Thomas & Tvilerne: De usalige (singel 2025) Utan Dom.: Fairytale Of Greåker (singel 2025)
«Og alt som gir oss glede og julestemning – skaper kanskje også disharmoni og ensomhet hos de som ikke får sitte sammen med oss rundt bordet – DE USALIGE.“– Thomas &’Tvilerne
Sarpsborg- bandet Utan Dom. og Thomas & Tvilerne fra Åsgårdsstrand og Lørenskog har mye til felles, også utover å være store favoritter her i gården. Begge er sterkt inspirert av den svenske visetradisjonen, og tekstforfatter i Utan Dom. har også gitt bandet en svensk identitet gjennom sine tekster på broderspråket. Begge har skapt seg et persongalleri med personer som lever litt på utsiden av det vi vanligvis forbinder med gode liv. Jeg ser at jeg i tidligere omtaler av musikk fra bandene har kryssreferanser mellom dem. Nå er de her begge med julesanger om utkantfolket som møter nok kulde, så nå tar jeg dem like gjerne inn i varmen i en felles omtale.
I 2020 utga Thomas & Tvilerne med Thomas Marthon Engevold i spissen et fantastisk dobbeltalbum. «Angelina & Fillefrans/ Elviras hemmelighet» finner sted på den fiktive Heaven Pub. Vi blir kjent med Angelina som drømmer om å synge som Edith Piaf og bohemen Fillefrans som skulle bli en stor poet. Den tidligere menige soldaten, «Obersten», har plass på et hospits, men som foretrekker å sove under åpen himmel. Vi møter også Oberstens venn, Herr Paulsen, en tidligere forretningsmann med for stort hjerte og den ensomme Elvira. En sang som ikke var med på dette albumet er sangen «De usalige», skrevet for førjulkonsertene Julebrev fra de usaliges enger.
Foto: Camilla Aass
«De usalige» er en slags modernisert utgave av H.C. Andersens novelle «Piken med svovelstikkene» eller Tom Waits’ «A Christmascard From A Hooker In Minneapolis» om du vil. Vi tar igjen turen ned trappa til Heavens Pub. Thomas resiterer den rørende teksten om disse skakkjørte, men varme personlighetene som nå feirer jul:
De skitne, gule vinduene på «Heaven Pub» er som tykk hud – som et panser – men klarer likevel ikke å holde gatenes konstante summing ute. Byens evige puls – og her inne sitter de: En håndfull bunnløse sjeler med sår som ikke vil gro
Musikken er naturligvis i samme landskap som på dobbeltalbumet med koring som gir en litt ekstra julesakral stemning. Sangen får frem kontrastene i måten vi feirer jula på, ja utenforskapet er jo ekstra tydelig i julehøytida. Men så finner de likevel fellesskap disse litt fortapte sjelene, som kanskje ikke er så mye mer fortapt enn oss andre når det kommer til stykket.
Utan Dom. har laget flere album som er helt i toppen av hva som er gitt ut av norsk musikk de senere årene. Og er vi i et melankolsk landskap når vi hører Thomas & Tvilerne, har vi beveget oss godt over i tristessenes verden med Utan Dom. Musikken går så sakte at du nesten ikke tror det går an, men komponist Olav Mellum Arntzen og musikerne lager uansett både fengende og vakker musikk til de mørke galgenhumoristiske tekstene til Lasse Karlsen. Vi går ut av puben og beveger oss ofte inn i litt mer åpent landskap illustrert gjennom Anita Raas fotografier, det visuelle er en viktig del av Utan Dom. Fjorårets album tar for seg livene til Anders, Mikaela, Allan, Agnes og Calvin gjennom et år av deres liv. Der to av månedene er vinter og resten er høst. Nå er det imidlertid jul i et større bynært område av Østfold, kanskje for siste gang for personene vi møter.
