Et kinderegg

Jeg hadde egentlig tenkt å omtale et veldig fint, nytt norsk album i dag. Da jeg kom over en omtale som var både lang, velskrevet og panegyrisk, tenkte jeg at jeg kan ikke matche den omtalen på noen av punktene, så det albumet skal få ligge litt. I stedet blir det nokså korte omtaler av tre album som har fått godgjøre seg en stund. God fornøyelse!

Karen Jonas: The Rise and Fall of American Kitsch (album 2024)

I fjor utga den tøffe amerikanske countryartisten Karen Jonas albumet The Restless. Jeg var svært begeistret og sammenliknet albumet med franske filmer, Ingmar Bergman og kammermusikk. Det albumet virket å være personlig, og mange av historiene foregikk da også på kammerset. Årets album, The Rise and Fall of American Kitsch, oppleves mindre personlig, mer humørfylt. Albumet åpner med en countrypoplåt, «Poor Man’s Valley», som skal være basert på historien om Carter-familien som bidro med countrymusikkens fødsel for rundt rundt 100 år siden.

Plata tar meg tilbake til 1950-tallet, et samfunn der man begynte å kjøpe ting man egentlig ikke trenger, der livet var bekymringsløst og litt overdådig. Kitsch. Slik er egentlig musikken her også. Et overskuddsprosjekt. Men joda, vi trenger den. Låttitler som «Four Cadillac», «Plastic Flamingos» og «American Kitsch» sier en hel del. Sistnevnte er en snakkelåt, som fungerer bra. Karen har vel ikke gjort noe slikt før? Dette er likevel ei plate for vår tid. Den føles ikke umoderne et øyeblikk. Ikke med negativt fortegn i hvert fall.

Ett av høydepunktene på albumet er «Online Shopping», slikt drev de ikke med i 1950-årene. Ikke på samme måten i hvert fall. «Call Dr. Nick» er et annet høydepunkt, legen som tilbyr litt av hvert av piller og kosmetisk pynt. Sangene holder gjennomgående høy kvalitet, gode historier, og musikken med piano gitarer og kontrabass i førersetet er morsom. Karen har en av de beste countrystemmene der ute. Så hva er det ikke å like her? Start dagen med denne plata det gjorde jeg!

Mt. Morning: Idle Aches (album 2024)

Én av de store musikalske heltene mine fra de siste tre årene er australske Kyle Jenkins med og uten bandet Suicide Swans. I 2021 var han mannen bak ikke mindre enn tre album som samlet gjorde ham til årets artist her i gården. Én herlig countryplate med Suicide Swans, og to personlige soloalbum, hvorav det ene var svært nakent produsert og det andre mer rocka, begge med inderlige sanger som har tålt tidens tann svært godt. Jeg sjekket ut resten av diskografien og fant veldig mye å glede meg over.

For er par år siden oppløste Kyle Jenkins Suicide Swans og restartet med Mt. Morning, et band som har mye av den samme besetningen. I fjor ga de ut albumet Restaurations som var en litt mørkere nyinnspilling av det siste albumet med Suicide Swans, Reservation. Den nyinnnspillingen opplevdes litt unødvendig for meg, men var trolig et nødvendig skritt for Kyle og bandet for å komme videre.

Årets album Idle Aches fikk hvile hos meg gjennom en sykdomsperiode. Det passer egentlig ikke så godt å lytte til fra sofakroken, men kom til sin rett da jeg kom i gang med trening igjen. Dette er rockmusikk av det tøffe slaget. Sammenliknet med Suicide Swans aller beste plater, synes jeg noen av låtene er vel bombastiske i utrykket, de mangler litt oppbygning eller kommer litt for raskt til klimaks. Jeg liker når Kyles glimrende og uttrykksfulle stemme gradvis får utfolde seg.

Men du verden, dette er et godt selskap å være i. Alle låtene er gode, noen innvendinger til tross. I utgangspunktet vil jeg trekke linjene tilbake til 70-tallsrock der ei fele bidrar til å jorde musikken. Albumet er aller best midtveis med «Eerie Places» som et soleklart høydepunkt. Dette er Kyle og folkene hans slik jeg liker dem best. En suggererende låt som gjerne kunne stått på repeat en stund om det ikke er for at de neste låtene «Casual Shoulder» med sine tøffe gitarer og den jagende «Drawers» også er svært bra! Hederlig omtale også til «Night Night» og avslutningslåten «Dull Fangs».

Og joda, det er mer fint her. Så er det også slik at jeg gjerne må bite i meg det jeg måtte ha av innvendinger mot Kyle Jenkins musikk på et seinere tidspunkt. Selv om dette foreløpig ikke oppleves å komme opp mot Kyle Jenkins og hans band på sitt aller beste – tror jeg – forsterker Idle Aches mitt ønske om å se Kyle Jenkins og band i levende live. Jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at musikken på denne plata vil fungere fra herfra til evigheten i en slik setting! Det er lovet soloalbum fra Kyle Jenkins i ikke altfor fjern framtid. Som jeg gleder meg! Det blir Idle Aches på ellipsemaskinen i dag!

Foto: Bandcamp

Charley Crockett: Visions Of Dallas (album 2024)

Noen er mer produktive enn andre. Charley Crockett er én av dem. Jeg hadde ikke før rukket å omtale det flotte albumet $10 Cowboy så kom han med et nytt ett, Visions Of Dallas. Visions Of Dallas er ikke så mye dårligere enn $10 Cowboy, men har kommet litt i skyggen av forgjengeren her på Gubberock.

Albumet har seks spor der Charley har bidratt i låtskrivingen og seks coverversjoner. Hans egne låter er nok noe svakere enn dem på $10 Cowboy jevnt over, men T-Bone Burnett og Charleys sterke «Killers Of The Flower Moon» – se også filmen av Martin Scorsese– gjør inntrykk. Blant coverversjonene merker vi oss at Charley gjør Townes Van Zandts «Loretta» og «Crystal Chandeliers And Burgundy» av Jack Routh. For eksempel.

Nok ei god plate fra Charley Crockett og hans eminente band!

Peter Perretts underverker

Peter Perrett: The Cleansing (album 2024)

Pressebilder via Playground Music Norway

Midtveis kommer «All That Time». Først Peter Perretts tøffe, tydelige og riktige britiske rockvokal og et piano. Så også med perkusjon og strykere. En nokså atypisk låt for Perretts nye dobbeltalbum The Cleansing. Likevel en nydelig oppsummering av det plata handller om, det livet hans har handlet om. En fantastisk og inderlig låt om å kaste bort tiden på det man tror er moro, men som viser seg å være fullstendig ødeleggende for kropp og psyke. Med enkle virkemidler forstår vi, tross alt, at ikke alt har gått til spille. Du får ikke mange låtene av dette kaliberet i 2024, et år som stadig fortsetter å imponere musikalsk.

Jeg satt på en balkong i Spania sommeren 2017. Jeg måtte sjekke årstall for både ferietur og plate for å få dette til å gå opp, slik er det av og til. Men jeg satt altså der på balkongen og hørte på Peter Perrett. Dette var mitt første møte med musikken hans. Albumet How The West Was Won var det største comebacket siden Lasarus ble det sagt. Ingen hadde forventet at han nå skulle gi ut sitt første soloalbum, flere tiår etter plater med bandene The Only One og The One. Da han i 2019 var tilbake med Humanworld, snakket man om et under omtrent på linje med at Jesus gikk på vannet, eller noe slikt. Når vi må fem år seinere, har et dobbeltalbum med mange sanger av aller høyeste kvalitet, tror jeg vi skal la de bibelske sammenlikningene nesten ligge. Men det ligger et behov for både renselse («cleansing»), forsoning og kanskje tilgivelse i disse sangene. Peter Perrett synger med en stemme som må være enhver rockvokalists drøm.

Årsaken til at dette ble et dobbeltalbum skal være at man underveis også begynte å videreutvikle eldre oversette låter. Perrett forteller at den eldre «Art Is A Disease» er hans favorittekst på plata, og at den handler om musikere som har en avhengighet til kunst, noe som også summerer opp ham selv.

På The Cleansing bidrar livebandet til Perrett, hans to sønner og en rekke gjesteartister som Bobby Gillespie og Douglas Hart (Jesus & Mary Chain), Alice Go (Dream Wife), Carlos O’Connell (Fontaines D.C.) og ikke minst Johnny Marr som var stor fan i The Only Ones storhetstid.

Jeg nevnte «All That Time» og at den er litt atypisk for plata. «Survival Mode» starter omtrent i samme stemningsleie før den girer opp. Også den tilhører etter mitt syn platas beste låter. Tittelen kan indikere at det er Perretts tilstand den handler om. Peter Perrett ødela store deler av hjernen på harde stoffer før han ble ren i 2011. Han finner ikke ordene når han prater, men han finner tydeligvis ordene når han skriver tekster. Han har en kronisk lungesykdom og under en liten pause fra isolasjonen under pandemien fikk han Covid, og deretter knakk han hofta. At han nå i en alder av 72 år er her med et sterkt dobbeltalbum med en vokal som er bedre enn noen gang, vitner om en mann som er i overlevelsesmodus. Her gjør han opp for mange av de tapte årene, i musikk-karrieren hans i hvert fall. Alt dette sagt, er utgangspunktet for teksten på «Survival Mode» noe annet, at man må håndtere sosiale mediers verste egenskaper. Ikke fore trollene. Oppføre seg. Det er mer enn heroin som ødelegger liv.

Og det er jo lett å falle for å sammenlikne liv og sang når vi nå rykker tilbake til albumets første låt. Så legger da Peter Perrrett heller ikke skjul på at han er helt ærlig og åpen på dette albumet. «I Wanna Go With Dignity» er en tøff rockelåt der gitarene og vokalen får herje nokså utemmet sammen. Jeg tenker på Perrett selv, jeg tenker på dette albumet. Bakgrunnen for låten er likevel – ikke bare i hvert fall – eget liv. I et intervju med Uncut forteller han at sangen delvis er inspirert av tidsskriftets skribent David Cavanagh som tok sitt eget liv. Cavanagh skrev i sitt avskjedsbrev at han ventet med å ta livet sitt til etter jul for ikke å ødelegge høytiden for folk.

”But I feel there is an uplifting atmosphere to the album, because I’m obviously enjoying recognising what is going on around me“

De neste to låtene «Disinfectant» og «Fountain Of You» er like sterke musikalsk som lyrisk. «Fountain Of You» er en kjærlighetserklæring til kona som han skal ha truffet og stukket av sammen med da han var bare 16 år. Utrolig sterk tekst. Vi tar essensen her:

”it’s what I live for, it’s what I live for
it’s what I live for“

Deretter er det den snodige favoritten «Secret Taliban Wife» som egentlig ikke handler om en talibansk kvinne, men en komiker fra Iran som Peter ble kjent med via Instagram. Et troll på Instagram kalte henne en «Taliban Barbie».

Ei samling av mange fantatiske låter. At ikke alt på albumet, særlig på albumets andre del, sitter like godt med en gang, er som det skal være. Dette er en stor dose. Fortsatt tror jeg et par låter med fordel kunne vært barbert bort. Jeg kom i skade for å antyde at man bare bør skrive om plater man under huden her om dagen. De beste platene har man ikke under huden med en gang. Kanskje får man det aldri. Nye sanger trer fram med gjentatte lyttinger – formuleringer, melodilinjer. Dette er et slikt album. Jeg er nemlig på albumets andre halvdel nå. Nevnte jeg «The Franco Spy» og «Set The House On Fire»? Morsomme «Feast For Sore Eyes». Originale og herlige poplåter. Noen ganger blir album enda bedre mens jeg skriver og lytter samtidig, er mer oppmerksom da.

The Cleansing er er album som uansett på et forunderlig vis oser av livsglede, kjærlighet til kunsten og menneskene. Mye tung livserfaring. Lite bitterhet. Alle lever ikke perfekte liv. Kunst som dette gjør livet litt lettere for oss som ikke har levd like hardt, for oss som ikke har gjort de samme dyrekjøptel erfaringene. ”Everybody suffers in the end“, som det heter i albumets nest siste låt, «Less Than Nothing». Ja, jeg er der nå – all tvil om de siste låtene er borte.

