe den på vinyl, om det er god lyd du er ute etter. Gå heller for boksen Unearthed. Der får du ei helt ny plate i My Mother’s Hymn Book. Samtidig blir du kjent med Johnnys versjoner av en rekke låter som ble spilt inn med Rick Rubin for American. Man skjønner da at de som nådde fram til albumene stort sett var de Johnny gjorde aller best samtidig som det er en del gull her likevel.

American ga Johnny Cash den oppreisningen han fortjente. Om spør du mange i min generasjon, er det kanskje den perioden vi er aller mest glad i. Så sper vi gjerne på med fengselsplatene Folsom Prison og At San Quentin og aktivistplata Bitter Tears: Ballads Of The American Indian (1964) før vi setter på samlingen med en tittel som oppsummerer mye av det Johnny sang om: Love, God, Murder. Og med dette ønsker jeg ikke å redusere Johnny Cash’ øvrige produksjon. Johnnys posisjon er det i dag ingen som tør å utfordre. Det er bare så mye å rekke over. Les også et par av bøkene om og av ham, og se gjerne filmen. Ingen grav må få holde Johnnys ettermæle nede.

Songwriter. Nei, ingen grav skal få holde Johnny nede. Vi går tilbake til 1993. Før han ble en kandidat til det største comebacket siden Lasarus. Johnny spilte inn noen demoer. Disse demoene har Johnnys sønn John nå børstet støv av. Ja, mer enn det; han renset dem for alt utenom Johnnys gitar og stemme. Deretter la han til musikk fra et musikere som blant annet inkludere gamle samarbeidspartnere som Marty Stuart og David Roe og en rekke andre. To av låtene som ble gitt ut i spartanske versjoner på American Recordings året etter, «Like A Soldier» og «Drive On», kan nå høres i bandversjoner. De gjør nok ikke like sterkt inntrykk, men dette er fine alternative versjoner der vokal og lydbildet på førstnevnte minner oss på hvordan Johnny ofte låt før American-perioden. Moderniseringen av «Drive On» er jeg mer usikker på. Åpningslåten «Hello Out There» har også et sært og ekkopreget lydbilde, noe som også går igjen på flere av de øvrige sporene. Sangen er flott!

På andre låter som for eksempel «Sing It Pretty Sue» legger man merke til den klassiske «boom chicka boom»-gitaren. Favortittsporet mitt her er nok «She Sang Sweet Baby James». En flott hyllest til James Taylor.

Flere av låtene var eldre og gitt ut i 1960- og 1970-årene. Som tittelen på plata antyder, er alle sangene skrevet av Johnny selv.

Selv om det er vanlig at ikke alle bidrag spilles inn simultant i dag, eller i samme studio for den saks skyld, er det noe litt fremmedgjørende over å vite at musikken er spilt inn med 30 års mellomrom. Men ser man bort fra dette, er Songwriter blitt ei riktig fin plate som står godt på egne bein. Jeg liker den! Den oppleves dog ikke som essensiell. For meg ble den også en fin påminnelse om å finne frem American-platene enda en gang.

Norske favorittplater første halvår 2024

I dag kommer en oppsummering av de norske platene jeg har likt best i første halvår 2024. Jeg skal ikke en gang prøve meg på å påstå at dette er den beste musikken. Det lages veldig mye musikk. Jeg rekker bare over en liten brøkdel og setter meg tilstrekkelig inn i en enda mindre brøkdel. Det er også sluppet mange fine singler. Som mange lesere vet, bruker jeg lite tid på singler, men som forsmak på album som kommer til høsten, lover flere av dem godt!

Men nå til mine norske favorittplater våren 2024. Albumene er ikke rangert. Rangering prøver jeg meg på i desember.

Spilleliste for Spotify nederst i saken! (Selv bruker jeg Tidal og kan snekre en der også, om det etterspørres.)

Internasjonale favoritter kan du lese om her.

Frøkedal: Stay

Kanskje er valget av tekster og låttitler på både engelsk og norsk et hint om at her er det hentet inspirasjon fra flere land og flere musikksjangre med sikte på å lage et helt eget uttrykk. Dette har Frøkedal i så tilfelle lyktes godt med. Enda viktigere er det at melodiene er gode og at det låter bra. «Summer In Fall» heter den siste sangen på plata. Dette er ei fin sommerplate, også på sommeren!

Les mer her.

