Gode album fra Suzanne Vega og Esther Rose

Suzanne Vega: Flying With Angels (album 2025)
Esther Rose: Want (album 2025)

I dag tar jeg for meg to album som har fått sine runder den siste måneden. Ett av dem er av en gammel traver og ett av dem av en nyere artist. Jeg røper ikke for mye når jeg allerede nå skriver at jeg liker det ene av dem bedre enn det andre, eller rettere sagt motsatt:

Suzanne Vega: Flying With Angels (album 2025)

Førti år har det gått siden Suzanne Vegas sterke selvtitulerte album med sanger som «Marlene On The Wall» og «The King And The Queen» ble gitt ut. Et par år seinere kom Solitude Standing med «Tom’s Diner» og «Luka», og resten er historie som det heter. Jeg har i skrivende stund et gjenhør med det. Selv liker jeg tittellåten, «Ironbound/Fancy Poultry» og «Gypsy» minst like godt som hitene, men hele albumet er uansett knallsterkt. Så gikk årene, noen ganger hørte jeg innom, andre ganger bare lot jeg nye album med Suzanne Vega fare.

Hennes nye album Flying With Angels, det første med nytt materiale på ti år, er utvilsomt det jeg har hørt mest på av hennes album de siste 30 årene. Første halvdel av albumet er riktig så bra. Melodiene er gode, historiene interessante. Kanskje høres Suzanne litt mindre Vega ut enn hun gjorde tidligere, men hun har heldigvis bevart mye av særpreget i stemmen. Albumet åpner med trioen «Speakers Corner», «Flying With Angels» og «Witch», tre popviser der Suzanne Vega kommenterer samtiden, vel, «Whitch» kan også være det eller den som påførte mannen hennes slag. Den finurlige «Chambermaid» ser Bob Dylans «I Want You» fra den kvinnelige inspirasjonen til sangens synsvinkel. Herlig!

Så faller jeg litt av en stund. Riktignok syntes sønnen min den soulpregede «Love Thief» var tøff da han kom inn i stua, og «Lucinda» er om en av Gubberock store helter, Lucinda Williams, men musikken er dessverre ikke min kopp kaffe. Men så blir det mye bedre. «Last Train From Mariupol» er en fin beskrivelse av situasjonen i Ukraina, en type tekst som min utmerkede skribentkollega Jon Erik Eriksen bortpå Popklikk ikke er så glad i. Selv liker jeg slike kommenterende tekster når de ikke blir overtydelige, eller forteller en historie, som f.eks. Erlend Ropstads «En fin dag».

«Alley» og røffe «Rats» treffer meg sånn passelig, mens sangen om Irlands musikalske hovedstad, Galway, liker jeg bedre.

Et bra, men ikke fantastisk, album fra Suzanne Vega!

Esther Rose: Want (album 2025)

Den nevnte Jon Erik Eriksen mener at andre halvdel av den nye albumet, Want med Esther Rose er bedre enn den første, og denne gangen er vi på linje. Jeg ble oppmerksom på Esther Rose nettopp gjennom Popklikk, og har allerede rukket å omtale to av hennes tidligere album, How Many Times (2021) og Safe To Run (2023). To glimrende album med sanger som snor seg inn under huden på deg. Så når hennes nye album Want opp til dem? Det skal du få svar på om litt, men først litt trivialiteter: Esther Rose kommer fra Louisiana i USA og er i trettiårene. Want er hennes femte album. Hun har bakgrunn som medlem i bandet til Luke Winslow-King og var også gift med ham fra 2013 til 2015.

Foto: Anna Marie Tendler. Design: Jackson Tupper

Da Esther avsluttet turneen for Safe to Run, vurderte hun å slutte helt, følte seg utslitt og utmattet, og så ingen måte å fortsette i sitt nådeløse tempo. Hun sluttet å drikke og gikk i terapi, noe hun synger om i «Had To»: ”Drinking is a sin to some believers// And drinking is a reason to be saved“. Hun viet seg så til nytt materiale og lot ideene flyte uten å bekymre seg for sluttproduktet. Hun vurderte å lage et elektropop-album; en selvtitulert akustisk plate. Men så endte hun altså opp med Want, et rocka album som går lenger enn tidligere i å utforske kjærlighetens både dypere og mer sårbart enn tidligere. Og kanskje er hennes hint til Rolling Stones «You Can’t Always Get What You Want» på albumets siste låt, «Want pt. 2» en erkjennelse av at ikke alle ønsker i kjærlighetslivet kan realiseres. Eller som det heter i åpningssangen «Want»: I’m crying, you’re crying, we’re crying, we cry// Cause it’s real life//Living real life“. Versene, og måten hun synger refrenget på, strålende åpning av albumet.

Want har irritert meg litt. Jeg har brukt tid på albumet, og sangene var ikke alltid sittet som et skudd. Men når jeg våkner om morgenen, har ofte en av sangene kvernet rundt i hodet mitt uten at jeg umiddelbart skjønner hvilken sang det er. Så vær advart; litt plagsomt dette albumet. Men selvfølgelig også fint. «Tailspin», «Had To» og «Ketamine» som følger deretter er er ikke umiddelbare, men den rocka «Ketamine» er egentlig knalltøff bare den får noen runder på baken. Igjen er det avhengighet og terapi som er i sentrum: ”It’ll all make sense someday!“

Så kommer «Rescue You», en av de sangene som virkelig kan ta livet av deg. Som går deg på nervene. Nei, tramper på nervene dine og er selvfølgelig så uimotståelig som bare en sang av Esther Rose kan være, sånn omtrent. Glimrende, om du er i tvil om hva jeg egentlig mener.

Nå har vi og Esther Rose virkelig fått opp varmen. Gode rockelåter, fine ballader som holder helt inn. «Messenger» kan igjen gå deg på nervene dine på den gode måten. Den storslagne «New Bad» er kanskje albumets beste sang. Joda, her er det mye som biter seg fast.

Jeg har brukt litt tid på de to siste albumene til Esther Rose, men når de virkelig sitter, så sitter de bom fast. Jeg plasserer det foreløpig litt bak de to fotgjengerne, men holder Want for å være et hakk eller to bedre enn Suzanne Vegas fine Flying With Angels. Esther Rose er en spennende artist å følge. Noen av dere var kanskje så heldige å se henne i Oslo som oppvarmingsartist for Andrew Comb. Jeg må ha vært i koma og skaffet ikke billetter før det var utsolgt. Neste gang!

Definitivt kunst

Wilco: The Whole Love (album 2011/2025)
Wilco: Live (Orange) (album/spilleliste 2025)

Når man hører Wilco i levende live, har man en klar formening om at det er verdens beste aktive band man hører. Mens bandkollega Jay Farrar fra Uncle Tupelo har fortsatt med sitt innenfor den alternative countryen, har Wilcos Jeff Tweedy stadig utvidet sitt prosjekt, ikke uten å vende tilbake til countryen som på det fine dobbeltalbumet Cruel Country fra 2022.

Ei av mine definitive favorittplater med Wilco er The Whole Love fra 2011. Her gikk Jeff Tweedys meldoditeft og evne til å eksperimentere opp i en høyere enhet. Rett og slett en sonisk melodibombe. Mange av Wilcos album er kommet i sterkt utvidede boksutgaver. Jeg har ikke hørt dem alle. Jeg mener det har foreligget en utvidet utgave av også The Whole Love, men det er mulig at CD-utgivelsen som foreligger nå, er ytterligere utvidet. I hvert fall får man mye flott musikk med hele albumet samt fine demoer og ITunes-session med mer. Du vil absolutt kunne ha to fine timer i selskap med denne.

Og det kan du også ha med fredagens utgivelse. Du får 24 spor som spenner over omtrent hele Wilcos karriere fra 1995 og til 2024. Liveopptakene er fra 2013–2024 og er for en stor del spilt inn i USA, men her er også opptak fra Island, Mexico og Australia. Litt varierende lydkvalitet kanskje, men mange flotte versjoner. I 2013 spilte Wilco en fantastisk konsert på Sentrum Scene i Oslo. «Almost Art» fra The Whole Love gjorde et sterkt innttrykk. På Live (Orange) får du den i all sin prakt. Definitivt stor kunst. Et annet høydepunkt som bare må nevnes er en ti minutter lang «Impossible Germany» fra Austin i desember i fjor. Her får bandet som det siste tiåret har bestått av folk som bassisten John Stirratt, trommeslageren Glenn Kotche, multi-instrumentalist/keyboardist Mikael Jorgensen, gitaristen Nels Cline og Jeff Tweedy vist hva som virkelig bor i dem: en vakker melodi, en subtil tekst fremført av en følsom Jeff Tweedy og en musikalsk nytelse og inferno fra hele bandet. Ta gjerne fram «Improbable Germany» fra A Ghost Is Born-boksen, så kan du høre at det har vært en viss utvikling av låten.

Kos deg med nydelige «Hummingbird», drøm deg tilbake i tid med «Monday/Outtasite», og la oss sammen ønske at Wilco igjen setter kursen mot Norge!

En gang i tiden syntes jeg «Spiders (Kidsmoke») fra A Ghost Is born (2004) var vel slitsom og drøy. Den får lov til å avslutte livealbumet. Nå klarer jeg ikke å la være å digge den. Glimrende avslutning. Mens vi venter på en varslet kompanjong til Live (Orange) kan vi jo gå tilbake til ei av tidenes beste liveplater. Du får dem ikke mye bedre enn Wilcos Kicking Television (2005).

Transformerende pianomusikk fra Vetle Nærø

Vetle Nærø: All Moments Must Pass (album 2025)

På forrige album From Moments var Vetle Nærø opptatt av å leve i øyeblikkene. Det er ingen fortid, ingen framtid, bare et stort og lykkelig nå. På fjerde album All Moments Must Pass er det bevegelse fra et øyeblikk til det neste gjennom meditativ pianomusikk som er ispedd litt synther og litt ord som snakkes i begynnelsen og slutten av albumet.

Vetle Nærø er 25 årig pianist og komponist fra Ålesund, Han fordypet seg i ung alder i verkene til Chopin og Rachmaninoff og deretter Philip Glass og Arvo Pärt, mens han også eksperimenterte med jazz. Bare 14 år gammel komponerte han sitt første stykke og som Som 18-åring ga han ut debutalbumet sitt, By Heart (2018).

Om jeg skulle sammenlikne musikken på dette albumet med noe, blir det instrumentaldelen av David Sylvias fabelaktige Gone To Earth fra 1986. Da snakker vi toppklasse.

Jeg har få forutsetninger for å omtale denne musikken. Da albumet kom i innboksen, var det likevel noe i beskrivelsen som gjorde at jeg en trøtt kveld fikk lyst til å sette det på. Skal jeg ha instrumentalmusikk, er sannsynligheten stor for at piano er en viktig ingrediens. Med e-posten fulgte det noen fantastisk fine beskrivelser av musikkstykkene. De følger ikke med CD-en, men jeg anbefaler sterkt at de legges ut på artistens hjemmeside. Vi snakker totalopplevelse:

”The Runner tells the story of a child running—not from his past, but toward his future. Convinced he is not fleeing but following his own path, he races forward, untethered from expectations, seeking the place where he is truly meant to be“

Jeg tenker på dattera mi og jeg som skal ut å løpe 5 kilometer i samme konkurranse i dag. I hvert vårt tempo, hun er raskere enn meg. Jeg tenker også på mitt tidligere liv som maratonløper, treningene og ikke minst løpene. Det var gøy og sette personlig rekord, men å få til løpet, energiinntaket og disponeringen av det ut fra egen form var like stas. Og på det beste bare forsvant man inn i en egen verden. Det Vetle Nærø beskriver i dette musikkstykket er kanskje ikke det store «nå» som på forrige album, men veien dit.

Pressebilde

På noen av stykkene er musikken dvelende og flytende, tankene flyr. På andre stykker er pianoet mer konkret – på en underlig måte – på atter andre insisterende, griper oppmerksomheten. Nærø har komponert og gjør det meste selv. På den varme «Your Garden» spiller David Løvås på tromme og Harald Frøyland står bak bassen. Et nydelig stykke musikk som er inspirert av tradisjonsmusikk.

«Candle» er en fin og nostalgisk pianoballade. «Prayer» er inspirert av regissør Andrei Tarkovskys sitat: ”Art is a form of prayer,” from Andrei Rublev (1966). Like prayer, art is a deeply personal, sacred, and transcendent act, a bridge between the artist, the audience, and something greater than themselves“. Det er akkurat det musikken på dette albumet gjør med deg, den er en opplevelse av noe som forbinder mennesker sammen, noe større en oss selv. Beskrivelsene hans hjelper meg et stykke på vei. Musikken og egne forestillinger gjør resten. Kanskje er ikke veien så lang fra denne musikken til Gubberock-helt Nick Cave. På sitt beste er det nettopp det hans album og ikke minst konserter gjør med deg. Transformasjon, du går kanskje innover i deg selv, men opplever felleskap, kommunikasjon, noe spirituelt og udefinerbart.

Jeg hadde egentlig tenkt at Esther Rose og Suzanne Vega skulle bli neste stopp hos Gubberock. Jeg har ikke kommunisert godt nok med deres nye album. Jeg trengte noe helt annet. Jeg må ha igjen ha hjelp av Vetle Nærø, denne gangen til å sette punktum for omtalen:

“I made the deliberate choice to exclude the piano from the album’s final track, symbolizing transformation in its purest form: evolving into something unknown, embracing the unexplored“.

Pressebilde

Lever Mickey Newbury?

Dag Vagle: Live (album 2025)

Albumdesign ved Camilla Rosenlund og foto ved Mats Gangvik

Lever Mickey Newbury? Det er et nærliggende spørsmål etter å ha hørt det nye livealbumet med Dag Vagle spilt inn i et utsolgt Verdensteateret i Tromsø i april i fjor. Som den mannen kan synge, og for noen sanger han synger, enten de er hans egne eller andres.

På det fjerde av seks spor på Live synger han Mickeys «Funny Familiar Forgotten Feelings» og feier all tvil til side sånn omtrent. Mickey Newbury lever! Denne tidlige sangen av Mickey har faktisk aldri vært av mine utallige favoritter med ham. Inntil nå.

Jeg har lenge tenkt at jeg må komme meg på konsert med Dag Vagle. Etter å ha hørt dette konsertopptaket har den dagen rykket nærmere med flere hakk. Her har vi nemlig som et stigespill som treffer alle de riktige rutene. Han er alene, veksler mellom piano og akustisk gitar.

Dag Vagle er 51 år og fra Sandnes. For mange er han kjent som vokalist, gitarist og komponist i rockebandet Helldorado. For meg er han også musiker i Randi Tytingvåg Trio. Så før vi går videre, la meg benytte anledningen til å anbefale deres musikk også.

Men det var Dag Vagles livealbum: Vi får også nydelige og gåsehudfremkallende versjoner av Roy Orbisons «Crying» og Tim Buckley «Phantasmagoria In Two». Vagles egne tre låter kler coverversjonene og har titler som man har hørt før tenker skal frembringe nettopp den følelsen. Men de er ektefølt likevel, som alle sangene her.

Live åpner med en nydelig «Under The Crescent Moon», så stemningsfull at du hører knappenålen som ikke faller. Dag bak piano, legger hjertet og sjelen ut til almen beskuelse. Dette er min favoritt på dette albumet, også når jeg tar med de som ikke er hans egne. Og det sier litt!

«Bittersweet Meldodies» er nesten like fin, kanskje av de fineste sangen Mickey Newbury ikke skrev tidlig i karrieren. Nest siste låt er «The Carnival Is Over», skrevet av Dag selv. Dag bak piano. Fortryllende.

Til slutt setter jeg på Dags versjon av Townes Van Zandts fantastiske «Rake». Du finner den ikke på Live, men sjekk ut Tidal.

Dag Vagle, en man med god smak og fantastisk stemme. Nesten som å høre Mickey Newbury synge.