Et album med stor verdighet! Som avsluttes med stor verdighet:

”I want to make things crystal clear
If it ever comes to fruition
You got to own the choices you made“

Pressebilde via Playground Music Norway

Gi meg den gode, gamle countryen

Benjamin Tod: Shooting Star (album 2024)

Foto: Starla Groves

”We may never meet again
You could make a gentlemen out of a tramp like me“

Det er mange sanger å bli i godt humør av på Benjamin Tods nye plate. «Tramps Like Me» er én av dem.

Du skriver vel bare om musikk du hører på, spurte en leser som kommentar til en av de mer tanketomme trådstartene fra Gubberock denne uka. Jeg skal gi deg musikk jeg hører på, jeg!

Det passer godt at siste låten på Benjamin Tods nye album, Shooting Star, er en duett med Sierra Ferrell. Sierra Ferrell ga tidligere ut ei plate jeg omtalte som moderne årgangsfolk. Den plata er fantastisk bra. Benjamin Tod er blant de artistene jeg har hørt mest på de siste årene, som soloartist og ikke minst som bandleder og Lost Dog Street Band.

Lost Dog Street Band ga tidligere i år ut det strålende albumet Survived. Benjamin Tod har levd et liv preget av et loffing og hardt rusmisbruk. Han har sunget åpent om dette på de fleste albumene, men Survived var et skritt i lysere retning. På Shooting Star tar Benjamin ytterligere ett skritt i den retningen. Benjamin er opptatt av at å vokse som person og bli en sunnere utgave av seg selv. For å få til det må han endre tankesett og rett og slett begynne å oppføre seg som den mannen han vil være. På et av albumet beste spor «Nothin’ More» synger han om de gode og onde kreftene som drar i ham.

Om en ser litt stort på det, er Shooting Star godt plantet i Benjamin Tods og Lost Dog Street Bands etablerte univers som jeg i likhet med Sierra Ferrells musikk gjerne kan kalle årgangsfolk. Likevel, Benjamin maler med litt bredere countrypensel denne gangen, ofte med en dose honky-tonk under. Den aller beste sangen er den inderlige tittellåten der Benjamin synger om sitt forhold i Nashville og countrymusikk. Nydelig fele!

«Mary Could You» beskriver Benjamin som en historisk, skjønnlitterær fortelling. Sangen er basert på Mary Howard, en skikkelse som som drev landhandel og et forlystelsessted og som Benjamin ble kjent med gjennom en selvbiografi av forfatteren Jack Black. Selvbiografien handlet om å være kriminell og narkoman for mer enn 100 år siden, og Benjamin forteller at den formet han egen selvoppfatning i mange år. Herlig melodi, piano, og jeg elsker måten Benjamin synger på her. Av de mer spretne låtene på albumet, prøv å sitte stille.

Benjamin trekker også frem igjen «Saguaro’s Flower» som han også har gitt ut tidligere på A Heart Of Gold Is Hard To Find (2019). Ikke like naken her, men i en flott country-versjon:

”So believe me when I say I miss your love like desert rain
You are a cloud, I’m a saguaro’s flower I’m thirsty as hell
Let your love down“

Jeg tror aldri Benjamin har benyttet så mange forskjellige musikere, og pianoet som jeg ikke kan huske å ha lagt merke til hos Tod før, løfter mange av sangene flere hakk. Shooting Star er blitt ei mer variert plate enn tidligere hos Tod med veldig mye god countrymusikk! Jeg sier det ofte, men det gjelder denne gangen også. Dette er ei plate som vokser!

Sjekk ut Benjamin Tod og Lost Dog Street Mans musikk! Du finner flere artikler om dem her på Gubberock.