Torgeir Waldemar: At The Opera

I mars 2022, like etter at Norge var åpnet opp igjen etter Covid-19, spilte Torgeir Waldemar og en rekke musikere i Oslos Opera. Det var en stor kveld. Nå foreligger mange av sangene derfra som en liveplate. Låtmaterialet på liveplata hviler tungt den selvtitulerte debutplata fra 2014, men også No Offending Borders (2017) og Love (2020) er representert samt låten «Talent For Love», en veldig fin duett sunget og skrevet i samarbeid med Charlotte Qvale, og der Krissy Mary og Daniel Henriksen – som på de fleste låtene her – bidrar med bakgrunnsvokal. Dette livealbumet låter andektig, sakralt og mektig.

Les mer her.

Ida Jenshus: The Grip

Slik jeg tolker tekstene og bakgrunnen for Ida Jenshus nye album, The Grip, har hun valgt en treffende tittel på det. Det handler om å få grepet til å slippe taket. Kvaliteten er skyhøy hele veien. Dette er ei helhetlig plate i et særeget musikalsk landskap. Ei plate som må være som katarsis for Ida Jenshus, men som også blir det for lytteren. Tittellåten «The Grip» starter plata. Vi går inn i et litt tåkete landskap, med en klar gitar som viser vei før Idas stemme bokstavelig talt tar tak. Det er dystert, det er vakkert.

Les mer her.

Villskudd: Det kommer til å regne snart

Villskudd, ja, det tenker jeg er et passe navn for et band med en så punka holdning som dette. Alt er lov, bare det låter bra. Låtene i seg selv blir små villskudd satt sammen til en vakker bukett, en slik du plukker ved svabergene om sommeren. Noen strå, noen blomster. Forskjellige farger. Jeg var så begeistret da jeg skrev om plata at jeg raskt utropte den til «Gubberocks gledesspreder 2024» og ga dem en sekser. Live som oppvarming for Jerry Leger i juni var de helt storartet. Se opp for denne gjengen med tilknytning til Hamar!

Les mer her.

Sigrun Loe Sparboe: Blåskjær

Jeg begynner like gjerne med slutten. Om den gamle mannen som ser ned i en barnevogn. Om tida som går, og barn som vokser fra oss. Grip dagene, lev i nuet, og ta med deg de gode minnene. Det handler om det store i det små. Hverdager og slekters gang. Selve livet. Samlet er Blåskjær fra Sigrun Loe Sparboe blitt ei veldig fin plate, ei plate du kan forsvinne inn i, ta til deg tekstene og melodiene, og oppdage litt mer hver gang. Vakkert, meningsfylt, naturligvis med et skjær av blått.

Les mer her.

Best i motlys: Dagslyset venter

For to-tre år siden tok forfatter og Oslo-beboer Yngve Kveine kontakt med musiker Johan Berggren fra Lillehammertraktene. Om ikke Johan kunne tenke seg å skrive melodier til noen tekster han har liggende? Og slik ble der. Som om dette ikke er nok, har de fått med seg Trond Granlund og skuespiller Bjørn Sundquist. Bandet Trøgstad Musikkkompani gjør trolig sin aller beste platejobb til nå, og om jeg ikke har fått med meg det før, er jeg nå ikke i tvil om at de kan spille omtrent hva det skal være; viser, country, bluegrass, jazz, rufserock, blues. Både band og artister strekker seg i litt nye retninger, uten at det blir for mye av det gode. Fantastisk også å se Best i Motlys, som de kaller seg, live i vinter!

Les mer her.

Og her.

Haakon Ellingsen – Every Day The Weather’s Changing

Hva skulle vi gjort uten musikken. Godt humør, småmelankolsk, eller trist. Musikken er der. Trofast. Noen ganger er en poplåt med en fin melodi nok. «The Melody» på Haakon Ellingsen nye album, Every Day The Weather’s Changing, har ikke ambisjoner utover å være en hyllest til selve melodien. Albumets aller fineste låt. Trolig én av de aller fineste låtene i 2024. Jeg hører nå instrumentalpartiet på «The Text Message». Elsker det, ja, hele låten, denne er glitrende! Men slik er det jo med Haakon Ellingsen musikk, og dette albumet. Mye å oppdage, mye å kose seg med. Legg merke til melodien! Men la deg også forføre av instrumenteringene og hele lydbildet. Poesi både i musikk og tekster. Jepp, saker. Ellingsen tar sommeren på forskudd skrev jeg i januar. Nå er den her!

Les mer her.

Erik Lukashaugen: Midt på treet

Kur mot vinterkulda skrev jeg i januar. I skrivende stund hører jeg plata en junimorgen. Det følger en god ro med musikken, da også. Erik Lukashaugen la lissepasning med tittelen på albumet, men jeg tror ikke jeg treffer den ballen; dette er da mer enn «Midt på treet»? Dette er visesang i ordets aller beste betydning med fine melodier og tekster ofte godt forankret i hverdagsliv og Elverum. Erik er en fremragende formidler av Hans Børli-tekster, men også enda mer enn det. Og konserten på Herr Nilsen i vinter bekreftet at musikk er aller best live!

Les mer her.

Og her.

Camille Dávila: The Local Orchestra

Tilknytningen til Norge er så sterk at vi tar Camille Dávilas The Local Orchestra i norskavdelingen. Albumet avslutter med «Pillow» etter 26 minutter. Da er vi fortsatt ikke helt forsynt og tar plata én gang til. Minst. Samlet er dette en flott lytteopplevelse der gode låter og spennende arrangementer, synther og strykere går hånd i hånd. Veldig fint dette med god hjelp av folk som Van Dyke Parks og HP Gundersen og flere til.

Les mer her.

Ledfoot: Outsiders

Ei ny plate i norskavdelingen som VAR-folket kanskje vil omgjøre. Først og fremst fordi musikken har internasjonalt format så det holder. Ledfoot aka Tim Scott McConnell har vært bosatt i Norge lenge og bruker på sitt nye album band med norske musikere. Albumet The Outsiders avslutter med «Here In My Head», en sang som nesten kan konkurrere med «Thunder And Rain» om å være albumets beste. Sangen er beint fram vakker. Jeg har ikke hørt alle Ledfoots album, og om du påstår at han har gitt ut et bedre album, skal jeg ikke protestere. Men jeg vet ikke om jeg tror på deg. Flere plater med fullt band, Ledfoot!

Les mer her.

Stian Borgen: Kites

Jeg hører Stian Borgens debutplate Kites om igjen, mens jeg setter sammen denne oppsummeringen. For ei plate! Stian Borgens debutalbum åpner like gjerne med fine strykere før en akustisk gitar og Borgens egen stemme overtar på låten «You Forget». Stian Borgen har en stemme som er skapt for sanger- sangskriveralbum, en stemme som ligger i kryssningspunktet mellom folk som Bob Dylan, Jerry Leger og Tom Petty. Musikalsk sjarmbombe!

Les mer her.

Liv Eli: The Struggle For Peace Of Mind

Mektig dette. Vakkert. Høyde og dybde. I tekst og musikk. Originale melodier og passasjer. Kammermusikk, pop og kirkemusikk i skjønn forening. Her har jeg også hatt enda større utfordringer enn vanlig med å høre hvilke instrumenter som spiller hva. Liv-Eli Engesnes forteller at produsenten Kristoffer Lo er veldig glad i å eksperimentere med å bruke instrumenter som gitar, blås, og piano, på nye måter, og de lot fantasien få fritt utløp på denne plata, i form av effekter og uttrykk. Resultatet er blitt bemerkelsesverdig og annerledes, i hvert fall for denne lytteren. Unn deg tid i Liv Elis selskap. Belønningen er stor, her er det mye å oppdage.

Les mer her.

El Cuero: …are we done yet? 

Det et ikke over. El Cuero er ute med sitt åttende album etter snart to tiår som band. De hadde nok aldri turt å stille spørsmålet i albumtittelen, …are we done yet? om de trodde svaret var «ja». Og det er det jo ikke. Bandet forteller dog at selve albumtittleen og flere av tekstene spiller på tanker rundt samtiden og den negative utviklingen i samfunnet de siste årene. I tillegg får vi tekster om mer personlige forhold. Etter et par uker med noe innadvendte sanger/sangskriver-album er det deilig å høre litt reinspikka rock, der energien og drivet er i forgrunnen, så får tekstene synke inn etter hvert.

Les mer her

Spilleliste

Nånting större – Stefan Sundström i Oslo

Stefan Sundström & Den Sista Jäntan + Fjodor, Rockefeller, Oslo, 28.juni 2024

På en av de spenstigste låtene på albumet Nu Var Det 2014, «Malena», sparker Sundström mot en konform sosialdemokratisk modell jeg innbiller meg at han langt på vei bekjenner seg til. Hva gjør vi med de som ikke passer til å jobbe åtte timer hver dag? Er det de det er noe galt med, eller oss? Endelig fikk jeg høre sangen i levende live med en Stefan Sundström og et band i toppform.

Tar punken tilbake. Han skulle ta punken tilbake den venstreradikale, antimaterialisten og miljøverneren. Tilbake fra folk som sparker nedover og slikker oppover. Som Donald Trump. Tilbake til den trivelige punken slik den var for ført-femti år siden da punken slikket nedover og sparket oppover. Jeg så Stefan Sundström som en til tider lavmælt visesanger solo på Postkontoret på Tøyen i Oslo for snart fem år siden. Jeg hadde aldri sett ham med band. Er det én ting du må ha på «to do-listen», er det å se den nå sekstifireårige svenske visepunkeren med band. Dette var av de morsomste, alvorligste, styggeste og vakreste konsertene jeg noen ganger har vært på. Jeg hadde nokså tilfeldig på meg en Tom Waits-trøye. Det kunne vært mer feil. Måten Sundström sang og skrek på, hans teatralske og særdeles underholdende bevegelser. Alt dette supplerte musikken på en måte ingen lysshow kunne ha erstattet.

”Hva lukter det her“, spør dattera mi da når vi ankommer Rockefeller før konserten? Ja, Rockefeller-lukten etter årtier med øl og gode opplevelser, kan ta pusten av noen og enhver. Men etter en stund vender man seg til det, og noen få minutter inn i konserten, er det ingen steder man heller vil være. Dette er et av de stedene i Oslo som har best lyd, ofte bedre enn på storebror Sentrum Scene. I går var det satt ut stoler foran scenen. Det oppleves helt feil. Men det er kanskje slik punken har blitt. Punkerne er gamle nå. De må sitte. Kanskje er sitteplassene heller et uttrykk for at det var solgt litt få billetter, og en måte å gjøre lokalet triveligere på. Selv om Rockefeller burde vært utsolgt, er det hard konkurranse denne fredagskvelden. På Ekebergsletta foregår nemlig Tons of Rock.

Herlig humor. Sundström hadde vært på Tons of Rock. Han hadde tatt med seg et av medlemmene i ZZ Top derfra. Neida, bassisten Nikke Ström har bare langt skjegg. ”Du kan ta denne ølen“, sier Sundström til Nikke da han fikk en øl av en publikummer, ”du spiler bare bass“. Slike meldinger har Sundström flere av. For meg som tilhører ironi- og sarkasmegenerasjonen, og som jobber med å legge det av meg, fordi humoren ikke lenger oppfattes som humor, er det befriende å høre Sundström ytre seg fra scenen. Hvem likner han på, denne fremtoningen? Emil fra Lønneberget som voksen. Jeg vet ikke. For en mann!

Jeg synes folk kan roe ned låtønskene sine noe, om de ikke blir oppfordret til å komme med dem. Sundström må stadig vekk fortelle at han ikke husker låter, de er for lange. Dessuten hadde han sponsorer å forholde seg til, så han måtte kjøre programmet sitt! Helt mot slutten gir han etter, publikummeren ser for skuffet ut. Så da blir det én av låtene om Sabina likevel.

Engasjement. Over scenen henger et banner med Miljödepartementet. Og vi får flere låter som handler om å leve et enklere liv og ta vare på naturen. Om låtene kan være rå på plate, er det ingen ting ting mot å oppleve låter som «Inget som jag behöver» og «Som en fisk på torra land» fra albumet Östan Västen, Om Stress Och Press (2021) live. Skjermlivet og influenserne får også sitt pass påskrevet. Innimellom blir det plass til at Birgitta Henriksson bak piano fikk briljere. Herlig med noen tangenter som kunne jazze opp den rå rocken.

Med Fjodor

Ebba Grön. Kveldens hedersgjest er Fjodor som var bassist i Ebba Grön. I løpet av kvelden gjør bandet rundt fem låter av det legendariske bandet der Fjodor og Sundström på glimrende vis veksler på vokalen. Härligt!

Nånting större. Allerede etter 65 minutter går bandet av scenen første gang, men heldigvis holder de på 25 minutter til. Skulle jeg trekke for noe, er det at de ikke holder på enda en halvtime. Men dette er jo pønk! Og Sundströms vokale innsats overgår uansett det meste. Den heslige, men vakre stemmen gir oss omtrent alt vi kan drømme om. Visesangen tar vi en annen gang. Så etter at vi hadde sunget med på «Alla ska i jorden» går vi ut i Oslonatta godt fornøyd, mens vi tenker at «Bara va en del av nånting större» noen ganger er det aller beste.