Gubberock

Småbyhistorier

Bildet til høyre: Ian Noe og John Prine i Oslo Konserthus, februar 2020 – foto Vibeke Sjøvold

«I grew up fast in a small town, Where people go to die» (Barna Howard). Jeg tar denne gangen for meg to nye amerikanske artister fra forrige tiår. Artister som både i historiefortelling, inspirasjonskilder og ikke minst stemmer likner til forveksling på hverandre. Men det er også forskjeller. Den siste uken har jeg hatt gjenhør med de tre albumene disse artistene til sammen har gitt ut. Ikke bare ett gjenhør, men gjentatte gjenhør. Les om Barna Howard og Ian Noe her.

Barna Howard –Barna Howard ( album 2012)
Barna Howard – Quite A Feelin’ (album 2015)
Ian Noe – Between The Country (album 2019)

«And before there were stars, he’d head to the bars
Where all the regulars knew his name
But nobody cried when they heard that he died
All alone, out in the rain»

Når noen av oss som skriver om musikk går tom for ord, går vi over til å skrive om gåsehud, klump i halsen og tårer i øynene. «Rooster Still Crows» fra Barna Howards andre album «Quite A Feelin’» er en låt som kan framkalle slike karakteristikker. Tre korte og effektive vers. Et like kort og effektfullt refreng. Tre historier. En sønn har tatt livet sitt, faren lever videre med smerten. En mann blir hjemløs og dør under broen. En kone mister sin mann. En nydelig og forførende melodi. Så vanskelig og tilsynelatende enkelt kan det gjøres.

Barna Howard vokste opp i midtvesten, i Eureka, Missouri i USA, en småby på vel 25 000 innbyggere. En småby som over årene mistet sin sjarm. Etter videregående skole flyttet Howard nordover til en større by for å studere, og jaktet deretter kjærligheten østover. Flere år senere fulgte han to venner nordvest, på jakt etter inspirasjon og en ny start. Hvilke byer det er snakk om, har jeg ikke klart å oppspore, og det er heller ikke vesentlig.

I 2012 utga Barna sitt selvtitulerte debutalbum. Albumet tar for seg kontrasten mellom hans småbyoppdragelse og disse storbyvandringene. Han ser tilbake, drar på besøk. På plata møter vi kun Barna Howard og hans fingerplukkende gitarspill. I stil ikke så ulikt en Townes Van Zandt på tidlige liveinnspillinger og «In The Beginning». Et slikt format krever sine sanger, og Barna hadde dem. 10 sterke låter, og det er nesten umulig å plukke frem favoritter. Første låten «Horizon Fade», er om å besøke hjembyen:

Horizons fade in a rear view mirror,
To let me know that I have gone.
I feel it now, up in my chest,
For the people I have known for so long.
Well, sometimes I go home, just to see them,
We pour a strong one, then we’re right back again.
Well, it’s good to know they’re there,
To tell me how it’s been.

Så følger den ene låten sterkere enn den andre. Drømmende, «I’ll Let You Pick a Window». Underfundig tristesse som: «Tell me what you’re thinking, I promise, I won’t laugh, There ain’t no laughter here, anymore.» Helt til slutt «Timber, Nails And Tears». Samme tematikk, tematikken har aldri vært langt unna:

«Tell me all the white blossoms have bloomed,
Because over here, that’s one thing you never see»

Senere flyttet Barna Howard til Portland, Oregon lenger vest, en by på størrelse med Oslo. Sangene hans på oppfølgeren «Quite A Feelin’» (2015) kretser også rundt oppveksten i Eureka, men nå også om hans nye hjemby. På «Quite A Feelin’» er produksjonen større. Fingerplukkingen til Barna er tonet ned. Vi får innslag av tangentinstrumenter, dobro, banjo, elektrisk gitar, trommer og lap steel. Mer country, aldri overdådig. Igjen holder låtene høy standard, selv om et par låter på side to ikke når helt opp til låtene på debutalbumet. Slikt blir bare pirk når vi får låter som «Rooster Still Crows» nevnt innledningsvis, eller visdomsordene fra en eldre mann i den nesten like fengende «Notches On A Frame».

På samme måte som musikken er litt mindre intim, opplever jeg at låtene er litt mindre selvkonsentrerte. «Hands Like Gloves» forteller en rystende historie om kvinnemishandling:

«Drop the broom, quit sweepin’ up your broken dreams
All the things she does for love these days
Like puttin’ up with his hands that way»

Da Barna Howard for noen år siden ble spurt om hvilken konsert som var den beste han hadde vært på, svarte han en konsert med John Prine. Og da er veien kort til Ian Noe. Ian Noe gjorde en sterk jobb som oppvarmingsartist for John Prine i Oslo i februar 2020, på den nest siste konserten John Prine holdt før han døde. Alene med gitaren fremførte han nakne og sterke versjoner av låter fra sitt debutalbum «Between The Country» (2019).

Ian Noe er en 31 år gammel singer-songwriter from Beattyville, Kentucky i USA. Hans hjemby har rundt 1 375 innbyggere. Han synger om rusmisbrukere, drap og tapt kjærlighet. Stemmen er ikke ulik Howards, og da det allerede har gått flere år siden Howards forrige album, var «Between The Country» særdeles kjærkomment. Albumet er produsert av Dave Cobb. Låtene er fargelagt med blant annet akustiske og elektriske gitarer og tangentinstrumenter, men som hos Howard er det historiene som står i sentrum. Ian Noes historier er nok mindre selvsentrerte enn Howard er på sitt debutalbum, og både produksjonen og historiene på Noes «Between The Country» har nok mer til felles med «Quite A Feelin’». Kanskje kan man si at Noe fortsetter der Howard slapp?

Ian Noe uttalte til First Avenue: “I’ve always thought that Eastern Kentucky had a certain kind of sound, and I can’t really explain it any better than that,” he says. “What I was trying to do was write songs that sounded like where I was living.” Man bet seg raskt merke i «Letter To Madeleine», et brev fra banditten som nå var tatt til fange og kanskje ville bli henrettet.

Andre historier er nærmere i tid. Plata åpner med historien om Irene, en fallen skjønnhet som for lengst har gitt tapt overfor alkohol. Vi får senere de gripende drapssakene «Dead On The River» og «Between The Country», låter med like sterke og dramatiske melodier. Blant andre høydepunkt – mange ikke nevnt – «If Today Doesn’t Do Me In». Om å miste taket, eller om å holde seg fast:

«Right up to the spotlight
Drinkin’ all that coke and gin
And I’ll leave these shadows behind
For a new peace of mind
If today doesn’t do me in»

Ja, da bare gjenstår det å anbefale disse tre albumene fra Barna Howard og Ian Noe på det sterkeste. Klassisk låtskriverkunst som fortjener mange lyttere! Hør og se smakebitene under. Kanskje er Barna Howard den største ordsmeden av dem – uten at det i tilfellet er til forkleinelse for Ian Noe – så vi lar ham få siste ordet:

«Well, if you wake before I die, you can find me on the street,
Heading far from the city, to find out what I need.
I hear that there’s a land above, I guess we’ll have to see.
I’ll share it there with you dear, but first we’ll have to meet, Down on Tinker Creek.»

Ett år gjennom sorg, savn og glede

1. Albumcover og 2. Foto: Stacie Huckeba

Amy Speace – There Used To Be Horses Here (album 2021)

Tittelen på folksinger Amy Speaces nye plate, “There Usted To Be Horses Here” forteller mye om hva den handler om. Tider som forandrer seg. Nostalgi og savn. Men utover i albumet skjønner vi at albumet også handler om å omfavne de skiftende tidene, at «nytt liv av daude gror» som det heter i den norske sangen. Som oftest er musikken inngangsporten min til et album. På «There Usted To Be Horses Here» var historien som fortelles viktig for å fange min interesse.

Albumet tar mer konkret for seg de 12 månedene som gikk mellom sønnens første bursdag og Amy Speace sitt tap av faren. Amy hadde lenge et litt trøblete forhold til faren, en konservativ forretningsmann, som ikke var interessert i kunst eller i å dele følelser. Men da han begynte å se datteren sin som en hardtarbeidende, dedikert, småbedriftseier, endret hans oppfatning av hennes karrierevei. Speace husker at han snart ble det mest støttende medlemmet av familien hennes. I de senere årene samlet han ofte nyhetsartikler som han trodde kunne inspirere en sang, eller sendte med lister over potensielle titler, forteller Amy på sin hjemmeside.

Hvem er så Amy Speace? Hun er en 53 år gammel amerikansk singer/songwriter og essayist fra Baltimore, Maryland og bosatt i Nashville. Hun har i over 20 år gitt ut en rekke album. Jeg hadde ikke hørt noen av dem, og jeg hadde heller ikke hørt om Amy Speace før jeg begynte å lese den ene anmeldelsen mer positiv enn den andre av hennes nye album.

På albumet «There Used To Be Horses” får Amy hjelp av Orphan Brigade, en trio som består av låtskriverne Ben Glover, Joshua Britt og Neilson Hubbard. Med unntak av det som må kunne betegnes som et ekstranummer – en versjon av Warren Zevons «Don’t Let Us Get Sick»– har de sammen skrevet låtene på dette albumet. Gjennomført gode melodier. Sammen med en rekke gjestemusikere som Will Kimbrough på elektrisk gitar, har de skapt ei særdeles velprodusert plate. Strykere, mandolin, gitarer og piano har alle viktige roller. Lytt gjerne med hodetelefoner!

For å gi et nærmere hint om det musikalske landskapet, kan jeg nevne at Ben Glover varmet opp for Mary Gauthier i Oslo for noen år siden, og at han også har skrevet låter sammen med Gretchen Peters. Mary skryter av Amys siste plate, mens det musikalsk, og ikke minst stemmeprakten til Amy, ligger nærmere Gretchen Peters.

For stemmeprakten til Amy er viktig for atmosfæren på albumet. Særlig på albumets tre første låter tar Amy i partier kraftig i, såpass kraftig at det krever at lytterne er til stede for at det skal gi mening. I åpningslåten «Down The Trail» ser Amy tilbake på et barndomsminne som flettes sammen med opplevelsen av en far som ligger på dødsleiet. Vi dras rett inn i Amys emosjonelle tilstand. På tittellåten som følger deretter, er vi også tilbake til barndomsminner, om faren og hestene på et jorde. Hestene er nå borte. Far er borte. I «Hallelujah Trail» blir farens kropp tatt av sted «Smoke and prayer up to heaven// In an Angels hand». Følelsene er sterke.

Så er det som Amy har vært gjennom de første fasene av sorgen. Hun har fått deg med på denne songsyklusen, og etter hvert konsentreres låtene like mye om gleden over hennes nyfødte barn som savnet etter faren, selv om faren i høy grad er til stede på hele albumet. «Father’s Day»–fortsatt er far i sentrum for låtene – åpner med vakre strykere. Amy synger om et nesten femti år gammel bilde. Hun står ved siden av faren på bildet; hun vil gjerne tilbake i tid. Men like mye nostalgi som sorg. Ambivalente følelser knyttet til hennes forhold til faren fortsetter i nydelige «Grief Is A Lonely Land». I like fine «One Year» reflekterer hun over året som har gått. Hun sitter med et lite sovende barn på armen:

«Right before you were born
Grew a dark line like a stain
But since you were pulled from the sea to air
I’ve watched it fade”

Det følger flere sterke låter, den emosjonelle utviklingen fortsetter. Om behovet for å få kjærlighet, gi kjærlighet. Den musikalsk lekne «The River». Og helt til slutt Warren Zevons «Don’t Let Us Get Sick». Jeg fomler litt med hensyn til hva denne låten har å gjøre på albumet. Når jeg hører Zevon synge låten, klarer jeg ikke å la være å tenke på at sykdom og død møtte Zevon kort tid etter at låten ble gitt ut. I Amy Speaces sitt tilfelle tenker jeg mer på låten som en feiring av livet og at hun og hennes nærmeste har mye ugjort i livet. Livet tok hennes far. Nå har livet gitt henne et lite barn.

«En reise i følelser», kan høres ut som en klisjé. Hør albumet, kanskje blir du grepet?

Da Randy Newman parodierte Kiss og E.L.O.

Randy Newman: «Born Again» (1979)

Mitt første musikalske møte med Randy Newman var flotte «Land Of Dreams» i 1988. Omtrent samtidig hørte jeg et intervju med ham i forbindelse med at han skulle holde konsert i Oslo. Der uttalte han at han kunne ikke skjønne hvorfor han ikke var mer populær i Norge, vi elsket jo Leonard Cohen. Ja, jeg var og er svært glad i Cohen, og med en slik uttalelse ble Randy Newman også raskt min mann. Herlig ukorrekt!

Og ukorrekt hadde Newman vært mange ganger før. Han hadde evnen til å gå inn i de mest usympatiske karakterer; barnemordere, voldtektsmenn, rasister, pyromaner. I 1977 ertet han med «Short People» på seg foreningen for kortvokste. Jeg skal aldri mer forsøke å være morsom, uttalte Newman. Joda, på «Born Again» (1979) forsøkte han seg igjen.

«Born Again» er kanskje det minst likte blant Randy Newmans studioalbum. Og det rareste. Tekstene var drøye og mer satiriske enn noen gang. Synthesizerne preget albumet i utstrakt grad. I god Randy Newman-ånd velger jeg derfor å plukke frem akkurat dette albumet.

Omslaget er skrekkelig herlig, med en Kiss-parodi fra Randy Newman. Og på enkelte av låtene anstrenger han seg heller ikke for å være populær blant sine kolleger og sine kollegers fans. «The Story Of A Rock ’n’ Roll Band» har omtrent alt du forbinder med Electric Light Orchestra. Paradoksalt nok bidro frontmann i E.L.O, Jeff Lynne, på Newmans «Land Of Dreams» et lite tiår seinere. Også på andre låter peker Newman nese til popkulturens kommersialisme. Allerede i åpningslåten heter det «It’s Money That I Love».

På «Mr Sheep» gir Newman stemme til en som latterliggjør en forretningsmann, og aldri har jeg hørt en mer ondskapsfull stemme! Mesterlig.

«Golly, Mister, where you going?
You’ll be late for work
Careful or you’ll drop your briefcase, Jesus, what a jerk»

I «Half A Man» omhandles en transevisitt. Jeg vet ikke hvor Newman vil med «They Just Got Married», men hver gang jeg hører låten stopper jeg opp når Newman helt liketil avleverer «anyway she dies», som om det er det minst viktige med hele historien

På avslutningslåten «Pants» møter vi Randy Newman på det mest vulgære. Finn Dag Steiro uttalte en gang om låten: «Som alltid hos Newman matcher musikk og tekst hverandre perfekt». Når det gjelder denne låten, har han helt rett. Jeg mener dog at det like ofte er perfekt mismatch mellom tekst og musikk hos Newman. Særlig gjelder dette noen av de tidlige, nydelige balladene hans som jeg ofte har brukt lang tid på å oppdage at skjuler grusomme historier.

Randy Newman har de siste tiårene i hovedsak laget koselig musikk til Disney-filmer. Hvert tiende år eller så kvesser han pennen og gir oss skarpe observasjoner fra pianokrakken. Siste ordinære album, «Dark Matter» (2017), er en klassiker i mitt hus. Jeg har sett Newman live én gang, men har hatt billetter til tre utsatte eller avlyste konserter. Vi er lovet en mulighet til å denne pianopoeten i levende live i Norge i april 2022.

Dette er et revidert utdrag av en artikkel publisert på Popklikk.no.

Sundström med jazzpunk

Bildet til høyre: Tatt av artikkelforfatteren i oktober 2019 på Postkontoret, Tøyen, Oslo. Stefan selv husker kanskje dem til bordet til venstre for seg. Han hadde mye moro sammen med dem!

Stefan Sundström – Östan Västan Om Stress och Press (album 2021).

Det er tøft. Det svinger. Det er alvorlig. Det er først og fremst en fest. Det kom mange nye album sist fredag, men da jeg hørte Stefan Sundstrøms nye album, «Östan Västan Om Stress och Press», måtte alle de andre vike. I dag er Stefan Sundstrøm en av Nordens ypperste visesangere. Hans to foregående album er aldeles strålende. «Nu var det 2014» og «Domedagspredikan» (2019) hadde et musikalsk alvor over seg med fantastiske låter som «Malene, «Resa med lett bagage», «Morsan är ett hav» og «Bara va en del» for å bare nevne noen av alle kremlåene du finner her. Nå har Stefan funnet frem igjen punkeren, sier han. Ikke at punkeren nødvendigvis har vært så langt borte. Stefan er både øm og rå. Trolig mener Stefan punk like mye som fremtoning, en «er det så nøye?»-holdning. Upolert.

«Vi är samma gäng som gjorde den lystra plattan Domedagspredikan, här är dom glada låtarna. Vi heter Bo Kashis Orkester och är skitbra.» Og han har helt rett; de er skitbra. Om ikke alle låtene har et lystig tema, er det energisk musikk til å bli glad av.

Tonen settes rått med «Å Karin» og «Det er så mycket jag inte behöver». På disse og flere andre låter handler det om overflodssamfunnet, og om å ta vare på de rolige tingene – og da mener jeg rolig på både svensk og norsk. Sakte, landlige gleder. Trommene til Martin Emtenäs, bassen til Nikke Ström og etterhvert den herlige gitaren til Ola Nyström og rock ‘n’ roll-pianoet til Martin Hederos får meg i stemning. Kall det gjerne punk.

De røffe «Tänk om», «Das Kapital Of Scandinavia» og «Hur många likes» treffer meg enda hardere, ja, jeg kjenner meg truffet av teksten på sistnevnte, men det ønsker jeg selvfølgelig ikke å innrømme. Og jeg vet at antall likes faller med antall ord, så jeg burde jo ha gitt meg for lengst. Stefan synger uansett rått, godt og morsomt!

Men om det er flere låter som lukter rock, er det også låter der «rock ‘n’ roll-pianoet» er byttet ut med et «jazz-piano». Man kan nesten kjenne lukten av de late og lekende låtene «Som en fisk på torra land» og «I en bortglømt skog».

Og så har vi slike glade låter med dragspel som bare svensker kan lage; «Visan om Fällen». Sundström har tilknytning til Nordland i Norge, og vi besøker Junkerdal i «Blomsterbarn», enda en perle av en låt selvfølgelig.

Helt til slutt har Stefan plassert to av de mest utfordrende og beste låtene. «Den svarta pedagogiken» og «Hommage til Kerstin Ekman». Sistnevnte med en nydelig saksofonsolo fra Lina Langendorf.

Så var denne festen av en plate slutt. Neida, vi tar den en gang til!

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette: