Gubberock

Lytt til Lily Seabird!

Lily Seabird: Trash Mountain (album 2025)

Et helt nytt navn er hun ikke, 26 år gamle Lily Seabird fra Vermont. Vel, hennes fødenavn er Lily Seward, og hennes debutalbum Beside Myself ble utgitt i 2021. Oppfølgeren Alas (2024) kom i to versjoner, i én rocka og i en akustisk versjon. Dette er plater jeg må sjekke ut nærmere. Det jeg har hørt, høres solid, rått og hudløst ut. De som er nysgjerrige på hvorfor hun kaller seg Lily Seabird, kan undersøke nærmere selv, det har jeg gjort.

La oss hoppe til årets album, Trash Mountain. Før Lily Seabird begynte å gi ut plater under eget navn spilte hun saksofon og spilt i punkband. Og den bakgrunnen gjør musikken hennes godt, i et musikalsk landskap som ellers kunne blitt litt tannløst. I fjor på denne tiden snakket vi om Adrianne Lenker og Waxahatchee. I år kunne vi pratet mer om Lily Seabird. Tittelen på albumet kommer fra stedet til det rosa huset hun bodde i da hun skrev sangene til dette albumet, Trash Mountain. Lily Seabirds «Music From The Big Pink»? Det er to tittellåter, den ene har tilleggstittel som signaliserer at klokka er 1 om natta, den andre klokka ett på dagen. Kanskje får vi da et glimt inn i både natt- og dagssiden til Trash Mountain og Lily Seabird. Disse sangene tegner bilder som man øyeblikkelig får på netthinnen, og man kan jo også tenke at hvorfor har ikke noen skrevet sanger om sko som henger over en wire før.

”When I was walking down my street
I saw my neighbor staring at the sun
and there was a pair of Nikes on the wire“

Mange av sangene skal ha vært skrevet over en kort periode, og de bærer også preg av å ha kommet ufiltrert rett fra Lilys hjerte og sjel. Albumet starter med «Harmonia», en tittel som skal være satt sammen av ordene ”harmoni“ og ”paranoia” i følge et intervju i Paste Magazine, som for øvrig er en kilde til deler av denne omtalen. Låttittelen sier noe om den spenningen som ligger i sangene og stemmen til Lily Seabird.

I tillegg til de nevnte sangene, er det tre til som fremstår særlig sterke. «Arrow» er én av dem. Nydelig melodi og gitar. Teksten dirrer; det handler om å bli forlatt eller holde sammen i en tynn tråd mellom smerte og skjønnhet. Lilys plate i et nøtteskall. «Albany» er minst like fin, en minimalistisk, stillferdig og beint fram vakker sang som er fremført ved pianoet og som truer med å bryte sammen. Det blir sjelden feil med referanse til Townes Van Zandt, mens stemmen til Lily nær sprekker:

”Singing “Pancho & Lefty,” we were crying on the interstate,
it wasn’t even noon yet
we were leaving Albany“

Albumet avsluttes med enda en godtbit, stillferdige og inderlige «The Fighting», og da har jeg også hoppet over noen stykker. Jeg spiller albumet på tredje uka, og jeg plukker det stadig fram når jeg lurer på hva jeg skal spille. Lytt til Lily Seabird!

Willie Nelson og Rodney Crowell gjør verden vakrere

Willie Nelson: Oh What A Wonderful World (album 2025)

Bilde til høyre: Pamela Springsteen via Sony Music

“It’s the time and the place
Every line on your face
It’s the truth and the lie
It’s to live and to die
Oh what a beautiful world“

På Willie Nelsons beste album i fjor, The Border, sang han to sanger av Rodney Crowell. Tittellåten derfra er en fantastisk sang som kanskje var litt bortgjemt på Rodneys album Texas fra 2019. Willie Nelson kunne ikke gi seg med det. Nå foreligger et nytt album med bare Crowell-sanger fra mannen som fyller 92 år 29. april. Tittelen på albumet er beskrivende nok Oh What A Beautiful World. En verden der Willie Nelson synger sangen med samme tittel godt hjulpet av Rodney blir et vakrere sted. Nydelig versjon med ditto gitarspill om livet som kommer og går:

”It’s the rise and the fall of the clocks on the wall//And it’s the first and the last of your days flying past“.

Rodney Crowell forteller på Facebook om hans møter med Willie Nelson i ung alder, om da han spilte ham noen av sine dårlige, nye sanger. Men ikke minst forteller han om da han noen år seinere ble kalt opp på scenen av Nelson for å synge backingvokal på Crowells store låt «‘Till I Gain Control Again». Akkurat den sangen finner du ikke på den tolv sanger store samlingen med Crowell-låter som spenner over en tidsperiode på 50 år. Albumet er produsert av Buddy Cannon, Cannon har samarbeidet mye med Willie tidligere og produserte også nevnte The Border. Med seg har de en rekke fremragende musikere.

Foto: Pamela Springsteen. Via Sony Music

Jeg har fulgt Rodney Crowell siden det fantastiske albumet The Houston Kid (2001). Fra og med dette albumet treffer Rodneys stemme og sanger meg med stor tyngde. Albumene før har jeg ikke viet på langt nær så mye tid. Det betyr at dette albumet også introduserer meg for sanger som jeg ikke har samme forhold til som de nyere sangene. For meg blir da dette albumet noe mer enn «bare» ei coverplate. En gammel sang jeg har et forhold til, er «Banks Of The Old Bandera», den ble gitt ut i 1976 med Jerry Jeff Walker og spilt inn for The Houston Kid av Rodney selv. Jeg elsker Rodneys versjon, men her får Willie virkelig fram nye vemodige nyanser i sangen. Det blir spesielt å høre den 92 år gamle mannen synge om tider som var: ”And that rope we used to swing on, now it just hangs tattered by the wind“. Glimrende, og et høydepunkt på dette albumet. Det er også «Open Season To My Heart». Gåsehud og tårer. De gjør kjærlighetssorg om til kunst, Willie og Rodney.

Rodney Crowell, nå 74 år gammel, er en stor låtskriver og artist som med dette får en fortjent hyllest av selveste Willie Nelson. Willie Nelson synger kanskje ikke like klokkerent som for kort tid siden – nå høres kanskje Willies sønn Lukas mer ut som Willie Nelson enn Willie selv – men vi hører fortsatt at det er Willie. Samtidig har han enda et lag med sjelfull elde over stemmen som gir flere av disse sangene til Rodney et alternativt liv. Det blir for fristende å trekke fram tittelen på siste sang på albumet, en sang Rodney skrev sammen med Guy Clark, «Stuff That Works». Så sannelig. Samme dag som Willie slapp dette albumet, ble det gitt ut ei hyllestplata til Neil Young der blant annet Rodney Crowell bidrar. Her finner du noen fine, og to fantastiske, versjoner av Neils sanger med fremragende artister. Men Wilie Nelson hyllestalbum til Rodney er nok det jeg kommer til å vende oftest tilbake til, albumet jeg tar etter når jeg trenger det, for å fortsette å nestensitere Willie, Rodney & Guy. Joda, Neil og Willie er gode venner, og Neil kjørte rundt med en Willie-kopp i bussen på sin 2023-turné.

Det er noe eget med de gamle legendene som aldri gir seg. Wille Nelson er sjefen over dem alle. 77 solo studioalbum har det blitt så langt, og vi teller fortsatt. «The Day I Rest, Is the Day I Die“, som Willie synger et annet sted på albumet.

Storslått fra Olav Larsen!

