Gubberock

Esther Rose – How Many Times (Album 2021)

Original artikkeltekst på norsk

One of last year’s best singer / songwriter albums was, in my opinion, «Old Flowers» by Courtney Marie Andrews. On «Old Flowers», Andrews describes love grief, loneliness and finding the way forward. «Old Flowers» is unpolished, intimate and skinless. I perceived «Old Flowers» as a balanced record, about how to move on in life after a breakup, and also in a way a tribute to the ex.

Esther Rose’s new album, «How Many Times», is thematically close to Courtney Marie Andrews’. Here, too, there is a break-up that must be dealt with. And here too the songs are written as a catharsis. Andrews is probably most concerned with the relationship behind her, Rose is equally concerned that she is not ready for new relationships yet, that the separation process takes time. Everyone knows that a broken relationship has at least two sides, so she chose songs for the album that are not bitter and that are also about how she herself can become a better partner in a relationship, she says. Then the more one-sided songs is left out. Esther admits that she can be difficult to live with. This is never clearer than in the lyrics of the traditional and beautiful song «My Bad Mood». Listen to how the gorgeous instruments elevate this song in a wonderful interplay!

While Courtney Marie Andrews had moved a bit away from the hardcore country and moved into a singer / songwriter landscape that on many songs – not all – rested heavily on the piano, Esther Roses is safely placed within the country’s framework. Although I’m pretty genre blind, this time I do not feel the need to hide behind the Americana label. In a conversation with the blog Holler Country, Esther also leaves no doubt: «That is what makes this album a country album,» she explains. «It’s not just about feeling better, it’s about feeling it, whatever it is.»

Matt Bell’s pedal steel is absolutely central to the soundscape. It follows Esther’s voice and mood; it cries, it is melancholy. Lyle Werner’s fiddle is also central to the mood on the album when it starts several songs or takes over for the pedal steel. Listen to «Are You Out There»! Of course, the guitars and bass are also important, and sometimes and the careful drumming as well. Wonderfully produced!

Esther Rose is from Louisiana in the USA and is in her early thirties. «How Many Times» is her third album. She has a background as a member of the band of Luke Winslow-King and was also married to him from 2013 to 2015. She has opened for Nick Lowe and been asked to contribute to Jack White’s latest album.

I am very fond of country music, but at the same time there is a lot of presumably good country that does not hit me. Ester Roses’ new album hits! It is really unnecessary to reach out for individual songs. Several of the songs are really catchy in a clever way, take you on musical excursions that capture so much. Listen to «Mountaintop», a seemingly completely traditional melody that is still so much more than just that, where it takes new directions that are experienced as both natural and surprising at the same time! it is also impressive how many words Esther sings effortlessly during some songs.

Then I just move back to the beginning of the album and to the opening song «How Many Times», a song Esther tells is suitable for listening with headphones while walking. The song is about the pain that lies in the fact that all the good that has been, is no longer there. About facing the pain, processing it, before the memories can be good. After «How Many Times?» the pace picks up, Esther calls «Keeps Me Running» a sprinter. Thematically, we are about the same place as the previous song on the album. About processing the breakup before she is ready for a new relationship. The song starts with Lyle Werner’ fiddle before the wonderful guitars take over. Neither on the song «When You Go», it sounds like Esther is completely ready for new adventures. She dwells humorously on the ex: «Please take me with you, when you go». Another one of those tradituonal country songs that just sounds so incredibly delicious. And never has a pedal steel been more expressive?

I must, of course, write a few words about Esther Rose’s voice. It is located in the upper layer, a bit girlish, but with a lot of strength and variations. Conveys different emotions. As an example, «Coyote Creek,» one of those songs where I like the verses better than the chorus.

«Songs Remain» is the album’s beautiful break towards the middle of the album. A beautiful and calm song, just Esther and acoustic guitars. Since I have compared a lot with the album «Old Flowers» by Courtnety Marie Andrews, I think it was appropriate to put on that record again. And it is possible to say that I have taken the comparison too far. Although intense is a key word in Rose’ album as well, it is not intense and skinless in the same way as Andrews’ record. With the exception of «Songs Remain», Rose’s tempo is generally higher, far fewer ballads, and musically this is not as naked.

Finally we get the song «Without You». Another one of these nice and original songs within a fairly traditional setting. The first song that was written for the album and a song that that is summing it all up:

“Cause now you’re out of sight, on your own
I’m a cloud caught in the wind
Don’t let this be the end
How can I start again, without you”

“How Many Times” by Esther Rose is definitely one of my favourite records from 2021.

Esther Rose – How Many Times (Album 2021)

(Read a version of the article translated to English here)

Ett av fjorårets beste singer-/songwriteralbum var etter min mening «Old Flowers» med Courtney Marie Andrews. På «Old Flowers» beskriver Andrews kjærlighetssorg, ensomhet og om å finne veien videre. «Old Flowers» er upolert, intim og hudløs. Jeg oppfattet «Old Flowers» som en balansert plate, som på mange måter var både laget for å komme videre i livet etter bruddet og en hyllest til eks’en.

Det nye albumet til Esther Rose, «How Many Times», ligger tematisk tett opp til Courtney Marie Andrews’. Også her er det et samlivsbrudd som skal behandles. Og også her er låtene skrevet som en renselsesprosess. Andrews er nok mest opptatt av forholdet som ligger bak henne, Rose er like opptatt av at hun ikke er klar for nye forhold enda, at separasjonsprosessen tar tid. Alle vet at et brutt forhold har minst to sider, så hun valgte låter for albumet som ikke er bitre og som også handler om hvordan hun selv kan bli en bedre partner i et forhold, forteller hun. Så får heller det det mer ensidige stoffet bli liggende. Esther innrømmer at hun kan være vanskelig å leve med. Aldri er det tydeligere enn i teksten på den tradisjonelle og nydelige låten «My Bad Mood». Hør som de lekre instrumentene løfter denne låten i et herlig samspill!

Der Courtney Marie Andrews hadde beveget seg litt bort fra den reinspikka countryen og beveget seg over i et singer-/songwriterlandskap som på mange låter – ikke alle –hvilte tungt på piano, er Esther Roses trygt plassert innenfor countryens rammer. Selv om jeg er nokså sjangerblind, føler jeg denne gangen ikke behov for å gjemme meg bak americanabegrepet. I samtale med bloggen Holler Country gir da heller ikke Esther noen tvil: «Det er det som gjør dette albumet til et countryalbum, forklarer hun. “Det handler ikke bare om å føle seg bedre, det handler om å føle det, uansett hva det er.»

Steelgitaren til Matt Bell er helt sentral i lydbildet. Den følger Esthers stemme og humør; den gråter, den er vemodig. Fargelegger. Også fela til Lyle Werner er sentral for stemningen på albumet når den starter flere låter eller overtar for stelelgitaren, supplerer den. Hør for eksempel «Are You Out There»! Selvfølgelig er også gitarene og bassen viktige, og av og til daskes det på tommer. Herlig lydbilde!

Esther Rose kommer fra Louisiana i USA og er i begynnelsen av trettiårene. «How Many Times» er hennes tredje album. Hun har bakgrunn som medlem i bandet til Luke Winslow-King og var også gift med ham fra 2013 til 2015. Hun har åpnet for Nick Lowe og blitt bedt om å bidra på Jack Whites siste album. 

Jeg er veldig glad i countrymusikk, men samtidig er det veldig mye presumptivt god country som ikke treffer meg. Ester Roses’ nye album treffer! Det er egentlig unødvendig å trekke frem enkeltlåter. Flere av låtene er direkte suggererende og tar deg med på musikalske utflukter som fenger så til de grader. Hør på «Mountaintop», en tilsynelatende helt tradisjonell melodi som likevel er så mye mer enn bare det, der den tar nye retninger som oppleves både naturlige og overraskende på en gang! Og om tempo på plata som oftest beveger seg i midtsjiktet er det på flere låter også imponerende hvor mange ord Esther uanstrengt synger i løpet av én låt.

Da rykker jeg like gjerne tilbake til start og til åpningslåten «How Many Times», en låt Esther forteller er egnet til å lytte til med hodetelefoner mens man går. Låten handler om smerten som ligger i at alt det fine som har vært, ikke lenger er der. Om å møte smerten, bearbeide den, før minnene kan bli gode. Etter «How Many Times?» skrues tempoet opp, Esther kaller «Keeps Me Running» for en sprinter. Tematisk er vi omtrent der forrige låt på plata slapp. Om å bearbeide bruddet før hun er klar for et nytt forhold. Her briljerer Lyle Werner med fele før de herlige gitarene overtar. Heller ikke på låten «When You Go», høres det ut som Esther er helt klar for nye eventyr. Hun dveler humoristisk ved eks’en: «Please take me with you, when you go». Enda en av disse erketradisjonelle countrylåtene som bare låter så utrolig lekkert. Og aldri har vel en steelgitar vært mer uttrykksfull?

Jeg må selvfølgelig si noen ord om stemmen til Esther Rose. Den ligger i det øvre sjiktet, litt pikeaktig, men med mye trøkk og flere utrykk. Formidler ulike følelser. Du kan for eksempel høre hvordan Esthers stemme slentrer av gårde på versene i «Coyote Creek», én av disse låtene der jeg liker versene bedre enn refrenget.

«Songs Remain» er platas nydelige pustepause mot midten av albumet. Her er det bare Esther og akustiske gitarer. Joda, flere av låtene er intense, så det er helt på sin plass med en slik låt. Siden jeg har sammenliknet mye med albumet «Old Flowers» til Courtnety Marie Andrews, syntes jeg måtte sette på den plata igjen. Og det er mulig å mene at jeg har trukket sammenlikningen for langt. Selv om intens er et stikkord også hos Rose, så er den ikke intens og hudløs på samme måte som Andrews’ plate. Med unntak av «Songs Remain» er tempoet gjennomgående høyere hos Rose, langt færre ballader, og musikalsk er ikke dette like nakent.

Helt til slutt får vi sangen «Without You». Den første låten som ble skrevet for albumet og som summerer det hele opp:

“Cause now you’re out of sight, on your own
I’m a cloud caught in the wind
Don’t let this be the end
How can I start again, without you”

Enda en av disse fine og originale låtene innenfor nokså tradisjonelle rammer. Sparsommelige, men tilstrekkelige virkemidler er akkurat slik jeg liker det. 

Til slutt en takk til bloggen Popklikk for å introdusere meg for plata. Jeg tok oppfordringen derfra om at flere burde skive om denne plata. Lages det noe særlig bedre countrymusikk i 2021?

YouTube-lenka viser til en soloversjon av én av mange flotte låter på albumet.

Stein Torleif Bjella—Heidersmenn (2009)
Stein Torleif Bjella —Vonde Visu (2011)
Stein Torleif Bjella—Heim For Å Døy (2013)
Stein Torleif Bjella —Gode Liv (2016)
Stein Torleif Bjella—Jordsjukantologien (2018) Stein Torleif Bjella—Øvre-Ål Toneakademi (2020) Stein Torleif Bjella – Fiskehuset (2021)

Stein Torleif Bjella har bred appell. Dette er en av disse artistene både dattera mi på 11 år, tenåringsbarna, kona mi og jeg gjerne hører på. Fine melodier og tekster vi – sikkert på forskjellige måter, riktignok – kan kjenne oss igjen i.

La oss først ta et tilbakeblikk på Bjellas solokarriere fra «Heidersmenn» i 2009 til den nyeste plata fra 2020, Øvre-Ål Toneakademi», før vi samler trådene. Hva er det som fascinerer oss?

Psykisk kan du vere sjøl

«Heidersmenn» (2009) er ei plate mange har et forhold til. Med fengende låter, tilsynelatende enkle virkemidler og hjelp fra produsent Kjartan Kristiansen ble Stein Torleif Bjella raskt vår tids visefilosof. Oppfølgeren «Vonde Visu» fra 2011 brukte mye av de samme virkemidlene. Låttitler som «Psykisk Kan Du Vere Sjøl» og formuleringer som «Dei hadde grei arbeidsdeling det va alder bråk om det. Ho styrde inne – og ute, han tok ansvar for ved» ble allemannseie. Eller hva med «E va han som hadde skakklugg og fritt fall, E va han som alder fekk te kaste liten ball.» Ofte litt tause, enslige menn. Karikerte. Iørefallende melodier.

«Heim For å Døy» (2013) regnes som den siste i trilogien og er kanskje Bjellas aller beste album. Både musikalsk og tematisk er det tegn til at Bjella begynner å skyve litt på rammene. Litt tyngre. Mange av tekstene hadde fortsatt utgangspunkt i livet på Ål. Fortsatt avfolkes bygdene, fortsatt er det vanskelig å få til den gode og stabile tosomheten. «Idiotisk envegslove», indeed. Fortsatt underfundigheter og herlige beskrivelser. Færre bygdeoriginaler, det universelle trer tydeligere fram. Joda, jeg trekker på smilebåndet, men er usikker på om det er tilsiktet, eller, om det bare er min egen mørke humor som presser seg på. Eller om det bare rett er slik at jeg elsker gode formuleringer:

eg såg for meg ein togtur 
me kunne ha reist dit fleire bur 
eller berre sykla Ål rundt 
det kunne ha vore fysisk sunt
-/

dag to ved døre di 
og det er fortsatt stagnasjon 
tru eg har ein feil i karakter og person kanskje ha eg sett for mange bi sjuk tå damelengsel 
no går dei rundt i sentrum som fugleskremsel

Må e ha høgare mål utover Øvre-Ål?

På «Gode Liv» (2016) var Bjella klar for å utvide rammene ytterligere. Bjella ønsket fornyelse. Kjartan Kristiansen ble byttet ut som produsent, inn kom Bård Ingebrigtsen. Musikken ble tyngre. Der musikerne på de tidligere platene lurte i bakgrunnen og bidro til at Bjella som visesanger var i sentrum, tar lydbildet mer av oppmerksomheten. Litt jazz, blues?

Bjella hadde igjen fått med seg den fantastiske multiinstrumentalisten Geir Sundstøl, og på konserter kunne man se Sundstøl og Amund Maarud i heftig gitarduell på «Blomen». Tøff og herlig rock!

«Nordnorske kjærlighetsdikt» fremstår som en kommentar til virkelighetslitteraturen: Etter å ha gitt ut deres samliv i bokform: «På talkshow legg ho ut om ei vanskeleg tid, e sit her som et troll». Men Bjella vender også tilbake til Ål i tekstene. Utvidet rammer, ja, men også kontinuitet. Vi kjenner igjen Stein Torleif Bjella:

det er viktigare enn nokon gong 
å definere rikdom 
må e ha høgare mål 
ut over Øvre-Ål
—-

berre for å forklare 
mitt namn er Bjella
e lev godt her åleine
ved Langfjella

I 2018 ga Bjella ut «Jordsjukantologien», oppleste dikt med bakgrunnsmusikk basert på hans diktbok med samme navn. Grådighet i bygde-Norge var gjennomgangstema. Titler som aktuelle «E selde grunnen te hyttefolket», «Onkel Halvor var einslig og barnløs» og «E vart aldri god nok for sentrumsungdommen» viser at brodden er intakt. Bjella er nemlig ikke bare koselig.

Øvre-Ål Toneakademi

I 2020 foreløpig siste album fra Stein Torleif Bjella, «Øvre Ål Toneakademi». «Alt rundt er det samma» sang Bjella på albumet «Gode Liv» (2016). Og man kan være fristet til å skrive at det samme gjelder Bjellas nye album, «Øvre- Ål Toneakademi». Kjartan Kristiansen er tilbake i produsentrollen—og som musiker— etter at Bård Ingebrigtsen var innom som produsent på «Gode Liv». Bandets hovedstamme består som tidligere ellers av Geir Sundstøl som deltar med mange instrumenter, Geir Kapstad med trommer, Christer Knutsen med piano og Eirik Øien med bass. I tillegg bidrar også flere gjestemusikere.

Fiktive Øvre-Ål Toneakademi var limet i Øvre-Ål. Akademiet er nå nedlagt. På facebooksiden til Bjella kan man høre intervjuer med tidligere elever og en herlig selvironisk samtale med ordføreren som sier noe slikt som: «Me har gjort alt… e´ har aldri hørt om Øve-Ål Toneakademi… Øvre Ål kor e` de’?» Den glemte bygda?

Noe er annerledes, men hva ? Det vet jeg ikke helt. Kanskje ligger svaret like mye hos meg som mottaker som hos Bjella og band. Særlig på Bjellas to første album bet jeg meg først merke i de lettbeinte sangene og morsomme og samtidig alvorlige rimene. Musikerne gjorde en utsøkt jobb, men støttet opp om Bjellas sang på en måte som gjorde at de for meg likevel kom litt i bakgrunnen.

Det første jeg la merke til denne gangen var nydelige mørke bassfarger fra Eirik Øyen. Jeg måtte tilbake til eldre Bjella-plater for å høre om det var nytt, nei, det var jo ikke det. I det hele tatt var det denne gangen musikerne som først trådte frem. Geir Sundstøl bidrar på plata. Han er én av Norges dyktigste på strengeinstrumenter. Han lager også lyder med instrumenter jeg både har hørt og ikke har hørt om. Svært viktig for lydbildet! Jeg har hørt mye på albumet de siste dagene. Og da fortrinnsvis med hodetelefoner. Hører mye nytt som jeg ikke fikk med meg tidligere!

Når jeg har sett Sundstøl i levende live enten det var med Bjella eller hobbybandet Young Neils, holder han seg mye i bakgrunnen. Vil ikke ta for mye plass. Når han endelig slår seg løs, er det som om villdyret våkner, og han spiller de andre nesten bokstavelig talt av scenen. Og akkurat dét villdyret skulle jeg gjerne sett mer av. Men man skal jo være økonomisk med virkemidlene og spare på godbitene.

De gode historiene og fiffige rim er her, denne gangen også. Den mest umiddelbare låten, er også den siste på plata, «Trofast Spelemann». Her høres Bjella og koristene nesten ut som Gitarkameratene. Teksten er herlig; her om å lage en sang man ikke er helt fornøyd med:

burde vore stille 
har det ikkje so ille
e er nesten ikkje sann 
fortapt spelemann

Jeg må trekke fram «Frisøren i sentrum». Jeg har sans for slike historier. Og folk som bruker tida på å gjøre andre fine. Og kanskje er det «Min kjære og ven» jeg liker aller best? Ikke av de låtene som trenger seg på, men likefullt en fantastisk tekst og melodi! Er det klokkespill jeg hører – fint åkkesom!

Da har jeg spart platas begynnelse og min favoritt til slutt: «Sundre City». Vi er i Ål sentrum. Vi møter personer som samlet utgjør et Ål i miniatyr, eller kanskje snarere et Norge i miniatyr. Herlige karakterer. Bjella selv er allsidig har jeg fått vite, kanskje er det et snev av ham selv i dette tekstutdraget:

det finst folk i bygde som kan meir enn mangt 
ikkji for å skryte; det kunne vore meg iblant

Låten drives frem av en herlig gitar ala Hot Club de Norvège. Lars Dalin bidrar og setter en ekstra spiss på denne sangen.

Vår tida visefilosof

De siste ti årene og vel så det har Stein Torleif Bjella etter min mening vært helt i toppsjiktet blant norske plateartister, kanskje regjerer han helt øverst. Album som «Heidersmenn» (2009) og «Vonde Visu» (2011) gjorde oss alle glade i visesang igjen. Med utgangspunkt i et persongalleri fra Ål, ga han oss lokale sannheter som ofte er gyldige langt utover det lokale. Med hans kanskje beste album, «Heim For Å Døy» (2013), og «Gode Liv» (2016) ble rammene utvidet. Mer rocka og kanskje litt mindre Ål, men like fullt Bjella.

For Bjella er tekstene viktige. Han forteller om livet i hjembygda Ål med humor og varme. Han tar utgangspunkt i egne observasjoner, er personlig men ikke privat. På samme måte som Lars Mytting gjorde i sitt essay i musikkbladet Beat i 1989 om urhillbillyene og boka «Hestekrefter», skildrer han bygdeoriginaler med varme og sympati. Det ligger en sårhet i dette, også. Bygdene avfolkes, det blir færre igjen. Bygdeoriginalene fremstår enda mer spesielle:

kan du hugse kiosken i sentrum 
no er den stengt for godt 
Ivar flutte heim te Hokksund 
han klara seg nok

Vi ler av karakterene, vi ler med dem, men mest av alt speiler vi oss i dem. Lars Saabye Christensen kan beskrive bylivet i Oslo i 1960-årene med sylskarp presisjon. Jeg er helt sikker på at Oslo-nevrosene treffer helt opp i Øve Ål. Nå som diskusjonen om sentrum og periferi for alvor har blusset opp igjen både i Europa og Norge, trenger vi både bykunstnere og en mann fra Øvre Ål. De knytter oss sammen—graver man dypt nok, har vi mer til felles enn det som skiller. Så når alt kommer til alt:

eg og træle med mitt 
det er fleir her som har sitt 
som fekk plani lagt i grus
som treng trøyst og melodisk sus

Artikkelen er laget på bakgrunn av to artikler for Popklikk, men er betydelig revidert og oppdatert.

I 2021 kom boka «Fiskehuset». Leser du den, kjenner du igjen Bjellas tone. Boka anbefales for alle fans av Bjella.