Foreldrene mine hadde en burgunder bærbar platespiller. Philips. Kjøpt samme år som jeg ble født, 1970, og i mange år min favorittleke, er det sagt.
Tror på mange måter denne platespilleren og pappas plater stod for mye av min musikalske oppdragelse fra jeg var rundt 7–8 år til jeg var 12–13 år. Jeg har plukket 10 låter som var viktige for meg, og som kanskje har betydd mer enn man skulle tro.
Pappa hadde en gang mange Hank Williams-plater. De fleste av dem ble ødelagt av at storesøsknene mine brukte dem som frisbee, eller skjenebrett som det het den gangen. Heldigvis overlevde ei av dem, ei plate med perler som «Take These Chains From My Heart», «You Win Again», «Why Don’t You Love Me» og «Nobody’s Lonesome For Me». Kanskje den for meg mest innflytelsesrike av dem alle. To av låtene måtte derfor med på denne lista. Så kan jeg i parentes bemerke at min farfar skal ha sett countrymusikkens gudfar, Jimmie Rodgers, i levende live. Men det har egentlig ikke noe i denne historien å gjøre.
Jim Reeves. Tre plater fant jeg i pappas hylle. De ble spilt mye!
Thor Raymond måtte også få to låter. Denne rogalendingen som sang om «Banjo Bill fra Arizona» og «Den ensomme cowboy» var helt sjef hjemme hos meg. Ikke alle i familien likte å høre meg til stadighet synge: «Banjo, Banjo, Banjo Bill, spille alle gjerne vil»! Det var dog med noe skrekkblandet fryd jeg hadde et gjenhør med de låtene her om dagen.
«Blakken reddet livet til si aller beste venn, men av Blakkens eget liv var siste dagen svunnet hen». Den tåredryppende historien om «Vesleblakken» med Engerdal og Stordal er helt selvskreven på denne spillelista, men baksiden «Smeden synger», ble jeg aldri noen stor fan av. «Det blåe hav» med Bjørg og Mikkel har litt «Vesleblakken»-kvaliter over seg, og lurer seg med under tvil. «Oh, Lonesome Me» med Don Gibson er dog helt nødvendig. Det gjelder også «That’s All Right (Mama) » med «Blue Moon Of Kentucky» som bakside på Elvis-singelen.
Barnesanger. Hørte mye på Rolf Just Nilsen. Fant dog ikke den superfestlige «Det lurer jeg på», men «Berg- og dalbanevise» skapte mye moro, den også. Brev fra leier’n» med Birgit Strøm kom mamma hjem med ved et uhell. Da hun hørte sangen synes hun teksten var for drøy for barn. Det kan hun ha hatt rett i, men det er en låt som fortsatt morer meg.
Ta en titt på spillelista. Hør gjerne også litt på sangene om du orker!
Erlend Ropstad – Da himmelen brant var alle hunder stille (album 2021)
Bilder: Marthe Amanda Vannebo
Den gangen for mange Herrens år siden da Erlend Ropstad fra Vennesla sang på engelsk, kunne man lese positive anmeldelser av albumene hans. Så begynte han å synge på sørlandsk, anmelderne sammenliknet ham med svenske visesangere, og toppkarakterene begynte å trille.
Jeg, hvor var jeg henne? Jeg hørte i hvert fall de fleste av albumene hans minst to ganger. Jeg er sørlending med en dialekt som – opprinnelig i hvert fall – ikke ligger så langt unna Ropstads. Men også så sørlandsk at jeg underbevisst tenker at skal man synge på en slik dialekt, skal det være om «Tean i tanga» eller «Reinert med beinet». Jeg hadde ikke noe i mot Ropstad, men jeg ble heller ikke så veldig interessert i denne innadvendte musikken med tekster som inneholdt langt flere ord enn det var plass til. Kritikerne som var tidlig begeistret, fortsatte å skrive om at Ropstad hadde gitt ut sin beste plate for hver gang det kom noe nytt.
Og endelig leverer Ropstad noe også jeg kan like. Nå vil jeg tro at de som var tidligere ute med å hylle Ropstad enn denne trege sørlendingen, opplever at skalaen er sprengt for lengst. Joda, det er fortsatt altfor mange ord noen ganger, og ord jeg ikke helt får til å passe inn. Tror det er en del av imaget hans. Han har to låter med hunder i tittelen, og flere til der hunder nevnes. Selvfølgelig velger han den lengste låttittelen av dem, «Da himmelen brant var alle hunder stille», som tittel på plata. Ikke en gang Ropstad gidder å uttale hele tittelen på albumet, og kaller det like gjerne «bikkjeplata».
Ja, jeg er klar over at jeg så langt har brukt omtrent hele denne anmeldelsen på å være surmaget, når jeg egentlig mener å skrive at dette er ei fantastisk flott plate. Også det er litt av sørlendingen i meg, kanskje. Jeg tror at én viktig årsak til at det løsner for meg nå, er at flere låter er langt mer utadvendte rockere enn jeg er vant til fra Ropstad. Når disse rockerne, der det pøses på med hvinende gitarer og tangenter, går sammen med vare og pene pianoballader og noen lettere låter, blir monotonien borte, uten at særpreget og helheten forsvinner på veien.
Erlend selv har laget alle tekster og melodier og spiller piano og gitar. Bassen trakteres av Per Jørgensen Tobro og trommene av Gunnar Sæter. Mattias Hellberg bidrar med gitar på tre låter. Erlend Ropstad har selv produsert plata sammen med Roar Nilsen. Flere til har bidratt til dette verket.
Bilde: Marthe Amanda Vannebo
Det åpner tøft med de to bikkjelåtene som allerede er nevnt. Én av favorittlåtene mine på plata er låten med den beskrivende tittelen «I ly for livet». Også dette utvikler seg raskt til en låt som er mer rock enn visesang. Jeg opplever det som en sang om at når du velger at glasset er halvtomt framfor halvfullt, blir det om ikke annet fort tomt.
Deretter kommer en sang Ropstad synger sammen med Hanne Kolstø. Den første av flere ballader på albumet. Nydelig låt denne «Så lenge må du bli».
Låtene handler om ensomhet, savn, kjærlighet og livet som farer forbi. Tekstene er gode. «Liste over ting jeg er dårlig til uten deg»! En låt der intet klaffer, men så klaffer alt likevel. Platas merkeligste låt. Jeg må slutte å skrive om disse ordene som ikke passer inn, skjønner jeg.
Det må være lov å peke på at det er én låt som gjør sterkere inntrykk enn de øvrige. «En fin dag». En forsiktig melodi, forsiktig piano og sang. Kraftfullt budskap! Låten spiller på motsetningene mellom et trygt liv i Norge og den tilværelsen flyktningebarn opplever. Låten er kanskje også et spark mot politikerne:
«Han tok feil der han hang, det ble aldri fullbrakt ... Så de som drev i land var våre barn var våre barn Hjerterom Jeg har lest en artikkel om hjerterom»
Jeg hadde egentlig valgt «Det er fullbrakt» som tittel på denne omtalen. Av respekt for budskapet i denne låten valgte jeg å omformulere litt.
På den lettere poplåten «Det er vår stillhet du behøver» er det musikalske bakteppet noe som høres ut som et forførende strykeorkester, og det kler denne fine låten.
«Nå tar vi en bra en», sier Ropstad før han starter låten «Svevde høyt der oppe». Jeg tilføyer: E kan lige denne. Effektfull melodi, skurrende gitarer. Insisterende sang, og det vare pianoet fra andre låter er byttet ut med et røffere ett! Og at han synger om en fin opplevelse, levner denne flotte billedbruken liten tvil om: «Nå som det minnet er forgylt, den bussholdeplassen er hellig grunn.» Tøff låt!
Ikke mye å trekke for på dette albumet. Og helt til slutt: «Sånn her kunne det visst også bli». Ja, det kunne det, plata er fullbrakt, Erlend!
Lucinda Williams – «Runnin’ Down A Dream: A Tribute To Tom Petty» (Album 2021)
Jeg var nok litt skuffet de to første gangene jeg hørte Lucinda Williams nye tributeplate til Tom Petty. Jeg måtte restarte, og da gikk alt så meget bedre.
I fjor høst gjennomførte Lucinda Williams sin Lu’s Jukebox livestream-serie til støtte for uavhengige musikksteder. Serien inneholdt seks livekonserter i studio der Lucinda Williams spilte låter av andre artister. Hele konserter var blant annet viet artister som The Rolling Stones og Bob Dylan. Nei, jeg fikk ikke med meg noen av dem.
Første konsert i serien foreligger nå på plate: «Runnin’ Down A Dream: A Tribute To Tom Petty». Konserten ble holdt 22. oktober i anledning det som ville vært Tom Pettys 70-årsdag to dager tidligere. Tom Petty døde i oktober 2017.
Jeg tilhører ikke de største Tom Petty-kjennerne og har et relativt overfladisk forhold til utgivelsene hans. Samtidig har jeg jo nødvendigvis hørt mange av låtene på denne tributeplata. Johnny Cash’ versjoner av «Southern Accents» og «I Won’t Back Down» har vært viktigere for meg enn Tom Pettys egne. Kanskje var det noe av problemet; jeg både kjente og ikke kjente disse låtene.
Jeg lagde meg derfor en spilleliste med Tom Petttys egne versjoner av låtene Lucinda Williams hadde valgt ut. På den måtene fikk jeg Tom Petty ordentlig fram i bevisstheten, og slik ble det faktisk enklere å forholde meg til Lucindas versjoner. Hobbypsykologene blant dere har kanskje et navn på fenomenet.
Og dette er tøff gitarbasert rock slik Lucinda Williams presenterte oss for på fjorårets sterke «Good Souls Better Angels». Den gangen het det på albumcoveret at det soniske landskapet var inspirert av Neil Youngs «Ragged Glory» (1990), og da tenker jeg vi kan si dette denne gangen også. Som den gangen er Stuart Mathis’ rufsete gitarer og herlige soloer svært viktig for lydbildet. Trommene til Fred Elthringham ligger ikke langt etter de heller. Noen mener Lucinda de siste årene har hørtes matlei ut, jeg synes hun synger bedre og bedre! Jeg synes nok dette låter minst like mye studio som live, og det er utelukkende positivt ment. Dette er ei plate som bør spilles høyt, jeg spiller den når jeg er alene i stua.
Første side av denne tresides LP’en er nok aller sterkest med åpningslåtene «Rebels» og «Runnin’ Down A Dream». Deretter roer «Gainesville» – hjembyen til Petty– det hele litt ned. Det er selvfølgelig å overdrive for den herlige støyen er aldri langt unna. Jeg har nok ikke fått riktig alle låtene på side 2 og side 3 på plass enda, men det går seg nok til! De nevnte «Southern Accents» og «I Won’t Back Down» kommer i fine versjoner, men når nok ikke opp til originalene og Johnny Cash sine versjoner, men det skal da også noe til. «A Face In The Crowd» og «You Wreck Me» er i ferd med å bli nye favoritter, mens «You Don’t Know How It Feels» er et eksempel på en låt som ikke sitter helt enda. Plata avsluttes med en låt hun skal ha skrevet til Tom Petty og en annen avdød venn: «Stolen Moments». Som Stuart Mathis briljerer!
Denne tributeplata gjør akkurat det den skal: den fungerer på egne premisser, og den får meg mer interessert i Tom Pettys musikk. Mye herlig gitar der også! Og om du hører spillelista under, kan du med unntak av at siste låt mangler, høre låtene i samme rekkefølge som på Lucindas plate, men i Tom Pettys versjoner.
Snart kommer konserten som var viet Bob Dylan på plate. Den skal være bra, sies det fra informert hold. Bare å glede seg!
Jerry Leger – Songs From The Apartment (album, 2020/2021) Neil Young – American Stars ‘n Bars album (album, 1977)
Gubberock har kapret selveste Jerry Leger fra Canada til å skrive om et album av en annen canadier, Neil Young. Men først noen ord om den nye vinylen, «Songs From The Apartment» av Jerry Leger. Jerry Leger er for tiden en av de aller beste låtskriverne, og hans sjelfulle stemme blir gjenkjent umiddelbart. Jerry Leger nyter stor respekt blant låtskriverkolleger. Ron Sexsmith er både fan og kamerat, og Michael Timmins fra Cowboy Junkies har produsert hans siste album. Til tross for at jeg har flere av hans album på LP, var Jerry den artisten jeg strømmet oftest i fjor.
Jeg har ikke spurt Jerry, men jeg tenker meg at Jerry er født til å reise, treffe nye og gamle venner. En litt rastløs sjel. Så da verden stengte ned for litt over ett år siden, og han skulle vært på vei til en Europaturné, må det nødvendigvis ha vært et stort slag, også for ham. Han skulle promotere det siste studioalbumet. «Time Out For Tomorrow» (2019), og sjelden har vel tittelen på ei plate vært mer passende. Men han gjorde selvfølgelig det beste ut av det: For ett år siden holdt han sju onlinekonserter, sju kvelder på rad. Opptellingen viste at han hadde i løpet av disse kveldene hadde spilt 71 forskjellige egne sanger og 14 coverversjoner. Ingen kvelder var like. Herlige historier om egen og andres musikk. Dette sier noe om spennvidden i hans kunstneriske virke.
Omtrent samtidig spilte han inn albumet «Songs From The Apartment», en low-fi innspilling fra leiligheten. Jerry alene med gitar eller piano. I sin anmeldelse under skriver han at artister som Neil Young og Bob Dylan kan lykkes med underproduserte album. De har låtene og lidenskapen som skal til. Man kan trygt legge til at Jerry Leger med «Songs From The Apartment» beviser at han inngår i denne eksklusive klubben. Låtene på albumet er egentlig tiloversblevne fra tidligere plateinnspillinger. Og bare dette sier ganske mye. «You & Louise», «Poor Man’s Farewell og «Katie Come Back» har slike forsiktige, men insiterende kvaliteter at for meg er det nærliggende å tenke på låter som «The Bridge» og «Journey Through The Past» med nettopp Neil Young. I disse dager er vinylutgaven av plata ute, og den har også et bonusspor som er omtrent i samme klasse, «Sweep It Under The Rug». Neida, de øvrige 7 låtene er ikke helt borte de heller, for å si det forsiktig.
Jerry Leger har gitt ut album innenfor flere ulike sjangre; folk, rock, country, punk. Felles for alle albumene er nettopp de solide låtene. Ett av mine største musikalske høydepunkt i fjor skjedde digitalt. Fra leiligheten hans, kunne Jerry fortelle at nå skulle han spille en låt Svein Øvregård og Tormod Reiersen hadde ønsket seg, «John Lewis». 7-8 minutter med musikalsk nirvana. Alt kringkastet gjennom en mobiltelefon. Så når Jerry Leger igjen gjør et forsøk på å komme til Norge i april til neste år, vil jeg være den irriterende fyren som roper på «John Lewis» hele konserten gjennom. Neida.
Foto: Laura Proctor
Nederst i saken kan du se en spilleliste med 20 nokså tilfeldige, men alle kruttsterke, låter fra hele Jerry Legers 16 år gamle albumkarriere. Upps, det ble vist 26 sanger!
Men nå: Jerry Leger om en sterk skive av Neil Young:
Jerry Legers tanker om Neil Youngs’ American Stars ‘n Bars (1977)
I wanted to say a few things about a favourite Neil Young record of mine. My feelings are that every Neil record released from 1969’s «Everybody Knows This is Nowhere» to 1979’s «Rust Never Sleeps» are great or near perfect for my tastes (many highlights and more great records after that of course too). One that I don’t hear too many folks talk about is 1977’s «American Stars ‘n Bars». From the album cover, you know you’re in-store for a fun hangout with some drinks (note the Canadian whiskey bottle on the front). I feel like “The Big Lebowski” (a favourite movie of mine) took note of this cover. Know the scene?
The first song (and one of my favourites) “The Old Country Waltz” sets the mood and feel for Side 1. He sings “in that empty bar echoing off the walls” and that’s the sound and picture I paint in my mind. It sounds like they’re on a small stage in an empty room, like we’re listening to them soundcheck. This is a song I’ve covered and was also a favourite of one of my best pals, Sean, who we lost last year. Great lyrics! I think of Sean whenever I hear it or sing it. The third track, “Hey Babe” has a real comforting sound for me. I can’t really explain it but it takes me to the same place that other songs like The Beatles “Yes It Is” takes me. Also, listen for Ben Keith’s simple but beautiful solo.
Foto: Laura Proctor
“Bite The Bullet” has a great Canadian reference to Charlottetown, PEI and us Canucks are always hanging off of these references, so we’re not forgotten! Some Canadiana for you. I love Neil Young’s solo in this too, one of my favourite Neil solos. The whole feel of Side 1 has a nice natural quality and Neil’s singing and playing is perfect. It’s what I wanna hear. I feel like I’m just hanging out with them. Neil is the most successful at getting away with under-produced recordings because he makes up for it with passion, delivery and conviction. Not that they sound under-produced to me. Bob Dylan is the other guy that showed me you can make brilliant records like that. You need passion, conviction, good songs and be able to let go.
Side 2 begins with a cut from the shelved Homegrown record, “Star of Bethlehem” featuring Emmylou Harris on harmonies. Beautiful song and recording. We also have a few Crazy Horse recordings, including the huge “Like A Hurricane”, take 1, when the band thought they were only rehearsing the tune. This is the great thing about Neil Young, he chose this take because it was real, it had the magic, it stayed on the rails, though a little shakey, it made it to its destination. I apply this to what I do, even on my last major record “Time Out For Tomorrow”, a few of the tracks were recordings from our rehearsals. They captured what those songs were all about, so why try to chase it? That’s a huge lesson I learned early on from Neil Young. How can you not love the song “Homegrown”? A perfect closer and this is the version I prefer. Crazy Horse and Neil have a sound together, this is a great example of what it sounds like when they’ve reached another planet together.
There’s a great archival clip from 1976 (or 77?) in the 1996 documentary “Year Of The Horse” when they’re all backstage after a show, passing around a joint. They decide to go back out and play an encore. Neil suggests “Homegrown” and the rest of the band gets excited. They’ve reached that place just in time for it!
Gubberock 