Hitparade og Dennis Hopper med The Waterboys i Oslo Konserthus lørdag kveld

The Waterboys i Oslo Konserthus. 1. november 2025

Jeg hadde litt blandede forventninger før konserten med The Waterboys i går kveld. På det beste, som konserten på Sentrum Scene i 2015, er bandet fantastisk. Jeg har også opplevd dem som mer middelmådige når de spiller mye fra nye album som ikke treffer meg helt. Nå hadde de prosjektet Life And Death Of Dennis Hopper i kofferten, et album om den eksentriske skuespilleren. Albumet har flere gode sanger, men fremstår for meg som både ujevnt og litt rotete. Jeg hadde satt min lit til at denne konserten skulle rette opp dét inntrykket.

Men de første 40 minuttene eller så var kjemisk fri – no pun intended – for Dennis Hopper. I stedet fikk vi en hitparade der The Waterboys startet med den fengende «Glastonbury Song» fra Dream Harder (1993) I likhet med de aller fleste sangene som ikke var fra prosjektet om Dennis Hopper er den fra 1993 eller tidligere. Det er virkelig trivelig denne første delen med sanger som «Fisherman’s Blues» – kveldens første gåsehud – «Medicine Bow» og «How Long Will I Love You». Sistnevnte er fra deres irske album «Room To Roam» (1990). Mike forteller at da de var på turné i Skandinavia i 1989, spilte de irske folkesanger hele tiden, bortsett fra akkurat da de holdt konserter.

Etter 40 minutter med den ene hiten bedre enn den andre, syntes nok Mike Scott han hadde gjort seg fortjent til å presentere sitt nye album om Dennis Hopper, så nå ble det 45 minutter med sanger derfra. Denne seansen åpner med Steve Earle og den fine «Kansas» på storskjerm, og under denne delen av konserten ruller bilder av Dennis Hopper og filmer hans spilte i som Easy Rider og Apokalypse nå. Sugarfoot fra Trondheim hadde varmet opp før The Waterboys, de spiller på albumet og var også på scenen under store deler av dette partiet. Fortsatt er inntrykket mitt at disse sangene er ujevne, men i tillegg til «Kansas» har sanger som blant annet «The Tourist», «Blues for Terry Southern» og «Golf, They Say» utvilsomt kvaliteter. Terry Southern var en forfatter som vanket i beatmiljøet. Mike forteller at Hopper pleide å spille golf med kamerat Willie Nelson på sine litt eldre dager. Samlet fungerte seksjonen fint!

Mike Scott takker oss for at vi ville høre på, og The Waterboys gir oss en ny hitparade. The Waterboys er i dag satt sammen av personell både fra England – sorry Skottland! – Nord-Irland, Irland og USA. Tangentmennene/multiinstrumentalistene James Hallawall og Brother Paul Brown spiller storveis, duellerer fra hver sin side av scenen og skaper show og moro på sanger som «A Girl Called Johnny». Når vi også får låter som «The Whole Of The Moon», «This Is The Sea», «Pan Within» og «Don’t Bang The Drum» er det ingen grunn til å klage over at Mike Scott midtveis i konserten ville presentere oss for nytt stoff og vise at han er en kunstner i stadig utvikling. Egentlig et fint kompromiss og en forbilledelig måte å gi både publikum og seg selv en fin opplevelse. Mike Scott var i godt humør, og mimret litt om tidligere besøk i Oslo, helt tilbake til konserten på Chateau Neuf (redigert) i 1984 og framover.

Over to timer varte konserten. Vel blåst! Ny mulighet for å oppleve dem samme sted i kveld.

James Hallawell

Redigert 1. november klokka 13:16

Trond Granlund spiller sin blues på album og live

Trond Granlund Band: Konsert på Olsen på Bryn lørdag 1. november 2025. Aktuell med Granlunds Blues (album 2025)

Trond Granlund Band lørdag ettermiddag er en stor og hyggelig opplevelse i seg selv, men også en nær optimal måte å høre sangene på Tronds helt ferske album Granlunds Blues. Trond hadde på forhånd lovet å spille alle sangene på albumet, og det løftet holdt han. De begynte like gjerne konserten med CD-ens bonussang «Gravskrift 1919 (Røde Rosa)» en sang av Kåre Virud, gitt ut på Viruds første, og etter Granlunds mening beste album. En veldig fin start på en ettermiddag som bare blir bedre og bedre.

Granlunds Blues. Da jeg snakket med Trond Grandlund for et drøyt halvår side i forbindelse med utgivelsen av Livet er så mye, kunne han fortelle at han allerede et album til klart: Granlunds Blues. Og nå er det her. Trond er virkelig blå på omslagsbildet etter å ha mistet vest med lommebok på turné. Heldigvis dukket både vesten og lommeboka opp igjen. Sangene på Granlunds Blues er blåere enn på Livet er så mye, mer blues. Men dette er ikke en ren blues-plate. Dette er Granlunds Blues. På albumet bidrar Jan Tore Lauritzen i tillegg til Granlund selv med munnspill som gir en karakteristisk blues- følelse. I går kveld spilte Granlund munnspill selv. Med seg på scenen hadde han medprodusent og gitarist med mer Roar Vangen, Jan Arild Moe på kontrabass og Svend Berg på mandolin og slidegitar. På albumet bidrar også folk som Erland Dahlen på slaginstrumenter, sønnen Tommy Granlund på gitar og Gjermund Kolltveit på trekkspill. Sammen har de laget et album som lyder akkurat slik et album fra Trond Granlund skal låte i 2025 etter at Trond skritt for skritt har utviklet stilen sin til å låte slik den kler ham aller best.

De neste to sangene vi får høre i går er et eksempel på at det å høre sanger i levende live kan åpne opp sanger som ikke umiddelbart treffer på album. Punk-låten «Uskyldighet» av Joachim Nielsen, Jokke, er blitt til en blues-låt. Det er en fryd å se de fire musikerne på albumet fremføre den. Jeg har ikke opplevd Svend Berg live før, og det å både se og høre ham med mandolin og slidegitar løfter denne ettermiddagen for meg. «Ensom ulv» er opprinnelig skrevet av nettopp Svend Berg. Trond syntes melodien ble litt for mye blues til at den passet ham, han bruker derfor en egen melodi. «Gal» er i sin helhet skrevet av Svend Berg. Trond satt i sofaen da sangen dukket opp på Spotify. Han hadde kanskje hørt den før, men ikke på denne måten. Trond skyndte seg derfor til Roar Vangen, og nå er sangen med på albumet. En flott sang om ikke å grave seg ned når man gjør noe dumt. Om man tenker for mye, blir man bare gal.

På albumet – og konserten – spiller Trond Granlund Band også Tore Heggelunds «Kanskje, kanskje ikke». Tore spilte med Trond i mange år før han døde. Trond sang på to spor som var ment for en plate utgitt av bandet til Tore. «Kanskje, kanskje ikke» nådde ikke opp for dét albumet, men nå er den altså her i Tronds versjon, der musikerne virkelig får lov til å briljere. Veldig fint at Trond løfter fram kjente og for meg ukjente sanger i god blanding.

Roar Vangen og Svend Berg

Trond Granlund ville egentlig lage et album med bare sanger av Lillebjørn Nilsen slik han hadde gjort med Jokkes sanger. Over et langt liv har jo Lillebjørns sanger betydd enda mer for ham enn Jokkes, født i samme år som de var. Men det ble med to sanger som Trond syntes han fikk tilstrekkelig godt til. Jeg fikk tyvlytte på Tronds versjon av Lillebjørn Nilsens «Bysommer» i vinter og gledet med rette til å høre den igjen. Vi får også en strålende versjon av Lillebjørns melodi «Gategutt» til tekst av Rudolf Nilsen. Perfekt, elsker versjonen på album og live! Et stort høydepunkt i går. Og for å slutte en slags ring: Trond synger også sin egen melodi til Rudolf Nilsens «Kalsen», Kalsen er en person vi også hører om i Rudolf Nilsens kjente dikt «Nr. 13». ”Han brakk nok begge beina, men står på sine ord.“ Tre høydepunkter på nok et Granlund-album av høy kvalitet.

Trond Granlund Band tar seg god tid når de framfører sangene. Fem, seks og syv minutter. Det tåler vi når sangene er så gode, og fremføringene tilfører sangene så mye som her. Stein Ove Bergs «Manda morra blues» passer inn i dette selskapet. En tilsynelatende koselig sang i Stein Ove Bergs nær perfekte fremførelse. Trond Granlund ville få frem det triste i sangen. En dag er det verre ikke å skulle stå opp klokka fire for å reise på jobb, enn faktisk å måtte stå opp. Livet mister mening. Det er vel unødvendig å skrive at jeg liker versjonen til Trond Granlund Band, en versjon som kaster lys over en viktig side av sangen.

Holder seg skjerpa. Etter over en time med sanger og historier fra den nye plata får vi i sett to litt mer blanda drops. Jokke-sangene «Bestevenner», «Herr Smith» og «Verdiløse menn» er godt innspilt av bandet, og de instrumentale partiene, der de fire herrene slår seg løs med strengene, blir bare lengre og bedre. Herlig. Og mot slutten «Den da’n ødelagt» – nei, langt i fra –og «Bandidos i det fri». Disse folka «holder seg virkelig skjerpa» for å stjele fra en av sangene som ble fremført i går!

Og i dag tar jeg fram Granlunds Blues igjen. Det er vel unødvendig å skrive at albumet har vokst litt til?

Dokumentar om Martin Scorsese fenglser

Mr. Scorsese: Serie på 5 episoder på Apple TV (regissør Rebecca Miller)

Bilde fra Apple TV

Fem timer i selskap med Martin Scorsese er interessant på mange plan. Ikke minst er det en tur inn i deler av min egen fortid som jeg må innrømme for meg selv at jeg har glemt. Vi beveger oss i kronologisk rekkefølge, og jo lenger ut i serien jeg kommer, jo oftere sitter jeg og sier til meg selv: ”Den filmen så jeg jo, men hva handler den om?“ Martin Scorsese var nok lenge min favorittregissør. Han laget både film og dokumentar om Bob Dylan, noe man ikke dveler med i serien. Men den fantastiske konsertfilmen The Last Waltz fra 1978 om The Bands avskjedsforestilling blir viet plass, og vi får vite at Robbie Robertson i The Band og Scorsese blir gode venner og drar hverandre ut mot kanten av stupet.

The Last Waltz er selvsagt en film jeg husker. To andre som gjorde ham til en favoritt her i gården, er Taxi Driver (1976) og Raging Bull (1980), to filmer om outsidere som mister fotfestet, blir isolerte og tyr til vold. Travis Bickle i Taxi Driver lever tilsynelatende mer isolert enn bokseren Jake La Motta i Raging Bull, men også La Motta lever i sin egen verden, selv om han har familie – som han er voldelig mot– og beundrere. I første halvdel av Scorseses karriere var Robert De Niro ofte hovedrolleinnehaver og samarbeidspartner. Paul Schrader stod ofte bak manus, men De Niro var med og jobbet fram historien og var også pådriver for at en film som Raging Bull ble laget. Senere fikk Leonardo DiCaprio omtrent samme rolle. Mens De Niro var «method actor» da han var på høyden, er Scorsese «method director». De har nok begge levd seg mer inn i filmene enn det som sunt er.

I dokumentaren møter vi både De Niro og DiCaprio. Og vi møter en høyenergisk Scorsese som virkelig ikke er skåret for tungebåndet. Han er også særdeles produktiv, han har levd og åndet for film helt siden astmaproblemer som barn gjorde at han måtte være mye innendørs og brukte tiden til å se og lære film. Mange av filmene som Mean Streets (1973) og mafiafilmene, var inspirert av familiemedlemmer og virkelige personer som levde på kanten og over kanten av det etablerte. Scorsese vil ikke moralisere, han overlater til oss å trekke konklusjoner og ganske ofte få sympati med de voldelige taperne i filmene. I mange av filmene sparte ikke Scorsese på virkemidlene, og mange av dem er nok i overkant voldelige for denne skribenten. Også vi har de destruktive kreftene i oss, mener Scorsese. Selv holdt han på å miste livet til dopmisbruk.

Der jeg vokste opp, var det en film som vekket oppmerksomhet, og det var The Last Temptation Of Christ fra 1988. Ingen hadde sett den, men mange mente den var blasfemisk. Filmen bygde på boka med samme navn av Nikos Kazantzakis. Dette var ei bok jeg seinere måtte lese ettersom den hadde inspirert ikke bare Scorsese, men også folkartisten Townes Van Zandt. Scorsese hadde lenge ønsket å lage filmen, da han med sin katolske bakgrunn og et liv i spenning mellom gode og onde krefter ønsket å utforske og stille spørsmål om hva som hadde skjedd om Jesus falt for fristelsen til å redde seg selv og leve et vanlig liv med Maria Magdalena. Jesus gjorde til slutt som Gud ønsket, og det var fullbrakt. Blasfemien? Kanskje at fristelsen ble synliggjort i en scene der Jesus i drømme elsker med Maria Magdalena. Mye i Det Gamle Testamentet er vel verre enn som så?

Scorsese forteller i filmen at han hele livet har levd med katolisismen, på ulike måter riktignok, han forlot aldri katolisismen, og katolisismen forlot aldri ham. Hans forhold til kristendommen skal ha satt sitt preg på mange av filmene hans, selv om det for mange av oss har vært vanskelig å få øye på. Han forteller at han ville gå dypere enn Last Temptation Of Christ og laget seinere filmen Silence (2016), dypere, men Scorsese vet ikke om den er bedre. Silence jeg nokså sikker på jeg ikke har sett – setter den på ønskelista. Og så bør jeg nok også se The Wolf Of Wall Street – eller har jeg sett den? – selv om den filmen virker å være i drøyeste laget.

Den siste filmen jeg så med Martin Scorsese var glimrende Killers of the Flower Moon (2023). I den filmen spiller både De Niro og DiCaprio, og filmmusikken er av Robbie Robertson som døde kort tid etter at filmen ble laget. Martin Scorsese har ofte laget filmer sammen med vennene sine, og man får inntrykk av at mange av dem er mer familie enn familien selv.

Se dokumentaren, få noen doser nostalgi, men kanskje først og fremst bli litt klokere på hvem Martin Scorsese er og hva som er og har vært drivkraften hans. For ei herlig mor han hadde! Denne lille omtalen er ikke ment som en oppsummering av karrieren til Martin Scorsese, men snarere en trailer for hva dokumentarserien dreier seg om.

Eide Olsen har hjertet på rett plass

Eide Olsen: Med hjertet på rett plass (album 2025)

Foto: Privat

Den aller beste sangen på Eide Olsens nye album «Med hjertet på rett plass» kommer til slutt. En hjertevarm sang om et samliv i endring, den ene har blitt dement, den andre husker for dem begge, og bevarer minnet om det som var og det som fortsatt er dypt inni hjertet – ”Jeg husker alt“. Sangen er lavmælt med en vakker melodi. Den trenger ikke mye staffasje, men får lekre detaljer likevel som en blåsersolo av Guds nåde. Dette er én av ni sanger på et album som ser kjærligheten fra en manns perspektiv.

Sangene på Eide Olsens nye album er skrevet til forestillingen Med hjertet på rett plass. Den har vært vist i Asgeir Eide-Olsens hjemby, Bergen, og man kan tro at litt fortelling mellom sangene kan bidra til å kaste lys over de gode tekstene, at det vil gjøre stoffet godt. Denne omtalen er dog kun basert på de ni sangene som fremstår som et helhetlig og fint, til dels veldig fint, album.

«Platen er en samling betraktninger om mannens forhold til kjærlighet og samliv,» sier Eide Olsen. «De fleste låtene har humor i blikket, men noen ligger litt dypere i vannet.»

Om rett plass for hjertet er i baklomma, som det Bruce Springsteen-inspirerte omslaget – se bilde nederst i saken – kan tyde på, vites dog ikke. Stort sett synges det uansett med hjertet utenpå skjorta.

På sine to foregående album sang Eide Olsen på engelsk. Skifte til norsk språk gjør at vi kommer nærmere tekstene. Jeg liker også Asgeir Eide-Olsens vokal enda bedre på morsmålet. Noe er likevel som før. Albumet er spilt inn i Gdansk med en rekke polske musikere der blant annet Irek Wojtczak bidrar med blåsere. Det er også bidrag fra folk her hjemme: Albumet er produsert av Eirik Grønner, Thommas Schønberg spiller gitar, og Inger Lise Drabløs samt Gina Aspenes korer.

Sjangermessig tenker jeg viser ala Espen Gunstein, både skråblikket på tilværelsen i tekstene, men også i visepreget på flere av låtene. Eide Olsen er dog mer pop enn den mer viserocka Gunstein. Av de artigste sangene på albumet er «Chiahuaha». Den skiller seg litt ut musikalsk, men ikke minst synes jeg måten Asgeir og korer synger på er fornøyelig i denne sangen om å slippe seg kanskje i overkant løs.

Albumet åpner med den gitarintensive – herlig solo til slutt– «Livet er en reise». Akkurat tittelen er jo klisjéaktig, men prøv å finne andre ord for alle de metaforiske reisene vi er på, det er sannelig ikke lett. og når det er sagt, er dette ellers en nokså klisjéfri tekst med svart humor der tradisjonelle kjønnsroller er snudd om.

Tekstene er gode på dette albumet. To låter som ikke er av mine favoritter på albumet, «Like greit» – det er likevel en bra sang – og «Månesølv» har likevel to av de beste tekstene. «Like greit» beskriver kjærligheten som ikke gir seg så lett på en fin måte, «Månesølv» er av de roligste sangene på albumet, og teksten tåler å stå alene. Heller ikke «Sier ingenting» når helt opp hos meg. Men derfra og ut er det strålende. Humørsprederen «I parken», «Nokia 3310», den bare glitrende «En helt ny dag» – ”Like greit å bare stå opp og møte veggen en gang til“ – og altså avslutningslåten «Jeg husker alt».

Jeg liker dette albumet. Jeg liker de fleste av sangene, og lekenheten både musikere, korister og ikke minst Eide-Olsen selv fremviser. Men best av alt er Eide Olsen i den alvorlige og beint fram vakre «Jeg husker alt». Den blir stående.