Gubberock

Storslagen ørkenrock fra Fredrikstad

El Cartel: Fronteras (album 2025)

Har de ørken i Fredrikstad? Nja, musikken til El Cartel er først og fremst en mental tilstand, og om du blir tatt med til Texas, Mexico, en spagettiwestern eller føler litt shadowband uten å måtte foreta den fysiske reisen selv, er vel det helt i orden. Nest siste sang ut på Fredrikstad-bandet El Cartels debutalbum, Frontera, er «Dead On Arrival», en dramatisk og suggererende sang som på mange måter står som en mørk kontrast til de mer livsbejaende låtene. Tangentene blir stadig sterkere og mer insisterende før også trompetene slipper til. ”Will they remember your name?“. Glimrende!

Ellers er vihuelan et et sentralt instrument i El Cartels lydbilde. Det er et instrument jeg ikke kjenner til fra før. Bandet forteller at vihuelaen er en forgjenger til den moderne klassiske akustiske gitaren, som hadde sin storhetstid på 1500-tallet. Om vihuelaen drar i gang mange av låtene, er det samklangen mellom musikerne som gjør dette albumet.

For noen år siden møttes gitaristene Richard Ahlsen og Jørgen Hansen. ”There Are strangers in the dark, trying to find that common spark“, som de synger i åpningslåten. Vel. De hadde en felles interesse for musikk fra ørkenområder, mariachi, Ennio Morricone og spagettiwestern. Nå, fem år etter, foreligger åttemannsbandet El Cartels debutalbum, Fronteras.

Tekstene er forfattet av bandets sanger, Emil Nordbæk, skjønt flere av låtene har begrenset med lyrikk eller er rene instrumentallåter. Tekstene kler likevel den livsbejaende, svingende og herlige musikken laget av hele bandet og bidrar til å sette stemningen. Låttitlene er vekselvis på spansk og engelsk. Uoriginalt nok vil jeg trekke frem bandet Calexico som en musikalsk slektning. Men jammen er det også litt shadowband over dem til tider, kanskje særlig i noen av de instrumentale låtene som avslutningen Crudo. Og åpningen av første låt, «Fronteras», sender tankene mine i retning av den klassiske gitarvirtuosen John Williams.

I tillegg til de tre allerede nevnte består El Cartel av bassist Mats Andre Andersen, trommeslager Nicolai Gregersen, tangentmann Stephan Reis og trompetistene Espen Christoffersen og Tommy Bakkelund. I tillegg bidrar en rekke gjestemusikere til det storslåtte lydbildet. Albumet er fint produsert av Magnus Abelsen i hans eget City Life Studio i Fredrikstad.

Med 46 minutter er albumets lengde klart i øvre sjikt blant albumutgivelser for tiden. Men tiden er godt anvendt, og musikken engasjerer gjennom de aller fleste av albumets 11 sanger. Herlig musikk, som røsker deg opp av sofaen, eller får opp takten på en spasertur. Noen er nevnt, jeg nevner dog et par favorittlåter til: forsvinn inn i «Tres Avenidas», la deg bergta av «Saguaro Heart»og bli med på «Don Alvarado Drive» til «Where River Flow».

Dette er musikk som helt sikkert vokser et hakk eller to i levende live.

David Lowery gir oss årets beste utgivelse?

David Lowery: Fathers, Sons And Brothers (album/samling 2025)

”Cause when I was young I was The Cover of the Rolling Stone father
Also by Shel Silverstein
But now that you’re my son I’m the giving tree father
And that’s what you gave to me“

David Lowery ser tilbake på hvem han var. Hvem han ble.

David Lowery hadde opp gjennom årene blitt spurt om han ikke skulle skrive en selvbiografi. Det hadde han ikke lyst til, men et frø begynte å spire. I 2020, 2021 og 2023 ga han ut tre selvbiografiske album digitalt på Bandcamp, In The Shadow Of The Bull, Leaving Key Member Clause og Vending Machine. Albumene handler om ham selv, familien og venner. Nå er disse tre albumene samlet som en fysisk utgivelse under tittelen Fathers, Sons And Brothers. Du kan også strømme samlingen. I tillegg til albumene er det også bonusspor og nyinnspillinger. I alt er det 28 sanger og 1 time og 50 minutter å gape over, en håndfull i en utålmodig tidsalder. Utgivelsen av de digitale albumene må trolig ses i sammenheng med Lowerys kamp for musikernes rettigheter og mot blant annet Spotify. En ressurssterk herremann, denne David Lowery.

En håndfull eller ikke. David Lowery har gitt meg en ny utfordring slik han gjorde med bandet Cracker og det fantastiske dobbeltalbumet Baker To Bakersfield. Albumet ble utgitt i desember 2014, og da syntes ikke listepolitiet noe om at jeg plasserte albumet på topp over årets album i 2015. Jeg har sendt en henvendelse til listepolitiet om hva jeg skal gjøre med Fathers, Sons And Brothers. Er det innafor å ta det med på årsbestelistene for 2025? Ny musikk er nemlig musikk man ikke har hørt før, og denne musikken er ny for meg.

Jeg har egentlig bare en innvending mot denne utgivelsen som er krydret med gode melodier, flott musisering og interessante historier, og det er at noen av tekstene er litt overlessset og lite poetiske som «It Don’t Last Long». Men når refrengene så til de grader setter seg på hjernen på den gode måten, er det en liten innvending. Slik det ofte er med store utgivelser, fremstår første halvdel bedre enn den andre. Kanskje er hvileskjærene noen flere der, men påstanden kan altså være et resultat av at jeg bare har lyttet til utgivelsen i en uke. Det er definitivt mye bra på andre halvdel også. Om tekstene til låtene ikke er nok, er det muligheter for å lese om bakgrunnen for mange av sangene på David Lowerys hjemmeside. Han har skrevet den selvbiografien han ikke skulle.

Musikalsk beveger det seg mellom solo akustisk folk, country og stort sett midttempo rock, noen ganger med strykere eller en enkelt fele. Den litt odde sangen ut er tittellåten, som nesten er pompøs, symfonisk rock med et grandiost kor og nydelige elektriske gitarer. Joda, jeg liker den. Den også. Føler du behov for å riste litt på hodet, gir den insisterende «Europass» deg muligheten til det. Love it!

Samlingen åpner med den – rett så poetiske – «Frozen Sea» om Davids første minne om faren, en følsom far som kommer hjem fra Vietnamkrigen. Vi møter den britiske moren og en britisk kystby og ser utover et frossent landskap.

Vi får en sang inspirert av søsteren til David som har cerebral parese – den fantastiske «How Does Your Sister Roller Skate?», om en spøk som kan egne seg innenfor familien, men som lett går over i mobbing utenfor. Bandene hans Camper Van Beethoven og Cracker ble store, de spilte på store stadioner med kant annet R.E.M. og fikk tung rotasjon på MTW. Lowery ser tilbake på livet i bandene i sanger som «I Wrote A Song Called Take The Skinhead Bowling» og den fine «Mexican Chickens» som også handler om å forlate kjæresten og om til tider leve et miserabelt liv:

”When I finally came back home
she said something changed inside you
I smashed a glass against the wall
went walking in the desert“

Han vender stadig tilbake til bandene og musikken hans i sangene. Mom I’m Living The Life» forteller han om hvordan det er å bli trukket mellom utdannelse og en strålende akademisk karriere og musikken; han må stadig tilbake til sangene og vennene i bandet. Og han vender tilbake til temaet i den herlige «Everybody Gets A Fucking Day Job». Joda, det er sanger om kjærlighetsforhold og mer til!

Når du kommer til andre halvdel, vil du oppdage at det er strålende sanger der også. Jeg har allerede nevnt tittellåten. «Vending Machine», «Fat Little Babies» og «Mark Loved Dogs And Babies» tar snart tak i deg. Melodiene er stadig omtrent like bra. Dette er kanskje ikke nyskapende, men variert innenfor et helhetlig format. Underveis er det drypp som minner meg om Baker To Bakersfield», Sanger, vokalen. Nevnte jeg den herlige bassen og den utsøkte trommingen på flere av låtene? Vel da har jeg kvittert ut det også. Dette er virkelig min musikk.

Jeg nevnte at jeg bare hadde en innvending mot utgivelsen. Det er feil. Jeg har én til, og det er at det egentlig ikke blir tid til å høre på annen musikk. Innboksen må vente. Utgivelsen er stor, den er vannedannende av typen som er umulig å få ut av hodet og spilleren. Ta det som en advarsel, men det bør være unødvendig å skrive at denne samlingen er sterkt anbefalt!

En fornøyd, men skarp Robert Forster

Robert Forster: Strawberries (album 2025)

”Mountains wide, nothing is clearer to the river people than what the others try and hide.“– Robert Forster

For mer enn 30 år siden kjøpte jeg en CD. Det var ikke en hvilket som helst CD, men Satisfied Mind med The Walkabouts. Satisfied Mind står i dag som et av de store coveralbumene og introduserte The Walkabouts for et stort publikum her hjemme, så stort at jeg fikk oppleve dem på Rockefeller på omtrent samme tida. Senere ble det mindre scener. Mange av sangene var eldre og skrevet av folk som Gene Clark, John Cale og Patti Smith og Charlie Reich. Jeg hadde ikke et forhold til alle sangene den gangen, noe som kun var et pluss. Dette var sanger gjort på The Walkabouts-måten. Jo, det var også nyere låter. «The Loom Of The Land» var kun et år i forveien gitt ut på Nick Caves Henry’s Dream.

Og så var det den beste av dem alle. En lang intro med et munnspill i førersetet. Hadde låten bare hatt dette munnspillet, hadde den vært fantastisk. Munnspillet blir med oss gjennom hele sangen og bygger mye av den intense spenningen, godt hjulpet av Chris Eckmans spøkelsesaktige stemme. Carla Torgerson ligger og vaker i bakgrunnen, og plutselig i begynnelsen av et vers er hun fremst i et par sekunder. Helhet og detaljer som løfter sangen opp mot himmelen og bidrar til at jeg måtte avbryte skrivingen og spille låten to ganger, halvveis dansende rundt på stuegulvet.

Sangen vi snakker om er «The River People». Da jeg mer enn 20 år seinere etter at jeg første gang hadde hørt sangen, kjøpte albumet Songs To Play (2015) av Robert Forster visste jeg merkelig nok ikke at han var låtskriveren bak «The River People». Det fant jeg først ut da jeg enda seinere skulle grave litt i hans solokarriere og historie med bandet The Go-Betweens. Robert Forsters egen versjon når for meg aldri opp til The Walkabouts’. Men det gjør da heller ikke noe. Jeg har de siste dagene hatt en gjenhør med de seinere albumene Robert Forster har gitt ut. Jeg begynte med The Evangelist (2008), et mørkt album preget av at hans venn og bandkollega fra The Go-Betweens, Grant McLennan, hadde gått bort etter et hjerteinfarkt i 2006. Albumet har fantastiske sanger som tittellåten og «From Ghost Town». Nevnte Songs To Play med sanger som «A Poets Walks» og «Songwriters On The Run» er fortsatt min favoritt, men også Inferno (2019) står sterkt.

I 2023 kom det personlige The Candle And The Flame, omtalt tidligere her i Gubberock. Albumet ble spilt inn i hjemlige omgivelser og er preget av at Robert Forsters kone led av en alvorlig kreftsykdom. Et veldig fint album! Årets album, Strawberries, er et langt lysere og popete album, og blir aldri lysere enn i duetten Robert har med nettopp sin kone på tittellåten, «The Strawberries». Når du kjenner til utfordringene de har hatt med sykdommen hennes, og kanskje også ser videoen til låten, kan man ikke annet enn å bli i godt humør! «Strawberries» er kanskje den mest personlige sangen på albumet. Den mest omtalte så langt er nok likevel den åtte minutter lange «Breakfast On The Train». To elskende kommer seg på morgentoget etter en heftig natt på hotell. Sangen er krydret med sitatvennlige verselinjer, du har kanskje allerede lest noen av dem. Dette er min favoritt:

”No two stories are the same and love can be a winning game
But no two lovers are the same“

Dette er virkelig en fornøyelig kjærlighetshistorie satt til en fin melodi, forsiktig instrumentering og Robert Forsters uttrykksfulle stemme som ligger der et sted mellom Tom Verlaine og Lloyd Cole. Sangen kunne fortjent enda flere ord, men opplev den selv! Historiefortellingen på «Foolish I Know» er ikke stort dårligere. Selv om bakteppet er lysere enn sist og Robert høres fornøyd ut, er ikke sangene uten brodd. Avslutningen «Diamonds» røsker skikkelig. De poetiske onelinerne løfter sangene. Hva med denne lagt i en agents munn og fra én av de beste sangene og vokalprestasjonene på albumet, «It’s A Shame»?

You give people the shits//Why can’t you be like everyone else?//Play The hits// That’s a good question and it’s a mystery to me// But I’ve come to see it positively as my destiny

Albumet er denne gangen spilt inn i Sverige, med et svensk band. De låter veldig fint sammen. Det burde derfor være nærliggende å ta turen til Norge for et større publikum enn for de få utvalgte som fikk oppleve Robert alene i en hage på Kampen i Oslo.

”No one I’ve meet has seen me yet at my best. No“. Vel, det tviler jeg på.

Geir Sundstøl i sakte film

Geir Sundstøl: Sakte film (album på Hubro 2025)

Strengemester. Gjennom en «more is less is more» – tilnærming sørger Geir Sundstøl for at lydlandskapet alltid er i de beste hender når han produserer andres musikk. Hadde jeg hatt forutsetninger for å kåre beste musikere i Norge, er jeg sikker på at Geir Sundstøl ville tronet høyt på en slik kåring, om ikke aller høyest. Han er en strengemester som like gjerne som heftige elektriske gitarsoloer spiller på countrystrenger, jazz og blues og gjerne med annet musikalsk krydder i tillegg. Han bruker mange virkemidler som den multiinstrumentalisten og musikalsk lekne personen han er, men han overdriver aldri, ofte etterlater han lytteren med en følelse av å ønske enda mer.

Stemme til det stemmeløse. Som soloartist feirer Geir Sundstøl i disse dager 10 årsjubileum. I min messenger-boks ser jeg at jeg gratulerte ham med en 8/10-anmeldelse av albumet Langen Ro i musikkmagasinet Uncut i 2016. Året før kom solodebuten Furulund. Sakte film er hans sjette album, og tidligere har det vanket Spellemannpris i åpen klasse. Geir Sundstøl musikk er nemlig vanskelig å klassifisere, sette i bås. Han maler ut lydlandskaper og stemninger uten vokal. Det vil si Ivar Overdal står bak ord som fremføres hviskende av Sanne Rambags og Erik Sollid på «Snille spøkelse», et av sporene på Sakte film, et spor der samspillet mellom stemmer, trompet, perkusjon og gitar skaper magi.

Strykere. Med et utall av Geirs egene strengeinstrumenter i førersetet tar han oss på dette nye albumet med til ni ulike steder. Sundstøl forteller at bruken av strykere fra Mari Persen, Sunniva Shaw og Håkon Brunborg denne gangen gir enda større bredde enn tidligere, noe han selvfølgelig har helt rett i. Blant bidragsyterne finner vi i tillegg en rekke fremragende musikere. Her er det både trommer, perkusjon og sag spilt av Anders Engen og Erland Dahlen, trompet med Hildegunn Øiseth, kontrabass traktert av Jo Berger Myhre og Mats Eilertsen, tangenter med David Wallumrød og el-bass med Audun Erlien. Geir Sundstøl har selv produsert albumet som er mikset av Bård Ingebrigtsen og mastret av Helge Sten.

Filmatisk. Geir har komponert låtene, av og til er medkomponister kreditert som på den storslagne stemningsfulle åpningslåten «Mats». «Mats» er laget over et bassriff av Mats Eilertsen som også har gitt navn til sporet. Jeg blir særlig fascinert av samspillet mellom perkusjon, kontrabass og fiolin og hvordan det melodiske i partier byr seg fram for så å trekke seg tilbake. På dette albumet slår man ikke på trommer, om du måtte tro det. Her spilles det med presisjon, lek og alvor. Bevegelse er et annet ord jeg tenker på. Dette sporet starter et annet sted enn der det startet. Og nokså sømløst glir det over i «Broder», der jeg tror jeg hører fløyter, men jeg er usikker på hvilket instrument som gir akkurat den assosiasjonen. Geir forteller at melodien på «Broder» opprinnelig ble laget til podcasten Usagt i 2018,

Det er utfordrende å skrive om musikk der jeg i liten grad kan gjemme meg bak ordene. Enda mer krevende må det være å skulle bevege og engasjere når eventuelle budskap og tanker bak musikken i liten grad tydeliggjøres gjennom tekster. Men det er også noe frigjørende over å bare bli med inn i lydlandskapene, la tankene fly til det stedet du tror Geir og musikerne hans har vært når de har laget denne musikken, eller mer sannsynlig til et helt annet sted. Når jeg hører noen av sporene ser jeg for meg åpne ørkenlandskap ikke så ulikt bildene Ry Cooder bidro med på Wim Wenders fantastiske film Paris, Texas. Det er neppe for ingenting at Geir har kalt albumet Sakte Film, og utgangspunktet for to av sporene er da også radio eller TV-serie. Geir forteller at «Divan» startet som et underlag for en langsom – eller skal vi bruke ordet «sakte» – elskovsscene i Leonard Cohen- serien «So Long, Marianne», en serie som jeg tidligere har varmt anbefalt.

Bevegelse. Bevege. Nå skal ikke jeg gå gjennom alle sporene. «Maroder misjonær var en tidlig favoritt, veldig fin melodi som spilles med ulik styrke og ulike instrumenter med en shankar-gitar (?) i sentrum. Jeg nevnte «bevegelse» da jeg skrev om åpningssporet. Da er det kanskje helt på sin plass at et av sporene heter nettopp «Beveg». Men like mye som å bevege seg mellom det rytmiske, det dvelende og røske tak i deg med en elektrisk gitar, er dette ett av flere spor der musikken berører der ord ikke slipper til eller gir mening. Albumet avsluttes med korte, men særdeles fine «Pysj».

Dit du ikke visste du skulle. Dette er en typen musikk jeg altfor sjelden fordyper meg i. Det er så langt bare spilt over to-tre dager, så her er det mye mer å oppdage. Så langt var det særlig givende å lytte til den alene i huset en søndags morgen, mens det enda er stille i huset og mens konsentrasjonen er til stede. Jeg skriver og spiller albumet, men tar meg stadig i å spille partier om igjen. Dette er ikke musikk som egner seg for multitasking. Jo, det også, men aller best er det bare å høre gjennom albumet i en konsentrert lytting og la musikken og tankene ta deg akkurat dit du ikke på forhånd har tenkt deg at du skal.

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette: