Sjefer i Hyde Park

To år gammel rapport. Mimrer.

Foto: Tormod Reiereen

Rockens to store giganter Neil Young og Bob Dylan i Hyde Park samme kveld høres kanskje ut som underholdning for gamlehjemmet – det bør det jo også være – men er likevel som en drøm. Det er ingen hemmelighet at forventningene mine til Neil Young & The Promise Of The Real er langt høyere enn til Dylan. Neil leverer alltid til minst fantastisk – eh, min subjektive mening. Alle de 14 Neil Young-konsertene jeg hadde vært på før denne, fortjener en plass på min topp 10 liste over fineste konsertopplevelser. Dylan er ujevn og langt mindre dynamisk, men kan absolutt levere bra fortsatt.

Neil er først på, og som alltid gåsehud på første låt, «Mansion of The Hill», en låt som er å finne på «Ragged Glory (1990)».Vi fikk hele fire lange og gode låter fra dette albumet, og selv fikk jeg høre fra selveste Neil Young Norge-general Svein Øvregård at jeg så ut til å digge noe alvorlig under «Love And Only Love». Det gjorde jeg også under et annet gåsehudøyeblikk. Jeg hadde en bak meg på øret – han lyktes rett som det var å overdøve Neil; under «Alabama»,lot jeg det stå til og skreik vel ganske bra jeg også:


«Oh Alabama
Banjos playing
Through the broken glass
Windows down in Alabama
See the old folks
Tied in white robes
Hear the banjo
Don’t it take you down home?»

Og så hørte jeg ikke mer til karen bak meg resten av konserten…

Neil gav noe til alle typer fans denne kvelden. Folksanger som «Old Man» og «Heart of Gold» satt bra. Høydepunktet for meg blant disse var imidlertid «From Hank To Hendrix», fantastisk versjon, og det var umulig å tenke noe annet enn at dette var en hyllest til Neils nå avdøde eks-kone, Pegi, som han var gift med i mange år, også da låten ble gitt ut: «Ny closeness («distance» i originalversjonen) between Us, You and me».

Noe av det flotteste på en Neil Young-konsert er de litt lengre gitarjammene. Når Neil for alvor gyver løs på gitaren, vender seg mot de 40 år yngre band-medlemmene og lar det stå til. Noen ganger kan det stampe litt, og man tror låten er ferdig, så løftes den opp et hakk til. For noen kan dette være litt kjedelig, for oss andre «pur magi».
Og helt mot slutten fikk vi verdens beste låt, «Like A Hurricane».

Neil sa ikke stort, men smilte mye og virket selv strålende fornøyd. Det hadde vi andre også grunn til å være. Det mest negative med konserten var at den var litt kort – 1 time og 50 minutter – og alle låtene vi ikke fikk.

Jeg er ikke sikker på at det var et sjakktrekk å plassere Bob Dylan etter Neil Young, men His Bobness’ posisjon skal man ikke rokke ved. Dette måtte bli en nedtur, en riktig så flott nedtur ble det. Han hadde en veldig bra dag på jobben, også han i strålende humør. Lyden var flott, bandet spilte tett og Bobs vokal klar og god. Joda, mannen kan synge! Gjetningen på hvilke låter han spilte, gikk stort sett lett for de fleste i kveld – selv måtte jeg helt i kjelleren på «When I Paint My Masterpiece.» Åpningen av konserten satt som ei kule med personlige favoritter som »Ballad Of A Thin Man» og «Highway 61 Revisited». «Like A Rolling Stone» var veldig bra med flott vokalprestasjon fra mesteren. Andre høydepunkt var en høytidsstemt «Girl From The North Country» og «Love Sick».

Topp kveld. Flere andre fra Norge som også hadde tatt turen.

Publisert av gubberock

Jeg er født i 1970. Jeg skriver om musikk som interesserer meg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: