Toni Holgersson: Apotek Vintergatan (album/EP 2025)
Foto: Tina Axelsson
Jag blev aldrig Elvis, jag blev aldrig magisk Men jag har kärlek i mitt liv Längs den där vägen Mellan lovande och tragisk Sjöng jag några sånger från en ytterfil
Den selvbiografiske «Elvis» oppsummerer, men tar likevel feil. Svenske Toni Holgerssons Apotek Vintergatan er magisk. I «Annas november» synger han: ”Jag måste blivit gammal, gråter över ingenting“. Jeg har det slik selv, særlig når man blir truffet av sanger som er både magiske og tragiske. Ja, det er mye tragedie i Tonis sanger. Hans venner dør en for tidlig død. Eldre familiemedlemmer dør. Han har levd et tøft liv med rusmisbruk. Han ser tilbake med vemod, nostalgi og kanskje noen doser anger. Senere i «Annas november» får vi strofen albumets tittel er hentet fra: ”Alla våra stjärnor, på en liten karta//Rätt ut från apoteket, rätt ut i en vintergata“.
Han har flere prisede og kritikerroste album bak seg, Toni Holgersson. At jeg ikke hadde hørt noen av dem før, er mitt problem. Eller min glede, det ligger alltid god musikk som man ikke har hørt før og venter. Denne gangen fikk jeg en melding fra en leser som spurte om jeg hadde skrevet om Toni Holgerssons nye album. Nei, svarte jeg, og opptatt som jeg var av å snekre sammen en årsbesteliste, svarte jeg at den får vente til romjula. Jeg tyvstartet dog litt. Selvsagt skulle Toni og Apotek Vintergatan vært med på en slik liste, men jeg tror vi har det best slik. Denne rapporten fra livets ytterfil trenger ikke å presses inn på en liste, men skal få leve sitt eget liv.
Syv sanger og 27 minutter vitner ikke om at Toni hadde en overflod av viser. På den annen side; dette er 27 minutter uten et overflødig sekund. Ofte er det bare Toni og hans gitar, omtrent akkurat slik sangene må ha blitt til. Andre ganger har Toni og produsent Lars Halapi med forsiktige piano- og elgitartoner. Toni har skrevet alle sangene selv, med unntak av «Vaggsong» der Stefan Liman har satt musikk til en tekst av forfatteren Göran Tunström. Melodiene på dette albumet er sterke og vakre. Tekstene like gode.
«One-Trick Pony» åpner albumet. ”Det går ett ljus mellan människor, mellan läppar ögon och drömmar“. En vakker tekslinje, men bakteppet er dystert. Sangen beskriver jakten på rusen, og tomheten som blir igjen etterpå.
Sangene på Apotek Vintergatan er sterk kost. ”Melodi från Södertälje Södra“ er uendelig vakker og sår om en venns utfordringer fra barneårene og senere.
Det passer bedre å skrive noen ord om albumet på tampen av året, enn å starte et nytt år med det. Sangene gjør av og til vondt. Man finner heldigvis kjærlighet, men kan man stole på den? ”Så mycket vi vill att kärlek ska va“.
Som du har skjønt, også mye død og refleksjoner og savn etter dem som er borte. Jeg lar derfor denne lille omtalen renne ut med noen strofer fra albumets aller siste låt, «Skrapsår».
Aldrig vakna, bara sakna Vad är det som händer När nån dör
Det ble noen konserter i 2025, og det ligger an til å bli enda flere i 2026. Her en liten oppsummering av mitt konsertår 2025 i ord og bilder.
Neil Young i Dalhalla, Bergen og Berlin
Når Neil Young endelig var tilbake i Europa, måtte jeg jo prioritere konserter med ham høyt. For meg ble disse tre konsertene med ham og bandet Chrome Hearts i sommer tre store og ulike opplevelser.
I Dalhalla møtte vi en litt nervøs 79-åring som sammen med bandet spilte et tett og godt sett på rundt 90 minutter på den fantastiske konsertarenaen. Les mer om konserten i Dalhalla her.
I Bergen hadde mange problemer med lyden, jeg stod nesten helt framme, og kunne nyte en kanskje enda bedre konsert enn i Dalhalla. Som ekstranummer dro Neil og bandet fram en femten minutters versjon av Cortez The Killer. Framføringen hadde med et vers som falt ut av den opprinnelige versjonen, og som nå er tilbake igjen. Neil selv antyder at versjonen i Bergen kan være av de beste han har spilt av sangen. Les mer om konserten i Bergen her.
I Berlin var alle barna med, og det sammen med en flott konsert gjør at Berlin-opplevelsen står høyt på lista mi om jeg skulle rangere de 18 konsertene jeg har opplevd med Neil Young. Til sommeren blir det nye sjanser i Europa, men trolig ikke i Norge. Les mer om Neil Young i Berlin her.
Som et ekstranummer kan det også nevnes at jeg var til stede på en 80-årsfeiring av Neil på Vålerenga Vertshus i Oslo. Veldig trivelig kveld, der flere band framførte Neils sanger.
Bright Eyes på Rockefeller i Oslo
Jeg har sett Conor Oberst med og uten bandet Bright Eyes fire ganger, og den siste på Rockefeller i Oslo i sommer er utvilsomt den beste. Ja, det er nok den beste konserten jeg var vitne til i Oslo i år.
Conor Oberst i Bright Eyes.
”Og mellom første og siste låt får vi en Oberst og band som gir alt, Oberst er høyt og lavt, ikke minst i «Mariana Trench» naturlig nok – ett av flere eksempler på at Conor Oberst på mesterlig vis kombinerer det personlige og det universelle i tekstene – men også i andre nyere og eldre sanger. Noen i kjente arrangementer, noen mer omarbeidet. Hele tiden med et stort hjerte for sangene de spiller. Og hele tiden grom lyd, takk til dem/den som stelte med den.
Det blir fristende å omskrive tittelen på dere siste album til Five Dice, All Sixs.“
Norsk Americana Forbund arrangerte festival i Oslo i februar. Første kvelden av festivalen fikk jeg kun med med meg Tom Roger Aadland og hans produsent Kjetil Steensnæs på gitar. Det var dog ikke så lite det.
De gjorde mektige versjoner av Aadlands egne sanger og Bob Dylan på nynorsk, ikke minst takket være Steensnæs som spilte som et band sammen med Aadland. I det hele tatt kan jeg ikke forestille meg at et band kunne bidratt med noe mer på denne konserten.
The Salmon Smokers ble introdusert som verdens beste band, og det kan ikke være langt unna sannheten. Eivind Kløverød på trommer, Finn Tore Tokle på bass, Freddy Holm på strenger og vokal og Omar Østli på gitar og vokal leverte varene med stort bravur enten det var steintøff rock med lange instrumentalpartier eller reinspikka country med gjesteartist Martine Haugen.
Andi Almqvist
Ellers stod gjestene i fokus. Martine Haugen serverte noen av sine countryfavoritter, men imponerte enda mer når hun sammen med Jesse Tomlinson sang mer rocka stoff. Kveldens høydepunkt for meg var likevel da svenske Andi Almqvist var gjest. For en versjon av Tom Waits’ «The Earth Died Screaming» av Andi og bandet! Freddy Holm fikk virkelig utfolde seg.
Kvelden ble avrundet helt Texas, først med norskspråklig The Contenders, deretter backet The Contenders sønn til Doug Sahm, Shandon Sahm, da de fremførte sanger av Sir Douglas Quintet. Godt humør og gledesspredere.
Nok en fantastisk konsert med Thåström fant sted i Oslo Spektrum i mars.
”Det hadde bygd seg opp. Magisk oändligt. En glimrende «Körkarlen» som jeg ikke trodde jeg likte. Før i går. Vi hadde bevæpnet oss med vinger. Med vingar. Med vingar. Jeg elsker den sangen. Egentlig ville jeg bare lukke øynene og fly over taket. La musikken gjøre jobben. Dundre gjennom kropp og sjel. Men da kunne jeg gå glipp av mye. Lys. Bevegelser.“
Jeg har sett Tove Bøygard med band tidligere. Glimrende! På en søndagskveld i november var hun alene, strømløst til og med, ikke dårligere av den grunn. 30-40 stykker på 22 kvadratmeter i Folk i Storgata i Oslo. Skikkelig hjemmekoselig. Og varmt både bokstavelig talt og i overført betydning. Dette er varm og intelligent kunst fremført på en folkelig måte med stemme, gitar og munnspill. Godhet, engasjement, gode sanger og sterk og intens fremføring er andre stikkord. Tror ikke det er mange i Norge som behersker dette formatet like godt som Tove. Det krever både dynamikk, trøkk og varhet. Publikum var helt stille, vi turte nesten ikke klappe når sangene var ferdige i frykt for å ødelegge den fine, gode stemningen.
Før Peter Perrett kommer på scenen spilles tittellåten «The Cleansing» fra Perretts glimrende dobbeltalbum fra i fjor. Dette som for å fortelle oss at han skulle vært død, har levd på kanten av stupet, men nå er han tilbake. Tilbake, kanskje ikke mer vital enn noen gang, men med svært potente tekster og musikk. Stemmen er herlig erkebritisk. Peter Perrett avsluttet med at han håper å se oss igjen. Det håper jeg også, og etter å ha opplevd den 73 år gamle legenden i en sprekere forfatning enn jeg hadde sett for meg ut fra tekstene og ut fra hans forhistorie, er jeg optimistisk med hensyn til mulighetene for det.
“Når jeg hører Østfold-bandet Licking The Moose på album, tenker jeg at dette er bra musikk, med alvorlige tekster, og med noen doser humor i. Når jeg i kveld fikk oppleve bandet live for første gang, tenker jeg at det må være motsatt; mørk humor som nesten kamuflerer de gode melodiene, den gode musikken……Men dette var uansett en fin kveld som det var, med særdeles gode melodier under all djevelskapen.“
Det var en litt merkelig kveld, og jeg stilte nok litt uforberedt. Oppvarmingsartisten Nolan Taylor fikk enorm jubel og var oppriktig rørt. Jeg pratet litt med ham dagen etter, og han var fortsatt veldig glad.
Men Charles Wesley Goodwin og band var hovedartister. De spilte folk, bluegrass, country og tøff rock om hverandre, gjerne i samme låt. Elektriske og akustiske gitarer, steelgitar, banjo, mandolin, orgel og ei herlig tromme. Bandet hadde det gøy, og det smittet over på publikum som kunne overraskende mange av sangene. Eller kanskje lot bandet seg smitte av publikum.
”Var det mulig å toppe tirsdagens fantastiske opplevelse med Charles Wesley Godwin og Ikke minst oppvarmer Nolan Taylor? Ikke helt, men det Ian Noe og Jobi Riccio leverte i går, er sannelig ikke så langt unna!…… Siste sang i det ordinære settet før resten av bandet setter kursen for Trondheim, er «Letter To Madeline», og da snakker vi virkelig. Sangen om bankrøveren som ser ut til å møte sin død, er av det siste tiårets beste sanger, i hvert fall når den kommer som kveldens mest hardtslående låt.
Ian Noe spilte også en rekke nye sanger, og må ha sanger nok til et nytt album. Jeg bet meg merke i «Jukebox Blues (For Blaze Foley» og «Kentucky Hurricane», men flere av de øvrige virker bra, selv om sanger man ikke har hørt før, ikke er de som løfter stemningen til de aller høyeste nivåer.
Hitparade og Dennis Hopper med The Waterboys i Oslo Konserthus i november
Mike Scott
The Waterboys ga oss 40 minutter med musikk fra der nye albumet om Dennis Hopper. Når vi også får slagere låter som «The Whole Of The Moon», «This Is The Sea», «Pan Within» og «Don’t Bang The Drum» er det ingen grunn til å klage over at Mike Scott midtveis i konserten ville presentere oss for nytt stoff og vise at han er en kunstner i stadig utvikling. Egentlig et fint kompromiss og en forbilledelig måte å gi både publikum og seg selv en fin opplevelse. Over to timer med et The Waterboys i toppform. Sugarfoot varmet opp. The Waterboys er tilbake i Oslo neste høst med en konsert med utgangspunkt i mitt favorittalbum med dem, Fisherman’s Blues.
Det ble veldig fint og litt sårt da Jerry Leger og trommis Kyle Sullivan besøkte Vaterland Bar & Scene, 6. november 2025. De hadde med en dyktig og litt forsiktig oppvarmingsartist i Kristoffer Birkedal.
For hver sang Jerry og Kyle spiller, tar jeg meg i å tenke på hvor bra sangene er, alle sangene er. Og til slutt plukker de fram «Jealous Guy» av John Lennon. Glimrende, den også. Les mer her.
Du kan oppleve Jerry Leger og en rekke fremragende artister på Kaktusfestivalen i Halden i mai 2026.
Trond Granlund Band på Bryn i Oslo 1. november
Trond Granlund Band lørdag ettermiddag er en stor og hyggelig opplevelse i seg selv, men også en nær optimal måte å høre sangene på Tronds helt ferske album Granlunds Blues. Trond hadde på forhånd lovet å spille alle sangene på albumet, og det løftet holdt han. De begynte like gjerne konserten med CD-ens bonussang «Gravskrift 1919 (Røde Rosa)» en sang av Kåre Virud, gitt ut på Viruds første, og etter Granlunds mening beste album. En veldig fin start på en ettermiddag som bare blir bedre og bedre.
Etter over en time med sanger og historier fra den nye plata får vi i sett to litt mer blanda drops. Jokke-sangene «Bestevenner», «Herr Smith» og «Verdiløse menn» er godt innspilt av bandet, og de instrumentale partiene, der de fire herrene slår seg løs med strengene, blir bare lengre og bedre. Herlig. Og mot slutten «Den da’n ødelagt» – nei, langt i fra –og «Bandidos i det fri».
Chuck Prophet & His Cumbia Shoes, John Dee i Oslo oktober 2025
Det ble usedvanlig trivelig da gitaristen i det legendariske 80- og tidlig 90-tallsbandet Green on Red besøkte Oslo i høst. Han hadde med seg bandet Cumbia Shoes og mer enn en håndfull sanger med dansbare latinamerikanske rytmer. Chuck selv dirigerte noe som særlig innledningvis minte om en teaterforestilling. Veldig godt humør på hovedperson og bandet. Fantastiske gitarsoloer. Chuck Prophet går av scenen med verdens største smil. Det gjorde vi også.
Trivelig bakgårdskonsert med Johan Berggren og Gill Landry
Det ble en særdeles trivelig ettermiddag og kveld i bakgården til Revolver i Oslo i august. Gill Landry lager melankolsk og til dels dyster musikk som er skapt for mørke klubber rundt midnatt. Musikk i nabolaget til Twin Peaks kunne han selv fortelle. At han går på en utendørs scene rundt klokka 19 en varm sensommerkveld, er derfor litt paradoksalt. Mellom låtene var han da også småhumoristisk og stemningen var lett.Før Landry slapp til, fikk vi en halvtime med visesanger Johan Berggren alene med gitaren, munnspillene hadde han glemt hjemme. Han spilte en fin dose for meg både kjente og ukjente sanger, men en umiskjennelig Berggrensk twist i tekstene.
I’m dancing barefoot Heading for a spin Some strange music draws me in Makes me come on like some heroine
Patti Smith danser barfot gjennom livet. Hun kjenner både på friheten og smerten.
De siste dagene har en kronikk i Aftenposten, skrevet av Asle Toje, skapt mye debatt. Tekstens form gjør den mottakelig for ulike tolkninger. Jeg merker at min egen lesning i stor grad påvirkes av hva jeg ellers har lest samtidig.
”Kanskje er dette nasjonens egentlige udødelighet: å gi mening til tiden den fikk. Derfor bør staten slutte veksthusdyrkingen av selvopptatte minoriteter. Fragmentering er ingen styrke. Vi må stille målbare krav til integrering og oppførsel, belønne patriotisme i kultur og utdanning.”
Jeg tror jeg forstår hva Toje vil frem til: et ønske om fellesskap, sammenheng og ansvar. Samtidig er det noe ved språket her som ikke tiltaler meg. Formuleringen om «veksthusdyrking av selvopptatte minoriteter» er drøy, og kanskje nettopp derfor vanskelig å lese velvillig. Den risikerer å gjøre svært ulike mennesker og livserfaringer til én kategori – og dermed også å lukke for nyanser og annerledeshet. Jeg er heller ikke spesielt glad i dette med å belønne patriotisme i kultur og målbare krav til oppførsel. Hva betyr dette?
Parallelt med diskusjonen om Tojes kronikk leser jeg Patti Smiths nye bok, Bread Of Angels. Kanskje trenger jeg Tojes kronikk som en slags motvekt for å se tydeligere hva det er Smith gjør så konsekvent i sitt liv. Ikke fordi hun nødvendigvis står i direkte opposisjon til ham, men fordi hun på sitt vis lever i en annen verden.
Om Tojes kronikk har ambisjoner om å være idépolitisk og normativ, er Patti Smiths bok erfaringsbasert og poetisk. De fleste kjenner henne som musiker, men hun er også billedkunstner, fotograf og forfatter. Den mest kjente boken hennes er Just Kids, om vennskapet med den homofile fotografen Robert Mapplethorpe, som døde av AIDS i 1989. Smith skriver i Bread Of Angels at de knapt reiste sammen mens han levde, men at han fulgte henne over hele verden da hun senere arbeidet med den boken. For meg er bøkene inngangen til musikken, snarere enn omvendt.
Bread Of Angels er sterkest når Smith skriver om tap og sorg. Mange av dem hun elsket, døde unge etter et liv utenfor hovedveien. Hennes livspartner og store kjærlighet, Fred Smith, døde bare 46 år gammel etter flere år med sviktende helse. Hun skriver nøkternt og respektfullt: «His decline was the tragedy of my life, and it profits no one to outline the private battles of a very private man.»
I Patti Smiths verden finnes det få kategorier, ingen selvopptatte minioriteter og homogene fellesskap tuftet på maler for hvordan mennesker skal leve livene sine. Det finnes bare mennesker. Mennesker som ikke bare er enten eller men ofte både og. Hennes kjære bror for eksempel, var både mann og kvinne. Ikke biologisk vil noen da hevde, men uansett. Hun kjente Toddy best, men da hen ble funnet død bare få måneder etter Freds død, var det som Rachel. Jeg tror ikke vennene hennes, og Patti selv for den saks skyld, har og hadde et ønske om å være annerledes, det er bare slik de er. I et godt samfunn må det være plass til flere enn de som lever A4-liv. Det beriker oss alle.
Det er lite fordømmelse å spore hos Patti – snarere masse kjærlighet – enten hun skriver om tiden og folkene på søndagsskole, i Jehovas Vitner, om foreldrene. Hun skriver om støtte og oppmuntring fra folk som Bob Dylan og Bruce Springsteen og hjelp fra R.E.M.s Michael Stipe da det røynet på. Det er veldig fint å lese om at hun fikk ny kontakt med dattera hun adopterte bort som 20-åring, en datter som hjalp henne med å finne ut mer om sitt eget opphav. Som 70-åring fant nemlig Patti ut at hennes gode far ikke var hennes biologiske far. Hun har ingen bitterhet over at dette var skjult for henne.
Patti Smith skriver denne gangen ikke om da hun framførte «A Hard Rain’s A-Gonna Fall» på Nobelseremonien for Bob Dylan i 2016. Midt under framføringen måtte hun stoppe – ikke fordi hun ikke kunne teksten, den kunne hun forlengs og baklengs. Beklager sa, hun, jeg er nervøs, og så startet hun på nytt igjen. Fremføringen fremstår sterk uten dette avbruddet, men pausen, og det at hun starter opp igjen, gjør fremføringen til en menneskelig triumf som peker langt utover det perfekte. Det var som om hele livet til Patti Smith viste seg i disse minuttene. Det sterke, det følsomme, stayeren.
Kanskje ligger forbindelsen til Tojes kronikk i spørsmålet om hva som gir mening og er livskraftig over tid. For Toje synes svaret å ligge i definerte rammer og krav som tjener nasjonens felleskap. For Patti Smith ligger det i å holde sjelen åpen, også når det gjør vondt.
People said, «Beware», but I don’t care Their words are just rules and regulations to me, me
Du kan selvfølgelig spørre hva Jeff Tweedy gjør helt nede på 20. plass og Jerry Leger helt nede på 17. plass. Og slik kan vi holde på. Det var slik lista ble. Det var usedvanlig jevnt mellom albumene i år, så velg gjerne å se på dette som ei liste med mye veldig god musikk. I spillelista nederst i saken er det supplert litt blant annet med et spor fra Nick Caves spreke livealbum Live God. Jeg tar ikke med livealbum denne gangen. Jeg finner derimot plass til en EP med Bright Eyes, den er lenger enn mange fullspillere. Dette er ikke den eneste tvilsomme avgjørelsen, listefanatikere kan ha nok å ta fatt i. Så må jeg nevne at det kom et nytt volum i Bob Dylans Bootleg Series, dette nye volumet dekker hans tidlige år.
Jeg har faktisk hatt gjenhør med alle albumene på lista de senere ukene. Og om jeg umiddelbart setter albumet på én gang til – for det har hendt titt og ofte – må jeg jo la det påvirke plasseringen.
Lista er mer tematisk enn vanlig, her er på mange måter brødre, søstre, venner, samboere, og eks-er satt sammen i ånden til listetoppen, og det er stokket litt på rekkefølgen her og der.
Vær så god, her er oversikten.
Årets utgivelse – Bruce Springsteen: Tracks II
Jeg begynner utenfor konkurranse med den mest bemerkelsesverdige utgivelsen av dem alle. Hele syv tidligere uutgitte album fra Bruce Springsteen der i hver fall fem henger sammen, mens de to øvrige består mer av tiloversblevne saker. Det har gått mer enn 25 år siden Bruce Springsteen slapp Tracks, en boks der han samlet 66 tidligere uutgitte spor og rariteter, Tracks II inneholder booklet med bakgrunn for hvert av albumene skrevet av Erik Flannigan og en innledning av Springsteen selv. Du får den i ulike fysiske og digitale formater. Samtidig slippes 20 spor med høydepunkter fra boksen. Hvilken gave til hardbarkede fans av Bruce Springsteen og mange av oss andre! Trolig en av de aller mest interessante og bemerkelsesverdige av slike store arkivutgivelser av noen artist.
Senere på året kom også en boks med en elektrisk Nebraska i sentrum. Ikke like imponerende, men en viktig utgivelse for fansen.
1 David Lowery: Fathers, Sons And Brothers (album/samling 2025)
David Lowerys utgivelse har skapt litt hodebry. Den ligger noen hestehoder foran resten av feltet, så den tvang seg inn på lista og opp på topp. David Lowery – kjent fra band som Camper Van Beethoven og Cracker – hadde opp gjennom årene blitt spurt om han ikke skulle skrive en selvbiografi. Det hadde han ikke lyst til, men et frø begynte å spire. I 2020, 2021 og 2023 ga han ut tre selvbiografiske album digitalt på Bandcamp, In The Shadow Of The Bull, Leaving Key Member Clause og Vending Machine. Albumene handler om ham selv, familien og venner. Nå er disse tre albumene samlet som en fysisk utgivelse under tittelen Fathers, Sons And Brothers. Du kan også strømme samlingen. I tillegg til albumene er det også bonusspor og nyinnspillinger. I alt er det 28 sanger og 1 time og 50 minutter å gape over, en håndfull i en utålmodig tidsalder. Utgivelsen er stor, den er vannedannende av typen som er umulig å få ut av hodet og spilleren. Ta det som en advarsel, men det bør være unødvendig å skrive at denne samlingen er sterkt anbefalt!
Patty Griffin er én av disse artistene innenfor mitt musikalske univers jeg er litt beskjemmet over å fortelle ar jeg ikke har hørt ordentlig på tidligere selv om jeg nok har vært innom henne. Det bekymrer henne nok mindre, statusen er stor, og denne amerikanske folkartisten har hentet Grammypriser og -nominasjoner for tidligere album. På Crown Of Roses får du åtte sanger og 34 minutter helt uten dødpunkter.
3 Robert Plant: Saving Grace, med Suzi Dian
Siden Robert Plant og Patty Griffin har samarbeidet, faller det helt naturlig å la Robert Plant og hans samarbeid med gruppa Saving Grace og Suzi Dian få den siste pallplassen bak Griffin. Nei, ikke bare derfor. Albumet til Robert Plant & co er ypperlig. Musikken på albumet er dypt festet i sine røtter og med stor respekt for dem, samtidig som den tilfører store doser tyngde, autoritet og lar seg inspirere av ulike stilarter og verdenshjørner. For en stor del er den forankret i britisk-keltisk folkemusikk, men med innslag av østeuropeisk, arabisk og amerikansk musikk, rock og bluegrass og sikkert mer til. Nydelig album der stemmene til Suzi Dian og Plant sammen er en fryd for øret.
Og som om det ikke var nok med Griffin og Plant helt i toppen av lista så må atter én av Plants samarbeidspartnere med: Alison Krauss. Høydepunktene sitter tett når Krauss git ut nytt album med Union Station, så tett at det blir vanskelig å trekke fram enkeltlåter. Men «The Wrong Way» må nevnes. Også den. Alison stemme spenner over et stort register, og tar det opp til de store tinder på flere av balladene. Russell Moore har en litt røffere vokal enn den godeste Alison. Musikerne spiller perfekt, nesten for perfekt. De kunne gjerne herjet litt mer, om du forstår hva jeg mener, men du verden som de spiller! Den fliken av innvending feier vi under teppet for dette er ei aldeles nydelig plate fra Alison Krauss & Union Station. Bluegrasshimmel!
5 Amanda Shires: Nobody’s Girl og 16 Jason Isbell: Foxes In The Snow
Under det bibelske mottoet at det Gud har sammenføyd, skal mennesker ikke skille, eller noe slikt, tar jeg med skilsmissealbumene til Amanda Shires og Jason Isbell omtrent i samme åndedrag. Amanda trekker det lengste strået hos meg, først og fremst på grunn av en nerve jeg ikke finner på Isbells album.
Jason Isbell ga i vår ut et av de peneste albumene som er gitt ut i år. Foxes In The Snow er ei soloplate med gode sanger og glitrende akustisk gitarspill. Albumet tok blant annet for seg livet etter at ekteskap og samliv med Amanda Shires tok slutt. Det ble mange endringer i livet hans, han følte også på skyld, og klandrer ikke Amanda for at ekteskapet sprakk, sier han. Mye tyder på at Jason Isbell er på en bra sted i livet med ny kjæreste.
Nobody’s Girl er Amandas versjon. Det er et hudløst album, hun synger med hjertet langt utenpå skjorta, for noen kan det nok bli voldsomt når så mye følelser skal få utløp. Mange av sangene er særdeles gode og slitesterke, selv om der kanskje er to-tre litt svakere låter. Amanda tvinger melodiene på lytteren. Et sterkt og rørende skilsmissealbum, dette. Jeg vet ikke om dette er tidspunktet for å anbefale dokumentaren Running With Our Eyes Closed om Isbells og Shires forhold under innspillingen av Isbells Reunion.
6 Patterson Hood: Exploding Trees & Airplane Screams
Og vi fortsetter med Jason Isbells gamle kamerat fra tida i Drive-By Truckers, Patterson Hood.
Én av mange favoritter på Patterson Hoods nye album, Exploding Trees & Airplane Screams, er «At Safe Distance», en sang som er inspirert av Harper Lee og hennes utgivelse av romanen Go Set The Watchman. Lee er blant annet kjent for den sterke romanen Don’t Kill A Mockingbird. Munnspill og en treblåser sender låten ut i et landskap som føles fjernt fra hva vi forbinder med Patterson Hood når han spiller i Drive-By Truckers. Og slikt er det mer av på dette utmerkede albumet. Et – til tross for Hoods lite dynamiske stemme – variert, utforskende album med gode historier.
Velprodusert. Gode sanger. Fint. Noe lettfordøyelig. Men Will Oldham hadde ikke vært seg selv om det ikke er litt musikalsk og tekstlig uro og finurligheter under overflaten som gjør at man tar fram albumet gjentatte ganger. Han klarer ikke å vri seg unna sin originalitet, denne mannen, om han prøver aldri så hardt. Mannen bak klassikere som «I See A Darkness» holder definitivt koken og har gitt ut et av mine favorittalbum av året.
8 Otis Gibbs: Otis Gibbs: The Trust Of Crows og 9 Amy Lashley: Flatland Blossoms
Vi har vært innom skillsmissealbum tidligere. Mye tyder på at de to multikunstnerne Otis Gibbs og Amy Lashley lever i harmoni med verden, dyrene og hverandre. I år har disse historiefortellerne gitt ut hvert sitt sterke elektriske album, for en stor del med samme musikere.
Rotasjonsgraden til Amy Lashleys album øker sakte men sikkert etterhvert som de fengende melodiene og tekstene synker inn, og man legger mer merke til dynamikken som oppstår mellom Amys stemme og de elektriske gitarene. Som hun synger i den kanskje aller tøffeste låten på albumet: ”Wishing is for suckers“ – noen ganger må man legge ned litt innsats.
Otis Gibbs tok allerede i 2020 et elektrisk steg og leverte sitt hittil beste album – «Hoosier National» – en kombinasjon av historiefortelling og verdensklasse-sanger. Årets The Trust of Crows deler mye med forgjengeren: tøffe rockelåter, sterke tekster og en tydelig musikalitet.
Av årets aller mest spilte, disse to albumene.
10 Lily Seabird: Trash Mountain
Før Lily Seabird begynte å gi ut plater under eget navn spilte hun saksofon og spilt i punkband. Og den bakgrunnen gjør musikken hennes godt, i et musikalsk landskap som ellers kunne blitt litt tannløst. I fjor på denne tiden snakket vi om Adrianne Lenker og Waxahatchee. I år kan vi gjerne snakke om Lily Seabird. Gubberock er den som har hørt nest mest på dette albumet hos Tidal. Ta gjerne opp konkurransen.
I fjor platedebuterte Brown Horse fra Norwich i England med Reservoir, ei plate som sammen med konserten deres på John Dee i Oslo satte preg på musikkvinteren 2024. Den gangen sammenliknet jeg dem med countryrockerne i The Felice Brothers, The Jayhawks og The Band, men også Crazy Horse. Med deres andre album beveger de seg bort fra countryrocken og mot mer støyrock. Jeg holder derfor fast på Crazy Horse, men trekker nå også Jason Molina og The Dream Syndicate opp av hatten.Melodier som tar tak, særpreget vokal og gode tekster som ikke er overtydelige. Herlige gitarer. Hvem kan be om mer? Joda, det er banjo, fele og steelgitarer også. Og piano, den siste låta «Far Off Places» er i stor grad pianodrevet. Amerikana eller ikke. Dette er av de beste rockealbumene jeg har hørt i år.
12 James McMurtry: The Black Dog and The Wandering Boy
Som på tidligere album fra James McMurtry tar sangene først form i hodet mitt når ordene begynner å sitte. Det musikalske og tekstene går hånd i hånd og er en enhet, heldigvis. Samlet viser The Black Dog and The Wandering Boy en James McMurtry i en mer enn solid form på et album omtrent uten dødpunkter. Kanskje når toppene ikke helt opp til toppene på de de særdeles sterke forgjengerne Complicated Game(2015) og The Horses and the Hounds (2021), men sterkt uansett. Dette er et album som bør treffe blink hos mange av leserne av denne bloggen, og de som for eksempel liker Patterson Hoods flotte album av året. Jeg gleder meg til konsert i Oslo til neste år.
13 Mike Reid & Joe Henry: Life And Time, 14 Rhett Miller: A Lifetime Of Riding By Night og 15 Paul Kelly: Seventy
De tre albumene til Mike Reid/Joe Henry, Rhett Miller og Paul Kelly er plassert under samme overskrift fordi de gir meg mye av den samme følelsen. Countryrockeren Rhett Miller kjent fra Old 97’s viser seg på sitt personlige og følsomme på et lavmælt, men sterkt album. Joe Henry kan noen gang bli for ekseperimentell for meg, men sammen med Mike Reid har han gitt et veldig fint og reflektert album. Australieren Paul Kelly insisterer på at sangene hans ikke er selvbiografiske, men at Seventy kan være hans mest personlige så langt, noe også tittelen på albumet til syttiåringen indikerer.
Selvsagt skulle alle disse albumene vært inne på topp 3. Les mer om dem:
Det var skrevet i stjernene at vi ville få et popalbum fra canadieren Jerry Leger. Om han synger rock, folk eller country har det alltid ligget en popnerve under. Noen ganger nesten usynlig, men hook, meloditeft og en altomfattende musikk-smak gjør at det i hvert fall ikke er noen grunn til å la seg overraske. Uansett hva Jerry foretar seg hører vi at det er ham. Vokalen, melodiene og ikke minst de gyldne overgangene. Det er nesten alltid en fin bro i Jerrys sanger. Mannen nekter å lage dårlige sanger eller album som ikke henger sammen. Så også denne gangen.
I 2023 kom det personlige The Candle And The Flame, omtalt tidligere her i Gubberock. Albumet ble spilt inn i hjemlige omgivelser og er preget av at Robert Forsters kone led av en alvorlig kreftsykdom. Et veldig fint album! Årets album, Strawberries, er et langt lysere og popete album, og blir aldri lysere enn i duetten Robert har med nettopp sin kone på tittellåten, «The Strawberries». Når du kjenner til utfordringene de har hatt med sykdommen hennes, og kanskje også ser videoen til låten, kan man ikke annet enn å bli i godt humør!Albumet er denne gangen spilt inn i Sverige, med et svensk band. De låter veldig fint sammen. Flott album!
Jeg er svært glad i bøkene til Willy Vlautin. Der får han plass til å skrive for et større lerret. I fjor var det The Horse om den avdankede alkoholiserte musikeren. Nå er han ute med 11 nye noveller med musikk til, eller kanskje skal vi heller si nydelig musikk der du gjennom tekstene får fortettede noveller. Jeg har skrevet det før: Willy heier på outsiderne. Han heier på det gode selv om karakterbrist og ei hånd med dårlige kort skulle gjøre det vanskelig å få fram det beste i oss. Man blir bare glad i karakterene til Willy Vlautin. Dette kan være opp mot The Delines aller beste plate til nå.
I stedet for å klage over at 30 sanger og nesten to timer er for mye, gleder jeg meg over denne skattekista med svært gode låter, gode låter og låter som bare er helt all right. Det er gjerne slik at etter en skisseaktig låt, kommer en sang med tydeligere Tweedy-punch. Den svært gode låten løftes fram av den mer middelmådige. Min manglende evne til å fange alle låtene, i hvert fall med en gang, er også noe av totalpakken til Jeff Tweedy som gjør ham til én av de aller største der ute for meg. De siste to-tre albumene med Wilco og dette trippelabumet har til de grader bekreftet at Jeff Tweedy er en mann å regne med. Men albumet kunne fått flere runder og hadde vært enda bedre om det var litt strammere?
Dette er et veldig kjærkomment album for alle fans av Elliott Murphy. Tekster og musikk på et høyt nivå. På alle måter et typisk album for Elliott Murphy. Den skumle «Three Shadows» er av Infinitys beste låter. Tre skygger – fortiden, nåtiden og framtiden, forteller Elliott. På mange måter er det det hele albumet handler om, evigheten.
22 Willie Nelson: Oh What A Wonderful World og 23 Rodney Crowell:Airline Highway
Willie Nelson gjør sanger av Rodney Crowell på årets første album fra den kanten. For meg blir da dette albumet noe mer enn «bare» ei coverplate. En gammel sang jeg har et forhold til, er «Banks Of The Old Bandera», den ble gitt ut i 1976 med Jerry Jeff Walker og spilt inn for The Houston Kid av Rodney selv. Jeg elsker Rodneys versjon, men her får Willie virkelig fram nye vemodige nyanser i sangen. Det blir spesielt å høre den 92 år gamle mannen synge om tider som var: ”And that rope we used to swing on, now it just hangs tattered by the wind“. Glimrende, og et høydepunkt på dette albumet. Det er også «Open Season To My Heart». Gåsehud og tårer. De gjør kjærlighetssorg om til kunst, Willie og Rodney.
Rodney selv kom med nytt album seinere på året. Airline Highway er blitt ei veldig fin plate som står seg godt målt mot de fleste andre gode Crowell-platene fra de siste 25 årene. Gode tekster, selvfølgelig når de kommer fra Crowells hånd. Og igjen et stort pluss for en solid musikalsk, men også leken og lekker produksjon der Crowells stemme er i forgrunnen, men der de enkelte instrumenter – være seg lette trommer, gitarer, piano, strykere eller koring – trer tydelig fram. En klar femmer for dere som er opptatt av terningkast.
Jeg gleder meg til konsert med Rodney Crowell i 2026.
24 Hayes Carll: We’re Only Human
Vi holder oss i samme musikalske landskap, og kvaliteten er fortsatt høy når vi nå har kommet til Hayes Carll og hans We’re Only Human. Tittelen på albumet sier mye. We’re Only Human. Vi er menneskelige, vi gjør feil, men til syvende og sist handler mye på dette albumet om å gjøre det beste ut av kortene vi har fått tildelt og ha fred med seg selv. Flere av sangene på albumet har Carll skrevet i samarbeid med andre, blant annet to i samarbeid med talentet Aaron Raitiere. Gode melodier og fine skråblikk på tilværelsen ikke ulikt det man finner hos John Prine.
Fjorårets album Five Dice, All Threes var godt representert da Bright Eyes holdt noe som må ha vært årets Oslo-konsert i sommer. Nå har Bright Eyes gitt ut en EP med åtte spor som var til overs etter innspillingen av Five Dice, All Threes, hvorav EP-ens tittelspor, «Kids Table», var vurdert som single til det albumet. EP-en tikker inn på 29 minutter, så vi snakker om en EP som er lenger enn mange langspillere som er omtalt i Gubberock. Så er nok Kids Table like mye en EP i konsept som i lengde. Den røde tråden er nok svakere, selv om vi også her hører litt småprating og mulig klipp fra film slik Five Dice, All Threes er gjennomsyret av Heller ikke Kids Table har dårlige spor, og om du som meg er svak for Conors dirrende vokal, melodiske og tekstlige kvaliteter og bandets musikalske krumspring, er det mye å glede seg over også her.
Det er nye fele på denne lista over årets beste album. Shawn Camp tar det et skritt lenger når han utgir et album med sanger han og Guy Clark lagde om felespilleren Sis Draper. Plata med den treffende tittelen The Ghost Of Sis Draper er blitt et fint og interessant tilskudd ikke bare til Shawn Camps produksjon, men den fungerer også som en flott hyllest til Guy Clark slik at tittelen nesten kunne vært The Ghost Of Sis Draper And Guy Clark. Spill høyt!
27 Esther Rose: Want og 28 Suzanne Vega: Flying With Angels
Suzanne nye album, Flying With Angels, er det første med nytt materiale på ti år. Det er utvilsomt det jeg har hørt mest på av hennes album de siste 30 årene. Første halvdel av albumet er riktig så bra. Melodiene er gode, historiene interessante. Kanskje høres Suzanne litt mindre Vega ut enn hun gjorde tidligere, men hun har heldigvis bevart mye av særpreget i stemmen. Albumet åpner med trioen «Speakers Corner», «Flying With Angels» og «Witch», tre popviser der Suzanne Vega kommenterer samtiden, vel, «Whitch» kan også være det eller den som påførte mannen hennes slag. Den finurlige «Chambermaid» ser Bob Dylans «I Want You» fra den kvinnelige inspirasjonen til sangens synsvinkel. Herlig! Utover er det mer ujevnt, men likevel er fint gjenhør med denne artisten.
Jeg har brukt litt tid på de to siste albumene til Esther Rose, men når de virkelig sitter, så sitter de bom fast. Jeg plasserer årets, Want, litt bak de to fotgjengerne, men holder det for å være et hakk eller to bedre enn Suzanne Vegas fine Flying With Angels. Esther Rose er en spennende artist å følge. Noen av dere var kanskje så heldige å se henne i Oslo som oppvarmingsartist for Andrew Comb. Jeg må ha vært i koma og skaffet ikke billetter før det var utsolgt. Neste gang!
Neil Young-utgivelser er en egen kategori her på bloggen. Høydepunkter for mitt vedkommende har dog vært de tre konsertene jeg har fått med meg med mannen.
Hans nye album av året, Talkin To The Trees, skjemmes noe av at enda flere melodier enn vanlig fra den kanten er stjålet av andre eller gjenbruk av egne. Dessuten er tekstene, noen ganger pinlige, særlig gjelder dette de to første sangene og «Let’s Roll Again». Det er dog også fine ting her, og Neil får jo alltid noen gratispoeng av meg, så om jeg hadde terningkast ville det blitt en svak firer eller sterk treer, så den hører ikke hjemme blant årets beste utgivelser når alt kommer til alt. Litt underlig – eller forståelig vil noen si – at ingen av sangene herfra var å høre på de tre konsertene jeg var på i sommer.
Det har også kommet ei coverplate med Neil Young-sanger, Heart Of Gold: The Songs of Neil Young, Vol 1.”Anders Osborne er et nytt navn for meg. Han åpner «Cowgirl In The Sand» klimprende på en akustisk gitar, og synger den slik også Neil har gjort noen ganger. Så kjører han på midtveis og han og bandet gir oss en flott elektrisk avslutning på låten med fine gitardetaljer. Glimrende! Jeg ser at Anders har samarbeidet med Neils gamle venner Chad Cromwell. Cromwell er medprodusent på dette sporet. Bolas bidrar som produsent og mikser på flere andre spor på denne hyllesten. Vi har spart det beste til slutt både på albumet og i denne omtalen. Chris Pearce gjør en strålende «Southern Man». Sangens antirasistiske budskap blir ekstra sterkt når Pearce trøkker til og fremfører teksten litt omskrevet slik at fortelleren selv blir i sentrum for handlingen som den uretten blir begått mot. Gåsehud!“
Og til slutt: Det har kommer både film og soundtrack til filmen The Coastal om Neil Youngs soloturné våren 2023 på vestkysten av USA. Filmen er nydelig, og soundtracket var opprinnelig veldig flott. Litt svakere ble soundtracket etter at en feil ble rettet; det var lagt på vokal som ikke stammet fra turnéen på to-tre sanger. Da vokalen var renset bort, ble soundtracket svakere. Det får være grenser for purisme. Les den ikke-korrigere omtalen her.
32 Mavis Staples: Sad And Beautiful World
Denne ble først uteglemt ved en feiltakelse.
Mavis Staples har blitt 86 år gammel, men det hindrer henne ikke fra å gi ut et svært fint album. Datter av Pops Staples og sanger i The Staples Singers har gitt henne en solid ballast. Tidligere i år forførte hun Notodden med sin gospelpregede musikk. Noen av hennes nyere album ble produsert av Jeff Tweedy. Denne gangen er det Brad Cook som står bak spakene.
Hun har tatt for seg en solid rekke låter, og gitt dem hennes eget særpreg. Det er nesten så jeg tenker på Johnny Cash og hans American Recordings.
For å banne litt i gospel- og Tom Waitskjerka: albumet åpner med åpningslåten på det siste albumet til Tom Waits, et album som er fint, men hverken sangen «Chicago» eller albumet «Bad As Me» er blant Toms aller beste. Og heller ikke på Mavis Staples album, når sangen opp til de aller beste. For her er det mye fint. Tittelåten «Sad And Beautiful World» av Mark Linkous fra Sparklehouse og «Beautiful Strangers» av Kevin Morby for eksempel. Andre eksempler er «Anthem» av Leonard Cohen og «Hard Times» av duoen Welch & Rawlings. Her får du også servert låter av Frank Ocean, Curtis Mayfield og Rhodes/Hayes. Blant musikerne finner vi Spencer Tweedy – sønn av Jeff – og MJ Lenderman.
Et fint album som må med når 2025 skal oppsummeres.
Spilleliste
Og her er den fantastiske spillelista. God fornøyelse!
Gubberock 