Trivelig bakgårdskonsert med Johan Berggren og Gill Landry

Konsert med Gill Landry i bakgården til Revolver i Oslo, 18. august 2025. Support: Johan Berggren.

Det ble en særdeles trivelig ettermiddag og kveld i bakgården til Revolver i Oslo i går. Gill Landry lager melankolsk og til dels dyster musikk som er skapt for mørke klubber rundt midnatt. Musikk i nabolaget til Twin Peaks kunne han selv fortelle. At han går på en utendørs scene rundt klokka 19 en varm sensommerkveld, er derfor litt paradoksalt. Mellom låtene var han da også småhumoristisk og stemningen var lett.

Før Landry slapp til, fikk vi en halvtime med visesanger Johan Berggren alene med gitaren, munnspillene hadde han glemt hjemme. Han spilte en fin dose for meg både kjente og ukjente sanger, men en umiskjennelig Berggrensk twist i tekstene. Det fine med dette formatet er jo nettopp at tekstene kommer til sin rett. Et sted mellom Øystein Sunde og Stein Torleif Bjella, og jammen har han litt av Sundes tempo i gitarspillingen også! Han spiller med fullt band på John Dee i Oslo 11. september. Da snakker vi nok mer country og rock enn viser.

Men tilbake til kveldens hovedattraksjon som også definitivt kan spille gitar. Dette var den attende og siste konserten til Gill Landry i rundt i omtrent hele Norge i denne omgang. Han tok de to første låtene som lydsjekk, sa han, siden han kom litt seint. Men både «Denver Girls» og «The Woman You Are» fra Love Rides A Dark Horse (2017) låt bra. «The Woman You Are» er en sang jeg har hatt på hjernen en stund og ubevisst nynnet på. Selv om sjefen min sa hun ikke hørte teksten, følte jeg for å forklare henne at dette ikke hadde noe med jobben å gjøre: «Let’s get the fuck out of here».

Vi ble servert sanger fra store deler av karrieren hans, og han hadde på forbilledelig vis små anekdoter han introduserte dem med, ifølge ham selv var ikke alle like relevante. Det handlet om gamle og originale venner i sanger som «Dixie» og «Lawless Soirez» fra det atten år gamle albumet The Ballad og Lawless Soirez.

Gill Landry kom stadig tilbake til hvor godt han liker seg i Norge, og at ikke alt var like bra hjemme. Sangen «The Wolf» fra glimrende Skeletons At The Banquet (2020), har blant annet Trumps USA som bakteppe.

Vi ble servert en håndfull sanger fra fjorårets album, Cinnamon Canyon Blues, selv om et par-tre av mine favorittlåter derfra med ble utelatt. Men vi fikk blant annet en glitrende «The Ferryman», en sang der publikum bidro med «blåsere»! – Nordmennn er forsiktige, men når de får lov til å bidra, våkner de!

Mot slutten ble stemningen enda mer løsluppen, ikke minst fordi en i publikum fikk bestemme låter. Ingen hadde vel noe i mot å få servert «Funeral In My Heart» og «Emiliy» fra det ti år gamle selvtitulerte albumet?

Konserten varte rundt 75 minutter, en ganske standard lengde på slike solokonserter. En veldig fin konsert!

Johan Berggren var først ute

Historier fra et hjemmemenneske

Amy Lashley: Flatland Blossoms (album 2025)

We ain’t no circus sideshow, just a couple of weirdos
misfits and hobos, she’s my favorite shadow

Sitatet er hentet fra den drivende åpningslåten – en hyllest til en avdød hund – og setter tonen for Amy Lashley nye album, Flatland Blossoms. Bokstavelig i tone, men også i tekst. Travels Of A Homebody kalte Amy Lashley albumet som kom i 2011. Og hun er hjemmekjær og lite interessert i publisitet. Mye av tiden tilbringer hun hjemme med å skape kunst, enten hjemmet er i Indianapolis eller i Nashville. Jeg antar at hun står bak albumets flotte omslag. Konserter gir hun sjelden, denne tilbaketrukkede kunstneren. Selv om hun fortalte meg at hun hadde nye sanger klare for innspilling da jeg i mars i fjor var i kontakt med henne i forbindelse med at jeg skulle skrive noen ord om det fantastiske albumet Daredevils, Strugglers And Daydreamers fra 2016, kunne den nye utgivelsen ha gått meg hus forbi. Anbefalte nye album i Tidal reddet meg heldigvis.

Hennes samboer gjennom mange år, Otis Gibbs, er atskillig mer utadvendt og kommer også med ny plate seinere i høst. På hans forrige album Hoosier National begikk han etter mitt syn karrierebeste, og etter å først ha hørt Amys nye album denne morgenen, måtte jeg ha et gjenhør med det albumet. En ny ingrediens på Hoosier Nationals var elektriske gitarer, og nå spiller produsentene Otis Gibbs og Thomm Jutz elektriske gitarer også på Flatland Blossoms. Det kler sangene, og når Jacques spiller bass, Lynn Williams trommer og Finn Goodwin-Bain på orgel snakker vi om et kompetent og mer rocka komp enn det vi er vant til fra Amys tre første utgivelser. Orgelsoloen på «Killing Time» er en fryd for øret.

I likhet med sin samboer kan Amy skrive historier, og her får vi ti sanger med temaer som venner, familie, kjærlighet og tap. Ofte er hovedpersonen en «vill rose», for å stjele tittelen til en av de mange flotte sangene. Siste spor ut er den pratende bluesen om den særdeles originale – selvfølgelig – «Aunt Francis», og om man går inn på hjemmesiden til Amy, kan man lese flere historier om denne avdøde slektningen. På «Teenage Bloom» er det tenåringsangst som står på agendaen. Melodiene er varierte, de fleste drivende og nesten rocka låter, men også en skjør sang som den nydelige «When I’m Gone».

Med fantastisk Daredevils, Strugglers And Daydreamers i bakhodet, må jeg innrømme at jeg var litt skuffet de første gangene jeg hørte Flatland Blossoms. Så gikk det som det noen ganger går med album fra artister som har det lille ekstra, og som får de sjansene de fortjener. Rotasjonsgraden øker sakte men sikkert etterhvert som de fengende melodiene og tekstene synker inn, og man legger mer merke til dynamikken som oppstår mellom Amys stemme og de elektriske gitarene. Som hun synger i den kanskje aller tøffeste låten på albumet: ”Wishing is for suckers“ – noen ganger må man legge ned litt innsats.

En takk til bloggen Dust Of Daylight som skrev om artisten for mange år siden! Jeg liker Amy Lashley, stemmen og sangene. Det skulle ikke forundre meg om det vil gjelde den gjennomsnittlige Gubberock-leser også, om du gir henne en sjanse eller to.

Foto: Hjemmeside

Mer enn solid fra den store låtskriveren Hayes Carll

Hayes Carll: We’re Only Human (album 2025)

I am just the right amount of high/Floating ‘tween this moment and the sky

Han får sagt det, amerikanske Carll Hayes. De to rolige sangene «High» og «One Day» er blant mine desiderte favoritter på det nye albumet We’re Only Human med Hayes Carll. Carll er god på reinspikka country, men han er enda bedre på folkballader. Han synger inderlig og tar seg den tiden han trenger. Tangentene på «High» er ren nytelse! «One Day» er omtrent like fin, og også her er Hayes på leting etter en mer fredfull egen sjel. Så er det jo slik med lykken, den er veien og ikke målet. Når man griper den, er den borte.

Tittelen på albumet sier mye. We’re Only Human. Vi er menneskelige, vi gjør feil, men til syvende og sist handler mye på dette albumet om å gjøre det beste ut av kortene vi har fått tildelt og ha fred med seg selv. Men jeg tolker tittelen også som en oppfordring om å være rausere med andre. Skal verden bli et fredeligere sted må vi forsøke å ikke tolke alt i verste mening, både i det personlige og i storpolitikken.

Blant alle Steve Earles spissformuleringer nevner jeg kanskje denne oftest: ”’My wife left me for a younger, skinnier, less talented singer’“. Kona var Allison Moore og låtskriveren Hayes Carll. Carll har kanskje ikke nådd høydene til Earle i hans storhetstid, men album som for eksempel ni år gamle «Lovers And Leavers» er bedre enn det aller meste Earle har levert de siste 20 årene. Jeg synes ikke de er så ulike i stemmene, begge har en slags nonsjelanse i måten de synger på. Carll er kanskje litt mer country enn den i hvert fall tidligere mer hardtslående Earle.

Fire år etter den fine You Got It All (Omtalt i Gubberock)), er altså Hayes Carll tilbake med det nye albumet, We’re Only Human. Carll har selv produsert albumet sammen med Gordy Quist. Flere av dem har han skrevet i samarbeid med andre, blant annet to i samarbeid med talentet Aaron Raitiere – Les om hans album Single Wide Dreamer her – en mann det kan virke som deler Carlls evne til å se på tilværelsen med skråblikk. I «Progress Of Man (Bitcoin & Cattle)» refser de grådighet og selvopptatthet: ”It’s all for the better, the birds of s feather//And the hope and the dope snd the sex all together“. Elegant sagt og sunget i denne sangen der man kan glede seg over et flott samspill mellom piano, banjo og fele for å nevne noen av ingrediensene. «Good People (Thank Me)» er et annet humoristisk innslag med mening, både musikalsk og tekstlig.

«Stay Here Awhile» er skrevet i samarbeid med MC Taylor fra His Golden Messenger. Nok en fin sang om å la våre rastløse sjeler finne hvile i de små tingene.

På siste låt på albumet, den gospelpregede «May I Never» har Hayes med rekke artister han setter pris på vokal: Darell Scott, Shovels & Rope og Ray Willie Hubbard for å nevne noen av dem. En mektig avslutning på et flott album!

La oss avslutte med noen linjer fra denne dyktige mannen med ord og toner som på dette albumet ønsker fred med seg selv og andre. Et første skritt på veien kan være å be om unnskyldning for egne feilsteg, som i albumets nest siste låt «Amends». Smart nok til ikke å bli banalt, noe som opplagt ville vært en risiko om Carlls intensjoner med dette slbunet hadde vært i hendene på andre enn ham selv:

God, I know it takes more than just sayin’ I’m sorry
And just feeling regret does not set all the old wrongs to right
But I’m making amends and tryin’ to do better
God, how I want to walk in the light
I swear I am trying to walk in the light

Foto: Joshua Black Wilkins

Patty Griffin går tett til beinet

Patty Griffin: Crown Of Roses (album 2025)

Patty Griffin er én av disse artistene innenfor mitt musikalske univers jeg er litt beskjemmet over å fortelle ar jeg ikke har hørt ordentlig på tidligere selv om jeg nok har vært innom henne. Det bekymrer henne nok mindre, statusen er stor, og denne amerikanske folkartisten har hentet Grammypriser og -nominasjoner for tidligere album. Jeg har denne gangen gjort lite forarbeid, tidligere album har fått ligge i fred, selv om jeg har blitt veldig nysgjerrig på 61-åringens selvtitulerte album fra 2019. Om jeg nevner at hun har samarbeidet med folk som Emmylou Harris, Buddy Miller og Gillian Welch & David Rawlings, bør hun være tilstrekkelig plassert i det musikalske landskapet til at vi kan bevege oss over på årets album.

På Crown Of Roses får du åtte sanger og 34 minutter helt uten dødpunkter. Hun har skrevet alle sangene selv – med unntak av ett samarbeid, og Craig Ross har produsert albumet. Det fremstår til dels intimt, men spenner likevel over et rikt musikalsk spekter, der også strykere og elektriske gitarer får sin plass når sangen krever det. David Pulkingham er sentral på flere av sangene og får briljere på akustisk gitar på den nydelige spansktalende «All The Way Home». Robert Plant låner naturlig nok ut stemmen til den dramatiske og spøkelsesaktige «Long Time».

Patty forteller at kreativiteten hennes falt under pandemien. Hun skrev fortsatt sanger, men tenkte ofte at verden fløt over av ord. Hun beholdt likevel noen av sangene som åpningslåten «Back To The Start» som sparker i gang albumet med kreativ tromming fra Michael Longria og stofen: ”There’s secrets I don’t tell ever to myself/I just keep moving//It’s like working on a building with my eyes closed/Nothing’s improving/Day after day I stood in my own way/In front of my own door.”

Patty synger fantastisk på denne sangen – hør hvordan hun betoner enkelte ord – joda, hun synger fantastisk på hele albumet. Det handler om å komme videre i livet, selv når man føler at man står fast, slik Patty Griffin har gått videre og nå gir ut dette albumet, som for min del har blitt sommerens beste.

Neste sang «Born In The Cage» er mer lavmælt og ikke mindre ettertenksom. Den tar utgangspunkt i morens opplevelse av at dyr og fugler gradvis forsvant fra omgivelsene hennes, ble presset ut av menneskene. Der hennes tidligere sanger ofte så verden fra menns perspektiv, forteller Griffin at dette albumet i større grad ser verden med kvinners øyne. Sangen som musikalsk skiller seg mest ut er nok «I Know A Way». Dette er en gospelinspirert sang som Griffin og bandet tar omtrent helt ut. Deretter lar Griffin oss puste ut til den oppsummerende avslutningslåten «A Word».

Favorittsanger på albumet? Alle!

Pressebilde