Ikke overbevist? Jeg henter fram noen strofer fra tittellåten til slutt:

”Music City on the rise
But I’ve always been denied
Wedged between the railroad and a gun
And the gate is shut up tight
I’m a stick of dynamite
And I’ve paid every due that’s ever come
But I don’t kneel for you or anyone“

I rastløse drømmer

In Restless Dreams: The Music of Paul Simon. Regi: Alex Gibney. 2023.

Da jeg bladde i den nye utgaven av Uncut i går morges, dukket en omtale av Paul Simon-dokumentaren In Restless Dreams: The Music Of Paul Simon opp. Jeg foretok et søk og registrerte til min begeistring at den endelig kunne strømmes i Norge. Hvor lenge den har vært tilgjengelig vet jeg ikke, men jeg gjorde flere forsøk i fjor høst, da var ikke mulig å se filmen i Europa.

Så da gjorde jeg en avtale med kona som heldigvis også er Paul Simon-fan, og i går kveld ble det tre timer og 20 minutter i sofaen med dokumentaren. Og finnes det egentlig en bedre måte å tilbringe en ellers helt alminnelig fredagskveld?

Da jeg var tretten år og noen år framover, var Paul Simon min store musikalske helt. Fortsatt har jeg alltid måtte løpe til butikken når en ny Paul Simon-plate foreligger. Det er ikke så ofte riktignok, så jeg sliter meg ikke akkurat ut med slike turer. Men i fjor kom et nytt album, Seven Psalms.

Dokumentaren tar utgangspunkt i innspillingen av albumet, og det utgjør rammefortellingen. Samtidig rulles store deler av Paul Simons karriere til og med The Rhythm Of The Saints (1990) opp gjennnom filmklipp, intervjuer og god musikk. Første del av filmen er viet Simon & Garfunkel, andre del Paul Simons solokarriere. Regissør Alex Gibney var håndplukket av Paul til å lage filmen og fikk tilgang til mye materiale. De som ønsker en kritisk film om Paul Simon, må lete andre steder. Selv har jeg fått nok doser av det tidligere.

Jeg har lest noen Paul Simon-biografier, og mange av dem graver en del dypere enn denne filmen blant annet når det gjelder kontroversene rundt Graceland (1986). Jeg opplever ikke at det er så mye nytt for meg i denne filmen slik sett. Dette vil sikkert oppleves forskjellig avhengig av hvor mye man har hørt av Paul Simon og Simon & Garfunkel, samt lest og sett om ham tidligere. Det kunne vært dvelt mer ved ett av Pauls beste og viktigste album fea syttitallet, There Goes Rhymin’ Simon. Uansett; vi koste oss, og den lange filmen gikk fort!

Best likte jeg nettopp klippene fra innspillingen av det nye albumet. Idéen til Seven Psalsm kom til ham i en drøm tilbake i 2019. Drømmen var så sterk at Simon skrev den ned. Deretter begynte han å utvikle Seven Psalms på nattestid. Paul Simon gjør det meste selv, og på overflaten er det Pauls myke stemme og hans suverene og karakterisiske akustiske gitar som utgjør dette albumet. Simon sier hans Seven Psalms er om en diskusjon han har med seg selv om tro eller ikke tro.

Albumet inviterer til meditasjon. Det tar oss med ut i en landskap et sted mellom drøm og virkelighet. Og nettopp tittelen på filmen lager en bro mellom dette nye albumet og sangen tittelen er hentet fra og som var Simon & Garfunkels aller første hit, «Sound Of Silence». Paul gikk i rastløse drømmer da, og han skaper musikk i drømme eller nær drømmeland nå. Han ønsker også å ta lytterne med inn i et slikt drømmeaktig landskap der vi legger vekk vår kritiske sans for en stund og blir med inn i en annen tilstand, eller skal jeg si virkelighet.

Under innspillingen av Seven Psalms mister Paul hørselen på der ene øret noe som også påvirker hans evne til å synge. I fascinerende passasjer ser vi hvordan Paul håndterer dette og går fra å være deprimert til å ta med seg dette nærmest som et kreativt element.

Vel anvendte timer. Filmen anbefales alle som har interesse for en liten mann som har fylt 83 år og som i min verden er av de aller største i musikkhistorien.