I tre år har Utan Dom. jobbet med plateselskapene Sony og Universal og etterhvert også familieadvokaten til nå avdøde Shane McGowan for å få lov til å utgi Shanes og The Pogues sang «Fairytale Of New York» med svensk tekst. Tittelen «Fairytale Of Greåker» er nok valgt for at ytterligere forsvenskning ville gjøre det mindre tydlige hvilken låt som har fått ny drakt. Låten høres nå ut nesten som noe Utan Dom. kunne laget selv med Lasse Karlsen stemme og Arntzens tangenter lenge i sentrum, før julekor og litt flere instrumenter øker intensiteten forsiktig i partier. Kranglingen er nedtonet og står et stykke unna de hysteriske irske overgangene i originalen. Men persongalleriet har mye til felles, selvsagt har det det:
Du doftar vin och brännvin. Du är en sop full av dop. Du sover i rännstein med spyor i ditt hår. Din jävel, ditt asshål. Med blod svart som grillkol.
Riktig fint, annerledes og stemningsfullt har det blitt, på beste Utan Dom. vis.
God adventstid, og måtte vi alle bli flinkere til å se dem Thomas & Tvilerne og Utan Dom. lager musikk om.
Jeg har sett Tove Bøygard med band tidligere. Glimrende! I kveld var hun alene, strømløst til og med, ikke dårligere av den grunn. 30-40 stykker på 22 kvadratmeter i Folk i Storgata i Oslo. Skikkelig hjemmekoselig. Varmt ble det, opp mot 30 grader, og Tove måtte ta av seg ullsokkene. Og da passet det jo godt at hun sang «Kaldt Vatn» som kur mot likegyldigheten.
Men ellers er det varme som preger Tove, så ikke rart det ble varmt i stua. Versjonen hun serverte av «Brest», en sang skrevet om hennes far som døde av Covid-19 for få år siden er av typen som får fram tårer i øynene mine. Sangen er også en hyllest til det lite kravstore småkårsfolket som trives best hjemme med sitt arbeid. Tårer i øynene fikk jeg også under den hudløst vakte «Hjarte», den sangen om hvor hjertevarmen i samfunnet ble av, treffer meg alltid, men denne perfekt timede og stillferdige versjonen er noe helt spesielt. Og det er jammen «Heim» også. Fantastisk rørende og trist sang om den slitne prostituerte og rusmisbrukeren – Tove jobbet for henne og andre med tilsvarende utfordringer – som trengte å komme hjem til mor for å sove ut. Kanskje gikk det bra med henne til slutt?
Mellom de rolige sangene fikk vi mer bråkete rockere som «Likesæla» og Nøkken», «Nøkken» om å gi slipp på angst og tanker om egen utilstrekkelighet, «Fan Fan Fan» av Thåström i Toves Hallingversjon. Denne, «Randi« (norsk oversettelse av Dolly Partons «Jolene») og «Belle Ciao» fikk også frem litt hyggelig allsang. «Haust Willie», «Heimat te Skrindo», javisst vi «Treng deg», Tove!
Tove fortalte om sangene mellom dem, på en konsert med Tove Bøygard er det ikke noen grunn til at vi skal lure på hva de handler om. Dette er varm og intelligent kunst fremført på en folkelig måte med stemme, gitar og munnspill. Godhet, engasjement, gode sanger og sterk og intens fremføring er andre stikkord. Tror ikke det er mange i Norge som behersker dette formatet like godt som Tove. Det krever både dynamikk, trøkk og varhet. Publikum var helt stille, vi turte nesten ikke klappe når sangene var ferdige i frykt for å ødelegge den fine, gode stemningen.
Bob Dylan: Through The Open Window, The Bootleg Series Vol. 18, 1956–1963 (8 CD-er, 2 CD-er, 6 LP-er utgitt 2025) Også omtalt: The Bootleg Series volumes 1-3, rare & unrealeased 1961–1991 (utgitt 1991) The Bootleg Series Vol. 6, Bob Dylan Live 1964. Concert At Philharmonic Hall (Utgitt 2004) No Direction Home: The Soundtrack, The Bootleg Series Vol. 7 (utgitt 2005) The Bootleg Series Vol. 9. The Whitmark Demos. 1962–1964 (utgitt 2010)
Bilde til venstre: Sandy Speiser
Kan ikke du lage en artikkel der du omtaler alle utgivelsene i Bob Dylans bootlegserie, ble jeg spurt for noen år siden. Svaret mitt ble noe slikt som at det er livet for kort til. Nylig kom det 18. volumet i denne serien, en utgivelse der du kan fordype deg i opptil 10 timer med musikk. Så det sier seg selv at det ville bli krevende å gå gjennom også de resterende utgivelsene, selv om de fleste av dem ikke er så omfattende som denne. Det finnes også flere utgaver av denne nye boksen, noen mer omfattende enn andre, og opplevelsen kan også avhenge av hvilken versjon du velger.
I tillegg til å høre 8 CD-ers versjonen av den nye utgivelsen Through The Open Window, har jeg også hørt gjennom og vil skrive noen ord om de fire øvrige utgivelsene som dekker årene fram til rundt 1964, så slik sett vil jeg nå ha en begynnelse på artikkelen som ble etterlyst. Tidlig Dylan er selvfølgelig en sterk periode, men han ble enda bedre seinere! Ofte er sangene og versjonene som opprinnelig ikke ble gitt ut, svakere enn de utgitte sporene. Mine vurderinger må tolkes også i lys av dette.
Det er ganske mange kriterier man kan bedømme bootleg-utgivelsene etter:
Hvor mange sanger har ikke vært gitt ut før, og er sangene gode?
Får vi nye spennende versjoner av sanger vi kjenner fra før?
Er utgivelsen av historisk verdi, gir den en god oversikt over artisten i den perioden utgivelsen skal dekke?
Er utgivelsen fin å lytte til?
Her er det mange kriterier å se hen til, og jeg blander dem mer enn gjerne sammen. For meg er noe av det fine med denne serien de til dels lange og beskrivende essayene som setter innspillingene inn i en sammenheng, enten det er for nerding, eller bare for å forstå mer av det man lytter til.
I perioden som dekkes i denne artikkelen ga Bob Dylan ut fire studioalbum: Bob Dylan (1962), The Freewheelin’ Bob Dylan (1963), The Times They Are A-Changing (1964) og Another Side Of Bob Dylan. De holder høy kvalitet hele veien, selv om debuten er noe mer variabel enn de øvrige. Debuten har flere coverlåter, og reflekterer at Dylan, født i Minnesota, helt siden han kom til New York i 1961 hadde vært opptatt av å lære seg flest mulig sanger, og også hans fascinasjon for eldre blues- og folksangere som ikke minst Woody Guthrie.
Allerede på Freewheelin’ fikk vi én av Dylans aller beste sanger, og det var ikke en gang en samfunnskommenterende sang, men «Don’t Think Twice, It’s All Right». Sanger som de definerende kommentarene «Masters Of War», «A Hard Rain’s A-Gonna Fall» og «Blowin’ In The Wind» ga ham en posisjon som en generasjons tallsmann som det senere var vanskelig å løsrive seg fra. Innimellom klassikerne er det også sanger som viser den mer humoristiske siden av Dylan. The Times They Are A-Changing er på mange måter mer av det samme. Tittellåten og «God On Or Side» er tidløse kommentarer, mens «The Lonesome Death Of Hattie Caroll» er knyttet opp mot spesielle hendelser. Og innimellom nydelige mellommenneskelige sanger som «Boots Of Spanish Leather».
Med Another Side Of Bob Dylan beveger Dylan seg noen skritt bort fra samfunnskommentarene – joda, det var spor av dem fortsatt – og tekstene ble mer komplekse. Her finner du blant annet «It Ain’t Me, Babe», «Chimes Of Freedom» og «My Back Pages».
The Bootleg Series volumes 1-3 (1961-1991, utgitt i 1991)
Man visste nok ikke hva man startet på da første utgivelse i serien ble satt sammen for snart 35 år siden. Man spanderte til og med tre volumer på utgivelsen. Samlingen «Biograph» fra noen år tidligere, hadde hintet om at det finnes mye interessant i Bob Dylans arkiver, og her var definitivt beviset.
Den første drøye CD-en dekker perioden fram til og med 1964, og man kan trygt si at her hadde man anledning til å skumme fløten. For svært mange vil denne boksen dekke behovet man har for å supplere de originale albumutgivelsene fra denne perioden, og mange av disse sangene er da også høydepunkter på senere bootleg-utgivelser.
For årene etter 1964 har boksen en rekke godbiter. Man får smakebiter fra de neddempede Blood On The Tracks-innspillingene, men for meg var spesielt innspillingene fra begynnelsen av 1980-årene en åpenbaring, ikke minst «Blind Willie McTell, én av Dylans aller beste sanger som endelig ble utgitt, men også en glimrende «When The Night Comes Falling From The Sky» og sanger som «Tell Me», «Angelina», «Lord Protect My Child» og «Foot Of Pride».
Senere skulle det graves dypere i Dylans perioder. Men uansett en svært tilfredsstillende lytteopplevelse gang etter gang. En udiskutabel terningkast 6.
The Bootleg Series Vol. 6, Bob Dylan Live 1964
Da The Halloween-konserten – stort sett solo – fra 1964 ble utgitt i 2004, hadde vi allerede fått utgivelser fra Rolling Thunder Revue-turneen i 1975 og den såkalte Royal Albert Hall-konserten i Manchester i 1966. Første CD av sistnevnte er kanskje min favoritt blant liveinnspillinger av Bob Dylan solo, men det er den siste elektriske delen som kanskje har mest historiske dimensjoner over seg. Sammenliknet med utgivelsene av konsertene fra 1975 og 1966 er Halloween-konserten litt spinklere og litt mindre intens. Jeg er ikke noen stor fan av duetter mellom Joan Baez og Bob Dylan på plate, det blir fort bor masete over det. Her får vi tre slike. Jeg må jo tilføye at jeg synes det er veldig sjarmerande når man kan se dem sammen på film.
Som lytteopplevelse er uansett dette volumet veldig fint. Vi får en rekke strålende, tidløse og modne sanger som kombinerer det beste av den tidlige politiske Dylan med sanger som «The Lonesome Death Of Hattie Carroll», «With God On Out Side» og «Masters Of War» samtidig som vi får personlige, slitesterke og fremtidige klassikere som «Gates Of Eden» og «It’s All Right Ma (I’m Only Bleeding»). Vi møter en 23 år gammel Dylan i rivende utvikling, og som historisk dokument er denne utgivelsen svært interessant.
Det er egentlig ikke så mye å sette fingeren på her utover at det er liveinnspillinger med Dylan jeg liker enda bedre. Men det er så mye bra og interessant med denne utgivelsen at jeg må strekke meg til terningkast 5.
No Direction Home: The Soundtrack, The Bootleg Series Vol. 7 (utgitt 2005)
Som man skjønner av tittelen på Vol. 7, er dette et slags soundtrack til en lang dokumenter av Martin Scorsese, en underholdene dokumentar som strekker seg fram til 1966. Gjennom alternative versjoner av 28 sanger innspilt fra 1959 til 1966 følger vi også her en Bob Dylan i rivende utvikling. Det er intet å utsette på musikken, men med tanke på seinere utgivelser som den mer dyptpløyende utgivelsen Through The Open Window fra 2025 eller Cutting Edge (1965–1966) fremstår den ikke å være blant de mest essensielle utgivelsene i Bootleg-serien, i hvert fall ikke i ettertid. Kanskje nerdene er uenige? Terningkast 3. Musikken står til 5, minst! Disk 2 er mest interessant. Gnistrende «Visions Of Johanna» og liveversjon av «A Ballad Of A Thin Man». Jeg tror ingen av dem er utgitt andre steder.
The Bootleg Series Vol. 9, The Whitmark Demos. 1962–1964 (utgitt 2010)
Dette 9. volumet i Bob Dylans bootlegserie inneholder demoinnspillinger Dylan gjorde for sine to første forlag, Leeds Music og M. Witmark & Sons, fra 1962 til 1964. Her er det kun Dylans, hans gitar, munnspill og piano. Samlingen kan være fin om du ønsker å høre flere av Dylans tidlige låter avkledd all staffasje og kun høre hvor bra sangene i seg selv er.
Dette er likevel blant de volumene jeg har spilt minst. Blant de 47 sporene er det hele 15 sanger som ikke er gitt ut før, noe som gjorde den til et must for mange Bob Dylan-fans. Musikken er fin, mange strålende sanger, men ikke en utgivelse jeg vender tilbake til. Gjennomhøringen nå var et unntak. En god treer?
Bob Dylan: Through The Open Window, The Bootleg Series Vol. 18, 1956–1963 (utgitt 2025)
Så var vi omsider framme ved utgivelsen fra 2025z Den finnes i flere versjoner, men skulle det være noen vits, tenkte jeg, må jeg gå for hele pakken. Hele åtte CD-er, hvorav de to siste er en fullstendig konsert fra Carnegie Hall i New York i 1963. Det er denne konserten som er finest å lytte til om man ikke skal drive historisk forskning på Dylan.
Men det er jo historisk forskning som er vitsen med denne boksen, antar jeg. For her går man virkelig i dybden. Boksen innledes med en 15 år gammel Bob Dylan som synger «Let The Good Time Roll». Boksen følger Dylans utvikling i detalj fra før han ankom New York og miljøet i Greenwich Village og frem til konserten i Carnegie Hall som vi altså får i sin helhet. Med utgivelsen følger en 120 siders bok som med bilder og tekst forklarer og setter boksens spor inn i en sammenheng. Her finner du selvfølgelig sanger skrevet av og om helten Woody Guthrie, men boksen viser også en Bob Dylan som etter å ha skulle lære se flest mulig sanger skrevet av andre, fant sin egen vei; han kunne ikke bli bedre enn folk som Woody Guthrie til å gjøre det de gjorde, han måtte gjøre noe eget. Han skrev samfunnskommentarer basert på avisartikler, han ble en generasjons håp for så å skrive personlige sanger fra eget liv. Og alt dette mens han fortsatt var i begynnelsen av 20-årene.
Av de mest interessante kuttene – men ikke blant de beste – er sanger der Bob Dylan bidrar på sanger der Carolyn Hester og Harry Belafonte har vokal. Flere låter får vi servert flere ganger, men heldigvis ikke etter hverandre som på de store boksene om 1965–1966 og Blood On The Tracks 1975.
Sangene og Bob Dylan blir bedre og bedre jo lenger ut i boksen vi kommer, naturlig nok. På veien får vi nokså forglemmelige spor – spor jeg ikke husker etter tre gangers gjennomlyttinger, og flotte sanger som vi i stor grad kjenner fra andre utgivelser. Sanger som «Masters Of War», «With God On Our Side» «Tomorrow Is A Long Time», «North Country Blues», «Girl From The North Country» og «Boots Of Spanish Leather» blir man kanskje enda mer glad i, de har jo så mye høyere kvalitet enn mye av det øvrige, også sanger som Dylan ikke har laget selv. «Don’t Think Twice» er jo fantastisk. Boksen er også en fin påminnelse om hvor bra de mer ukjente «Percy’s Song» og «Seven Curses» er, ja det er flere slike påminnelser. Noen demoer, noen spor med dårlig lyd, noen liveopptak. Litt av hvert altså.
Bør jeg skaffe meg boksen ble jeg spurt? Det avhenger av interesse, tid og penger. Jeg har kost meg med boka og musikken, ingen tvil om det. Et dyptpløyende dokument fra formative år for én av populærkulturens viktigste personligheter de siste 60 årene. Noen har gitt denne boksen toppscore, og det er det som du skjønner gode grunner til. Siden jeg liker musikken til en eldre Bob Dylan bedre, og siden jeg neppe kommer til å plukke den frem på en stund igjen, nøyer jeg meg med en god firer. Det terningkastet kan man ha innvendinger mot, og det har jeg selv også! Det er mer enn én måned siden første utgave av denne omtalen, og jeg gleder meg til å gi den en ny runde.
Lawrence Scott Weiby er født i California, men har i flere år levd et tilbaketrukket liv i Arendal. Han har studert musikk og kunsthistorie ved Universitetet i Oslo, og Gnosis er hans femte album, spilt inn i Froland. Tittelen betyr noe i retning av «kunnskap» eller «erkjennelse», og er også navnet på åpningssporet – med tekst av den amerikanske 1800-tallsforfatteren Christopher Pearse Cranch. Teksten får en høytidelig og sterk innpakning, godt hjulpet av Jørund Vålandsmyrs karakteristiske vokal.
Weiby har tonesatt og arrangert åtte dikt av engelske og amerikanske poeter som levde fra 1600-tallet og fram til midten av 1900-tallet. På omslaget beskrives den røde tråden som en samling gode råd for hvordan man bør leve livet. Musikken omtales som en kompleks blanding av jazz, moderne klassisk og avantgarde – en beskrivelse som treffer ganske presist. Weiby selv spiller klaver, og har med seg en stor og variert gruppe musikere, mange av dem fra Arendalsområdet. Fem ulike vokalister tolker tekstene, og i tillegg bidrar flere musikere på bass, blås, trommer, gitar og fløyte.
Jørund Vålandsmyr er godt kjent for mange av Gubberocks lesere. Han har laget musikk innen alt fra americana og honky-tonk til industrirock og visesang. Jørund har samarbeidet med Weiby i 20 år, noe som nok har gitt ham rom til å utforske sine mer eksperimentelle sider. Han bidrar på tre spor, og det første som fanget min oppmerksomhet var midtsporet «The Courtship Of The Yonghy-Bonghy-Bo». De ti minuttene låta varer flyr avgårde, drevet av en leken kombinasjon av melodi, tekst og musikalske sprell. Teksten, skrevet av Edward Lear – den britiske mesteren av limericker og tullevers – har en rytmisk og nesten barnlig snodighet som gjør den fengende, selv om historien i bunn er trist. Yonghy-Bonghy-Bo, som bor ved kysten av Coromandel i India, har elsket Lady Jingly Jones siden barndommen. Da han endelig tar mot til seg, får han høre:
“I would be your wife most gladly!”//Here she twirled her fingers madly)// But in England I’ve a mate! //Yes you’ve asked me far too late”
Albumets fysiske omslag byr på interessante innsikter i hvordan Weiby har bygget opp musikken rundt diktene. Et godt eksempel er «The Arrow and the Song», med tekst av amerikaneren Henry Wadsworth Longfellow. Vokalen her er ved Dag Lothar Kanestrøm. Weiby forklarer:
“Pilen representerer handlinger eller ord som blir skutt ut i verden uten at man vet hvor de lander, eller hvilke inntrykk de etterlater… I musikken prøvde jeg å få frem pilens farefulle ferd gjennom luften og sangens beroligende effekt på sansene.“
Jeg har også en svakhet for «The Monotony Song», med tekst av 1900-tallslyrikeren Theodore Roethke, også med Kanestrøm på vokal. Og bare tittelen «Jasmine’s Beautiful Thoughts Underneath The Willow» – med tekst av Wallace Stevens og vokal av Camilla Susann Haug – er som et lite dikt i seg selv. Stemmenes veksling mellom mannlige og kvinnelige vokalister gir fine kontraster, og i tillegg til de tre nevnte bidrar Solveig Andersen og Randi Kvilaas med sterke og passende vokale innslag.
Gnosis er blitt en interessant og lagrik plate som løfter fram eldre poeter på en ny måte. Melodiene og arrangementene er spennende og holder på interessen gjennom hele de drøyt 40 minuttene. Kanskje er ikke dette den daglige koppen te for gjennomsnittlig Gubberock-leser, men av og til trenger man påfyll av alternative vitaminer og litt hjerneføde – og da er Gnosis av Lawrence Scott Weiby et svært godt valg.
Gubberock 