Olav Larsen & The Alabama Rodeo Stars: Stream Of Consciousness Vol. 2 (album 2025)

Da jeg hadde gleden av å omtale forrige album fra Olav Larsen & The Alabama Rodeo Stars, Stream Of Consciousness (2021), skrev jeg fort og gæli fra hofta. Slik er det nå også. Jeg må bare skrive ufiltrert og nesten uredigert det som kommer; det er det denne musikken gjør med meg. Forrige album var rett og slett en vakker og personlig duettplate. Nå fire år etter er Olav Larsen og bandet hans tilbake med ei ny plate som like godt har fått samme tittel med et Vol. 2 lagt til i tittelen. Det tolker jeg som at Olav fortsatt er personlig. Vakkert er det i hvert fall. Selv om dette ikke er ei duettplate, kjenner jeg igjen noen av de fine stemmene fra sist i kor og støtte for Olav underveis.

Olav er ikke redd for å vise oss hvem han er i tekster eller musikalsk. I sanger som «I Miss You» og «Finding Myself» dykker han ifølge presseskrivet ned i savn og selvransakelse, mens «Dreamer» tilbyr skal tilby et mer håpefullt blikk på utholdenhet og samhold. «That’s OK With Me» og «I Don’t Care» fremfører et budskap om aksept og frigjøring. Men tekstene hadde spilt mindre rolle om ikke melodiene og musikken er på plass.

Og det er de til gangs! Denne gangen er produksjonen større enn sist. Olavs store og sjelfulle stemme gjør det fristende å kalle dette countrysoul. Olav er ikke redd for å trå til, og bandet og Olav løfter flere av sangene over i det storslåtte, i en bejublende gospel som man blir glad av å høre. Kanskje ville jeg i et mer kritisk hjørne skrevet at det kan bli litt over toppen noen ganger både musikalsk og i tekstene, men det er jo akkurat det jeg liker best med denne plata. Låter der intensiteten skrus til et hakk, og så enda et hakk, låter det Olavs stemme og bandet kjører mot stupet, og der de og oss står litt slitne tilbake. Åpningslåten «When The Past Presents The Future» er nydelig og viser vei, og er nesten himmelsk mot slutten. Neste låt, «I Miss You», er himmelsk hele veien. Jeg har ikke lyst til å begynne å droppe navn på musikerne. Men den fela til til Lilian Kristin Hodne gjør mye. Det er det sannelig mye annet som gjør også. Fri og bevare meg vel. Vi må videre.

Produksjonen er luftig og nydelig. Man kunne fryktet at så mange følelser, Olavs mektige stemme og så mange instrumenter skulle gi en risiko for at det hele ble, ja, litt overlesset. Det har gjengen styrt klar av med glans. Noen ganger tas det ned i en låt eller i begynnelsen av en låt, noen små pustepauser. Det er godt rom for piano og orgel, strengeinstrumenter, bass, nydelig fele er nevnt. Jeg elsker munnspill, Olav serverer. Kor, ja, takk! Takk til dere alle!

Helt til slutt får vi et skråblikk på bransjen gjennom «Protest Singers». Hvor har de blitt av? Morsomt og tankevekkende nok, men ikke av mine favoritter på albumet. Jeg nevner derfor raskt et par favoritter til: «I Don’t Care» og «That’s Ok». Det er ikke nødvendig å gå gjennom alle sangene, du bør ha tatt tegninga. Den nesten eneste innvendinga er at med sin drøye halvtime er dette engasjerende albumet over før det begynte. Men det er knapt en innvending, nei, det er en anbefaling!

Britiske Brown Horse med suggererende amerikansk rock

Brown Horse: All The Right Weaknesses (album 2025)

I fjor platedebuterte Brown Horse fra Norwich i England med Reservoir, ei plate som sammen med konserten deres på John Dee i Oslo satte preg på musikkvinteren 2024. Den gangen sammenliknet jeg dem med countryrockerne i The Felice Brothers, The Jayhawks og The Band, men også Crazy Horse. Med deres andre album beveger de seg bort fra countryrocken og mot mer støyrock. Jeg holder derfor fast på Crazy Horse, men trekker nå også Jason Molina og The Dream Syndicate opp av hatten. Dermed er referansene til band fortsatt på det amerikanske kontinentet for dette britiske bandet.

Det nye albumet All The Right Weaknesses har brukt litt tid på å åpenbare seg. Melodiene er av typen som gradvis trer fram. Det største ankepunktet mitt mot albumet tar vi med en gang. Tekstene er vanskelig å oppfatte. Jeg er veldig glad i vokalist Patrick Turners stemme, men jeg må lese tekstene for å oppfatte hva det synges om. Jeg tror melodiene også ville falt lettere på plass med tydeligere vokal.

Musikken er laget av bandmedlemmene i felleskap, og de enkelte bandmedlemmer har skrevet et par av tekstene hver for seg. Tekstene er gode – til dels meget gode – og selv om tekstene er fordelt mellom bandmedlemmene, er tematikken nokså ensartet. Det er synd og skam å begrave dem, de må fram i lyset.

Et av albumets fineste spor, «Verna Bloom», starter ut. Med utgangspunkt i den døde skuespilleren blir vi dradd inn en i verden som ikke kommer tilbake: ”The sand beneath my feet felt just like the sand/On the beach where I had held your ashes in my hand”. Melodien sniker seg under huden etter hvert som den åpenbarer seg under støyrocken. Litt tålmodighet, og du skjønner at dette er en særdeles fengende låt med et nokså allsangvennlig refreng: ”Press your face to the screen…“ Gitarene skriker. Her er det bare å la seg forføre, og vi aner en konsertfavoritt der bandet kan få enda mer utløp for sine følelser enn på et album.

Høydepunktene sitter så tett at det blir vanskelig å peke på enkeltlåter. Neste låt «Wisteria Vine» er en barndomsskildring, likevel nokså fri for klisjeer. Igjen fengende som bare tusan med Phoebe Troups vokal kledelig sterkere til stede i lydbildet. På neste låt «Corduroy Couch» synger hun refrenget.

«Dog Rose» er suggererende låt og et enkelt og virkningsfullt refreng: ”Eyes//Eyes“. Igjen en god tekst der metaforene er mange, men aldri overdådige, lytteren blir utfordret og tatt med på en reise; i tid, rom og sjelsliv, kanskje.

Når jeg hørte på debutplata Reservoir, satt jeg med en følelse av at andre halvdel av albumet er litt svakere enn første. Når det gjelder All The Right Weaknesses, har jeg skrevet om min omtale mange ganger. I skrivende stund tror jeg de to halvdelene er omtrent jevngode. Det fenger hele veien, denne gangen. Siste del er mer country, litt mindre øsende rock. Hør det jeg tror er steelgitar på fine «Curse». Du får fortsatt sanger som ser tilbake på barndommen, sanger om ensomhet og desperasjon, sanger om å finne sin egen identitet. Men for all del, alt er ikke trist og vanskelig. «Radio Free Bolinas» sender tankene mine i retning av «Radio Free Europe» med R.E.M. nostalgisk kanskje, men lenge den gode nostalgien før du begynner å se at bildene som males fram, kommer i ulike farger. «Tombland» gir med sine tekstlinjer om ”Ring of fire“ og ”Desire“ assosiasjoner til June Carter og Johnny Cash, og den nest siste låten – joda, igjen en balladeaktig låt – «Wipers», starter ut med å navngi Bill Callahan. Det er sikkert flere referanser for den som leter.

Melodier som tar tak, særpreget vokal og gode tekster som ikke er overtydelige. Herlige gitarer. Hvem kan be om mer? Joda, det er banjo, fele og steelgitarer også. Og piano, den siste låta «Far Off Places» er i stor grad pianodrevet. Amerikana eller ikke. Dette er det beste rockealbumet jeg har hørt så langt i år.

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette: