Den aller beste Paul Simon-konserten jeg har vært på?

Tid for å mimre om konserter. Jeg har sett Paul Simon på konsert seks ganger. I 1991 hadde jeg gått rundt i Oslos gater hele dagen og bare ventet på å se min store musikalske helt fra de 8-9 foregående årene. Og som han og det store bandet innfridde. To runder med en heidundrendre «You Can Call Me All». I 2003 la vi opp Norgesferien etter å se Paul og bandet hans innfri på Molde Jazzfestival. Året ettet en glimrende Simon And Garfunkel-konsert i Oslo Spektrum. Deres ungdoms forbilder Everly Brothers hadde et innslag underveis.

Så gikk det noen år. Jeg fikk litt tyn for å si at jeg heller ville sett en ren Paul Simon-konsert enn en Paul Simon- og Stingkonsert i 2015, men det får stå sin prøve. Og jeg mener det fortsatt. Men Simon- og Sting-t-skjorta bærer jeg gjerne. Sting har levert bra saker, han. Allerede i 2016 var Paul tilbake igjen alene, nei, ikke alene. Som alltid stort band og som alltid praktfullt. Men det var den konserten i 2018, da!

Konserten i 2018

Kanskje er det hukommelsen som spiller meg et puss. Men kanskje konserten på avskjedsturneen i 2018 den aller beste. Her kan du lese en stemningsrapport skrevet like etter konserten:

Enkelte opplevelser må det skrives om for å fordøye. Jeg har sett Paul Simon seks ganger på konsert. I og med at første gangen var i 1991, og jeg alltid har vært begeistret, er det vanskelig å vurdere om gårsdagens konsert i Oslo Spektrum var den aller beste, men det kan det fort ha vært.

Rundt 1983 begynte Paul Simon å konkurrere med Oddvar Brå om hvem som skulle ha høyest heltestatus, og siden den gang har jeg fulgt ham.

Etter at Paul Simon i februar kunngjorde at dette er hans siste turné, begynte Grace og jeg forberedelsene. Vi (i hvert fall jeg!) var innom alle soloplatene og alle platene med Simon and Garfunkel i tillegg til en rekke konsert-DVD’er. Noen av platene ble sågar spilt to og tre ganger.

En konsertopplevelse avhenger av både artist og mottaker, og allerede på åpningslåten America, var det liten tvil om at disse brikkene er på plass. Simon spilte sanger fra hele karrieren og flere av låtene ble gitt et løft i går. Simon hadde denne gangen – i tillegg til de sedvanlige perkusjonistene, blåserne, gitaristene og bassistene som takler verdensmusikken hans – også med seg strykere. Å få låter som Can’t Run og Rene And Georgette Magritte With Their Dog After The War i utsøkte arrangementeter var klare høydepunkt. Og jammen klarte de å gi oss Bridge Over Troubled Water i en fin utgave – en sang såpass krevende at Paul lot Art Garfunkel synge den da de var i lag.

Hva fikk vi ellers? «De fleste sangene mine er laget for å danse til» – det må i hvert fall gjelde mange av Graceland-låtene – vi fikk halvparten av sangene derfra, flere Simon And Garfunkel-låter – The Boxer, Homeward Bound og helt til slutt The Sound of Silence. Paul gjorde en fin soloversjon av nydelige American Tune. Sangen som er helt der oppe og konkurrerer om å være Paul Simons aller beste låt. Vi fikk noen stykker av dem i går!

Paul var i godt humør, pratet langt mer enn han har gjort tidligere på konsert. Ikke utenomsnakk, men historier knyttet til låtene.

Fantastisk kveld altså! På det nest øverste bildet er Paul i gang med Rene And Geogette Margritte with Their Dog After the War – tittelen inspirert av tittelen på et bilde i en bok om maleren – boka bladde han i hjemme hos Joan Baez, kunne han fortelle.

Foto: Tormod Reiersen

Når villdyret våkner stående i flammer

Warren Zevon – “Stand In The Fire” (1980/2021). Ny dobbeltutgave «Recorded Live At The Roxy Theatre in Los Angeles (1980)»

Da har jeg fått den i hus, den nye doble utgaven av Warren Zevons livealbum, «Stand In The Fire», spilt inn på legendariske i 1980. For meg er dette ei av de store liveplatene i rocksegmentet, helt der oppe med Dream Syndicates «Live At Raji’s» og «Weld» med Neil Young & Crazy Horse. Man kan alltid stille seg spørsmålet om slike deluxe-utgaver er nødvendige. Som Warren Zevon uttalte om de 10 sporene som nå er utgitt og som opprinnelig ikke var en del av denne liveskiva: «The dog ate the part we did not like». I 2007 kom den en CD-utgave med fire bonusspor, og nå har hunden kastet opp seks spor til. Men joda, jeg liker dem! Her får du en god del om denne liveplata, men også litt om annet Warren Zevon bedrev i sitt «Dirty Life And Times».

«I’m Gonna Drink ‘em Up»
Én fin ting med slike utgivelser, er at de gir en god unnskyldning til å høre gjennom artistens diskografi. Da «Stand In The Fire» ble utgitt første gang, forelå det allerede tre klassiske album fra Zevons kant, og da regner jeg ikke med «Dead Or Alive» fra 1969; ingen regner vel med den plata. På 70-tallet var Warren Zevon bandleder for Everly Brothers, og han utviklet et alkoholproblem. Og et vennskap med Jackson Browne. Browne skaffet ham platekontrakt, og i 1976 utga Zevon den selvtitulerte klassikeren. På én av hans aller beste låter, den til dels selvbiografiske «Desperados Under The Eaves» synger han åpenhjertig om sitt alkoholproblem:

«I was thinking that the gypsy wasn’t lyin’
All the salty margaritas in Los Angeles
I’m gonna drink ’em up
And if California slides into the ocean
Like the mystics and statistics say it will
I predict this motel will be standing until I pay my bill»

Kanskje dette er det mest siterte vers av Warren Zevon? For øvrig fra en låt som ikke finnes på «Stand In The Fire».

Eks-kona Crystal Zevon lurte lenge på hvorfor han oppriktig ba om unnskyldning for den ene gangen han slo henne, men aldri nevnte alle de andre gangene. Hun skjønte etter hvert at han ikke husket dem. Samtidig hadde Zevon en myk side. Han ville ha Crystal tilbake, og èn dag på midten av 80-tallet sang han nydelige «Reconsider Me» for henne. Han hadde henne nesten, men neste dag ødela en full Zevon en familiesammenkomst og alle muligheter for en ny start med Crystal. Les forresten Crystals bok «I’ll Sleep When I’M Dead: The Dirty Life Of Times of Warren Zevon». På Warrens oppfordring legger hun ikke fingrene mellom. Samtidig; hun brydde seg om ham.

Etter den selvtitulerte plata fulgte «Excitable Boy» (1978) og «Bad Luck Streak in Dancing School». I likhet med forgjengeren plasserte de ham trygt i rock noir-landskap, fint produsert og med dyktige vestkystmusikere fra The Eagles, Fleetwood Mac med flere. Låtene var befolket av drapsmenn, psykopater, politikere, gjenferd og Warren selv. Tekstene var ikke ulike Randy Newmans, men Newman var nok hakket mer underfundig, Zevon råere og mer selvutleverende.

Pianofighteren brenner
Så da var det vel helt på sin plass at Zevon fikk utløp for råskapen også gjennom musikken? Og det gjorde han til gangs på «Stand In The Fire». Dette var en plate jeg lenge hadde hørt om, men aldri hørt. Jeg kjente til Zevon fra hans mer sofistikerte side, men da jeg kom over denne plata i en bruktbutikk på nittitallet, bare måtte jeg ha den. Og dette var saker! I påska så jeg også gjennom to konserter med Warren Zevon på youtube, én fra 1980 og én fra 1982 (se lenke nederst i artikkelen), begge har mye til felles med «Stand In The Fire», og begge anbefales på det varmeste. Dette er den Zevon jeg liker aller best. Ren og skjær svingende rock ‘n’ roll!

Han hyret inn er band som var eksperter på å spille Zevon-covere, The Boulder, i tillegg til kameraten David Landau på gitar. Zevon selv spilte som en villmann på piano, og gitaristen er ikke helt borte han heller. Etter at Jackson Browne nylig hadde fått ham på avrusning for alkohol, var han midlertidig fri fra dét stoffet. Imidlertid gjorde steroider og smertestillende sitt til å gi ham en ekstra dose galskap likevel. Som om han trengte det. Det åpner fint, men litt avventende med den nye låta «Stand In The Fire». Det tar seg deretter opp med en flott «Jeannie Needs A Shooter», en låt som er skrevet i samarbeid med Bruce Springsteen, men det er sagt at Springsteen ikke skal ha bidratt med så mye mer enn tittelen. Du kan høre Springsteens «Janey Needs A Shooter» på hans album «Letter To You» fra i fjor; en helt annen låt spør du meg.

Men nå følger perlene på en spor. «Excitable Boy» kommer i en ultimat versjon. Energinivået er skyhøyt. Spurt av David Letterman om denne låten om en psykopatisk voldtektsmann og morder hadde selvbiografiske trekk, kunne Zevon fortelle at, vel, følgende hadde han også gjort: «And he rubbed the pot roast all over his chest». Resten ville han heldigvis ikke vedkjenne seg.

«Mohammed’s Radio», den peneste låten på samlealbumet broren min spilte ustoppelig en periode på åttitallet, får vi i en herlig, og selvfølgelig råere versjon der Warren Zevon nikker mot president Jimmy Carter og hans strev med å få frigitt Irak-gislene. Hiten «Werevolves Of London» er vassere og enda morsommere enn originalversjonen. Her blir «tailor» erstattet av «James Taylor!» og et høydepunkt på låten er jo når Warren synger: «I saw Jackson Browne walking slow down the avenue, you know his heart is perfect!!». Hele tiden svinger det rundt, og på kryss og tvers bak det takfaste pianotemaet. På originalalbumet fikk vi også ultimate versjoner av «Lawyers, Guns And Money» – politisk satire på høyt nivå – samt «I’ll Sleep When I’M Dead» og «Poor Poor Pityful Me»:

“Well I lay my head on the railroad track
Waiting on the Double E
But the train don’t run by here no more
Poor poor pitiful me”

Av låtene jeg var mindre begeistret for var coveren «Bo Diddley’s A Gunslinger/Bo Diddley» og kanskje også den tidligere uutgitte «The Sin». Sistnevnte finnes på den nye dobbeltplata i en litt lengre, og kanskje bedre versjon. Jeg synes nå begge disse låtene har mye bra ved seg, også her er det mye moro!

I 2007 kom omsider CD-utgaven av plata med «Johnny Strikes Up The Band», “Frank And Jesse James”, “Play It All Night Long” og “Hasten Down The Wind” som bonusspor, alle låter som hører hjemme blant Zevons aller beste. Kanskje er intensiteten ørlite lavere enn på låtene som originalt ble utgitt – det er i tilfelle bare en marginal innvending. «Play It All Night Long» er Zevon på det råeste, om en dysfunsksjonell og incestiøs familie, og hans henvisning til «The dead band’s song», «Sweet Home Alabama» er ganske drøy. Flesteparten i «Lynyrd Skynyrd» hadde nemlig omkommet i ei flyulykke noen år tidligere. «Hasten Down The Wind» er på den annen side ei av Warren Zevons aller fineste ballader, også spilt inn av Linda Ronstadt.

Som nye bonsusspor i denne 2021-utgaven får vi som før nevnt en ny versjon av «The Sin», den passelig vellykkede «Night Time In The Switching Yard» og fra albumet «Bad Luck Streak In Dancing School» tittelåten og de fine «Gorilla You’re A Desperado» og «A Certain Girl».

Høydepunktet blant de nye bonsussporene er nok likevel en liveversjon av «Roland The Headless Thompson Gunner», om krigeren, gjenferdet og nordmannen Roland og om en hel del annet. «Patty Hearst heard the burst of Roland’s Thompson gun and bought it”. Hvem er Patty Hearst? Hun er en amerikansk filmskuespiller og barnebarn til den amerikanske avismagnaten William Randolph Hearst. Hun ble verdenskjent da hun ble kidnappet i 1974 og kort etter slo seg sammen med kidnapperne og ble selv en revolusjonær terrorist. Det skjer mye i Zevons låter.

På den fine liveplata «Learning To Flinch» finnes en soloversjon av «Roland» spilt inn i Oslo i 1992. Da var jeg til stede, men å høre Warren Zevon live i bandformat fikk jeg aldri oppleve. «Stand In The Fire» er således en flott erstatning. Noen ganger kan man tenke seg at bonusspor ødelegger rytmen og opplevelsen av ei plate. Her sier jeg bare «ja takk» til alt. Selv om det kanskje var en liten grunn til at hunden spiste opp noen av sporene i første omgang; bonussporene var kanskje ikke like hemningsløse. Og det vi fikk originalt var jo så vilt bra. Men energien er – målt mot det meste annet – høy på alle de 20 sporene vi nå kan glede oss over!

Lyden på denne nye utgaven er så langt jeg kan høre helt topp! Det er knapt et spor her jeg ville byttet ut med studioversjonene, selv om også de er glimrende! På minussiden er et savn av nye liner notes. Her reproduseres David Frickes og Carl Hiaasens fra CD-utgaven fra 2007.

Enjoy Every Sandwich
Warren Zevon fortsatte å lage gode plater som f.eks. «The Envoy» (1982), «Sentimental Hygiene» (1987) og «Mr. Bad Example» (1991), men utover i nittiårene skrumpet innspillingsbudsjettet hans kraftig inn, og plater som «Mutineer» (1995) og «My Ride’s Here» (2002) har flere gode låter. Men lydbildet er til dels hermetisk og til dels lite engasjerende, og på «My Ride’s Here» er det et noe underlig innslag av irsk folkemusikk. Likevel klarer ikke dette å skjule kvaliteten til låter som «Indifference Of Heaven», «Piano Fighter», «Seminole Bingo» og «Genius». Warren Zevon hadde etter hvert opparbeidet seg et solid navn i litterære kretser. Han ble venner med flere forfattere, og på «My Ride’s Here skrev han sanger sammen med noen av dem, slik som Carl Hiaasen. Hans dødelighet var i høy grad til sted på «My Ride’s Here», selv om han enda ikke hadde fått diagnosen.

To år tidligere var han også opptatt av liv og død, på ei plate som virkelig fungerer, og kanskje er litt undervurdert, «Life’ll Kill Ya» fra 2000. Lydbildet er friskere, og standarden på låtene er gjennomgående solid. Ikke visste vel han at han bare ett par år seinere skulle bli diagnostisert med uhelbredelig lungekreft, låtene «Life’ll Kill Ya», «Don’t Let Us Get Sick», og «My Shit’s Fucked Up», kunne tyde på nettopp det. Det er skrevet mye om hvilken drittsekk Warren Zevon kunne være, men et forsonende trekk med ham var at han selvironisk var helt åpen om dette:

“I can saw a woman in two
But you won’t want to look in the box when I do
I can make love disappear
For my next trick I’ll need a volunteer”

Warren Zevon holdt seg edru fra rundt 1985/86 fram til han fikk dødsdommen i 2002. Da brydde han seg ikke lenger. Han levde nesten ett år lenger enn legene forutså, og han rakk å bli bestefar til et tvillingpar.

I september 2003, ei uke etter at hans siste plate – med mange gjestemusikere – ble utgitt, døde han. Han fikk oppleve mange gode anmeldelser for albumet «The Wind» i løpet av den uka. Ei plate som på sedvanlig vis var åpenhjertig og ikke la skjul på at døden var nær. Så kan man kanskje si at dette var en heroisk måte å dø på? Vel, det siste året bød på mange utfordringer for Zevons nærmeste. Han forble både den gode vennen og den inderlige desperadoen.

Kan vi lære noe av Warren Zevon? På sitt siste av mange besøk hos David Letterman i 2002, spurte Letterman Zevon om det var noe han forsto nå når han måtte møte sin egen dødelighet som han ikke forstod før. Zevon svarte: «Just how much you’re supposed to enjoy every sandwich”.

Oppdatert 8. juli 2021.

To lange – og sterke– album med Lucinda Williams

«Always a sign of tings no ears have heard
Always a sign of things no eyes have seen
You do not know
What wars are going on down there
Where the spirit meets the bone»

-Miller og Lucinda Williams

Lucinda Williams – Down Where The Spirit Meets The Bone (album 2014)

Lucinda Williams – The Ghosts Of Highway 20 (album 2016)

I 2014 og 2016 satte Lucinda Williams fansen på prøve, og de delte seg. Dobbeltalbumene «Down Where The Spirit Meets The Bone» (2014) og «The Ghosts of Highway 20» ble en stor dose og svelge for mange, førstnevnte gikk endog over hele seks LP-sider. At platene ikke ble gitt ut på digitale plattformer før flere år etter utgivelse, gjorde nok også sitt til at mange fant det hensiktmessig å avfeie albumene, kanskje som følge av en liten dose latskap, hva vet jeg. Jeg ble såpass glad i platene at jeg måtte ha den både på CD og LP. Jeg vil påstå at den ene lyder best på LP, den andre låter best på CD!

Men det er selvfølgelig også lov å ikke like dem. Selv om de inneholder mer god musikk enn nesten noen andre album i tiåret 2011–2020, er de nemlig ikke perfekte. Og de har nok det til felles med en del andre Lucinda Williams-plater; kvaliteten eller i hvert fall min oppmerksomhet, daler litt mot slutten av platene.

«Down Where The Spirit Meets The Bone» åpner akustisk med Lucindas tonesetting av et dikt av faren, litteraturprofessoren. «Compassion» heter låten, og tittelen på selve albumet gjentas. Låten handler om at man ikke alltid vet hvorfor folk oppfører seg som de gjør, og at mange kjemper kamper med seg selv. Derfra og ut kjøres tempoet opp, og vi får høre en lang rekke gjestemusikere som Tony Joe White og Jonathan Wilson i tillegg til en fast stamme på flere av Lucindas album: Stuart Mathis og Greg Leisz på gitar. Her er veldig mye å glede seg over som rockerne «Protection» og «Burning Bridges» og countrylåtene «East Side Of The Town» og «This Old Heartache», og låter midt i mellom. Strålende lydbilde også.

Hun synger om trippeldrap i «West Memphis», om det problematiske forholdet til broren i «Wrong Number», og generelt om menneksenes natur på godt, men kanskje mest på vondt, «When I Look At The World er en favoritt i så henseende. Helt til slutt får vi en lang og vellydende versjon av J.J. Cales fantastiske låt «Magnolia», den mangler dog noe av magien i Cales egen versjon.

Allerede to år etter kom det et nytt dobbeltalbum, «The Ghosts of Highway 20». Lydbildet er mer renskåret og kanskje enda flottere enn på forgjengeren. Som oftest Butch Norton på trommer og David Sutton på bass. Greg Leisz spiller countrygitar som ofte høres ut som steelgitar i venstre kanal, Bill Frisell mer jazzete gitar på høyreside. Jeg elsker dette lydbildet!

Plata er blant annet inspirert av farens og svigerfarens død, og igjen har Lucinda bearbeidet et dikt av faren i åpningslåten «Dust»en nokså dyster sak. I «House Of Earth» av platas aller beste låter, har hun tonesatt en noe utypisk Woody Guthrie-tekst, en låt sett fra en prostituerts perspektiv. Hele første plate er fullsspekket med låter man kan høre betyr noe for Lucinda; «I Know about the pain and all that jazz». Og hva med «Louisiana Story», en lavmælt historie om moren og venninnens fundamentalistiske oppvekst.

Andre plate har også sine høydepunkter. Vi får den strålende tittellåten og ikke minst «If My Love Could Kill», om å miste faren til Alzheimer. Så er nok «Bitter Memory», coveren av Bruce Springsteens «Factory» og den lange avslutningslåten «Faith & Grace» mindre nødvendige.

Kanskje kunne det vært skåret litt i disse to lange albumene (noen mener kanskje det gjelder denne omtalen også). Men man risikerer jo samtidig å pirke borti og ødelegge det som er to storartede dobbeltalbum!

Mickey Newbury og jeg

Jeg er nettopp inne fra skitur. Litt sliten satte jeg på Mickey Newbury-klassikeren «Looks Like Rain». Det kan du også gjøre. Eller du kan bruke fjorårets Gretchen Peters-plate som en inngang. Ja, det er snart ett år siden jeg skrev om den, men tviler på at mange har hørt dette fine albumet. Jeg skrev nok minst like mye om Mickey Newbury som om noe annet.

Plateanmeldelse: Gretchen Peters – «The Night You Wrote That Song: The Songs of Mickey Newbury» (album, 2020)

“Oh a willow tree is strong enough to bend
Never like the oak that lives in fear of the wind”

—Mickey Newbury, fra “Wish I Was (Willow Tree)”

«Wish I Was» var en av de første sangene jeg falt for hos Newbury for rundt 15 år siden. Til Newbury å være har sangen en ganske lettbeint melodi. Men teksten stiller store eksistensielle spørsmål. Dette klarer Gretchen Peters å formidle. Gir en coverplate med Mickey Newburys sanger meg motivasjon til å gå tilbake til Newburys plater med litt nye ører enda en gang, er jeg fornøyd. Og det gir Gretchen Peters’ nye plate, «The Night You Wrote That Song», opptil flere ganger. Ikke minst gir hennes kvinneperspektiv forutsetninger for å kaste nytt lys over sangene hans.

Mickey Newbury ville vært 80 år i disse dager, snart 18 år etter hans død. Han var kanskje aller mest kjent for albumene «Looks Like Rain» (1969), «Frisco Mabel Joy» (1971) og «Heaven Help The Child» (1973), album produsert i Cinderella Studio utenfor Nashville. Albumene har en helt unik atmosfære som sammen med de sterke låtene bidrar til at de er evigvarende klassikere.

Kall det folk, kall det country, det spiller ingen rolle. Mickey Newbury er også mannen som satte sammen og arrangerte «An American Trilogy», en medley Elvis Presley avsluttet sine konserter med på 70-tallet. Newbury var en musikernes musiker, og sangene hans er spilt inn av en rekke artister som Kenny Rogers, Waylon Jennings og vår egen Paal Flaata. Kris Kristofferson sier han har lært mer av Newbury om sangskriving enn av noen andre. Uten Newbury, ingen «Bobby McGee».

Mange artister blottstiller seg gjennom sin kunst, jeg mer enn godt er gjennom å skrive om andres. Mickey Newburys melodier, tekster, stemme og produksjon er samlet i en helt egen liga i min verden. Jeg leste en anmeldelse av denne nye plata til Gretchen Peters der det ble hevdet at det er en del bra her, men låtene når ikke opp til Gretchen Peters’ egne. Irrasjonall som jeg er — folk må da få lov til ha sine meninger—ble jeg fornærmet på Mickey Newburys, eller kanskje helst på egne, vegne. Dette sier egentlig intet om Peters’ fine sanger, men alt om mitt forhold til Mickey Newburys. De vil alltid være en del av meg.

Gretchen Peters har det på omtrent samme måte skal det vise seg. Hennes to siste album «Blackbirds» og «Dancing With The Beast» tok for seg tunge temaer, og jeg holdt dem begge høyt da jeg skulle grave frem mine favorittalbum fra siste tiår. Peters selv er veldig stolt av disse albumene, og da hun ikke følte seg klar for å gi seg i kast med å skrive egne sanger ennå, plukket hun frem en femten år gammel idé. En idé om å lage av coverplate med Mickey Newbury-sanger.

Albumet er delvis spilt inn i nettopp Cinderella studio der de tre nevnte og mest kjente Newbury-platene er spilt inn. Heldigvis nøyer hun seg ikke med å plukke låter kun fra Newburys Cinderella-periode, vi får sanger fra store deler av Newburys karriere. Med seg har hun en rekke flotte musikere. Pianoet står sentralt i lydbildet på mange av låtene, og Peters’ mann, Barry Walsh, spiller på tangentinstrumenter. Will Kimbrough spiller gitarer, og pedal steelgitaren til Dan Dugmore setter sitt tydelige preg på mange av låtene og gjør at dette albumet høres mer country ut enn Newbury selv. Vi får også krydder gjennom strykere samt munnspillet til Charlie McCoy. Stemmen til Peters er imidlertid helt i sentrum, og hun har uttalt at Mickey Newburys poesi ikke måtte overdøves.

I et brev sendt til magasinet No Depression og stilet til Mickey Newbury forklarer hun sitt forhold til musikken hans. Hun skriver at sangene må komme fra «a very deep well of sorrow». Hun viser til at dette ikke betyr at Mickey Newbury var trist hele tiden. Når sangene er skrevet, er det ikke hans smerte lenger. Smerten tilhører sangen, den tilhører verden.

De fleste artister ville nok styrt unna å lage en coverversjon av «Frisco Depot». Gretchen Peters skal ha ros for å forsøke. Hun når—heldigvis hadde jeg nær sagt— ikke opp til Mickey Newburys beste versjon av denne låten. Versjonen som finnes på «Frisco Mabel Joy» med Newbury selv er flott, og det er på mange måter denne hun covrer. Det finnes imidlertid en versjon på albumet «In A New Age/It Might As Well Be The Moon» (1988) som er mer intens og nesten dobbelt så lang. Mickey synger der med hjertet utenpå skjorta, med det fantastiske ekstraverset, et vers som graver enda dypere. Jeg synes Gretchen Peters gjør rett i å la slike vers tilhøre Mickey og ikke nødvendigvis verden.

«Lord, when you’re chained, there’s nothin‘ you cherish like freedom
When you’re free it seems that you’re hell bent for chains
You dance with your demons till you got strength, Lord, to beat’em
Then you deal with the devil for the salvation you sold»
-Fra «Frisco Depots» ekstravers

Et annet godt valg fra Peters er åpningslåten «The Sailor», en sang Peters selv identifiserte seg sterkt med i hennes streben på å etablere seg som artist: “My daddy was a sailor / the salt is in my blood / but here I am in Nashville / bow deep in thismud.». Verset der Mickeys kone, Susan, og sønnen, Chris, er nevnt utelatt. Dette er trolig gjort for å få låten enda mer relevant for egen situasjon.

Låten «Heaven Help The Child» er en generasjonssaga. Førsteverset omhandler Paris i tyveårene, noe som har fått Will Oldham til å uttale: «…though I don’t support theromance of the lives of Hemningway and Fitzgerald …». Utover i sangen blir det mindre romantisk, og bomullsproduksjon og krigføring bringes inn – krigføringen trolig foranlediget av Vietnamnkrigen – før sangen avsluttes med et vers av Auld Long Sayne. Sangens styrke har vist seg vanskelig å gjenskape av andre artister. Nyere Newbury-versjoner er i mine ører heller ikke i stand til å utfordre originalversjonen som den ultimate. Den nakne fremføringen på «Live at Montezuma Hall» (1974) er dog i nærheten. Bill Callahan gjør også en svært vellykket og særpreget versjon av denne. Gretchen Peters’ countryversjon er også fin, men jeg holder en knapp på Callahans om jeg må velge.

I tittellåten heter det «You don’t know how right you were the night you wrote that song”. Opprinnelig viser Newbury i denne låten, utgitt på albumet “The Sailor” I 1979, tilbake til låten “Write A Song/Angeline» på albumet “Looks Like Rain»fra 1969. Ja, ikke bare det; han gjentar et helt vers. Tittelen på Peters’ album henspiller mer generelt til alle Newburys sanger. Peters gjør en flott versjon av denne låten!

Jeg er godt fornøyd med et annet valg Peters gjør. Noen vil nok stusse på at hun ikke tar med en egen versjon av «An American Trilogy». Det begrunner hun godt i sitt brev til Newbury: «Jeg har aldri forstått hvordan noen kunne høre på “An American Trilogy” (og hvilken poetisk ironi at din mest vellykkede kreasjon ble skapt av sanger du ikke skrev) sunget av noen andre, til og med Elvis, når din versjon var så tydelig og definitivt den ene. Men så var hans versjon en hymne, og din var tragedien; og jeg antar at de av oss som synes triste sanger er mer rørende enn hymner, alltid vil være i mindretall.»

Hun gjør også andre interessante valg. Hun beholder det personlige pronomenet «She» i sangen «She Even Woke Med Up To Say Goodbye» som om hun her kanaliserer Newburys egen erfaring, noe Mickey Newburys enke, Susan Newbury-Oakley, har kommentert spesielt. På «Leavin’ Kentucky» er synsvinkelen derimot en kvinnes:

“God I’m just one girl
I wish I was three
Take a forty-four pistol to me
Put one in my brain for his memory
One more for my heart
And then I’d be free”

Låten «Just Dropped In (To See What Condition My Condition Was In)» er for mange kjent fra filmen “The Big Lebowski”, da sunget av Kenny Rogers & The First Edition. Newburys egen originalversjon stammer fra det ikke helt vellykkede debutalbumet «Harlequin Melodies» (1968), men han utga også en flott liveversjon av denne sangen. Låten skal være skrevet som en advarsel mot LSD. Mickeys sønn, Chris Newbury, gitt utrykk for at låten er inspirert av en hendelse der Mickeys kamerat og låtskriverkollega Townes Van Zandt tok noen piller han hadde fått av sin lege mot depresjon. Gretchen Peters’ versjon av denne sangen kan måle seg mot Mickeys egne.

«Saint Cecilia» handler om spenningen mellom det religiøse og det sekulære så langt jeg forstår, et spenningsfelt som den religiøse Newbury ofte erfarte. Dette er en låt Gretchen Peters virker å ha til de grader under huden. En sjelfull, vakker versjon, forsiktig instrumentering:

«Singing, «Blessed be the heavenly
To hell with all the rest.»
Her salvation is her virtue
But her sin’s her emptiness”

På én annen låt synes jeg hun til og med overgår Newbury. La gå at den ikke i nærheten av å tilhøre mine favoritter med Newbury. «Why You Been Gone So Long» fremføres nær som honkytonk, og det svinger sprekt. Herlig!

Plata avsluttes med «Three Bells For Stephen», en hyllest til Mickey Newburys store forbilde Stephen Foster og utgitt på albumet «Lulled By The Moonlight» fra 1994. Dette skal på mange måter slutte en ring: Gretchen Peters hyller Mickey Newbury som hyller Stephen Foster. Likevel er dette en liten nedtur helt på tampen.

Alt i alt er dette blitt en veldig fin plate, og den innfrir alle forventninger. Jeg har allerede spilt den langt flere ganger enn jeg pleier å gjøre med slike coverplater. Og om denne plata bidrar til noen nye Mickey Newbury-fans, er det strålende. Så er det selvfølgelig slik at om man er ute etter den originale nerven i disse sangene, må man gå til kilden. Men også Gretchen Peters klarer å få frem frysninger på ryggen når hun— etter at Charlie McCoy har fått slippe til med et uttrykksfullt munnspill —synger siste vers av «San Francisco Mabel Joy», denne historien der mye forblir usagt mellom linjene, men der vi får vite nok:

“Sunday mornin‘ found him lyin‘ ‘neath
The red light at her door,
With a bullet in his side he cried,
«Have you seen Mabel Joy?»
Stunned and shaken, someone said,
«Son, she don’t live here no more.
No, she left this house four years today,
They say she’s looking for some Georgia farm boy.»”

Foto: Platecovere.

Basert på omtale for Popklikk i mai i fjor.

%d bloggere liker dette: