(Basert på et tidligere facebook-innlegg)
Lucinda Williams – «Sweet Old World» (1992)/ «This Sweet Old World» (2017)
«I see you leaning your lanky frame
Just inside the door
A figure behind the kitchen screen
Staring down at the floor
Little angel, little brother»
Hun skriver direkte og brutalt om vanskelige og viktige teamer, Lucinda Williams. Hun går som det heter i en av de mange sterke låtene på «Sweet Old World» (1992): «along the sidewalks of the city». Bokstavelig og i overført betydning. Det musikalske landskapet er Americana, eller kall det gjerne like deler country og rock med noen doser blues og soul i blandingen.
I 2017 ga Lucinda Williams ut albumet «This Sweet Old World». Dette er et album med nyinnspillinger og til dels litt omarbeidede versjoner av de sterke låtene på det da 25 år gamle «Sweet Old World». I tillegg får vi flere bonusspor.
For de som har et varmt forhold til originalen, kan slike nyinnspillinger være litt vanskelig å svelge. Elliott Murphy gjorde noe tilsvarende med sitt klassiske album «Aquashow» på omtrent samme tidspunkt, ganske velkykket, det også, synes jeg.
For «This Sweet Old World» er vellykket. Noen mener at Lucindas stemme det siste tiåret høres litt trøtt og matlei ut. Jeg synes bare den får mer og mer sjel og derfor kler det sjelfulle materialet godt. Musikerne er de mangeårige våpendragerne David Sutton (Bass), Butch Norton (slaginstrumenter) krydret med orgel fra David Bianco.
Og gitarer selvfølgelig. Lucinda selv. Men med de særdeles dyktige Stuart Mathis og Greg Leitz som bidrar til et lydbilde med rockfølelse ispedd country. Om Leisz spiller steel gitar eller annen gitar, er nesten umulig å høre, han får gitarene til å gråte uansett. Perfeksjonisten Lucinda har med seg sine beste folk, denne gangen uten gjestemusikere. Blir renskåret og lite overflødig på den måten.
Tekstene har til dels tunge temaer, selvmord, konemishandling, rusmisbruk. Kjærlighetssorg. Plata låter mer «The Ghosts of Highway 20» (2016) enn «Good Souls Better Angels» (2020). Mer ettertenksom enn rocka.
Første låt er om nettopp kjærlighetssorg. Han sender henne meldinger fra «Six Blocks Away». Kjærlighetssorg, type Rådebank sesong 1, om du har sett den. Litt lavere tempo enn på originalen, stemmen er mer værbitt.
Mishandling av menn skal hun ha vært utsatt for selv. Her er det «Memphis Pearl» som med enkle virkemidler får sin historie.
Det er to historier om selvmord. Tittellåten er nydelig, trist: «Didn’t you think anyone loved you?». Noe tenke på. «Pineola»er mer rocka. Om en venn av familien. «I could not speak a single word, No tears streamed down my face, I just sat there on the living room couch Starin’ off into space». Sinne og sorg. Rådebank sesong 2.
«Drivin’ Down A Dead End Street». Forlatt av mor, far drikker og slår, «He never got enough love.» Livet hans som voksen går på tverke.
«Little Angel, Little Brother», en sterk og rørende låt om kjærlighet til en person som er ute å kjøre. Treffer vondt og godt. Det er ikke alltid låtene som gråter lavest, som har minst på hjertet.
Plata avsluttes med en nydelig versjon av Nick Drakes «Which Will».
Jeg legger ikke opp til en diskusjon om denne eller originalen er best. Jeg er uansett svak for disse nye versjonene. Sangene lyder mindre friske, samtidig mer modne. Fiolinen fra originalen satte et eget preg på den, men det hadde jo heller ikke vært noe poeng å kopiere den flotte detaljen i nyinnspillingene.
Bonuslåtene synes dog mindre nødvendige. Låter likevel tøft nok. Tre covere, en egen. To av dem blueslåter. Best liker jeg hennes egen countrylåt, «Dark Side Of Life».
Gubberock 